mandag 31. desember 2018

Årets bloggkommentator 2018


Årets hendelse: I bryllupet til Jakob og Isobel . Andre interessante hendelser: Påskeferie i Moen (skaffet et elektrisk piano til å ha der for å kunne drive med min hobby). Teodor ble med på å lage blogginnlegg (det var for vanskelig for min nevø. Kanskje vi burde prøve igjen i 2019?)

Fotball: Ranheim hadde en solid sesong i eliteserien (første gang i toppligaen siden Hovedserien 1955–56. De avsluttet med 42 poeng og 7 plass. De spilte uavgjort mot RBK borte. I Norge er det altså ikke så stor forskjell mellom hobby-fotballspillere og heltids-fotballspillere: Kort om eliteserien i fotball 2018).

Jeg tipper RBK fansen synes det er greit at Kåre Ingebrigtsen ble sparket fra RBK, så lenge den permanente erstatteren er bedre (eventuelt blir fansen ganske rasende).

Frankrike vant fotball-VM i Russland (der Spania og Tyskland skuffet, mens Kroatia overrasket. Jeg tippet Brasil som vinnere, men tok altså feil da de ble slått ut i kvartfinalen).

Filosofi: Det har blitt noen innlegg av mer filosofisk art, der hvor jeg blant annet har skrevet om viktigheten av gode intensjoner, og stilt spørsmålet: Hva kan eller vil motivere folk til å være rettferdige i stedet for egoistiske? Jeg kar produsert noen tanker om egoisme.

Kultur: Det har vært et år der #MeToo kampanjen i høyeste grad har eksistert.

Mangel på ytringsfrihet: 28 mars i år havnet Wikileaks grunnlegger Julian Assange i isolasjon, og jeg valgte å engasjere meg på vegne av han. Jeg har forstått mer av den makten amerikanske og britiske psykologiske operasjoner har over mye av verdens medier, siden de kan få det som burde vært oppfattet som folkehelt (Assange) til å bli oppfattet som en skurk. Kanskje vi får vite en dag hvorfor en den engelske avisen The Guardian, har valgt å produsere så mye anti-Assange propaganda i år.

En blogg med forbedringspotensiale: Jeg antar at jeg i år har mislyktes i å produsere innlegg etter Jakobs smak, siden han ikke har produsert noen kommentarer på bloggen siden september 2017. Kom gjerne med kommentarer angående årets ulike innlegg, eller bloggen som helhet. Hva ønsker bloggleser seg for bloggen i 2019? Jeg skal forsøke å produsere minst ett innlegg per måned.



Slik fordeles poeng for året bloggkommentator 2018:


Januar: 3 innlegg (3 mulige poeng)

Kristian: 3
Pawel: 2
Nils: 1

Februar: 2 innlegg
Brage: 2
Pawel: 2

Mars: 2 innlegg
Brag: 2
Pawel: 1
Kristian: 1
Nils: 2

April: 2 innlegg
Kristian: 2
Nils: 2
Pawel:1
Brage: 2
Stine: 1

Mai: 1 innlegg
Kristian: 1
Pawel: 1
Nils: 1

Juni: 1 innlegg
Brage: 1
Kristian:1

Juli: 2 innlegg
Kristian: 2
Nils: 1
Pawel: 1

August: 1 innlegg
Pawel:1

September: 2
Pawel: 2
Kristian: 2
Brage: 2

Oktober: 1 innlegg
Pawel: 1
Brage: 1

November: 1 innlegg
Anonym: 1
Pawel:1

Desember: 1 innlegg
Brage 1

Sum alle måneder:
Pawel: 13 poeng
Kristian: 12 poeng
Brage: 11 poeng
Nils (i år også kjent som GiskeSliterNils, PåskeNils, GodfasjaNils, spanskDude, RilNils, FlirosofNils, BloggNils): 7 poeng.
Stine: 1 poeng
Anonym: 1 poeng.

Gratulerer til Pawel som er årets vinner...


Årets kommentator har vært kåret siden 2012. Nils har vunnet flest ganger.

Nils: (4 blogg-år vunnet)  2012, 2013, 2014, 2015 (delt med Kristian)
Brage: (2) 2016, 2017
Kristian: (1) 2015
Pawel: (1) 2018
Lagt inn av kl. 3 kommentarer:

fredag 21. desember 2018

Jeg gav litt opp på prosjekt "mindre skjermtid"


Jeg reduserte jeg min skjermtid ganske radikalt de første dagene: minst 80% reduksjon. Det gikk mindre enn en uke før jeg ble lei denne endringen. Per dags dato satser jeg lite på prosjektet.

Mine ikke-skjerm aktiviteter har blant annet vært å sitte i stol å slappe av, bake brød eller lage annen mat, spille piano, besøke Teodor og Eline, dra på practicaen til Trondeheim tango på tirsdager, gå tur med hunden Varga, dra til Pirbadet med Kristian, og lese bok. Dette høres kanskje hyggelig ut, men i lengen følte jeg at noe manglet (jeg kommer tilbake til det senere).



Boken på bildet er Johan Galtungs "Peace Economics - From a Killing to a Living Economy". Grunnen til at jeg skaffet boken, kan ses gjennom noen få twitterposter.




En bruker ved navn Gøran lagde tweet med utgangspunkt i dette, og fikk svar av Galtungs bruker.


Kjernen i Gørans tweet ville jeg oversatt omtrent slik: Det er den overliggende bedrifts-grådigheten, som bruker underliggende konflikter for sin velstand- og makt- akkumulasjon, som må fjernes.

For noen vil en slik tweet oppfattes som konspiratorisk. Selv har jeg den oppfatningen at det er mye sannhet i den. Jeg fikk med en gang en assosiasjon til det amerikanske samfunnet: det er et samfunn det de rike kan mer eller mindre kjøpe den politikken de ønsker, mens de fattige har liten innflytelse.

De rike kan også undertrykke sannheten om dette, fordi de også eier det meste av medie-bedriftene der.  Jeg opplevde det derfor slik at svaret Galtung ikke fungerte for det amerikanske samfunnet. Jeg valgte derfor å involvere meg litt.

Galtungs tweet ville jeg oversatt omtrent slik:

Praxeologi
Trinn 1 = Identifiser behovene til de spesifikke bedrifts-subjektene/individene/emnene som bærer de interessene du nevner.
Trinn 2 = Identifiser de som har fått sine behov fornærmet av "grådigheten"
Trinn 3 = Identifiser den interaktive kontradiksjonen i form av midler og mål. Så: Forvandle dem.

(Jeg er usikker på hva som er en passende oversettelse av "corporate subjects". Jeg tror det er snakk om de ulike styremedlemmer som sammen tar avgjørelser på vegne bedriften, og/eller den/de som eier bedriften, som kan for eksempel være enkeltpersoner eller aksje-eiere. Ordet er kanskje ment å dekke alle disse mulighetene, og kanskje mer, for eksempel hele skoler av tankegang som er dominerende i bedriften)

Problemet jeg så i denne praxeologien, var at interessene hos dem ved trinn 1, kan være slik at trinn 2 og 3 blir irrelevant. Jeg tenkte da spesifikt på bedrifter som tjener penger på å selge våpen og ammunisjon. Bedrifter som tjener penger på krig, har kanskje ingen interesse av å stoppe den, altså dermed gjør trinn 2 og 3 irrelevant.

Jeg la med noen statistikker som antyder at det ser ut til å være slik i USA, og at det har kun forverret seg de siste 10-20 årene. Fra The Pentagons egne pairer via David DeGraw via Lee Camp: statistikken sier at George W. Bush slapp 24 bomber per dag i gjennomsnitt i sin presidentperiode.

Fredprisvinneren Barack Obama hadde et gjennomsnitt av 34 bomber per dag. Donald Trump, gjennom sitt første år som president, slapp i gjennomsnitt 121 bomber per dag. Det er kanskje rimelig å anta at bedrifter knyttet til den amerikanske våpenindustrien, er fornøyd med å ha Trump som president, siden de tjener så mye penger på han?







Mine tanker om boken kan jeg skrive om i et fremtidig innlegg.

...

Skjerm og Internet gir fantastiske muligheter til å forsøke å følge med hva som foregår i verden. Kanskje jeg må innrømme at jeg opplever det som om min hverdag mangler noe, dersom jeg ikke bruker en hvis mengde tid på nettopp det. Det er ikke mange som for eksempel prater om de 21 billoner av dollar (21 000 000 000 000 US$)  som The Pentagon har rotet bort.



Hvor mange vet at det i 26 av statene i USA finnes lov som forbyr borgere å boikotte eller kritisere Israel?



Hvor mange vet at Cynthia McKinney (politiker og aktivist) mistet jobben sin fordi hun nektet å sverge allianse til Israel?



Liten oppdatering 23 desember 2018: Da jeg først skrev denne delen av bloggen, glemte å tenke på at en eventuel bloggleser lett vil kunne finne på å avise all infomasjon RT (Russia Today) som potensielt sant, fordi de antar at RT kun er russisk propaganda. Jeg glemte også at wikipedia har ordet konspirasjonsteorietiker knyttet til Cynthia McKinney.

Derfor ser jeg det som en tabbe at jeg ikke referete til Glenn Greenwald og The Intercept i stedet (som jeg antar er en kilde folk har mer tillit til):


Oversatt (og som bekreft er at det er høyst reelle lover): Amerikanske borgere blir sperret fra arbeid eller kontrakter, dersom de ikke sverger på å at de vil unngå å boykotte Israel.

The Real News: Senators Sneak Amendment to Make Israel Boycott Illegal

Bernie Sanders:  Sanders, Feinstein Oppose Inclusion of Israel Anti-Boycott Act in Appropriations Bill

...

Ja, ja... Jeg får vel filosofere litt over min skjermbruk en gang i blant. Hva tror bloggleser?
Lagt inn av kl. 2 kommentarer:

søndag 18. november 2018

Prosjekt "redusert skjermtid"


For noen dager siden kom jeg til å tenke på at det kunne være sunt å redusere den mengden jeg daglig bruker foran en eller annen skjerm. Jeg mener å ha hørt at barn ikke bør bruke mer enn en time foran en skjerm per dag. Hvis et barn klarer det, så børe jeg også kunne klare det.
Jeg har brukt mer tid på i sitte i stillhet og slappe av. Over tid kan det blir noe kjedelig å forsøke å slappe av. Jeg har hørt at det kan være sunt å utsette seg for situasjoner der hvor man risikerer å oppleve kjedsomhet. Veritasium har en video om "The Scientific Benefits of Boredom".


