Uke 35: The Heartbreak Kid (1972, 2007) og noen tanker om dating og forhold.

For noen uker siden inviterte Kristian (bror) meg til å se filmen: The Heartbreak Kid (1972). Han hadde hørt at denne var favorittfilmen til Jerry Seinfeld.

Fra filmen: Samme dag som hovedkarakterene Lenny og Lila ble gift, begynte Lenny å se irritable sider ved Lila. Han fortsatte å se irritable sider ved henne de neste dagene. Som seer kan man tenke: "Stakkars deg Lenny. Hvordan kunne du ikke se hvor irritabel Lila er? Du har nok gjort en tabbe ved å gifte deg med henne."

For min del var det nesten ingenting komisk ved filmen. På IMDb står det at filmen hører inn under kategoriene: komedie, drama og romanse.  Jeg opplevde filmen mer som en litt kjedelig tragedie.

Kristian stoppet filmen etter omtrent 40 minutter. "Dette kan vi ikke fortsette å se på", sa Nils. Jeg var enig i at filmen til da, hadde vært kjedelig og litt for treg. Kanskje jeg burde gå så langt som å si at filmen var altfor treg. Likevel foreslo jeg at vi kunne forsøke å se filmen i et kvarter til, fordi jeg mente det ville være interessant å bygge et referansepunkt på hva Seinfeld anser som kvalitet.

Filmen hadde kvaliteter ved seg. Man kunne nesten glemme at Lenny var en rolle spilt av Charles Grodin, på grunn av hans overbevisende skuespill. Slikt er mangelvare i mange andre filmer.

Å finne ut at man ikke passer sammen, etter at man har giftet seg, er ganske trist. Jeg tror det er sannsynlig at det finnes mange mennesker på denne jorden som er ulykkelig gift. Jeg fikk en følelse av at man kunne lære noe av plottet til filmen.

Kristian satte på en annen film: The Heartbreak Kid (2007). Plottet skulle være omtrentlig det samme. Han hadde troen på at denne kunne være bedre. Det var gjort mange justeringer på plottet. Filmen var mindre treg, og det var lagt til flere sub-plots.

Hovedkarakteren het Eddie (i stedet for Lenny). Nå var det en fokus på hvordan de to møttes, og årsaken til at de giftet seg. Filmen la veldig vekt på hvordan omgivelsene var med å å påvirke hans meninger og valg. Eddie var omgitt at mennesker som hadde omtrentlig følgende holdning: Er hun pen, så er hun den rette for deg.

Det var på mange måter positivt av filmen var mindre treg, men det det var elementer ved sub-plots som bidro til at filmen fremsto som svært lite troverdig. Eddie trodde han hadde giftet seg med drømmedama, men det viste seg at denne damen var så forferdelig uutholdelig at det ikke lenger var en troverdig story.

Det fremsto som en prioritering hos filmprodusenten at det måtte være mye større avstand mellom det Eddie trodde han hadde fått, og det han faktisk fikk.  Det at jeg følte at filmen hadde blitt så lite troverdig, gjorde at jeg sluttet å se videre i filmen (etter omtrentlig halvveis inn i den).

...


Å ha skrevet kort om disse to filmene, tror jeg er en godt introduksjon til skive om tematikkene som finnes i dem.

Jeg tror følgende er sant: Det er 3 forskjellige livssituasjoner man kan havne i.

1) At en møter "den rette", at en lever godt sammen og at ens liv blir berde som konsekvens av det.

2) At man lever alene. Kanskje har man lært seg å trives godt i sitt eget selskap.

3) At man møter noen som ikke er "den rette", men at man likevel har latt vedkommende bli en del av livet sitt, at man ikke lever godt sammen, og at ens liv blir verre enn det å skulle leve alene.

Hvis man kan velge, så vil vel alle vele utfall nummer 1 for seg selv. Utfall nummer 3 er antageligvis det verste av disse.


Hva som står iveien for at selveste blogGeir skal finne "den rette"?

Et slikt spørsmål tar utgangspunkt i løsningen på slike ting er ganske enkle, men i virkeligheten kan slike ting være langt mer kompliserte. Det meste er vel mer komplisert enn man klarer å forklare. Jeg kan forestille meg av hvis man kunne summert antall mennesker jeg ville ansett som attraktiv, med antall mennesker som ville ansett meg som attraktiv, så har man kanskje et relativt lite tall. 

En av de mest hovedsaklige utfordringene, dreier seg om å treffe på gjensidighet. Med å treffe på gjensidighet mener jeg omtrentlig noe slikt:

Premiss 1: At en singel person A tror eller tenker at en singel på person B er attraktiv, og at person B har gjensidige tanker om person A.

Premiss 2:  At person A og B (etter kort tid) møtes igjen.

Premiss 3: At gjensidig attraktivitet vedvarer over tid.

Hvis premiss 1, 2 og 3 inntreffer så har man truffet bra på gjensidighet.


