Kan det være bra å gi opp på andre mennesker?

Brandolinis lov sier følgende: Mengden energi som trengs for å tilbakevise tull er en størrelsesorden større enn det som trengs for å produsere det (Wikipedia)

Å fortelle tull går fort. Å tilbakevise tullet tar tid. Jeg vil legge til et perspektiv: De som har konsumert og absorbert tullet, har potensielt også vanskelige personligheter. Når de først har begynt å tenke på tullet som sannhet, så ønsker de ikke å vurdere muligheten for at de har misforstått noe, eller rett og slett blitt lurt.

Å få et felles perspektiv på sannheten har kanskje rett og slett blitt et umulig prosjekt. Jeg har derfor begynt å tenke på følgende spørsmål: Er det en god ting å intellektuelt gi opp å på andre mennesker, hvis du opplever at deres forståelseshorisont er for langt unna din egen?


For folk flest føles det kanskje unaturlig å skulle gi opp på andre mennesker. Jeg vil derfor dikte opp et eksempel for å illustrere mitt poeng.

La oss forestille oss et samfunn en med to veldig forskjellige politiske kandidater i et valg: På den ene siden har vi Kim-Trygve Sløyfe som blir ansett som relativt normal. På den andre siden har Per-Sigve Flause som er ganske uvanlig.

Per-Sigve har nettopp holdt en tale der han lover å bruke en nisseslede dradd av regnbuefargede enhjørninger til å fly opp til månen og ta med seg månen ned til jorda. Folkene som har møtt opp for å høre talen er entusiastisk og synger i kor: Hellige Gud-konge Per Flause. Verdige diktator. Månen til Jorda!

Du er kanskje ukomfortabel med hvor lite overlapping av forståelse du har med disse menneskene, men du velger å tro på samtalens potensiale. Du inviterer en Per Flause fanatiker til en samtale på en kafe. Der forklarer du ditt perspektiv: Månen er stor og det er ikke lurt å kollidere månen med jorda.

Per Flause fanatikeren likere ikke det du sier. Du opplever vedkommende som urimelig sint, arrogant og uhøflig. I tillegg har ditt perspektiv blitt avist. Vedkommende er ikke villig til å se på informasjon fra en vitenskapsmann eller faktasjekker, fordi de mistenker at disse kan ha en ondskapsfull agenda.

Du innser at du må prøve en annen inngangsvinkel på samtalen. Du velger å påpeke at Per Flause ved flere anledninger ganske selvsikkert har påstått at 2+2=0. Her må vi vel klare å i hvertfall komme til en felles forståelse av at Per Flause har sagt noe som ikke stemmer, sier du.

Fanatikeren sier da: "Ja, selvsagt er det feil at 2+2=0, men så er det jo også slik at det er riktig at 2+2=0, dette fordi påstanden har kommet fra Per Flauses munn. Per Flause har jo tross alt sakt at han aldri har noen gang har tatt feil. Dessuten har han jo også sakt at han ekspert på absolutt alle fagfelt som finnes på Jorden. Han fremstår som svært troverdig for meg."

Etter en lengre samtale opplever du at Per Flause fanatikeren ikke har justert sitt verdensbilde en millimeter. Du begynner å føle at det er vanskelig å finne noe konstruktiv å bygge på, så du bestemmer deg for å avslutte samtalen.

Du er nysgjerrig på hvor mange mennesker som har til hensikt å stemme på Per Flause, så du leter opp en meningsmålig. Der ser du at det er flere mennesker som har til hensikt å stemme på Per Flause enn det er mennesker som vil stemme på Kim Sløyfe, også kjent som "han normale".

I første omgang føler du et slags dilemma: Du skjønner at du vil bli negativt berørt av kollisjon mellom månen å jorda, hvis det skulle skje. Du skjønner også at Per Flause sine fanatikere rett og slett aldri endrer mening uansett hva du sier.

Man ønsker ikke å leve i en verdenshistorie som er et freak-show, men samtidig må man akseptere at man kun er ett menneske og at man til en viss grad bare må akseptere den verdenshistorien man er plassert i.

Hvis man opplever at det er umulig å skulle klare å finne en felles forståelse med en Per Flause fanatiker, så er det akseptabelt å gi opp på en ambisjon å finne felles forståelse på politiske perspektiver.

Kanskje det er mer nyttig å i hovedsak fokusere på hva man kan ha til felles med folk. Du klarte ikke å bli enig med fanatikeren om politikk, med det finnes kanskje større potensial for å bli enig i tema som dreier seg om for eksempel sport og kultur.

Jeg og Per Flause er uenig i mange ting, men vil kanskje å bli enige i at Messi var flink til å drible, at filmen "Inception" var grei underholdning, eller at Israel Kamakawiwoʻole var flink til å synge. Verdensproblemene blir ikke løst i slike samtaler, men det beste man kan få ut fra situasjonen er å klare å tåle hverdre.

Fantasiløshet

Sist gang jeg pratet med min venn, Pawel, begynte jeg å innse hvor fantasiløs jeg har blitt. Vi snakket litt om Amerika og litt om musikk, men etter det sa jeg til Pawel at jeg manglet ideer til hva jeg skulle snakke om. Dette var nytt. Før hadde det alltid vært slik jeg fant et interessant tema vi kunne snakke om.