 
"Kjedsomhet gjør deg mer kreativ, altruistisk, introspektiv og hjelper med selvbiografisk planlegging", blir det sakt. 

Selv om jeg forsøker å redusere skjermtid, så kan det skje at jeg blir utsatt for den skjermbruken som folk i min sosiale krets utsetter seg selv for. På besøk hos min bror Kristian, kan det være at han ønsker å se et eller annet på TV. Andre alternativer, som for eksempel å diskutere samfunns-spørsmål, kan være helt uinteressant for han. 

Jeg har som gjest to alternativer: det ene er å sitte sånn at jeg er vend bort fra skjermen, og kun høre på det som blir sent på TV-skjermen, eller jeg kan se TV sammen med han, og etter en viss tid erklære at jeg må gå hjem, fordi jeg har fått nok skjermtid. Min bror er ikke den ensete som kan utsette seg for mye skjerm. 

Sjakk-vm blir for tiden dekt i Norge på to forskjellige TV-kanaler. Nrk sin sending har ganske god kvalitet over seg, så lenge det er kun Torstein Bae prater. VG sin sending har god kvalitet over seg, så lenge det lenge diskuteres konkrete varianter på sjakkbrettet av Jon Ludvig Hammer, Simen Agdestein eller Hans Olav Lahlum. 

I min fars husstand får begge sendingene oppmerksomhet. På TV'n går Nrk sin sending, og på en viss mobil-telefon går sendingen til VG. Kanskje er TV'n på stum og man får høre lyden til VG-sendingen fra en mobil. Dette er en av flere potensielle løsninger der to forskjellige skjermer og to forskjellige lydkilder kan være interessant for min far. Sjakksendingene varer som regel minst i 3 timer, og kan vare mye lengre. Ikke lett å skulle forsøke å gjennomføre "redusert skjermtid" i slike omgivelser.

Jeg liker litt sjakk, men ikke sjakk hele dagen, og spesielt ikke hvis noen foretretter å høre sjakksendinger fra to forskjellige lydkilder samtidig. Spør du meg så blir det bare bråk, og lyd-dempende ørepropper løser bare problemet til en hvis grad. Det virker forresten noe forutsigbart at blir remis mellom Magno Carfiglio og Fabelaktig Kari-Anna i nesten alle oppgjør. Jeg tror man får omtrent 1.1 i odds for remis hos betting-selskapene.


Når jeg sitter for meg selv, kan det være at jeg fortrekker å forsøke å absorbere inntrykk av stillhet. Kanskje spiller jeg litt piano en gang i blant. Jeg må innrømme at jeg ikke nødvendigvis er spesielt kreativ på hva jeg skal finne på uten en skjerm. Kanskje er dette et slags symptom på at jeg i større grad burde lære meg å tenke anderledes.

Selv med et godt Internet og en god laptop, kan det potensielt være en utfordring å unngå kjedsomhet i hverdagen. Det er kanskje enda mer en utfordring å unngå kjedsomhet uten bruk av skjerm. Hvis man opplever kjedsomhet kan det være lurt å bruke god tid på forsøke å identifisere årsaken: Hva skaper kjedsomheten og hvordan kan den forhindres?

Hva kan jeg potensielt oppnå gjennom prosjektet? Jeg forstiller meg at jeg kanskje lærer å gjøre mindre feil, ved å for eksempel reflektere over de feil man har gjort i livet, eller vurdere på en bedre måte hva jeg i øyeblikket burde rette min oppmerksomhet mot. Kanskje vil jeg klare på gjenoppdage meg selv til en hvis grad.

Det kan potensielt bli et slags paradoks å skrive blogginnlegg grunnet prosjektet, men frykt ikke: fortsettelse følger... 

Lagt inn av kl. 2 kommentarer:

fredag 26. oktober 2018

Noen tanker om egoisme


Forskjellige mennesker har ulik grad av egoisme i seg. Grafen under er ment å representere en skala om til hvilken grad individer kan velge å gjøre altruistiske eller egoistiske handlinger.



Jeg har inntrykk av at den grad av egoisme man har, er mest grunnleggende medfødt: man har det fra genene til sin mor eller sin far, eller kanskje begge.

Mine erfaringer peker mest grunnleggende i en retning at det er sløst tid å prøve å overbevise et individ til å velge å være mindre ego, hvis deres medfødte ego er relativt høyt. Jeg forestiller meg at hvis individets medfødte ego har bevegd seg en fjerdedel over på egoisme-linjen, så det for langt fra altruisme-linjen til at noe i miljøet kan få dem til å endre mening.

Det finnes de individer som skjønner at de har et stort ego, men som ikke vil innrømme det. Kanskje vil de i utgangspunktet påstå at de hører hjemme altruisme-siden av grafen, men hvis de selv ser at deres handlingsmønster blir et argument for at de hører hjemme på egoisme-linjen, bør de da også innrømme det som en sannhet om seg selv at de er egoistisk?

Jo mer et individ er egoistisk fra et genetisk perspektiv, jo mer vil vedkommende sannsynligvis oppleve at det koster noe å velge å gjøre en altruistisk handling. Kanskje vil de mest grunnleggende kun velge egoistiske handlingsmønster, så lenge det ikke får konsekvenser.

Fengsler har en tendens til å fylles med folk som har handlet for egoistisk. Mange av disse hører til ved ytterpunktene, men det er kanskje ikke så nyttig å snakke om ytterpunktene eller ekstremtilfellene innen egoisme til sammenligning. Det er mange som kan gi blaffen i andre uten å havne i fengsel.

Jeg forestiller meg at det er ganske mange som omtrentlig har en slik holdning: "Jeg forsøkte å investere mine følelser i å (for eksempel) kjempe mot maktmisbruk, for positive forandringer i samfunnet, for rettigheter og for rettferdighet. Nå har jeg gitt opp det, og jeg lever et mer avslappet og lykkeligere liv. Det viser seg at er mer behagelig å velge å ikke involvere seg, eller investere følelser til dette "

Et slikt individ vil kanskje forestille seg at det finnes nok av andre som vil involvere seg i slike ting. Det kan være at denne forstillingen ikke samsvarer med virkeligheten. Mange problemer eksisterer fordi det er for få individer som velger å involvere seg.

Første steg for en forandring, kan være at et individ uttrykker seg med et sterkt engasjement for at et problem må løses, kanskje gjerne også med en viss innsikt. Et slikt individ må også ha et visst antall engasjerte lyttere, for at det skal skje noe. Jeg mener at jeg ved hjelp av Internett kan observere at det skjer relativt jevnlig, at et samfunnsengasjert individ ikke blir hørt av mange nok individer.

Et individ som har investert tid i å skrive om en urett som foregår ute i verden, kan til en viss grad observere hvor mange det er som velger lese, reagere og involvere seg i forhold til det vedkommende har skrevet. Leserne kan i stor grad observere det samme. Disse tror jeg opplever at de er for få til å utgjøre en forskjell.

Det er kanskje spesielt tilstander i områder som er rammet av krig og sult, som folk sammen burde uttrykt sitt raseri mot, med tanke på å få slutt på lidelsene. Jeg mener at jeg ved hjelp av Internet er i stand til å se at det er sjokkerende få som engasjerer seg for å få slutt på lidelsen i Jemen, Sør-Sudan og Kongo. Disse landene har vært i faresone over lengre tid, når det gjelder risiko for å ikke motta nok nødhjelp (link).

Noen vil kanskje påstå at det er media sin skyld at det er tilsynelatende så få folk som bryr seg: mange medier er for opptatt av å gjøre arbeid for  makt-eliten, og for mange medier (spesielt nettsider) er for opptatt av annonse-inntekter.

Jeg mistenker likevel at det mest grunnleggende problemet er at det er alt for mange individer som har en psykologi som er basert på selvtilfredshet. Jeg synes det er så trist at det finnes så utrolig mange mennesker som er ignorant til de ulike urettferdigheter som skjer på vår klode. Denne ignoransen fører til at de som driver med maktmisbruk, kan lett fortsette med det. Jeg synes det blir for lett å skulle skylde på media, når man har tilgang til Internet: hvert enkelt individ kan aktivt søke informasjon for å bli oppdatert om tingenes tilstand.

Når jeg ser på den politiske situasjonen i USA, spør jeg meg selv: Har det statistisk sett blitt flere mennesker med en mer grunnleggende egoistisk psykologi, enn for bare noen få tiår siden? Kan det praktisk sett finnes måter å få et samfunn der det statistisk sett blir flere mennesker med en mer grunnleggende altruistisk psykologi?

Et individ som selv er egoistisk, vil kanskje også synes andre egoister er attraktive. Et individ som er mer altruistisk, vil kanskje synes andre altruister er attraktive, men at egoister for dem ikke er attraktive. Slik kan psykologien potensielt drive frem en utvikling i den ene eller den andre retningen. Selv om forskjellen er potensielt er ekstremt marginal, så er det vel enten en negativ eller positiv utvikling. Jeg ville ikke tålt et nært forhold med noen jeg opplevde som for egoistisk.


Her noen utfordrende spørsmål til bloggleser:

Vil bloggleser oppmuntre folk til å gi opp å kjempe for rettferdighet, fordi det er så mange som har mislykket i å oppnå den?

Vil bloggleser oppmuntre folk til å gi opp å kjempe for rettferdighet, fordi man er for få som søker den?

Til hvilken grad tåler du andre individer som du opplever som for egoistisk?


(Oppdatert 27 oktober 2018. Mobil-versjonen hadde ved uhell fått en miks av liten og stor skrift.)
Lagt inn av kl. 2 kommentarer:

torsdag 27. september 2018

Noen tanker og observasjoner andgående dating og forhold


Om ulike typer mentaliteter

Jeg har med tiden skjønt meg mer på at det finnes radikalt forskjellige type mentaliteter når det gjelder forhold. Jeg har fortsatt ikke noen god fortståele av hvor mange som har de ulike mentalitetene.