Dessverre er helt andre utfall langt mer utbredte og sannsynlige. Kanskje er det mest sannsynlige utfall at ingen av de 3 premissene inntreffer. Slike ting kan utspille seg:

- En singel person A tror at en singel person B er attraktiv, men så finner B at A ikke attraktiv. Da må begge akseptere at det ikke kan være den rette.

- Kanskje var det noe mellom A og B, men av en eller annen grunn møtes de aldri igjen, og ingen av dem vet hvordan de kan møtes igjen.

- Person A og B trodde kanskje at det var noe mellom dem, men så finner minst en av dem ut at de ikke fungerer sammen, eller at det er usannsynlig at de kan fungere sammen. En av dem velger så å gi opp på relasjonen mellom de to. Begge må akseptere at det ikke funger.


Selv om det var mulig at man kunne forholdt seg til et gudommelig nivå av store mengder data, så kan det tenkes at gjensidighet kan være en utfordring. Det dreier seg om potensiell overlapp av interesser.

Kanskje er det ikke så lett å beskrive hva jeg selv ser etter. Kanskje er jeg også ikke helt sikker på hva jeg bør se etter. Jeg har en forestilling av at jeg absolutt hater for sterk flokkmentalitet. Evolusjonspsykologene vil vel antageligvis si at livsfarlig å ikke ha flokkmentalitet. Både menn og kvinner har minst litt flokk mentalitet. Jeg har likevel inntrykk av flokkmentalitet i gjennomsnitt slår ut omtrentlig 1000% sterkere hos kvinner enn hos menn.

Kanskje jeg overdriver, men jeg har inntrykk av følgende: Hvis flokkmentaliteten hos kvinnene sier at man skal gni seg inn helseskadelige kjemikalier både i fjes og hår og kropp, så vil mange av dem gjøre det. Hvis flokken sier at det meste av øyenbrynene skal vekk, så vil mange i flokken gjøre det.

Jeg har hørt at det for eksempel blant unge jenter og kvinner Norge, og enda verre grad i Kina, har blitt svært utbredt med kosmetiske inngrep. I Norge finnes det eksempler på at kvinnene diskuterer mellom seg på debattprogrammer på tv at dette har oppstått.  Kanskje er dette et slag uttrykk for at noen i flokken synes det er forkastelig at kirurgiske inngrep skal være betingelse for å være del av flokken.

Mitt inntrykk at at kvinner har en tendens til å fokusere overdrevent mye på eget utseende, og at flokkmentaliteten blant kvinnene er med på å forverre problemet. Spør du meg hva som er attraktivt, så er det alltid den naturlige hårfargen som er den mest vakre, uansett hvilken farge det er. Øyenbrynene er finest, når de ikke fjernes. Mange blir ikke penere av å gni fjeset og hunden inn i kjemikalier. Og de som begynner med kosmetiske inngrep? De risikerer vel å ende opp med å se ut som Michael Jackson, slik han så ut på 90-tallet. Han ble ikke penere av inngrepene, det selv om han påsto at han kun hadde tatt to av dem.

Utseendet teller litt, men er langt fra det viktigste. Noe av det aller viktigste for meg, dreier om etikk og moral. Hvilken situasjon man befinner seg i, kan ha stor innvirkning på hva en person velger. Psykologen Philip Zimbardo har lagd flere eksperiment der deltagerne i eksperimenter har valgt ulike ting, selv om det etisk riktige virket åpenbart.

Dagens innlegg er allerede for langt til at jeg vil forsøke å gjengi eksperimentene. Likevel: Å gjøre det etisk riktige, er en kvalitet som jeg vurderer som attraktiv. I forhold til denne type valg, er personers attraktivitet veldig "enten eller". De som gjorde det etisk riktige, viser at de har en kvalitet som gjør bidrar til å gjøre dem attraktiv. De som gjorde det som var uetisk, er ikke attraktive.

Å unngå å være kjedelig, er ganske viktig. Kanskje er jeg selv kjedelig av og til, selv om jeg forsøker å unngå å være det. Folk har sikkert delte meninger om hva som er kjedelig eller ikke. En slik tematikk fortjener et helt eget innlegg.

Hvis jeg skulle forsøkt å se meg selv utenfra, og samtidig beskrive mest mulig ærlig hva jeg er, så er det kanskje flere ting jeg måtte innrømme angående meg selv. Jeg tror at jeg kan fremstå som en litt rar person. Jeg er ganske slakk, og jeg liker ikke løpe for mye rundt. Jeg liker faktisk ikke å gå så mye heller. Det blir mange timer med å sitter foran pianoet og spiller musikk, eller sitte i sofaen med en laptop på fanget. Jeg har brukt mye tid på å forstå verden, med dette redskapet, men har blitt mindre interessert i det.

Det som er mest sant om meg selv, er kanskje noe jeg både ville og burde nøle med å presentere meg som. Samtidig er jo autentisitet viktig. Jeg misliker jo all form for falskhet hos meg selv og andre.

