lørdag 7. mars 2020

Skjebne


Ordet skjebne dreier som om noe er forutbestemt. Det er en tematikk som jeg lenge har vurdert å skrive om. Det er på tide at jeg bare begynner å skrive om det, selv om jeg ikke har en klar idee om hva det vil lede til, og selv om det blir helt uten fasiter og konklusjoner.

Det fleste som hører om ordet skjebne, vil kanskje ta et aktivt synspunkt i å mene at noe slikt ikke kan eksistere. Kanskje har de rett. Eventuelt er det slik at det er deres skjebne å påstå at skjebnen ikke kan eksistere.

I filmen Matrix utspilte deg seg følgende dialog:

Morpheus: Tror du på skjebnen, Neo?
Neo: Nei.
Morpheus: Hvorfor ikke?
Neo: Fordi jeg ikke liker ideen om at jeg ikke har kontroll over livet mitt.

De fleste av de som velger å ikke tro på en skjebne, vil kanskje oppgi akkurat samme årsak som Neo.


I samme film finnes også en annen dialog:

Orakelet: Ikke bekymre deg for vasen.
Neo: Hvilken vase?
Neo snur seg slik at hans albue kommer borti vasen og velter den, og den knuses.
Neo: Jeg beklager.
Orakelet: Jeg sa at du ikke skulle bekymre deg for den. Jeg får en av mine barn til å fikse den.
Neo: Hvordan visste du?
Orakeler: Det som vil plage hjernen din senere er om du fortsatt ville knust vasen, dersom jeg ikke hadde sakt noe.

Skjeben, hvis den finnes, er kanskje et slags paradoks. I går sa jeg omtrent noe slik til min venn Pawel: Er det skjeben at du ikke vil være i stand til å skape en bedre forståelse for skjebne, selv om jeg vil verdsette ditt forsøk på å bidra? Pawel måtte i det miste innrømme at det ikke var lett å få noen god forståelse for det.

Vi pratet litt om hvordan vi mistenker at ordet i praksis blir brukt. Pawel hadde en forestilling om at ordet gjerne ble brukt hvis noe positivt har skjedd en selv. Hvis man finner kjærlighet i livet, vil man kanskje bli fristet til å si at det var skjebnen at dette ville skje.

Jeg svarte at skjebnen like gjerne kunne vært nøytral eller negativ. Det kan godt tenkes at det finnes folk med en slik skjebne at hverken noe spesielt negativt eller positivt vil skje med en i løpet av ens liv. Av og til føles det som det er en slik fremtid som venter meg.

Å kunne vite hva fremtiden vil gi, dreier seg om å vite hvem man selv er og hva omgivelsene vil gi eller ta, eller hva de vil gjøre eller ikke gjøre. Det som dreier seg om tilfeldigheter, er likevel nærmest umulig å spå. Ingen kan vel spå det fremtidige utfallet av en lotto-trekning, eller utfallet av å snurre en kule rundt et lykkehjul? Dette må vel dreie seg øyeblikkets tilfeldighet?

Selv om man vant mange millioner som konsekvenser av tilfeldigheter, betyr ikke nødvendigvis at en blir lykkeligere. Man bør i mange sammenhenger være en samvittighetsfull forbruker. Hvis jeg er sløsende som forbruker, så bidrar jeg til å være en unødvendig belastning for miljøet. Å ha mye penger kan bety at man har flere muligheter til å være en belastning for miljøet til planeten.

For meg meg virker det som om menneskene på jorden sammen bidrar til å skape en trist skjebne for miljøet. Ulovlig eller uetisk skoghogst, global plast-forsøpling og katastrofalt store utslipp av CO2, ser ut til å være problemer vi alle ser, men som likevel ikke blir løst.

Per dags dato ser det ut som om det velges president-kandidater i USA som ikke kommer til å gjøre mye for miljøet. Det ser ut som om presidenvalget vil ende opp å stå mellom en litt dement Trump og en ganske så mye mer dement Biden. Dette er ikke garantert ennå, siden at det fortsatt finnes en teoretisk sjanse for at Bernie Sanders kan vinne.


De som er aktiv troende av en av de abrahamittiske religionene, har kanskje en forestilling om at deres gud vet alt som vil skje, og at deres gud aldri begår noen form for feil. Jeg tror kanskje et slikt livssyn kan være usunt.

I hindusimen ser det ut som det finnes andre perspektiver på skjeben. I Shiv Mahapuran finnes det en fortelling der guden Shiv spør om han har handlet feil i en situasjon: Han hadde ikke reist seg for å vise respekt til kong Daksha, og det hadde oppstått mye sinne, sorg og konflikt som konsekvens av det.

I Shiv Mahapuran finnes det også en fortelling der Shiv selv innrømmer å ha gjort en feil, og ber om tilgivelse: Han hadde kommet i konflikt med barnet Ganesh, fordi Ganesh hadde nektet Shiv å bevege seg fritt rundt på fjellet Kailasha. Shiv kastet treforken mot halsen til Ganesh slik at det ble kappet av, og det fløy langt vekk.

Da Ganesh sin mor viste seg, skjønte Shiv at han hadde gjort en feil. Han ba Vishnu om å hjelpe han å finne et nytt hode til Ganesh, og Shiv brakte Ganesh tilbake til live, men han hadde fått et elefanthode. Det virker som om Shiv hadde den meningen at det var skjebnen at han ville begå en feil, for så å gjøre sitt beste for å rette på den feilen han hadde gjort.

Kanskje den mente moralen i fortellingen er at de fleste individer vil før eller siden vil gjøre en eller annen feil, og når man skjønner hva slags feil man har gjort, så bør man gjøre sitt beste rette på feilen, eller løse de negative konsekvensene av feilen.

Jeg er ikke den beste til å gjenfortelle fra Shiv Mahapuran. Hvis en hindu mener en fortelling ikke representerer Shiv, så kan de påstå at hvem enn det er som har skrivet fortellingen, ikke kan ha vært gude-realisert.

Jeg trors eller at det kan være usunt å tenke for mye på om en ting er skjebne eller ikke, siden man sannsynlig aldri vil få en bekreftelse på at den finnes. Om den finnes, så er det antageligvis ikke så mye man kan gjøre uansett. Har bloggleser fått noen tanker om ordet skjebne? Er det skjebnen at bloggen på dette innlegg kun vil få mellom 0 og 2 kommentarer?