Det finnes flere forskjellige ytterpunkter eller retninger når det gjelder seksualitet. En av de mest ekstreme ytterpunktene er kanskje aseksualitet og hyperseksualitet.

To andre retninger kan dreie seg om til hvilken grad vedkommende har en korttids-seksuell orientering, eller kun er interessert i gjensidig lojale langtidsforhold. Jeg har lagd en selv-oppfunnet graf som jeg tror de fleste mennesker kan plasseres innenfor. Jeg er ikke kjent med at en sånn graf allerede eksisterer.



Det ene retningen kan beskrives med mennesker som har en mentalitet der de ikke klarer å forholde seg til kun en partner, men ønsker sex med flere forskjellige mennesker. Dette selv om de kanskje ikke kjenner dem godt, og det kan være at de ikke ønsker noe langvarig forhold til dem.

Den andre retningen er ment å representere de som har en mentalitet der gjensidig lojalitet er den mest grunnleggende forutsetning for at de skal ønske å ha sex med hverandre: gjerne at de setter det som et krav at det skal være basert på lojalitet mellom de to. En korttids-seksuell orientering er unaturlig for dem.  Det finnes de som har lag-tidsforhold med hverandre, men samtidig er åpen at forholdet ikke er basert på lojalitet mellom to. Det er ikke det jeg har ment med den andre retningen.

De som er mest radikalt ulik hverandre, har kanskje også begrensede betingelser for å forstå hverandre. Blant korttidsseksuelle finnes det sikkert de som ikke skjønner hvorfor denne lojalitets-mentaliteten eksisterer hos noen, og vil kanskje påstå at slike mennesker lever et unaturlig liv.

Blant de med lojalitets-mentalitet, har man de som ikke skjønner mentaliteten og atferden til de med korttids-seksuell orientering. De vil kanskje slite med å skjønne at enkelte av disse så enkelt kan velge å ha sex med mennesker de ikke bryr seg om. Det finnes de som har sex med folk som de hverken liker personligheten eller utseende til. De med lojalitets-mentalitet, kan slite med å forstå om de korttidsseksuelle sitt valg her.

Jeg synes engelsk ordforråd er rikere når det gjelder å beskrive enkelte forståelser av seksualitet. For eksempel det engelske ordet "slut" eller "sluts" for flertall: Ordet er ment å beskrive jenter eller kvinner som har løse seksuelle moraler, eller er seksuelt promiskuøs. Ordet blir også brukt om gutter eller menn med samme adferd. Kanskje sier de "male slut" for å tydeliggjøre at man snakker om en mann. Ordet er også etymologisk knyttet til skittenhet og sløvhet, og kan potensielt tolkes som fornærmende.

Jeg synes det kan være praktisk eller komisk å ta ibruk ordet, selv om jeg ikke mener det i en moralistisk dømmende eller fornærmede hensikt. Alternative formuleringer, som for eksempel "person med korttids-seksuell orienteringer" eller "seksuelt promiskuøs person", tar (etter min smak) for mye tid å uttale. Siden jeg ikke vet av et ord som er like kort, og som får fram samme meining, så velger jeg å bruk ordet for resten av innlegget.

Man kan kanskje si at det finnes de som har gener for å være "slut". Mange av de som ikke har en slik mentalitet, vil vurdere "slut" gener som dårlige gener.

Det er miks av faktorer som eventuelt gjør at en person vurderer en annen person som attraktiv. Utseendet kan ha mye å si. For noen er det kanskje den mest grunnlegende årsaken til at de ved første inntrykk vurderer noen som attraktiv.

Folk som er svært opptatt av lojalitet, tror jeg vil slite med å eventuelt fortsette å føle attraktivitet til en "slut"-person, uansett hvor pen man i utgangspunktet oppfattet vedkommende. Dersom de likevel forsøkte å se bort fra sitt behov for gjensidig lojalitet, ville de antageligvis få psykologiske problemer, slik at de egentlig ikke ble lykkelig.

I en tid uten prevensjonsmidler og lovlig abort, straffet det seg antagelig mer å forholde seg til ei "slut". Det var mer sannsynlig at sex kunne føre til graviditet. Hvis jeg skulle forsøkt å formulere meg i Richard Dawkins stil, så vil jeg si at graviditet oppstår når de molekylære overlevelses-maskinene til en kvinne blir mikset med de molekylære overleves-maskinene til en mann.

Det er ikke en god ide å mikse genene sine med en person som på en eller annen måte har dårlige gener, hvis man ønsker at sine gener skal fortsette å overleve med tiden.

Ei "slut"-kvinne kan bli sett som en person som er uforsiktig på hvem hun vil mikse sine gener med. Hva som blir sett på som uforsiktig, varierer ut ifra ulike synspunkt. Den type gener som jeg tror de fleste vil anse som problematisk eller dårlige, er gener fra de som har begått grov kriminell adferd, har en psykopatisk mentalitet, eller som ikke er i stand til å ta vare på egen helse. 

Uforsiktighet av kvinnen, kan også føre til at hun får barn med en mann som ikke vil ta ansvar for å oppdra det barnet hun far fått. Denne "uforsiktigheten" kan føre til at hennes barn får disse dårlige genene,  og det kanskje uten at hun i utgangspunktet er klar over det. Det er også sjanse for at vedkommende får en eller annen seksuelt overførbar sykdom.

Det finnes arter på jorden som er tilsynelatende helt uten "slut"-gener. Jeg tenker da på keiserpingvinen: alle er seriemonogame. Der noe ved livsforholdene på Antarktisk som har gjort at det har blitt slik.  Uten dette ville deres barn antageligvis fryst eller sultet ihjel.


For meg virker det som om de da også har et gen som gjør dem alle til gode foreldre. Genet som gjør et individ til en god foreldre, bør kanskje ses på som et veldig bra gen. For mennesker er også gode foreldre viktig, derfor er tilsvarende gener for mennesker også viktig. De som er svært påpasselig med å se etter en partner som har gener for å være en god foreldre, kan kalles å ha "keiser-pingvin"-mentalitet.

...

Det finnes sikkert også de som vil forsøke å leve ut sin korttids-seksuelle orientering og samtidig forsøke holde på et langtidsforhold som offisielt skulle vært basert på lojalitet. De vil sannsynligvis lyve for å forsøke å opprettholde begge interesser. Det å lyve kan straffe seg. Dersom den bedratte parten oppdager at lojaliteten har blitt brutt, så kan det føre til at vedkommende avbryter forholdet. Eventuelt forblir det et forhold der minst en part kun har inntrykk av at det er basert på lojalitet.

Fra kapittel 5 i boken "the selfish gene" har Dawkins et eksempel om hvordan løgner-gener kan spres. Dyr kan gi inntrykk om at de er villige til å slåss, når egentlig ikke er det. Hvis motstanderen tror på løgnen, kan det føre til en enkel seier for parten med "poker-fjes", der motparten gir seg før duellen har funnet sted. Løgner-gener kan effektiv spre seg og virke ganske nyttig i en periode.

Hvis løgnere ble flertallet, ville nå naturlig seleksjon favorisere individer som gjennomskuer bløffen. Bløffmakere ville nå få en ny og tøffere realitet rundt seg og de ville med tiden bli redusert i antall. Her er et sitat, løst oversatt fra engelsk, som jeg synses er interessant:  "I en slitekrig/duell, er det ikke mer evolusjonært stabilt å fortelle løgner enn å fortelle sannheten."

Jeg tror det samme fenomenet vil kunne utspille seg på mange forskjellige felt som angår menneskers oppførsel. Siden det helt klart finnes mennesker som har lett for å forsøke å lyve eller bløffe, må det finnes mennesker som også er gode til å gjennomskue løgner og bløffer. Man kan kanskje si at det kan finnes tre forskjellige typer gener som folk enten har eller ikke har: Det ene er gener for å lyve eller bløffe, det andre er gener for ærlighet, og det tredje er gener for å gjennomskue løgner og bløffer.

Siden Dawkins brukte uttrykket "poker-fjes", tror jeg noen av mine erfaringer fra nettopp poker, kan være interessante. I poker er det ganske uskyldig å bløffe. Jeg vurderer det slik at det i nesten alle tenkelige sammenhenger er dårlig ide å lyve; det er best å forsøke å være ærlig. Mest grunnleggende "lyver" jeg heller ikke når jeg spiller poker. Med det mener jeg at jeg nesten alltid spiller på relativt gode kort. Jeg prøver ikke å skjule at det er min mest grunnleggende taktikk. Unntaket fra taktikken er når jeg blir lei av å spille poker: da spiller jeg for å bli fortest mulig ferdig med spillet, selv om det skulle medføre tap.

De jeg har spilt mot i poker, vurderer meg sannsynligvis som veldig forutsigbar: de er kjent med at jeg kun spiller på relativt gode kort. Det er også forutsigbart for dem at det kommer et øyeblikk der jeg blir lei (hvis jeg ikke vinner før den tid). Kanskje virker det hele som en ganske dårlig strategi. Bløffing blir av mange sett på som en essensielt strategi i poker. I flere forskjellige pokerturneringer der hvor Nils, Kristian og Roger har deltatt, har jeg likevel klart vinne med en strategi som mest essensielt er uten bløffer.

Jeg er overbevist om at det er en dårlige ide å bløffe uforsiktig og ofte.  Jeg tror det fleste spillere forstår seg på statistisk sannsynlighet. Noen av motspillerne er kanskje svært dyktig til å gjennomskue bløffer. Personen som bløffer for ofte ryker sannsynligvis først.

Når det gjelder forhold, tror jeg ikke det er stabilt å lyve om sin lojalitet, ihvertfall ikke over en lengre periode.  Jeg tror mange av de som har mentalitet for gjensidig lojalt langtidsforhold også er ganske påpasselig når det gjelder tillit. Eventuelt mangler de gener for å gjennomskue bløffer og løgner, noe som kanskje bør anses som dårlige gener.

De som ikke har en lojalitets-mentalitet, bør kanskje ikke etablere forhold med de som har det. Jeg tror mange etablerer ustabile forhold fordi de ikke har nok innsikt i seg selv. Kanskje skjønner de at ikke har den riktige mentaliteten for å etablere et gjensidig lojalt langtidsforhold, men velger å prøve å få til et slikt forhold likevel.