Jeg vet ikke hvilke tankemønster som er mest utbredt blant den kvinnelige befolkningen. Kanskje er et spesifikt utvalg av overflatiske kvaliteter, som mange har tendenser til å se etter. Jeg vet det finnes de som er svært opptatt av høyde. Er en minimumhøyde på 180 centimenter, eller kanskje 190 centimeter som er attraktivt? Selv er jeg nesten 175, og jeg har ingen planer om å mystisk bli 15 centimeter høyere.

Hva enn kvinnene har en tendens til fokusere eller tenke på, er det kanskje best å ikke spekulere så mye over. Å være seg selv er svært viktig. Jeg tror det er usunt å forsøke å justere seg for mye i forhold til andres meninger.


Hva slags fremskritt gjør jeg selv i forhold til å møte "den rette"?

Den mest grunnleggende sannhet for meg, i forhold til dette, er at jeg har blitt ganske så passiv. Det psykologiske svikter. Hvis jeg skal begynne å forsøke å gjøre fremskritt i forhold til dette, skjer det nesten automatisk at en del av min hjerne blir aktivert, som jeg ikke egentlig liker: Å havne i den mentale tilstand av å bli håpefull.

Å være håpefull, har en tendens til å bli etterfulgt en annen mental tilstand: Å bli fylt av skuffelse. Til slutt må man kanskje velge å arbeide med en tredje mental tilstand: Å klare å gi slipp på sine håp.

Utfall av å forsøke å lete etter "den rette", er nesten alltid veldig kontrastfyltst. Det er ikke det samme som å gjøre fremskritt inne det å for eksempel lære seg å spille piano. Hvis man setter av 1000 timer til å lære seg å spille piano, så vil man nesten helt garantert sitte igjen med et verdifullt resultat, i form av klare å spille en melodi (eller flere).

Hvis man setter av 1000 timer til å finne "den rette", kan man likevel ende opp med ingenting som resultat. I en slik sak finnes ingen garanti om å gjøre fremskritt, uansett hvor mye tid man har brukt.



Hvor er det mest sannsynlig at jeg møter det rette?

Er det for eksempel mulig at jeg møter "den rette" via min hobby som er å danse Argentinsk tango?  Mitt korte svar er: Nei/Svært lite sannsynlig. Kanskje jeg tenkte at det var mulig, da jeg var yngre og deltok i studentmiljøet Ntnui tango.

Da jeg var aktiv, var det et forutsigbart mønster av at nesten alle de som begynte med tango en høst, hadde sluttet til neste høst. En tidligere instruktør i miljøet, flyttet tilbake til Argentina, og kunne dermed ikke bidra mer.  Han som var mye til stede da jeg begynte, fikk problemer med kneet. Om han har mulighet til å vende tilbake, så er ferdighetsnivået ikke nødvendigvis så høyt.

For flere år siden, tilbød jeg meg å være fungerende instruktør og leder for Ntnui tango, men følte meg i stedet oversett som en potensiell ressurs, da han som var leder for daværende dansegrupper, sammen med hun som var daværende leder for Ntnui tango, valgte en nybegynner til å fungere som fremtidig leder og instruktør.

For meg virket det som om den ene lederen hadde rett og slett glemt å invitere meg til årsmøtet, der hvor beslutningen ble tatt. Den andre lederen hadde gjort gjort en bevisst vennetjeneste for en venninne, og brydde seg ikke om at jeg hadde sagt at jeg kunne ta over. Jeg var ikke verdens beste danser, men jeg var hvertfall ikke helt fersk heller.

Det ville være meningsløst for meg å være tilstede for å se på hva en amatør gjør i forhold til nybegynnere. Jeg trakk meg derfor vekk fra studentmiljøet, men jeg fortsatte videre med min hobby ved byens tangomiljø. Ved Trondheim tango, har vi i mange år tilbydd gratis tilgang til vår practica, for nybegynnerne i studentmiljøet. Likevel ser jeg at det nærmest aldri kommer noen fra det miljøet for å danse.

Jeg vet ikke hvem det er som, per dags dato, instruerer der. Jeg ser jo likevel at personen som er ansvarlig å være instruktør, ikke kommer for å øve hos Trondheim tango. Det er et valg jeg ikke kan respektere. Jeg mistenker at studentene møter en elendig introduksjon til tango, og at de fleste derfor slutter tidlig.

Trondheim tango sliter forøvrig med å rekruttere unge mennesker til å drive med denne fantastiske hobbyen. Dette er neppe spesielt for vårt miljø, men vanlig tendens over hele verdens tangomiljø. Jeg har vært den yngste, faste deltageren i miljøet over fler år nå. Om det finnes single kvinner, så er de neppe spesielt mye yngre enn 40 år gammel. Hvis en person er over enn viss alder, så er vedkommende neppe "den rette". Over 33 år gammel, kanskje for gammel. Jeg er usikker på hva som eventuelt ville være for ung for meg.