Vi snakket om Amerika, selv om jeg egentlig er ganske møkk lei av nyheter derfra. Jeg har ikke engang lyst å nevne navnet på politikeren jeg misliker mest, eller hans ignorante kult. Jeg håper selvsagt at han blir nektet å stille som presidentkandidat på grunn av den amerikanske grunnloven. Jeg forventer at vi får svar i løpet av et par uker.

Det er har også blitt slik at nyhetsbildet domineres av svært triste saker. I lengden blir det psykologisk tungt å forholde seg til nyheter som i hovedsak kun dreier seg om elendighet. Jeg vil likevel være veldig tydelig på at jeg ikke klager på de som jobber i media. De gjør jo i hovedsak en vurdering om de publiserer viktige nyheter. De kan ikke ta for mye hensyn til om nyhetene oppleves som triste eller gode.

Jeg har fått inntrykk av at ganske mange mennesker opplever det som psykologisk tungt å høre om all elendigheten i verden, og derfor velger vekk nyheter. Jeg har heller ikke noe spesielt lyst til å snakke om nyhetsakene.


Når det gjelder musikk har jeg vurdert å skaffe meg en sopranino-blokkfløyte. En grunn til at jeg er nølende, er at jeg ikke føler en veldig sterk lyst til å skaffe en slik fløyte. En annen grunn er at man må være svært forsiktig med instrumentet sitt, hvis man kjøper et kvalitetsintrument i tre.

En blokkfløyte i tre vil bli ødelagt over tid uansett hvor forsiktig man er. Dampen i pusten kan bidra til å bøye på hele instrumentet, derfor kan man ikke spille mer en 5 minutter per dag de første dagene. Instrumentet skal også oljes etter en viss tid i for eksempel valnøttolje.

Hva med en blokkfløyte i plastikk? En slik fløyte koster ikke mer enn omtrent 200 kr, men jeg er litt skeptisk til lydkvaliteten i en slik.


Hva med digital underholdning? Jeg har noen brødre som har foreslått at jeg kunne kjøpt meg en PlayStation 5. Men det ser ut som alle mangler ideer til hva slags spill som er verd å spille. Jeg har også et inntrykk av at mange av de som jobber med å lage spill, mangler ideer til hva skal til for å lage et godt spill.

Jeg har prøvd et spill som heter "It Takes Two". Det er veldig bra, men det er avhengig av to spillere. Jeg synes det bør være minst 5 gode spill på en spillkonsoll for at jeg skal få lyst til å kjøpe den konsollen.

Jeg synes det et litt dumt at noen spill bare utgis på en spillkonsoll. Jeg tror at PlayStation 5 er den beste spillkonsollen, men kunne vurdert å kjøpe en Nintendo Switch, bare på grunn av spillet "Pikimin 4". Det føles litt tåpelig å skulle kjøpe en spillkonsoll bare på grunn av et spill.


Når det gjelder norsk TV-underholdning er det ikke så mye jeg er begeistret for. "Kongen befaler" på TVNorge (basert på Taskmaster) kan være grei underholdning av og til, men det er avhenging om det er interessante deltagere og om oppgavene er interessante.

Jeg syntes andre sesong av "Forræder" på TV 2 (basert på De Verraders) var interessant å følge. Jeg syntes at Victor Sotberg kunne fortjent å vinne, men han fikk en veldig synlig psykisk knekk.

I sesong 3 syntes jeg at ingen fortjente å vinne. Jeg opplevde det slik at de lojale var dårlige til å avsløre forræderne og at forræderen hadde strategier som ikke var langsiktig gode. Jeg begynte å føle på en skepsis om eventuelle fremtidige sesonger av dette konseptet vil komme til å være god underholdning.

"Kompani Lauritzen" er kanskje det mest solide av norske reality program. Det er en av svært få program som er funnet opp i Norge.

Jeg synes humor som sjanger gjør det dårlig i Norge for tiden. Det er lenge siden jeg har sett en god parodi på en kjendis. For eksempel innen sjakkmiljøet er det mange skikkelser man kunne laget parodier av.

Norsk underholdningsbransje er kanskje litt fantasiløs. Det ser ut som alle andre i Norge aldri blir lei av sangkonkurranser, spørrekonkurranser, talkshow og en eller annen form for kjendis-reality. Disse kategoriene er så dominante at, man føler at det er det eneste man kan velge i.


Da har jeg delt noen tanker i dagens innlegg. Man unngår nyheter fordi det er for mye elendighet der ute i verden, og da vil man heller ikke snakke om nyhetene. Jeg har vurder å kjøpe en sporanino-blokkfløyte, men føler ikke per dags dato nok inspirasjon.

Jeg kan forsøke å løse problemet med fantasiløshet med å finne digital underholdning. Jeg vet ikke av nok av gode spill til at jeg føler det kunne være verd å kjøpe en spillkonsoll. Jeg synes også det er relativt tynt med god norskspråklig underholdning på TV. Jeg vet ikke hva jeg skal snakke om, og jeg føler meg ganske fantasiløs.