Dette er en festival jeg har vært med på tidligere og som jeg forøvrig har skrevet om i 2015, 2016 og 2017. Den forgår hver februar i Ås, like utenfor Østersund. I år gikk den fra 8-10. februar. En hovedårsak til at jeg droppet å være med på dette arrangementet i 2018, var at min generelle interesse for å drive på med (argentinsk) tango hadde blitt for lav.
I år reiste jeg sammen Linda og Solfrid. Linda begynte i klubben i 2015. Per dags dato er fristende å påstå at hun har et usunt forhold til tango, selv om jeg skjønner at det er en formulering som høres litt negativ ut. Jeg spurte Linda om hvordan hun selv ville beskrive sitt forhold til tango, og hun valgte å beskrive seg som "besatt og fortapt". Solfrid foreslo at det engelske ordet "lost", kunne oppfattes som et litt mindre negativt ord å bruke.
Mitt beste forslag er å si at hun er hyper-fanatisk interessert i tango. Jeg har et useriøst tanke-eksperiment: Hvis det var teoretisk mulig å lage en kopi av det som gjør at hun er så engasjert, for så å justere effekten av denne til å kun være 1 ‰ av det Linda har av engasjement. Deretter bruke en sprøyte med dette stoffet på en som i utgangspunktet bryr seg 0% om tango, så forestiller jeg meg at vedkommende ville utviklet et normalt engasjement til tango.
Solfrid sitt forhold til tango han beskrives kortere: hun har vært med i Trondheim tangoklubb over 20 år. Hun er en slags veteran som er interessert i tango, men ikke fanatisk.
Selv var jeg ikke så veldig motivert for å komme. Vi var totalt 13 stykker fra tangomiljøet i Trondheim som var på festivalen i år: 4 menn og 9 kvinner (hvis jeg telte riktig). Jeg synes det er noe sjarmerende med ideen å være flere fra samme miljø som reiser til en festival som ikke er så langt fra Trondheim, geografisk sett. Dessuten føles det som en slags tradisjon å komme hit (hvertfall en gang i blant).
Da jeg først ankom Ås, forestilte jeg meg at mitt fremtidige innlegg kun trengte 3 ting. Det første: et bilde av meg ved siden av årets snø-skulptur (som skal forestille bokstavene TANGO)
Det andre: et bilde av meg selv i den elegante røde sofaen som finnes i Ås Föreningshus.
Det tredje: et bilde av danseshowet til årets tango-par. (Jeg synes fortsatt at bruken av spotlights har en viss sjarm ved seg)
...
Vi ankom på fredag kveld til et varmt måltid i Ås. Deretter dro vi innom Østersund sentrum og hotellene vi bodde på, for så å gjøre å gjøre oss klare til milongen som gikk på senere på kvelden. Jeg var delvis med på det såkalte "Crazy Horse", men det var ikke så interessant for meg, siden innholdet allerede var for velkjent. Dessuten stilte folk seg så nære instruktørene, at det bare var et fåtall som fikk se hva instruktørene hadde å vise.
Min mest grunnleggende plan for helgen var å forsøke i i best mulig grad leve opp til det folk vet er den mest anstendige etikette: å forsøke å få danset en hel eller en delvis tanda med alle som viser interesse (altså å unngå være spesielt selektiv i forhold hvem jeg vil danse med).
Jeg mener jeg levde godt opp til denne etikette i løpet av fredagskvelden. Jeg er ikke så ivrig til å danse når jeg er trøtt, så da danser jeg mer sjeldent. Dessuten er jeg ikke så ivrig til å danse langt utover natta. Jeg ville foretrukket å dra før klokken 01.00, men siden Linda var sjåføren for transport mellom Ås og Østersund, derfor dro vi ikke fra Ås før kl 01.30.
Linda bodde på hotell Emma. Jeg bodde på Leopold, som var like ved. Da jeg først bestilte rom her, var det ikke helt tydelig at dette var et såkalt ubemannet hotell. Det var uansett ikke så viktig for meg. Neste dag våknet jeg opp av at det var noen som spilte musikk utenfor hotellrommet (ut mot gaten). Det virket for meg som usympatisk i forhold til hotell-gjestene.
Jeg fikk ikke hvilt så mye som jeg egentlig ønsket. Etter en stund gikk ut av hotellet for å skjønne hva som foregikk. Det viste seg å være en høyttaler som var hengt opp utenfor en forretning som å ut til å selge sko eller eller klær. Mitt hotellrom befant seg altså rett over denne forretningen. Hvis jeg hadde vist om dette på forhånd, ville jeg ikke bestilt rom der. Det var kanskje litt trøst i at samme høyttaler ville være avslått neste dag, på grunn av at søndag er såkalt hviledag.
Da vi dro på dagmilongaen, var jeg likevel ganske aktiv, og jeg levde etter min etikette. Litt etter klokken 20.00 begynte det såkalte festmåltidet. Jeg skavlet en del sammen med Hjørdis og Åge. De hadde lagt merke til at det ganske mange eldre mennesker som deltok på arrangementet. Jeg ville tippet at minst 95% av deltagerne var over 35 år gamle. Kanskje var det også trykt å si at minst 95% deltagerne også var over 40 år gamle. Flertallet av deltagerne var antageligvis over 50 år gamle.