Jeg tror det er mer sannsynlig at det blir fred mellom Israel og Palestina, enn at jeg finner "den rette" via tango. Med andre ord: Svært lite sannsynlig. Det er kanskje til og med mer sannsynlig at jeg møter "den rette", på sykkelstien mellom der jeg bor og dit jeg drar.


Det får meg til å tenke på en annen tematikk: Det å potensielt skulle stoppe opp for å snakke med noen på sykkelveien, lurer jeg på om kanskje er for ulogisk, og litt for usannsynlig til at det skulle gitt maksimalt positivt utfall i forhold å være på jakten etter "den rette". Noe sånt ville kanskje heller føre til død og ødeleggelse. Det er vel også usannsynlig at en tilfeldig person på sykkelveien også skal være singel, i rette alder og så videre.

Men hvis noen skulle finne tenke noe spesielt om meg, der jeg suser forbi på sykkelen, så kunne vedkommende kanskje gjøre et google søk. Og så skriver vedkommende inn i google hva hun har sett. Måtte isåfall skrevet noe sånt som:

-Bor kanskje innenfor en 5 kilometers radius fra Vikåsen, Markaplassen, Reppe, Ranheim, Sagplassen, Sæterbakken, Forfunalia.
-Sykler av og til langs Jonsvannsvegen, Vikelvveien eller Kockhaugvegen.
-Svart sykkel.
-Brunt hår.
-Lys hudfarge. En som har sittet i skyggen hele sommeren?
-Kjempe superduper rar person.
-Men sykkelhjelmen var i det minste på. (Det er svært sjeldent at jeg ikke bruker sykkelhjelm. Ifjor syklet jeg med mørkeblå hjelm, men skaffet en ny siden noen hadde lånt min hjelm. I en periode i år syklet jeg med hjelm som hadde gul markerigspennfarge (er det det fargen kalles?). Men jeg skaffet meg en ny hjelm (2019), fordi denne ble mistet da noen lånte den. Jeg er usikker hva jeg skal si slags farge den nye har. Skal jeg si at den er blå, mørkeblå eller kanskje litt turkisblå?)
-Sukk

Hva med sånne datingsider og dating apper?

Mitt inntrykk er fortsatt at match.com er den minst håpløse av slike sider, selv om også de ikke er spesielt overbevisende, og at tinder (det mest utbredte) har den mest håpløse designen ved seg. Jeg skrev om det i fjor.

Facebook har ennå ikke langsert sin tjeneste (Facebook Dating) i Norge, selv om tjenesten ble annonsert for over ett år siden. Jeg synes det er rart at andre land skal få tjenesten lenge før oss i Norge. Kanskje Mark Zuckerberg har planer om å lansere tjenesten for Norge og Trondheim aller sist. Jeg tror likevel at det er sannsynlig at tjenesten blir den mest velfungerende datingsiden/datingappen, når det kommer, hvis den kommer. Å ha mye data, i tillegg til mange brukere, er en god betingelse for å lage en god tjeneste.


Jeg har vært litt forkjølet denne uken. Jeg har vært treg med å sette igang med å skrive ukens innlegg, og føler at jeg har vært minst 40 minutter for sen med å publisere. Vanligvis er det på en fredag det blir publisert. Når jeg våkner etter å ha hvilt, finner jeg kanskje ut av feilene og tabbene ved dagens innlegg. Shit happens.

Uke 34: Tanker om forskjellige ting

Det er fredag, men i det jeg begynner å skrive, har jeg ikke en bra plan for hva ukens innlegg skal handle om. Sånn har det vært i flere uker nå. Jeg spør meg selv om jeg kanskje skal droppe å skrive innlegg så regelmessig. Jeg opplever det som at den mest grunnleggende sannheten om min hverdag, er at det ikke er så veldig mye som skjer. Er det lite som skjer i hverdagen, blir det færre ideer om hva jeg skal skrive om. I skrivende øyeblikk forestiller jeg meg at dagens innlegg vil handle om litt forskjellig.

Det er flere av de interessene jeg har hatt tidligere, som har forsvunnet litt. Da tenker jeg mest på politikk og fotball. Jeg har blitt mindre interessert i å følge med på politikk og den offentlige debatten i flere forskjellige land. Jeg bør kanskje reflektere over mulige årsaker til min minkende interesse. Kan det være at jeg føler at jeg har forstått det som er å forstå? Kanskje jeg tenker at lite som skjer av konstruktive hendelser blant de som har makten?


Norsk politikk kan oppleves som litt kjedelig. Det mye som fungerer bra i Norge, hvis vi sammenligner oss med andre land. Jeg opplever det likevel slik at regjeringen har prestert i stelle i stand mye rot de siste årene.