Kanskje lyver for seg selv, hvis de tror at forholdet ikke vil få komplikasjoner, eller at deres utroskap ikke vil bli avslørt. Kanskje lyver de for seg selv og/eller andre fordi de har instinkter for å justere seg etter hva som er mest sosialt akseptert i samfunnet.

...

Samfunn

Det har oppstått ganske store samfunnsendringer i Norge opp gjennom historien. Når det gjelder samliv, kan det være nyttig å sammenligne med hvordan det var for 200 år siden, eller kun bare 50 år siden.

For 200 år siden var det kun ekteskaps-forhold som ble respektert. De fleste av de som hadde en annen mentalitet enn den som ekteskapet krevde, ville velge å skjule det. Dette på grunn av de negative konsekvensene som ville oppstå dersom de ikke skjulte det.

Også for bare 50 år siden var det mange, som på grunn av for eksempel lover, ikke turte å vise sin sanne identitet. Straffeloven § 213 som blant annet kriminaliserte homoseksualitet, ble først opphevet ved lov 21. april 1972.

Tradisjon tror jeg henger igjen lenge i folks mentalitet. Selv om vi har fått et mer tolerant samfunn, er sikkert mange redde for å bli dømt, hvis de viser seg slik de egentlig er. Jeg tror det er en årsak til at mange uten den rette mentaliteten, søker å etablere det som utad er ment å representere et lojalt langtidsforhold. Jeg tror også tradisjoner kan føre til at noen vil holde det skjult dersom de var et forhold som hadde begrensede betingelser for å kunne være langvarig.
 

Det Norske samfunnet har de siste 200 årene blitt mer tolerant. Jeg tror det likevel kan ha oppstått nye problemer i forhold til seksuell mentalitet, som har vokst frem som konsekvens det teknologisamfunnet som har oppstått. Lever vi i et samfunn som blir overseksualisert via filmer, tv og Internet? Jeg har hvertfall et inntrykk av at det kan være slik.

De siste 20 årene har det vokst frem en lang rekke programmer med såkalt "reality-tv" som forsøker å lage underholdning av folk med seksuelt promiskuøs adferd, eller "sluts"  som jeg synes det er praktisk å kalle dem. Før i tiden var det mye mindre av det (siden det ikke lov). For noen blir det for mye, mens det for andre er slik det burde være.

 Jeg tror derfor spørsmålet må ses i sammenheng med et annet spørsmål: finnes de som i stedet for å forsøke å være som de akkurat er, vil forsøke å være slik de tror de er ment å være etter slik de får inntrykk av via for eksempel TV? Kanskje er et slikt spørmål så sensitivt at folk ikke tør å stille det.

Det kan potensielt være ganske mange som tror at man en ment å være og opptre slik som disse. De fleste føler sikkert et ubehag dersom de går for langt fra å være seg selv, men enkelte vil gå ganske langt i å forsøke å leve opp til hva de tror andre forventer av dem, selv om det er ganske ubehagelig for dem.

Hvis man bodde i Norge for 200 år siden, burde man holde det hemmelig dersom man var seksuelt promiskuøs. For meg virker det som om dagens Norske samfunn har blitt snudd litt på hodet i forhold til hvordan det var. Hvis man er ungdom med en lojalitets-mentalitet eller "keiser-pingvin"-mentalitet, så virker det er en fornuftig tilpasning til dagens samfunn å ikke nevne det.

Det finnes sikkert mange som mener at "sluts" ikke er attraktive, men det er ikke mange som sier at "sluts" ikke er attraktive. De er kanskje redd for å være i mindretall. Folk rundt dem kan potensielt begynne med søppelsnakk om dem bak deres rygg, hvis de for vite for mye av deres naturlige mentalitet, gitt at det ikke matcher deres egen mentalitet. Det er potensielt mange negativer sosiale konsekvenser som kan oppstå, dersom man velger være for åpen om seg selv angående slike ting.

På Engelske Wikipedia står det om diverse undersøkelser om Promiskuitet. Jeg usikker på om man kan stole å den type undersøkelser. Jeg tror mange av de undersøkelsene som er gjort, er basert på et for begrenset utvalg, og derfor et for dårlig utvalg. Dessuten kan denne type spørsmål oppfattes som svært sensitive. En gift kvinne vil antageligvis nøle med å oppgi det i et spørreskjema, dersom hun har hatt seksuell kontakt med andre enn sin ektefelle. Visse typer mennesker ville antageligvis bevisst ville velge å la være å svare. Dessuten tror jeg det finnes mulighet for at noen ville velge å lyve med sine registreringer i spørreskjema.

Jeg tror man hypotetisk sett kunne lagd undersøkelser som hadde vist hvor i verden det fantes færrest eller flest av de som er mest lik eller ulik deg selv når det gjelder mentalitet til forhold. Kanskje til og med undersøkelser på by-nivå, der hvor alle jordens byer var inkludert og mulig å sortere på. 

Dessverre er det problematisk å gjøre denne type undersøkelser i størsteparten av den islamske verden, siden de har et samfunn som er veldig kontrollerende angående seksualitet. Folkene som bor i disse landene vil kanskje påstå at de ikke har mennesker som er "sluts", men det har jeg ikke grunn til å tro på så lenge deres kultur er så kontrollerende, og at det derfor er umulig å hente troverdige data fra disse områdene.

Jeg tror det er et ganske essensielt spørsmål å stille spørsmålet om til hvilken grad er samfunnet man bor i, er medvirkende til at man blir flere eller færre individer med den ene eller andre typen seksuell mentalitet.

...


Når det gjelder dating, så er det sikkert mange som undrer seg hvor de bør lete etter en potensiell kjæreste. Kanskje finnes det tydelige svar på hvor folk med visse mentaliteter burde, eller ikke burde lete etter et forhold.  Jeg tror det.



...

Utesteder

Jeg har inntrykk av at slike steder er generelt sett dysfunksjonelle for de som har en mentalitet for søke å etablere et lojalet langtidsforhold. I forhold til egen mentalitet, synes jeg utesteder, av flere forskjellige årsaker, mest grunnleggende tilbyr kun upraktiske omstendigheter for å møte folk.

Jeg klarer ikke å være spesielt lenge i rom som jeg opplever er fylt med bråk: det blir for meg å utsette meg for unødvendig lidelse. Det er flere musikktyper jeg assosierer med bråk, og disse oppleves som enda mer bråkete jo høyere det spilles. I utgangspunktet føles det som om jeg ikke ønsker å forholde med til den type bråk i mer enn 3 minutter.

På visse steder gjøres det ikke noe annet enn å spille det jeg ville oppfatte som bråkete musikk på høyt volum. Det høye volumet gjør det også dysfunksjonelt å forsøke å prate med hverandre, selv om man sitter rett ved siden av hverandre. Lyssettingen i noen av disse stedene er sånn at man også sliter med å se folk. Hvordan kan man bli kjent med hverandre når man sliter med å se og høre hverandre?  For noen er det kanskje umulig, og jeg tror folk flest må innrømme at det i det kan virke ganske upraktisk.

Noen vil kanskje foreslå de som en nyttig løsning å ta i bruk rusmidler på slike steder. Rusmidlene kan ha en slik effekt på sinnet at de ikke føler seg like mye plaget av de ting som de i utgangspunktet er plaget av. De forestiller seg sikkert at alkohol er en effektiv løsning på plagsomme omstendigheter som for eksempel musikken og stedet generelt.

Selv er jeg opptatt av å ha et anstendig forhold til rusmidler: mest grunnleggende unngår jeg dem. Jeg dømmer ikke bruk av rusmidler moralistisk, men jeg respekterer idet ikke fra et filosofisk synspunkt. Jeg ser det som et svakhetstegn dersom noen jevnlig bruker av store doser av et rusmiddel. Generell søken etter rusmidler ser jeg også som et svakhetstegn.

Jo mer noen har gjort seg avhengig av et rusmiddel, jo mer mistenker jeg at de vil slite med å være interesse-baserte individer. De vil kanskje å søke rusmidlene i stedet for å drive med ulike interesser. Det er for dem en lettvint måte å finne glede gjennom å ta rusmidlene, men samtidig sliter de kanskje med å finne glede i sin livs-tilværelse uten rusmidler.

Jeg vurder rusmidler som en unaturlig måte å finne glede, og spør derfor: "Bør ikke glede komme på naturlige måter?". For min egen del må jeg svare ja til et slikt spørsmål. Jeg antar at jeg med en slik holdning tilhører mindretall av Norges befolkning, men det plager meg ikke.

Det er mange som drar til utesteder for å rett og slett bli fulle. Motivasjonen er antageligvis å oppleve det jeg vil kalle en lettvint unaturlig glede. Fyll betyr for mange at at de vil utøve en betraktelig dårligere dømmekraft enn de ellers ville hatt, som for eksempel helt frivillig gjøre ting som de virkelig angrer på i etterkant.

Kvinner og jenter som drikker så mye alkohol at det mister kontroll over seg selv, er spesielt utsatt for å bli misbrukt. Etter mitt syn anser jeg denne type adferd som risiko-adferd, og jeg tenker at slike kvinner mangler gener for å kalkulere hva slags risiko de utsetter seg selv for.

Hvis noen er fulle, kan man på mange måter ikke vurdere hvordan folks personlighet egentlig er. Det er blir på mange er svært dysfunksjonelt i forhold til dating, gitt at man har en lojalitets-mentaliet. Dersom en eller flere personer  blir fulle, oppstår det ofte drikkepress om at andre skal bli det. Mange er kanskje langt mer komfortable i miljøer som er helt uten rusmidler, og at føler seg ganske ukomfortabel miljøer der det er utbredt bruk av alkohol.

Ulike rusmidler kan føre til ganske mage forskjellige problemer for brukeren, som for eksempel ulike helseskadelige effekter, der mange av disse ikke dreier om avhengighet.