Jeg tenkt på det før: Det ikke høres spesielt stabilt ut i lengden, at tangomiljøer blir bestående av en god del litt eldre mennesker (som også blir eldre ettersom årene går), samtidig som det svært sjelden dukker opp ett menneske som er under 35 år gammelt. For noen er det kanskje rart å omtale en person på denne alderen som ung, men i tangomiljø er det tilsynelatende vanlig.
I løpet av festmiddagen var det en gitarspiller som sto for litt sang og underholdning. Han startet omtrentlig med å omtrentlig å si: jeg har sett meg litt rundt i dette lokalet, og jeg har sett at her er det jækla mange gamlinger (men sagt på svensk).
Forskjellige mennesker holdt også noen taler utover kvelden. Kombinasjonen av svensk språk og ganske dårlige høyttalere, gjorde at jeg i hovedsak lot være å forsøke med på hva som ble sagt. Jeg fikk med meg at forskjellige tangomiljø (inkludert Hjard fra Trondheim tango) annonserte sine arrangementer og gjorde folk bevist på sine flyveblad.
Lørdagskvelden følte jeg meg sliten ganske tidlig, og jeg danset svært lite. Hadde det ikke vært spilt radiomusikk utenfor hotellet den morgenen, så hadde jeg kanskje hatt litt mer energi. Egentlig kunne jeg tenkt meg å dra før klokken 00.00 . Det fantes noen madrasser i bygget som man kunne hvile på. Men jeg klarer ikke å hvile godt, hvis det ikke er relativt stille rundt meg.
Jeg er en person om ikke klarer å ha noe glede av tango, hvis jeg blir for trøtt. Derfor lar jeg også være å danse hvis jeg er for trøtt. Linda er en person som er ivrig til å danse, selv om hun er trøtt. Jeg synes det er litt rart. Vi dro derfra omtrentlig klokken 03.00. Da hadde jeg egentlig ventet på å dra siden kl 00.00.
Søndags morgen, var det ingen høyttaler som laget bråk utenfor hotellet. Jeg var likevel for trøtt til å være noe spesielt aktiv på dagmilongaen, siden det ble så sent dagen før. I utgangspunktet planla vi å reise tilbake til Trondheim klokken 14.00. Vi endte likevel opp med å dra klokken ca. 15.30.
Linda var svært fornøyd, og hadde ikke blitt noe mindre interessert i tango. Det samme var forsåvidt Solfrid. Jeg tipper de hadde fått danset ganske mye med gode tango-dansere.
Selv hadde jeg ikke blitt mer engasjert for tango. Mange av dem jeg danset med, var litt gode til å danse. Det som ville gjort meg mer entusiastisk, ville vært å fått danset relativt mye med folk som jeg oppfatter for å være ganske gode dansere. Å i hovedsak ende opp med å danse med folk som kun er litt gode dansere, blir for meg litt kjedelig i lengden.
Selv om arrangøren forsøkte å beskrive festivalen som et sted der hvor "alla dansar med alla", så stemte ikke det helt. Jeg tror festivalen hadde noen få deltagere som omtrentlig gav et inntrykk av at de heller ville valgt å dø, fremfor å danse med meg.
Jeg tror jeg kan oppfattes som en litt kjedelig danser. Det kan komme som en logisk konsekvens av at Trondheim tangoklubb har blitt bestående av mange relativt nye som begynner og som etter en hvis tid slutter i klubben. Dette samtidig som at svært mange erfarne dansere har forsvunnet fra klubben de siste årene. En av de viktigste konsepter innen tango er å kunne tilpasse seg i best mulig grad til den man danser med, selv om det skulle føre til at man selv ikke får utviklet seg så mye som danser.
"Kom och kom till tangojamts vinterfestival i Ås 2020. Här är den stora lyckan: vi är många gamla människor, och vi är mestadels bara lite bra att dansa.". Dette høres ikke så fristende ut for meg, men det kan også være at en slik beskrivelse ikke stemmer helt. Jeg får mest bare innsikt i danseferdighetene til kvinnene, og ikke ferdighetene til mennene, og dermed bare en side av demografien.
Jeg har en hypotese om at festivalen er mer hunderholdende for kvinner enn menn, fordi det er mange flere menn der som kan kvalifiseres for å være ganske gode dansere. Hvis jeg hadde vært følger og danset med Bjørn (arrangør) i sin mest edrue, våkne og inspirerte tilstand, og senere med flere andre tilstedeværende førere som er enten bedre dansere eller omtrentlig tilsvarende kvalitet, så kanskje jeg hadde forlatt festivalen med et annet inntrykk.
I år som i tidligere år, var det langt flere damer enn menn som deltok på festivalen. Noen av kvinnene danset med hverandre, noe som er et fornuftig alternativ, dersom de behersker det godt, og vil unngå å sitte å vente i lengre perioder på å få danset. Det var ett tilfelle der to menn danset sammen. At menn (påmeldt som førere?) danser sammen, bør kanskje unngås hvis det er mange damer som venter på å få danse.