Hva er for eksempel årsaken til nye tollreglene som kommer fra 1. januar 2020? Ved et tidspunkt var det slik at det var tollfritt på varer opp til et beløp opp mot 250 kroner. Regjering og samarbeidspartnere fant så ut at de skulle øke beløpet opp til 350 kroner.

I fjor fant de ut at de skulle fjerne 350-kronersgrensa helt. De nye reglene innebærer at man må betale toll, moms og fortollingsgebyr for de fleste varer. Fortollingsgebyet til de kjøpte varene kommer til å bli på 158 kroner. For mange varer betyr det en tredobling og firedobling i pris.

Jeg synes det fremstår som svært rotete at de som har makten, kan først øke grensen, før så å senere gjøre det mye verre (for kunden) enn det var. I tillegg er det synlig at det er snakk om svært brå endringer. Det ville vært langt mer forståelig om de gikk tilbake til en 250-kronersgrense først, eller at de i det minste hadde en 50-kronersgrense.

Det at de har snudd, kan ha sammenheng med innføringen sukkeravgift. Denne avgiften ble antageligvis innført, fordi regjeringen i større grad ville forsøke å styre kostholdet til folk. Mange folk har derfor valgt å bestille godteri fra nett fra for eksempel Sverige (og dermed unngår sukkeravgift på sukkervarer). Dette går dermed utover konkurransebetingelsene til Norske bedrifter som driver med det samme.

Endringene i tollreglene er det mest åpenbare eksempelet på rotete politikk som jeg kommer på. Tips: Skaff deg det du trenger av pakker, før de nye reglene trer i kraft.


På meningsmålinger sliter regjeringen veldig. De skal vekk i 2021, gitt at meningsmålinger fra i 2019 forblir. Årets laveste oppslutning for regjeringen på poller i år har vært:

- 2,2 for Venstre i mars.
- 3,2 for KrF i juni.
- 8,2 for Frp i juli.
- 21,6 for Høyre i juli.

De høyeste oppsluttingene på meningsmålinger har vært:

- 4,0 for Venstre i juli.
- 3,9 for Krf i juli.
- 12,3 for Frp i januar.
- 28,3 for Høyre i januar.

(fra pollofpolls)

Folket sier ifra til de med makten, at de har gjort feil, og jeg har inntrykk av at tilbakemeldingen er fullt fortjent.  Jeg tror de gikk alt for langt med endre de offentlige tjenestene til befolkningen. For meg virker det som om Senterpariet hadde mest rett i sentralisering og desentraliseringsdebatten. Spesielt folk i Nord-Norge ser ut til å mislike at det har blitt langt lengre transportavstander til de tjenestene de trenger.

Jeg tror ikke på prosjektet til regjeringen, selv om jeg ikke opplever å bli spesielt berørt av det. Jeg tror reiseavstandene til føde-avdelingene har for mange blitt mye lengre, uten at selve tjenesten har blitt bedre. For noen har reiseavstanden blitt 4 timer lang. På sommerstid blir enkelte fødeavdelinger helt utilgjengelig på grunn av ferie.

Når det gjelder politireformen, er mitt inntrykk av regjeringen faktisk har klart å forverre politivesenet, selv om politiet har fått langt mer av penger. Årsaken er at regjeringen, i tillegg til å gi mer menger, også har gått inn og bestemt hva pengene skal brukes på. Det blir sagt at 30% av ressursene blir brukt 3% av sakene, og at åpenbare saker ikke blir håndtert.

Jeg er ellers svært skeptisk til flere andre endringer som regjeringen har stått for:

-At togstrekninger i Norge ble lagt ut på anbud. Det ville kanskje vært bedre om politikerne heller gjorde tiltak for å forbedre NSB/Vy.

-At NSB fikk tillatelse til å endre navnet til Vy. Jeg tror det er en myte at en navne-endring forbedrer noe som helst, men heller kan forverre omdømme.

-At at helikoptertjenestene til helsevesenet ble lagt ut på anbud.


Jeg er skeptisk til ting som skjer i Norge under regjeringen: '

Nrk (2017): Subsidiert sauekjøtt skulle aldri vært solgt til Afghanistan

Aftenposten (2019): Norge har importert nesten 100 tonn sauekjøtt fra New Zealand

Den løken du kjøper i butikken er kanskje eksportert fra New Zealand (2019):
Europa mangler en million tonn løk

Regjeringen vil antageligvis nekte at det er deres ansvar at mat som kunne vært produsert i Norge, heller blir produsert produsert og importert fra andre siden av jordkloden. Like dumt er det vel om det som produseres i Norge av mat, skal havne på andre siden av jordkloden.

Jeg har inntrykk av at regjeringen står for en svært lite overbevisende landbrukspolitikk. Det at miljøpartiene ikke snakker om denne meningsløse transporten, er vel et tegn på at det egentlig ikke finnes gode miljøpartier i Norge?


En hovedsaklig årsak til regjeringslitasjen den siste tiden, dreier seg dessverre om noe så enkelt som bompenger. For meg virker det som om Frp skulle være xenofobenes og bilistenes parti. Venstre skulle være et miljøparti, men som også var mye mer liberal til innvandring og flyktninger.