Jeg kommer ikke til å ta ibruk slike utesteder. Jeg mistenker også at flertallet av som liker, og/eller tar ibruk slike steder, er folk som har korttids-seksuell orientering/ seksuelt promiskuøs/ er "slut". Hvis det stemmer at flesteparten av de som tar ibruk slike steder har en slik mentalitet, så bør et slikt sted anses som dysfunksjonelt for de som har en lojalitets-mentalitet og ser etter forhold. Disse bør kanskje ta ibruk andre steder for å lete etter en potensiell kjæreste.

...


Ulike teknologiske løsninger kan et være nyttig redskap for komme i kontakt med andre mennesker. Disse løsningene kan også ha sine problemer ved seg. Mange av tjenestene er hovedsaklig ute etter å tjene penger fra brukerne, selv om de tilbyr brukeren å lage en gratis registrering. Brukerne kan bli provosert av at tjenestens grunnleggende designe er for dårlig, eller at tjenesten er alt får grådig angående forsøk på å tjene penger på brukerne, etter at man har registrert seg.

Noen er kanskje ukomfortabel med hvor mye data tjenesten ber om for å tillate en registrering. Et annet aspekt dreier seg om til hvilken grad man kan stole på at tjenesten behandler dine oppgitte data på en forsvarlig måte. Det ser også ut som om at noen bruker tjenestene med tanke på å svindle andre. Hvis noen lyver om sin identitet er det kanskje ikke så lett å avsløre dette gjennom en datamaskin.

Jeg har utforsket flere teknologiske tjenester, og jeg tror min erfaringer kan være interessante å høre om.

...


Tinder

Dating-appen Tinder er en app som jeg alltid har forestilt meg vil være dysfunksjonelt for meg selv, fordi jeg har antatt at det er en "slut"-app. I mai måned leste jeg en artikkel publisert på NRK angående Tinder. En av de mest essensielle funnene var:

"Folk som bruker dating-apper, har en såkalt kortidsseksuell orienting. De er primært ute etter korttidssex"

og

"Noen få er primært ute etter langtidsforhold, men de aller fleste er det ikke, sier han."

De kunne antageligvis ikke si direkte i denne sammenheng at de mente Tinder. Jeg tror ikke man kan ikke gi et universelt svar angående dating apper, siden de kan være veldig forskjellige fra hverandre. Jeg fikk ut fra NRK sin artikket et styrket inntrykk at Tinder er en "slut"-app. Det var forresten herfra jeg plukket opp utrykket "korttids-seksuell orientering".

Jeg tror man kan forstå hvorfor Tinderer relativt dysfunksjonelt redskap for de som er ute etter lojalt langtidsforhold, ved å kun analysere appens mest grunnleggende design. Jeg valgte derfor å teste appen, selv om jeg fortsatt mente at det ville være et dysfunksjonelt redskap for meg selv.

Appen tilbyr egentlig ingen søkeredskaper til brukeren. Appen ser ut til å velge bilder av brukere ved tilfeldighet blant folk i nærområdet. Man får så begrensede muligheter om hvordan man vil forholde seg til bildet som blir vist. Appen ber deg ta stilling til om du liker eller ikke liker en person ut fra dette bildet, og man får ikke lov til å se et nytt bilde fra en annen person før man har tatt stilling til dette.

Ved første øyeblikk trodde jeg at appen hadde en såkalt "sveip for å se"-type design. Jeg ønsket ikke å ta stilling til det første bildet som ble vist, kanskje fordi jeg syntes det var helt latterlig at appen tilsynelatende krevde av meg at jeg skulle at stilling til om jeg liker en person kun ut fra et bilde.

Jeg prøvde så å oppdage hva man eventuelt skulle gjøre hvis man ønsket å ta stilling til bildet ved et senere tidspunkt. Jeg endte opp med å svipe et bilde til den ene retningen, uten å skjønne konsekvensen av det. Deretter forsøkte jeg å sveipe til den andre retningen for å komme til tilbake til det bildet som ble vist sist, men skjermen viste i stedet et helt nytt bilde.

Jeg trodde så at jeg kanskje hadde sveipet dobbelt uten å merke det. Jeg sveipet så den andre veien igjen, uten å komme tilbake til utgangspunktet. Først da skjønte jeg at sveiping i en av retningene betyr at man registrerer i appen gjennom disse svipene, om man ut fra blidet liker eller ikke liker noen. Det ble da også åpenbart for meg hvorfor dette måtte være en "slut" app.

Selv ut fra noen svært få sviper, klarte jeg å oppdage at flere brukere også la ut bilde på tjenesten med en seksualisert fremstilling av seg selv. Folk som ikke er "sluts", vil nesten garantert alltid prøve å lete fram betraktelig mer informasjon om en person enn kun et bilde. Mange ville også ville foretrekke muligheten å ikke ta stilling til bildene. Jeg tror ikke jeg trenger tid på å komme med en mer utdypende forklaring hvorfor det må være en "slut"-app. Kanskje finnes det unntak, basert på hvilket land man bor i, men jeg tviler på det.

Jeg har fått med meg at det er ganske mange i Norge som har registrert seg på Tinder. Jeg er derfor fristet til å komme med konklusjonen at det er ganske mange i Norge som da også har en "slut"-mentalitet. Ut fra dette gjør jeg en videre konklusjon at det er ganske mange i Norge som ikke passer meg.

Jeg tror jeg beholdt Tinder i en hel dag, før jeg slettet appen. Jeg tror følgende artikkel kan være nyttig for de som har registrert seg på Tinder med den ide at de var på utkikk etter et langtidsforhold.

Jeg mener å huske at det ikke var noen moderering av eventuelle selvbeskrivelser på Tinder. Dette kan være både bra og dårlig. Jeg mistenker at det kan være mange falske brukerprofiler på plattformen, som er designet for å lure folk. Mitt poeng dreier seg likevel om å stille spørsmål om hvilke type brukere som burde ta ibruk tjenesten. Tinder blir kanskje sett på som genial for alle de med korttids-seksuell orientering.

For enkelte med lojalitets-mentaliet blir Tinder (i forhold til dem selv) sett på som svært idiotisk tjeneste. Det finnes flere andre digitale tjenester som kan være langt mer nyttig, dersom man er ute etter å finne noen å etablere et lojalt langtidsforhold. Flere av disse tjenestene er ganske irritable å forholde seg til, selv om de i sin grunnleggene design er mer funksjonell enn Tinder.


...


Match


Match er en av de største når det gjelder antall registrerte brukere. Jeg har kun forholdt meg til deres nett-tjeneste som sett på en laptop. Jeg mener å huske at prosessen med å registrere seg gikk rimelig fort. Tjenesten har søke-redskaper som er gratis å bruke. Det er likevel ikke mulig å gjøre et fritekst-søk. Fraværet av en slik "common sense"-søkefunksjon, gjør at tjenesten blir for meg noe dysfunksjonell.

Etter eget bruk, virker likevel for meg som om Match er langt ifra så dysfunksjonell som Tinder, siden man for eksempel kan se flere bilder per skjermbilde, uten at man trenger å ta stilling til dem (noe jeg synes bør være en selvfølge i en slik tjeneste). Man kan sikkert lett spore tilbake bilder man har sett.

Match har sine strategier for å forsøke å tjene penger. For å sende meldinger, eller å se hvem som har lagt deg til som "favoritter", må man være abonnent, noe som innebærer å måtte betale for tjenesten. Fra eventuelle betalende brukere skal de he hele 379 kroner per måned, noe jeg synes virker grådig.


Ganske nylig har jeg lagt merke til at tjenesten har lagt til "favoritter" på vegne av meg. Jeg har ikke blitt informert om at dette ble gjort. Med en gang jeg la merke til dette, ønsket å sporenstreks fjerne alle disse registreringene, men jeg kunne ikke se at det var mulig. Jeg sendte derfor forespørsel til deres kundesenter om sletting.

Jeg fikk følgende svar:

"Hei Geir,

Systemet legger automatisk til profiler som vi trur du matcher ekstra godt med. Beklager om du ikke finner disse interessante.

Dessverre så går det ikke for øyeblikket å ta bort favoritter fra din side. Du har fremdeles muligheten til å blokke profilen om du går inn i profilen deres og trykker på rundingen med 3 prikker inni. Dette vil ikke ta bort profilen fra noen lister utenom profiler du har valgt som favoritter. De kan heller ikke kontakte deg igjen.

Jeg beklager om du har lest på "kundeservice", denne siden er utdatert og tilhørte den gamle siden våres. Vi jobber med å få dette oppdatert så snart som mulig. Beklager igjen"


Det er altså ikke mulig å fjerne disse registreringene av "favoritter" som tjenesten, uten min viten, har lagt til.  Det var 10  registreringer på "favoritter".  Jeg ble negativt overrasket (og kanskje mildt sjokkert) over at en av disse automatiske registreringene var av av en trans-kvinne. Dessuten sto det "dere liker hverandre".

Siden det sto slik, burde jeg kanskje tatt kontakt med denne trans-kvinnen og beklage misforståelsen som kan oppstå som en konsekvens av denne registreringen, men dette ville kreve abonnement: jeg måtte isåfall betale til Match.

For å ha dette sagt: Jeg registrerte meg for å se etter kvinner som genetisk sett er kvinner. Jeg så ikke etter trans-kvinner, og jeg liker ikke trans-kvinner på den måten. Jeg mistenker at Match bevisst gjorde denne registreringen for å forøke å utnytte brukere. Man må betale for tjenesten å se hvem som har lagt deg til på "favoritter". Kanskje det er enklere for Match å manipulere trans-kvinner til å betale for tjenesten. De er kanskje spesielt interessert i å vite hvem som har registrert dem som favoritter, og har kanskje liten forutsetning for å vite at Match gjør favoritt-registrering på vegne av brukere uten brukerens viten om det.

Det kan også være at trans-kvinner har problemer med å registrere seg på riktig måte i tjenesten. De bør kanskje ikke registrere seg som kvinne i systemet, når de etter alle praktiske formål i en slik tjeneste vil bli sett på som menn. Uansett hvor mye "kvinne" de anser seg selv, så har det aldri i hele verdenshistorien skjedd at en mann kunne genetisk sett gjøre seg om til kvinne.

Jeg forsøkte å oppdatere beskrivelsen som jeg hadde lagt for meg selv, med innhold som jeg mistenkte at ville blitt fjernet av en moderator. Jeg la til omtrent noe slikt: Tjenesten Match, har lagt  til "favoritter" (automatisk?) uten min viten, og at det nå ikke er mulig  for meg å fjerne disse som bruker.