...
Flyvebladet fra Trondheim tango
På kjøreturen tilbake til Trondheim satt jeg og tenkte på det flyvebladet Trondheim tangoklubb hadde lagt igjen: Tango in Hell.
Kanskje det kunne vært like greit å bare annonsere alt klubben har av eksternhelger på et flyveblad.
(Skjemdumpen er fra https://trondheimtango.no/eksternhelger/ hentet 11. februar 2019)
Min interesse for tango er så svekket, at jeg i utgangspunktet kun har ivrighet for å delta på 1 eksternhelg per år. Trondheim tangoklubb tilbyr 11 eksternhelger. Hvis jeg skulle løftet fram hva som virker mest interessant av disse i forhold til meg selv, så ville jeg løftet frem Tangoweekend med Alexa Yepes & Edwin Espinosa 1-3. november og Tangoweekend med Vittoria Franchina & Edwin Olarte 4-6. oktober.
Hvis demografien i vår egen tangoklubb tangoklubb var anderledes, ville jeg vært mer begeistret for programmet av eksternhelger i regi av klubben. Når jeg drar på klubbens praktica og ser rundt meg, så mener jeg å se at klubben fortsatt ikke vokser i medlemsmasse. Faktisk mistenker jeg at vi igjen krymper i medlemsmasse. Det ville isåfall bety at klubben medlemsmasse ikke har vokst på 9 år. Det blir interessant å høre om klubbens status på årsmøtet som kommer.
Jeg har inntrykk av at det ikke helt henger sammen at a) klubben har blitt så liten og skjør og b) kjempemange eksternhelger med kurs i løpet av året. Jeg mistenker at det blir noen forutsigbare skuffelser med tanke på deltagelse på minst noen av disse arrangementene.
En annen årsak til at jeg ikke er interessert i å være med på mange kurs i løpet av året, er at jeg allerede har lært så mye som jeg ikke har praktisert så godt. Det er mye jeg føler at jeg er i ferd med å glemme, dersom jeg ikke passer på å øve på det. Jeg mistenker at det kan være en god del andre i klubben som føler på det samme.
Siden jeg har vært i tango-styret tidligere, tror jeg at jeg godt kan forestille meg hva det sittende styret har tenk med "Tango in Hell". Det virker for meg som om arrangementet i hovedsak forsøker å lokke den type mennesker, som i etterkant har lyst til å skryte av at de har vært på et sted som heter Hell. Ordet oversatt til engelsk blir jo "helvete". Trondheim tangoklubb tilbyr nå en årsak til å dra dit.
Selve arrangementet vil foregå utenfor stedet Hell. Hvis man skal skryte av at man har vært i Hell, så må man gå ut av hotellet, for så å gå over bruen som er lagt over Stjørdalselva. Jeg kan forestille meg at eventuelle utenlandske kan overse at de må gå over denne brua, og at de derfor bare kan si at de har vært ca 400 meter unna Hell.
Såvidt jeg vet, så har tangoklubben aldri arrangert noe her før. I forhold til egne medlemmer er det litt upraktisk at arrangementet er lagt til Hell, i stedet for Trondheim. Jeg ville ikke sett bort fra at en del av tangoklubbens egne medlemmer velger det bort å komme, på grunn av beliggenhet. Om egne medlemmer kommer eller ikke kommer, er kanskje ikke så viktig for styret.
At arrangementet mer eller mindre foregår ved flyplassen, er et tegn på at styret har hatt veldig sterke ambisjoner om at utenlandske tangodansere skal komme hit (og at de skal reise med fly). De er kanskje bedre å forsøke å forestille seg hvor attraktiv arrangementet vil kunne være for utenlandske.
Arrangementet i Ås kostet meg omtrent 2000 kroner totalt: omtrent 1000 kroner for hotell over 2 netter + 1000 kroner for "festivalpaket" som inkluderte flere måltid i tillegg til alle milongas. Jeg hadde ingen utgifter på transport. Det at jeg oppfattet det som relativt billig å delta på arrangementet, var en delvis årsak til at jeg valgte å bli med på festivalen.
Arrangementet i Hell vil ikke bli spesielt billig for eventuelle utenlandske tango-turister. Prisene annonsert er:
Edit (12. februar 2019): Jeg hadde av en eller annen grunn oppfattet prisene til arrangementet feil, og det jeg skrev over ble feil. Begge hotell-løsningene var med mat og milongas inkludert i pris (verd 1650 kroner i dette arrangementet) Dette gir en annen prisbeskrivelse: 840 kroner i boutgifter, dersom man deler rom med noen. 1540 kroner i boutgifter for enmannsrom.
(påmeldingsiden hentet 12 februar 2019: https://www.deltager.no/participant/arrangement.aspx?id=254445
Nå har jeg skrevet ganske langt om tango, og når jeg først har begynt å skrive om det, oppdager jeg at det er så mye mer jeg kunne skrevet om. Kanskje det blir ett til innlegg om ikke så lenge.
Innlegg