På forhandlingrommet måtte Frp og Venstre velge hva som var viktigst for dem. Venstre måtte gi slipp på sin innvandrings og flyktninge-politikk, men fikk en liten seier innen miljø og klima. Frp fikk mye av sin innvandringspolitikk, men måtte gi mer slipp på sin andre sak. Frp ser ut til å tape velgere til et nytt parti: Folkeaksjonen nei til mer bompenger (FNB), også kjent som bompengepartiet.

Jeg tror også at det har kommet litt regjeringslitasje som konsekvens av veivalget til KrF i fjor høst. Internt i partiet, skulle de velge mellom 3 alternativer:

1: Å forbli samarbeidsparti til regjeringen
2: Å åpne for samarbeid venstresiden i norsk politikk. Det var dette Knut Arild Hareide ønsket for partiet.
3: Å gå inn i regjeringen til Solberg. Dette var det Kjell Ingolf Ropstad og Olaug Bollestad ville.

Solberg gikk ut og sa at hun var villig til å forhandle om abortloven. Nrk, oktober 2018: Solberg avviser at abortutspill er desperat forsøk på å påvirke KrFs veivalg

Jeg tror likevel at Solbergs abortutspill var et desperat forsøk på å påvirke KrFs veivalg. For min del virket det hele ganske usmakelig. Jeg har forøvrig fått inntykk av at det er en viktig del av strategien til partier som Høyre og Frp å drive meg ganske utspekulerte og manipulerende "triks" innen kommunikasjon. Høyre brøt forresten personvernlovgivningen i 2013, men det får ingen konsekvenser (foreldet sak).

Kjell Ingolf Ropstad ble ny leder for KrF. Han representerer den mer konservative delen av partiet. For meg fremstår de konservative kristne livssynene som noe av det tristeste norsk politikk kan bli tilført. Jeg tror det innebærer flere konflikter mellom de kristenfolket og LHBT miljøet. Hareide gikk i pride-paraden, men Ropstad nekter å gå i den.

Det dummeste jeg kan forestille meg at regjeringen kan finne på å gjøre, er å involvere Norge i en krigs-allianse mot Iran. Hvis de gjorde dette, tror jeg hverfall de kommer til å miste makten ved neste valg. Partiet Rødt ser ut til å ha en partileder (Bjørnar Moxnes) som er veldig imot krig. Jeg bare nevner.


Det essenisielle med å følge med innen politikk, dreier seg om å finne ut hva man bør stemme på. Selv vet jeg ikke hvem jeg vil stemme på ved neste stortingsvalg. Jeg kommer ikke til å stemme på noe regjeringsparti. Jeg vurderer å stemme på Helsepartiet. Når det gjelder lokalvalg i Trondheim, vurdere jeg å droppe å stemme, siden jeg vet alt for lite om lokal politikk. For meg virker det som om mye fungerer bra i Trondheim.

Det er mye lettere å velge side i for eksempel amerikansk politikk. Jeg fan av den amerikanske politikeren Bernie Sanders. Det stemmer at jeg har blitt mindre interessert i å følge politikken i det landet, men det dreier som om hvor vanskelig det er å fungere som politiker i et land som er så overfylt med korrupsjon. Stygge ting skjer også innen britisk politikk.
 

Jeg legger merke til at jeg allerede har skrevet ganske langt. Likevel var det flere ting jeg hadde tenkt å skrive om.  Jeg så starten på to forskjellige filmer nylig. Jeg tenkte å skrive om kvaliteter ved filmene, selv om jeg ikke så igjennom hele filmene. Jeg tenkte også å skive noen tankter om forhold, dating, og det å møte "den rette". Dette innlegget får antageligvis en fortsettelse. Se ikke bort fra at fortsettelsen kommer allerede til neste uke.

Uke 33: Teodor tegner romvesenet Rynkabet

"Hva er et romvesen?" spurte jeg Teodor (min nevø) om. Han svarte: "Det er en som har trent seg på å være i verdensrommet."

"Hvor bor det romvesen?" spurte jeg. Han svarte: "På rynkabetplaneten. Den er ti ganger lengre vekk enn Blokk"

Han ville ikke svare hvor Blokk var. Teodor mente likevel at tegnekonkurransen skulle være å tegne rynkabetplaneten og romvesenet som bor der. I utgangspunktet skulle konkurransen være mellom Teodor og Eline (min niese), men Eline trakk seg fra konkurransen.

I stedet for å begynne å tegne, begynte Teodor også å lage nye regler. "De nye reglene sier at det er lov å velge å tegne Kristian i stedet", sa Teodor. Jeg fikk inntrykk av at han ville endre reglene, fordi han fant ut at det ville være vanskelig å tegne et romvesen og en planet. Jeg var hvertfall ikke interessert i å endre reglene. I stedet meldte jeg meg på konkurransen med min egen tegning.