Denne nye selvbeskrivelsen ble slettet, og i stedet for nullstille tilbake til den selvbeskrivelsen jeg hadde før denne, så ble all selvbeskrivelse slettet. Kanskje det er deres profesjonelle mening at det var bedre for min profil, å ikke ha en selvbeskrivelse, enn å holde på den jeg hadde. Alternativt er de bare er ganske uproffe på det de driver med.

Jeg har ikke tillit til tjenesten Match, siden de etter min meining har illustrert at de ikke er til å stole på. Kanskje burde jeg slette min registrering. Det eneste argument for å holde på brukeren er at Match har ganske mange registrerte brukere.


...

Møteplassen

Også for tjenesten Møteplassen, forholder jeg meg kun til nett-tjenesten som sett på en laptop. Målt i antall brukere så er Møteplassen mye mindre enn Match. Det gikk rimelig fort å komme seg gjennom prosessen med å registrere seg. Etter grunnleggende registrering var det mulige å registrere seg i en ny og mer omfattende undersøkelse, men etter egen smak stilte denne for mange spørsmål. Mange av spørsmålene var også altfor personlige. Det var derfor ikke aktuelt for meg med en slik videre-registrering.

Møteplassen tilbyr det som jeg tidligere beskrev som en "common sense"-søkefunksjon: muligheten til å gjøre et fritekst-søk. Jeg bestemte meg også for å utfordre moderatoren av min selvbeskrivelse. Den opprinnelige selvbeskrivelsen oppdaterte jeg med ting jeg mistenkte ville bli slettet. Den ble også slettet, men de klarte å tilbakestille til min gamle beskrivelse (i stedet for å slette selvbeskrivelsen helt slik som "match" gjorde).

Tjenesten har også har sine strategier for å forsøke å tjene penger. Å bli såkalt "vip-medlem" koster 349, altså omtrentlig samme prisklasse som Match. Jeg synes fortsatt det er alt for dyrt. Mistanken om at tjenesten har for få registrerte brukere, bidrar også til at det ikke er fristende å betale for tjenesten.


...

Elitesingles

Jeg har kun forholdt meg denne nett-tjenesten som sett på en laptop. Prosessen med å registrere seg i Elitesingles, er lang og irritabel. En del av spørsmålene som ble stilt var, etter min smak, altfor personlige. Før jeg hadde kommet halvveis med å registrere meg, vurderte jeg å gi opp det å gjennomføre registreringen.

Jeg bestemte meg i stedet for å bare trykke på det alternativet som var plassert i midten, uten å egentlig lese teksten i spørsmålene, slik at jeg mye fortere kunne registrere meg (men at min registrering på mange måter ble feil). Planen var å slette brukeren etter å ha testet ut tjenesten, som jeg på mange måter forhåndsdømte at var dårlig.

Man får ingen søkefunksjoner etter at man har registrert seg. Hele tjenesten er bygd opp rundt svarene som brukerne har avgitt gjennom å registrere seg. Hvis man ikke betaler for tjenesten får man ikke lov til å se noe bilde av andre brukere og heller ikke sende meldinger. Å bli såkalt "premium"-medlem koster 749 kr per måned, noe jeg synes er en pervers høy pris å betale for en slik tjeneste.

De virker som om tjenesten sikter seg etter mennesker som er spesielt rike. De har kanskje tenkt at det er en lettvint måte å tjene penger på. Jeg synes det virker uetisk. Siden jeg synes både designen er for svak, og at siden er for grådig, er det helt uaktuelt for meg å bruke penger på siden.


...

Be2

Siden jeg ikke mottok noen mail for å bekreftelse for registreringen av brukeren, kom meg aldri gjennom prosessen med å registrere meg. Jeg forsøkte derfor å registrere meg på nytt, men det mislyktes omgså fordi e-posten var "allerede brukt". Jeg sendte så en e-post til Be2, der jeg ba dem om  om å slette profilen som jeg forsøkte å opprette. Dette ble løst av dem på kort tid. Jeg har jo da egentlig ikke testet tjenesten. Kanskje de ikke å bli testet ut av meg, siden deres tekniske systemer ser ut til å være såpass svake.


...


Tjeneste som kommer: Facebook dating

Facebook annonserte på våren i år at de kommer til å lansere sin egen dating-tjeneste (nrk). Jeg mistenker ut fra presentasjonen at også dette kan bli en delvis dysfunksjonell tjeneste. Jeg skjønner for eksempel ikke konseptet med å registrere seg som en "hunde-person" eller en "katte-person". Hvis ideen er å kunne sammenligne seg med dyr, skulle jeg gjerne hatt muligheten til å registrere meg som en "keiserpingvin-person".

Det finnes likevel noen indikatorer på at det kan bli bedre enn de alle de eksisterende tjenestene som finnes der ute. De ene er at Facebook er svært tilgjengelig og har ganske mange brukere. De andre er at Facebook er finansiert gjennom annonser: de vil kanskje lansere tjenesten som gratis. Jeg forventer at de vil klare å lansere tjenesten i løpet av et år.  Det blir ihvertfall interessant å teste det ut når det kommer.


...


Jeg har ikke noen akademiker innen psykologi. Jeg kan derfor godt skjønne det dersom profesjonsnelle evolusjons-psykologer vurderer hele teksten min ganske amatørirsk. Det er kanskje et søtt forsøk på å få til å skrive noe interessant. Det essensielle spørsmålet er om bloggleser på noen som helst måte føler seg engasjert eller underholdt. Jeg burde kanskje skrive langt mer utdypende om hvordan jeg anser meg selv som person og hvilke personer jeg tror passer, eller ikke passer meg. Kanskje det blir for et fremtidig innlegg.

Ja,ja, bloggleser... Ble innlegget langt nok?
Lagt inn av kl. 10 kommentarer:

torsdag 13. september 2018

Bloggfantasien svikter...


Hittil i år har det kommet en del færre innlegg enn det som har vært vanlig for bloggen i andre år. Mest sannsynlig vil jeg i år ende opp med å produsere omtrent halvparten så mange innlegg som jeg produserte i 2016.

Jeg spør meg selv: Hva har skjedd? Har jeg blitt dårligere til å lage gode innlegg enn det jeg var før? Har har motivasjonen for å blogge begynt å svikte? Isåfall hvorfor?

Jeg tror jeg må innrømme motivasjonen for å blogge ikke er så sterk lenger. Jeg tror det kan ha sammenheng med motivasjonen med å drive med andre ting også svikter. Tango, politikk og piano er interessefelt som jeg har brukt mye tid på de siste årene. Det er kanskje en idee å skrive om hvordan motivasjonen for å drive med disse tingene har variert.



Tango

Jeg har skrivet om temaet flere ganger tidligere (oktober 2017 , januar 2018). Min motivasjon for å drive med tango begynte å svikte i løpet av den perioden jeg satt i klubbens styre. Jeg var offisielt ute av styret per 30 januar 2018.

En av de mest essensielle årsakene til at jeg ønsket å gi meg i styret var at medlemsmassen hadde vært synkende i den perioden jeg hadde vært del av styret. Før jeg ble del av styret hadde jeg ambisjoner om å være med på å øke klubbens medlemsmasse, men dette skjedde altså ikke.

Fra et innlegg i bloggen i januar, skrev jeg om hvordan klubbens medlemsmasse har vært synkende eller stagnerende helt siden 2010. De som drev klubben i 2009 og 2010 var antageligvis veldig kompetent når det gjaldt rekruttering, og klubben har antageligvis manglet denne kompetansen de siste 8 år.

Som kun medlem i klubben har jeg ikke lenger så tett tilgang til data om medlemmene, men jeg er fortsatt aktiv på praktica arrangert av klubben, og jeg kan omtrentlig observere realiteten angående medlemsmassen der. For meg virker det som om medlemsmassen fortsatt er synkende.

Det ser ut som det kommer langt færre menn til praktica nå, enn det gjorde før. Det virker som antall menn (førere) som møter opp jevnlig, kan telles på en hånd. Dette er isåfall en svært alvorlig forverring i forhold til hvordan det har vært før. Det møter opp langt flere damer (følgere) enn menn, slik det historisk sett nesten alltid har gjort, men ubalansen i demografien har kanskje aldri vært verre.

Tidligere kunne jeg finne på å sende meldinger til medlemmer, og kanskje helst andre førere,  for å spørre om hvordan deres motivasjon for å drive med tango var. Kanskje kom en av disse til neste practica. Nå for tiden har jeg nok med å kun motivere meg selv til å komme på praktica.

Noen lever kanskje med den forestillingen at det alltid er bra for førere om det møter langt flere følgere enn førere til en practica, men dette stemmer ikke. Enhver følger bør få danset minst en halv tanda (ca 5 minutter med dans) per practica, som de vurderer positivt.  Hvis ikke dette skjer, vil deres motivasjon til å møte opp til neste practica begynne å svikte. Det kan potensielt bli et masseforfall av antall følgere som til da hadde til vane for å møte opp, dersom de få følgere som møter, ikke tar nok hensyn.

Til en hvis grad opplever jeg at klubben har blitt så liten og skjør, at jeg opplever mitt oppmøte på practica som et bidrag for å forhindre at hele tangoklubben dør ut. Det føles som om hele klubben ville ha kollapset som et korthus, dersom jeg selv og 3 andre førere hadde sluttet å komme.


Synlighetsprosjektet til klubben forsvant i fjor. Vi hadde en avtale med kafe krem, der vi fikk danset tango i deres lokale annenhver søndag. Kafe krem gikk omsider konkurs, og et nytt synlighetsprosjekt har ennå ikke oppstått.


Hvis jeg skal forsøke løfte frem hva jeg mener er spesielt positivt ved klubbens tilstand, så må det være at klubben har hele 1 følger med friske bein og frisk rygg og som er fortsatt ildsjel for å drive med tango. Uten dette ville min motivasjon for å drive med tango virkelig vært enda mer syltynn.

...


Politikk

Min interesse for politikk har vært ganske brukbar de siste par årene, men i løpet av høsten har jeg begynt å føle at motivasjonen for å opprettholde interessen for dette, også er sviktende.