Tegningen fikk totalt 5 poeng for:

 

- Et tre

- En bakke

- Et romvesen

- En rød sol

- En blå sol

Teodor begynte å tegne.

Han vant konkurransen og fikk 7 poeng for:

- Hele romvesenplaneten
- Havet
- Et stort tre
- Rødt lys
- Et romskip med boblebad, der hvor Rynkabet satt oppi.

I utgangspunktet vant han en 10-krone. Teodor forklarte at man kun får kjøpt en liten kjærlighet på pinne for 10 kroner, og at det derfor var en litt for liten premie. Jeg var enig i at det var for lite, så han fikk til slutt en til 10-krone til.

Uke 32: Bettingtips og meninger angående europeisk toppfotball 2019-20

(Skjermdump fra transfermakt 9 August 2019)


Premier League

Odds for vinner av ligaen, top 8 (fra Unibet):

Manchester City: 1.5
Liverpool: 3.75
Tottenham: 19
Arsenal: 34
Manchester United: 34
Chelsea: 41
Everton: 151
Wolverhampton Wanderers: 151

Jeg synes oddsen på City er for lav, med tanke på hvor jevnt det var i 18/19 sesongen. City, Liverpool og Tottenham er de eneste lagene jeg tror har potensial for å vinne. Liverpool og City er uten tvil de beste lagene, som også tilbyr mest underholdningsverdi i PL.

Min interesse for Premier League har blitt redusert, selv om kvaliteten på flere av lagene har gått opp. Jeg vurderer å boikotte helt, på grunn av de høye prisene for å se denne fotballen i Norge. Nettavisen lagde en god oversikt:
https://www.nettavisen.no/okonomi/hoy-regning-for-fotball-pa-tv---her-er-kampene-kanalene-og-prisene/3423825650.html

For kr. 399 per måned får man PL og et uforutsigbart utvalg av Champions league kamper (via rettighetshaver: TV2). Man får en "gratis" kamp i uka, hvis man har kanalen TV2Sport 1.

Jeg tror forresten av Solskjærs United kommer til å slite veldig. For meg virker det som om det satses altfor hardt på at Marcus Rashford skal fungere som velfungerende spiss og potensiell toppscorer. Det er en god spiller, men var ikke spesielt overbevisende da sesongen sluttet. Han er ikke god til å score mål. Laget som helhet mangler overbevisende målscorere. Jeg tror det beste de kan håpe på er en fjerdeplass.

Hvis kvaliteten fotballen er svært dårlig, så kan det være at jeg dropper helt å se kampene, selv om det er flere som inviterer meg til å se kampen sammen med dem. At fotball skal være underholdning, er langt mer viktig enn underholdningsverdien av at det er en nordmann som leder laget. 


La Liga

FC Barcelona: 1.5
Real Madrid: 2.75
Atlético Madrid: 12
Valencia: 101
Sevilla: 151
Athletic Club Bilbao: 501
Getafe: 501
Real Betis: 501

Også her mener jeg at kun 3 lag har mulighet til å vinne: Barcelona, Real Madrid og Atlético Madrid. Jeg har liten tro på at Real kan vinne, selv om de har vært veldig aktiv i sommer med å fornye stallen. Jeg tror det blir en midlertidig ustabilitet i laget, fordi er for mange endringer som skjer samtidig. Jeg synes oddsen på Barcelona er for lav, men oddsen på Atlético Madrid synes jeg er brukbar.

Jeg mener at Barcelona, Real og Atlético alle 3 er klubber som tilbyr langt høyere underholdningsverdi å følge enn å følge United. Det kan også være verd å få med seg noen av kampene til Real Sociedad, hvis Martin Ødegaard spiller.

Det er strømmetjenesten Strive som tilbyr disse kampene til kr. 99 per måned. Man får Serie A med på kjøpet, selv om man ikke har interesse av det. Jeg skulle gjerne sett at kampene ble mer tilgjengelig via ulike TV-abonnement. At det ikke kommer via tv, er med på at det blir mindre interessant å følge.


Serie A

Juventus: 1.45
Inter: 5.5
Napoli: 7
AC Milan: 31
Roma: 41
Atalanta: 71
Lazio: 101
Fiorentina: 151

Juventus, Inter og Napoli gode lag, men jeg har ikke hatt for vane å følge ligaen. Det er mye interessant som skjer rundt Inter for tiden, med både manager Antonio Conte og spiller Romelu Lukaku til klubben i sommer. Jeg kan vurdere å følge litt mer på Serie A. Jeg er ikke uenig i oddsen som er satt på Juventus som vinner av ligaen.