Medias rolle er svært relevant når det gjelder å skape interesse for politikk blant befolkningen. Norge har ifølge Press Freedom Index har den frieste pressen i verden. Men det å ha en fri presse er ikke den eneste viktige faktoren som definerer en god presse. Pressen må i tillegg faktisk opplyse om den urettferdigheten som foregår i verden. Pressen burde også lytte til vanlige forbrukere av pressen og gjerne tilpasse seg i forhold til den kritikken den får.

Det er flere forskjellige kilder som har gjort at jeg har blitt mer pessimistisk til også den norske pressen. Jeg har sett litt på pressen i andre land for å få flere referansepunkt på hva pressen kan være. Jeg har fått en viss forståelse hva hele mediebildet i flere land innebærer. Det pressen i USA, Storbritannia og Danmark jeg har sett mest på.



Hvis jeg skulle målt mediene i disse landene opp mot hverandre, så er de de store i USA (for eksempel MSNBC, Fox News og CNN)  jeg har minst tillit til. Noen av disse kommer faktisk av og til med fake news. Dan Jørgensen fra Socialdemocratene (som er et politisk parti i Danmark), konfronterte for en måned siden Fox news.




Videoen viser at Trish (fra Fox News) prøver å fremstille Danmark som er katastrofeland, på grunn av sosialismen som finnes i landet. Jørgensen faktasjekker hennes utsagn, og avslutter med å si at omtrent alt hun har sagt er fake news. Jeg tror alle i Norge og Danmark ville ment at de politiske landskapet i Danmark fungerer bedre enn det i USA.

Ved hjelp av Internet kan jeg her i Norge finne eksempler der amerikanske borgere uttrykker på nett sin mistillit til mediene i landet. Hvorfor det har blitt så ille, har jeg skrevet om i et tidligere innlegg, der det mest essensielle er en quote fra Bernie Sanders:

"Today, as a result of massive mergers and takeovers, six corporations control 90 percent of what we see, hear, and read. Those six corporations are Comcast, News Corp, Disney, Viacom, Time Warner and CBS"

Det er tidligere amerikanske politikere som Ronald Reagan og Bill Clinton som har tilrettelagt for denne mediekrisen.


Det har blitt synlig for meg at nyhetsmediene i Storbritannia er langt verre enn hva jeg tidligere hadde trodd. Det som skaper en mistillit til den britiske pressen er knyttet til dekningen av politiske figurer inn britisk politikk.

I britisk presse kan man se klare eksempler på det som kalles "smear campaign". I Mars måned i år brukte BBC bilderedigeringsprogram på Jeremy Corbyn.




En twitterbruker ved navn "@Benmsx" hadde oppdaget det som videoen viser: at BBC hadde brukt tid og krefter på å endre fotografiet av Corbyn slik at han bar på en Russisk hatt. Jeg mener det er svært alvorlig at BBC har gjort dette.

Det er flere forsjellige synspunkt Corbyn har som gjør at han urettmessig har fått flere medier mot seg. Det inkluderer blant annet å forsvare palestinernes rettigheter, å forsvare Julian Asssanges rettigheter, i tillegg til å ikke være fiendtlig mot Russland.

Uansett hva man skulle mene om Corbyn synspunkter, så tror jeg flertallet av befolkningen i Storbritannia ville vurdert det som skandaløst måten BBC fremstiller nyheter på, ihvertfall på slike tilfeller. Det som gjør dette enda mer problematisk er at BBC er såkalt offentlig finansiert, altså at det er det Britiske folket som betaler for tjenesten. Denne tjenesten burde da også ha en hovedfokus på å tjene folket.

Folket ville krevd at BBC ikke kan slippe unna med slik uetisk pressedekning, men dessverre ser det ut som at det ikke blir noen form for konsekvenser, og at det er ingen som vil komme til å holde BBC etter "ørene". Det ville vært anstendig av BBC om de selv hadde beklaget elementer ved innslaget, for så å forsøke å leve opp til en bedre standard, ved å for eksempel innføre et eller annet tiltak som er ment å forhindre at dette skjer igjen.



Den britiske pressen har etter min mening også andre problemer. Jeg mener den britiske pressen gjør alt for lite for å ansvarliggjøre politiske figurer for det som er problematisk politikk. Den humanitære krisen i Jemen, er en av de sakene jeg mener ikke får god nok dekning i britiske medier.


Krisen kan potensielt dekkes på tre nivåer:

1: at krisen eksisterer, og hvordan sivilbefolkningen blir berørt.

2: å få frem fakta om hvem som er ansvarlig eller medskyldig for at krisen har oppstått og fortsetter.

3: å få lederne for de ulike britiske politiske partiene til å komme med en offentlig uttalelse om deres standpunkt i forhold til krisen. Gjerne også at de tar stillinger til eventuelle påstander om hvem som er ansvarlig eller medskyldig for at krisen eksisterer.

Her er det pressedekning på nivå 3 som er det beste, mens pressedekning på niva 2 er det nest beste. Det verste er å ikke dekke krisen, mens det å dekke krisen på nivå 1 er bra, men ikke bra nok.


The Guardian havner på nivå 2,  siden det mist finne 1 tilfelle som lever opp til beskrivelsen:

"Saudi Arabia and Israel are killing civilians – and Britain is complicit"

For meg ser det ut som om de fleste andre britiske medier er verre en The Guardian. BBC pressedekning av Jemen krisen, er etter min mening for dårlig når det gjelder å forsøke å løfte pressedekningen til nivå 2 og 3. Det kom ut en video av i Mars måned i år der Crobyn snakket om temaet i parlamentet.

Corbyn sier blant annet at 600 000 barn har fått kolera som følge av krisen, og salg av britiske våpen til Saudi Arabia har økt. Han problematiserer den britiske regjeringen rolle i det som de FN omtaler som krigsforbrytelser.

For meg virker det som om BBC har kommet til den konklusjonen at dette vidoeklippet er det eneste tilfelle av kritisk pressedekning av Jemen-krisen de har behov for å produsere. Det er som om de ikke klarer å høre alvorlighetsgraden i det som blir sakt. Dette er jo en så alvorlig sak at det potensielt kan være en kjernesak for en eventuelt velger.


De menneskene som har sett Corbyn sitt innslag, ville på grunn av alvorlighetsgraden av det som ble sagt, forvente at BBC i stor grad forsøkte å følge opp saken på nivå 2 og 3. De burde arrangert for debatter mellom ulike representanter fra partiene til presentere hva de ulike partiene står for i saken.

Siden BBC ikke følger opp krisen på denne måten, kan folk få inntrykk av at  BBC gjør "bedrag ved utelatelse." Kanskje er det ikke bare snakk om inntrykk, men den faktiske sannheten om BBC sin praksis.


Jeg har inntrykk av at de britiske mediene gjør de samme feilene på flere andre politiske felt, som for eksempel i spørsmål om fattigdom. The Guardian en god artikkel om fattigdom i England:

"Most children in UK's poorest areas now growing up in poverty"

Man kan i artikkelen se at det finnes områder i England er hvor barnefattigdommen betraktelig verre en hva den er ellers i landet. Jeg opplever at også her klarer ikke de britiske mediene å løfte saken til nivå 2 og 3. Det er ikke bra for de som blir berørt av fattigdom, at det ikke står noe i mediene om hva politikerne fra de ulike partiene har til standpunkt i saken. Folk kan da få mistillit til både mediene og politikerne.

Er det virkelig sånn at ingen politikere ønsker å gjøre noe for å løse problemet? Hvis det ikke står noe i mediene om det, så vil folk kanskje anta at det faktisk er slik at ikke finnes noen som ønsker å løse problemet.

Hvis jeg skal tippe, så tror jeg folk har større mistillit BBC enn The Guardian når det gjelder fattigdomspørsmål. Det kunne vært interessant med en annen undersøkelse eller poll, som viser hva folk mener om de ulike mediene. Jeg kan poste i kommentarfeltet, hvis jeg senere finner noe slikt. 

På twitter finnes det en bruker som heter @chunkymark som er ut til å være veldig ivrig til å vurdere det britiske nyhetsbildet. Det er kanskje interessant for bloggleser...

Danmarks Radio og Norsk rikskringkasting er på mange måter ganske like. De er etter min mening relativt like på hva de er gode på: De er ganske gode til å forsøke å løfte frem samfunnsdebatten med "debatten" som går på TV og nett via DR,  og "debatten" som går på TV og nett via NRK. 

Av en eller annen grunn går programmene ut på dato i DR, mens man i NRK helt tilbake til 2011 har tatt vare på programmene. Her synes jeg NRK har den mest fornuftige løsningen. DR ser også ut til å mangle et debattprogram tilsvarende "dagsnytt 18"

DR og NRK er dessverre også ganske like på hva de er dårlige på, for eksempel dekningen av internasjonale nyhetsaker, som for eksempel den urettferdighet som foregår i Afrika.

 The Guardian, 7 Januar 2018:

"UK must take lead on injustice in Cameroon"


 The Guardian, 30 Mai 2018:

"'This is a genocide': villages burn as war rages in blood-soaked Cameroon"

 Hvis man søker et avansert google søk

"https://www.google.co.uk/advanced_search?q=site:/www.theguardian.com"

Og skriver Ambazonia, så kan man finne ut at avisen har skrevet om tema minst 10 ganger.

Hvis man gjør det samme søk for NRK, så får man 0 treff:  

https://www.nrk.no/sok/?q=ambazonia&scope=all
Hvis man gjør det samme søk for DR, så får man 0 treff:

https://www.dr.dk/search/Result?query=ambazonia

Ut fra dette skjønner jeg såpass: At i Ambazonia i Kamerun foregår det voldelig koflikt, massedrap og kanskje til og med folkemord. Jeg synes dette høres svært alvorlig ut, men det fremstår også for meg som svært alvorlig at DR og NRK ikke har nevnt ordet Ambazonia en eneste gang.

Jeg har også gjort tilsvarende søk for ulike andre norske medier, som for eksempel Tv2, Klassekampen, Aftenposten, VG og DB, og jeg har funnet ut at også disse presterer å ikke nevne Ambazonia en eneste gang.