Bundesliga

Bayern München: 1.3
Borussia Dortmund: 5
RB Leipzig: 17
Bayer Leverkusen: 34
Borussia Mönchengladbach: 151
TSG Hoffenheim: 151
VfL Wolfsburg: 201
Eintracht Frankfurt: 301

Selv om Bayern har vunnet mange år på rad, synes jeg oddsen er altfor lav. Avstanden mellom Bayern og Dormund har minsket betraktelig og ser ikke bort fra at de kan vinne. Jeg må innrømme at jeg har fått svært liten interesse av å følge tysk fotball.


Ligue 1

Paris SG: 1.08
Lyon: 10
Lille: 31
Marseille: 31
Monaco: 36
Saint-Étienne: 51
Nice: 81
Rennes: 101

Jeg noterer meg en veldig lav oddsen på at PSG vinner. Ingen vist å satse på. Noen kamper gir kanskje god odds. Det kan være jeg følger PSG en gang i blant.


Champions League

Manchester City: 5
FC Barcelona: 7
Liverpool: 8
Real Madrid: 9
Juventus: 10
Bayern München: 11
Paris SG: 11
Atlético Madrid: 21
Tottenham: 21
Chelsea: 26
Borussia Dortmund: 34
Inter: 51
Napoli: 51
Ajax: 67


Jeg har ingen gode forslag på hvem vinner. Da City, PSG, Juventus og Atlético Madrid alle var slått ut i år, virket det som at Barcelona var gyldne kandidater til å vinne. Deres exit var i semifinalen mot Liverpool var derfor overraskende. Jeg ser ikke bort fra at Barcelona gjør samme feil en gang til.

Etter min mening var det ikke de beste lagene som hadde nådd finalene som nådd finalen. Selv Ajax mener jeg hadde bedre kvalitet ved seg enn Tottenham. Kvaliteten på spillet i finalen, var delvis skuffende. Ajax kommer neppe like langt  (semifinale) på mange år, siden deres beste spillere (de Jong og de Ligt)  solgt til Barcelona og Juventus.


Rettighetene til Champions League har gått til både TV2 og Viasat, og det hele har også blitt dyrere. Jeg kan klare å velge å droppe å se fotball helt, dersom det stadig skal bli dyrere og mer utilgjengelig.

Uke 31: Hunden Varga sin favorittaktivitet

Hva slags aktivitet liker Varga mest?

Svaret: Å ta imot eller hente en pinne som noen har kastet.

Hvis hun kunne snakke med ord, ville hun sagt: "Kan du være så snill å kaste pinnen en gang til?"


Varga har diabetes og får insulin etter sine måltider. Hun har også fått litt dårlig syn løpet av årene. Det er mulig at det svekkede synet kom som konsekvens av at vi i husstanden ikke med engang forsto at hun hadde diabetes. Symptomet vi burde ha oppdaget tidligere var at hun drakk unormalt mye vann.

Siden det er ei tispe, var kastrering en del av behandlingen. Da hun fikk insulin, ble synet mye bedre. Med tiden har vi også lært å skjønne om hun får for mye eller for lite insulin. Hvis vi blir usikre angående blodsukkerverdiene til hunden, bruker vi ACCU-CHEK FastClix for å få frem en bloddråpe. Det er barbert vekk hår fra hennes albuer, som er den delen av kroppen det virker å være enklest å hente en bloddråpe.

Vi bruker ACCU-CHEK Guide for å så måle blodsukkerverdiene. Jeg har testet dette utstyret på meg selv, for å få en idee om hva blodsukkernivået kan være på, når jeg føler meg spesielt sulten. Da jeg målte meg, hadde jeg litt under 5 mmol/L blodsukker i kroppen (ifølge dette apparatet). Det er er antageligvis ganske likt med sultfølelsen til hunder.

For å skjønne hundens forsøk å fortelle at hun har for lavt blodsukker, må man ha gode evner til å tolke hunden. Varga har også blitt flinkere til gi uttrykk for sine meninger. Hvis hun er veldig sta på at hun vil ha oppmerksomhet, før hun omsider går og legger seg ned ved siden av sin matskål, så tolker jeg det som om at hun er sulten.

Nylig hendte det at hun ikke ville spise maten sin. Hun skal kun få insulin etter måltidene sine. Det viste seg at det var fôret som var årsaken. Vi skjønte dette ved å tilby det kjente fôret og det nye fôret samtidig. Det var tydelig at hunden var selektiv på hva hun ville ha. 

Hvor mye insulin skal hunden ha? Det må justeres i forhold til hvor mye mat hunden får, og hva målinger av blodsukkerverdier sier. Vi vurderer det slik at hundens blodsukkerverdier bør ligge mellom 5 mmol/L som minimum i løpet av dagen, og 15 mmol/L som maksimum. Per dags dato, får hun to flate øse-skjeer med hundefôr, og etter hun har spist: 9 enheter fra en Insultard FlexPen. Måltider gis en gang om morgenen og en gang om kvelden.

Vi har flere erfaringer med håndtering av hundens diabetes, men de hovedsaklige erfaringene er nevnt. Jeg er overbevist over at Varga lever et ganske godt liv, selv om hun har diabetes.