Norske medier er ikke bedre enn at de kanskje fullstendig overser folkemord i et annet land. Dette er ikke godt nok, og for meg er det medvirkende til at jeg stadig får svekket tillit til media i Norge.

Jeg har også fått svekket tillit til FN da man ut fra søk på deres sider, kan skjønne at selv de fraskriver seg ansvar. Det er kanskje lettere å skjønne det ut ifra FNs egne tweets at de fraskriver seg ansvar:


Hvordan kan FN be regjeringen i Kamerun om å etterforske seg selv, hvis det er nettopp de med makten i Kamerun som er ansvarlig for krigsforbrytelsene? Er det ikke nettopp FN som bør stå for etterforskingen her? Jeg har dessverre inntrykk av at FN dessverre nok en gang blir styrt av en inkompetent og/eller korrupt generalsekretær.

Personen som ser ut til å følge konflikten tettest er Agbor Nkongho (som representerer Centre for Human Rights and Democracy in Africa)





Vi i vesten er ikke i stand til å lære av verdenhistorien ser det ut som. Vi burde lært av feilene som verdenssamfunnet gjorde under folkemordet i Rwanda, men det ser ut for meg som om at dette ikke skjer.


For nesten en måned siden kom en Dansk Tv personlighet, ved navn Clement Kjersgaard, med en ganske krass kritikk av mediene i Danmark:





Jeg ville omformulert innholdet i tweeten slik: Pressen er
ukritisk, sky, sløv, angstfylt, overfladisk. Lett å distrahere, avlede og skremme. Den manler viten, fantasi og mot.

Dessverre er innholdet bak betalings-mur, men kan kan få noe innsikt i innholdet via Kjersgaard deltagelse i et dansk radioprogram.

Han har flere poeng om mediene. Et av dem dreier seg om at mange nyhetsmedier er styrt av en hovedprioritering som dreier som om å tjene penger. I nettmedier er det lettere å spore tilbake hva slags saker brukeren har trykket på.

Ut fra dette forestiller jeg meg at enkelte journalister og redaktører tenker omtrent slik: vi har gjort vår jobb så lenge noen klikket seg inn på saken. Det selv om selve bildet og overskriften til saken har en såkalt click-bait design, og at selv saken egentlig har et "søppelinnhold" , som er mer typisk for kjendisblad som "se og hør".

Selv har jeg mest grunnleggende sluttet å trykke meg inn må VG sine nettsider, siden jeg opplevde at siden var infisert av saker som enten hadde en click-bait design, eller hadde alt for mange søppel saker på siden. Jeg mener det er ille at et slikt nyhetsmedium å blir for likt Se og Hør.

Jeg synes ikke det er rart om folk med tiden slutter å lese enkelte nyhetsmedier, hvis kvaliteten på journalist og redaktør-arbeidet er for dårlig. Det er kanskje ikke trist om slike medier rett og slett dør ut på grunn av manglende interesse for det.  

Nyhetsmedier som domineres av nyhetsfolk som har en slik mentalitet at de setter sitt ønske om økonomisk profitt, høyere enn deres ære som journalister, så fortjener kanskje at nyhetmediet deres med tiden forsvinner.

Jeg mener at flere journalister i større grad burde ha en eller annen form for journalistisk ære. Med det mener jeg at journalister burde ha interesse av å skrive om den urettferdigheten som finnes i verden. Jeg tipper at det er de nyhetsmedier som domineres av nyhetsfolk som har en slik mentalitet at de setter sin ære som journalister høyere enn deres ønske om økonomisk profitt, som vil overleven over tid.

Jeg synes det er interessant at en person som er så sterkt knyttet til den danske stats-kanalen, uttrykker så mange (interessante) meninger. Jeg kan ikke huske å ha sett noen i NRK gjøre det samme. 

Kanskje er det slik at flere av de ansatte i NRK tenker at de er pålagt å ikke ytre sine egne meninger om politikk og samfunnsaker utenfor jobben. De vurderer det kanskje slik at den type ytringer ville vært presse-etisk problematisk. Hvis det er sant at det er slik, så tror jeg Norge går glipp av mange interessante meninger.



Hva kan man gjøre som borger når man føler at mediene ikke fungere bra nok?  

Man kanskje forsøke å kontakte mediene, og forsøke å gi dirkete beskjed om hva de kunne gjort anderledes. Dessverre tror jeg de fleste Norske medier i stor velger å overse forsøk på tilbakemeldinger fra brukerne.


Mannen i videoen under (Lars Birkelund), forsøkte i januar 2017 å kontakte NRK for å fortelle om mangelfull dekning av krigen i Syria:

 

Det kommer frem i videoen at vedkommende opplever at det er vanskelig å bli hørt av NRK sine sentrale folk. Lars vektlegger i samtalen at NRK er ment å være en "public servant" som skal tjene de som betaler lisens. 

Jeg tror han refererer til lover og regler som "setter rammene for NRKs virksomhet". NRK er ment å være organisert slik de er forpliktet til å ta hensyn til data som brukerne kommer med. Hvis det er slik at de avviser brukernes innslag, så kan de i det minste informere om det. 

Det kan være at NRK av og til kommer med tilbakemeldinger til brukerne, uten at jeg vet det. Jeg finner ikke mye informasjon hvordan NRK forholder seg til brukere, men dette klippet er med på å gi meg det inntrykket at folk egentlig har ganske liten innflytelse over det mediebildet NRK bidrar med.

 

Jeg fikk for en uke siden ett inntrykk av at NRK ikke lytter til den mest "common sense" kritikken de får. Fredag i forrige uke kom Arne Berggren på dagnytt 18 for å fortelle om sin kritikk av Dagsrevyen : https://tv.nrk.no/serie/dagsnytt-atten-tv/NNFA56090718/07-09-2018#t=51m10s

Kritikken dreide seg om blant annet hvordan NRK drøyer sine nyhetssaker. Istedet for å gjennomføre en sak fra A til B, når den først tas opp, så deler NRK opp nyhetssaken på en unødvendig måte. Berggren ikke klarte å komme med gode eksempler på direkten. Jeg kan derfor komme med eksempel jeg har sett i NRK den siste tiden.

Nyhets-ankeret i NRK kan begynne med å si: senere i sendingen skal vi se at et kunstprosjekt med restaurering av kirkekunst ikke ble vellykket, men først til en annen sak. Etter den andre saken: Og nå tilbake til saken om den mislykkede restaureringen av kirkekunst. Her kan dere se hvor mislykket restaureringen ble. Og nå til neste sak.

Jeg har dessverre liten tro på at NRK vil lytte til kritikken, for så å forbedre seg. De bør kanskje få litt lengre tid, før man konkluderer.


Det at jeg har fått mindre tillit til nesten alle medier, tror jeg har bidratt til at jeg også har fått mindre motivasjon for å være interessert i politikk. I tillegg så har det politiske landskapet i Norge blitt slik at jeg har blitt mer skeptisk til både regjeringen og opposisjonen.  Jeg kan kort nevne noen saker som jeg ikke mener er godt nok håndtert:

At Norge kan være medskyldig i å ha skapt krisen i Jemen

https://www.stortinget.no/no/Saker-og-publikasjoner/Sporsmal/Skriftlige-sporsmal-og-svar/Skriftlig-sporsmal/?qid=73018

Krise i politiet etter politireformen

https://www.nrk.no/norge/krise-i-politiet-1.14121109

At politikerne fortsatt ikke klarer å lage lover og regler for å forhindre bruken av palmeolje som drivstoff

https://www.nrk.no/norge/mer-palmeolje-i-norsk-biodiesel-enn-noensinne-1.14035882

Jeg har blitt ennå mer usikker på hva jeg kommer til å stemme på ved neste stortingsvalg. Jeg opplever at en del av Frp sin politikk representer enten umoral, og/eller inkompetanse. At statens pensjonsfond utland profiterer på krigen i Jemen eller den krisen som har oppstått i politiet som del av politireformen, mener jeg er konsekvens av Frp-politikk. 

Jeg stemte Venstre ved forrige valg. Jeg tror jeg misliker de groveste feilene til Frp så mye, at det har blitt mindre aktuelt å stemme Venstre ved neste valg. Venstre og Frp er i samme regjering, og jeg vurderer det slik at en stemme til Venstre indirekte fører til at Frp får makt.

Jeg er samtidig ikke spesielt imponert av mye av opposisjonens arbeide. Jeg har fortsatt inntrykk av at Arbeiderpartiet ar altfor usynlig i ulike samfunnsdebatter (på TV), og jeg opplever det slik at de dermed ikke fortjener min stemme. Av og til får jeg inntrykk av selv partiet Rødt er med synlig i ulike debattsaker enn Arbeiderpartiet er. Dessuten har jeg inntrykk av at Rødt er flinkere til å utrykke seg hvor de står i ulike saker.  

Kanskje er Rødt til en vis grad dyktigere på det de gjør enn det Arbeiderpartiet er, når det gjelder eksempel tydeliggjøring av standpunkt i politiske spørmål, og synlighet i media angående synspunkter. Det er kanskje ikke så rart at de da er over sperregrensen på meningsmålinger (pollofpolls) gjort den siste tiden. 

Kanskje jeg lar være å stemme ved neste stortingsvalg. Det er uansett fortsatt lenge til. Jeg kommer antageligvis til å skrive mer om temaet i et fremtidig innlegg.

 

...

Piano

Jeg bruker mye tid på å spille piano. Jeg har en tanke om å lage en ny musikkvideo i min youtube-serie, men jeg har en tendens til å bli lei av å øve på stykkene, før de er løst. Jeg går da heller over til å begynne å løse nye stykker. Når jeg går tilbake til de stykkene jeg ikke har løst ferdig, opplever jeg at hukommelsen har sviktet, og at jeg må begynne å lære stykket på nytt.

Jeg har ennå ikke blitt helt lei av piano, men det blir per dags dato ikke mye blogg-innlegg av det...

 

...

Et ganske langt innlegg i dag... Har bloggleser noen tanker innholdet? Kan bloggleser fortå hvorfor bloggfantasien eller bloggmotivasjonen svikter?


Lagt inn av kl. 7 kommentarer:
Abonner på: Innlegg (Atom)