lørdag 20. april 2019

Hvorfor gi opp på tango?



(fotograf: Hanne Haslene-Hox)

Practica
(på tirsdager) er noe jeg ser frem til hver uke. Å danse innebærer å koordinere armer, ben og kroppsholdning. Jeg opplever dansen som sunt for kropp og sinn. Det hender også at jeg har interessant samtale med noen av de som har møtt opp.

Flere ting kan ha innvirkning på hvor vellykket hver practica blir. Et par relevante faktorer inkluderer: Hvor mange som møter opp, og til hvilken grad disse lever etter den mest anstendige etikette (å danse med flest mulig). 

Dersom det er mindre enn 10 personer som møter opp, vil jeg sannsynlig føle at oppmøtet er dårlig, og jeg vil kanskje bli mindre begeistret for tango den dagen. Dersom det møter opp 18 personer vil jeg oppleve det som et litt dårlig oppmøte, men greit nok. Jo flere som kommer, som gjør at vi blir mer enn 18 personer, jo mer fornøyd blir jeg med oppmøtet.

Jeg ville regnet det som et godt oppmøte dersom 25 deltagere møtte opp. Med over 30, ville jeg regnet som et svært godt oppmøte. Dessverre tror jeg det er flere år siden vi har hatt et svært godt oppmøte på en practica.



Jeg tror jeg med stor sikkerhet kan si at tango (altså: Argentinsk tango), er en hobby som folk har en tendens til å gi opp på. Kanskje det kan være nyttig å gjøre seg noen tanker om hvorfor så mange gir opp på tango som hobby.

Vanligvis er det omtrentlig 20 personer begynner på nybegynnerkurs (i regi Trondheim tango) per halvår. Disse kan potensielt bli faste medlemmer og faste deltagere på klubbens practica. Over 5 år, kunne dette tilsvart at 200 medlemmer ble rekruttert til klubben.  Jeg regner deltagelse på practica, som den mest reelle rekruttering. Å forvente en slik rekruttering er åpenbart ganske urealistisk.

Alle som tar nybegynnerkurs i klubben, får gratis practica med i prisen. Tanken er: Hvis man aldri kommer på practica, så vil man aldri ende opp med å bli en del av klubben. I løpet av kursene blir nybegynnerne jevnlig påminnet og oppfordret til å komme, men likevel er det relativt få av nybegynnerne som kommer. Klubben tilbyr også gratis practica til nybegynnerne som begynner med tango via NTNUI tango, men av en eller annen grunn kommer det ikke folk derfra til vår practica.

Det er ikke en betingelse å ha tatt kurs, for å bli del av tangoklubben. Det er mulig å begynne med tango ved å møte opp på en practica, for så å begynne å lære å danse der. Man ville isåfall vært avhengig av frivillig hjelp fra erfarne dansere, for å kunne lære. Jeg tror det er sannsynlig at vedkommende ville fått den hjelpen.

Man er ikke avhengig av en fast dansepartner, for å begynne med tango. Selv har jeg aldri hatt en fast dansepartner. Jeg ankommer alene, og danser som regel med flest mulig. Jeg mistenker at det er en del slutter med tango, fordi de ikke får med seg sin foretrukne dansepartner. Hvis de slutter av en slik årsak, så kan de skylde på seg selv. Dette selv om de mentalt sett "skylder på" at dansepartneren sluttet, som årsak for at de selv sluttet.

På en practica, kan jeg gjøre en telling angående demografien blant de som har møtt opp. For eksempel: Hvor mange av mennene som har møtt opp, har drevet med tango i minst 4 år, og har blitt rekruttert til klubben i løpet av de siste 7 årene? Svaret: det er kun meg selv. Blant mennene som har drevet med tango i minst 1 år, men som har blitt rekruttert innen de siste 4 årene? Kanskje mindre enn 5 personer. For meg ser det ut som at mer enn 95% av menn som begynner med tango, slutter i løpet av 5 år.

Kanskje det kan være nyttig å spekulere litt hvorfor så mange gir opp. Hver person har kanskje forskjellige årsaker til å slutte.

Mulige faktorer:
- At en føler at man ikke mestrer dansen (altså: manglende mestringsfølelse).
- At miljøet ikke oppleves som inkluderende nok.
- At en føler at man har fått danset for lite, de ganger man møter opp.
- At en ikke ønsker å komme, med mindre en spesifikk dansepartner blir med.
- At en føler at miljøet er i oppløsning, i forhold til hva det har vært tidligere.
- At en har problemer med selve lokalet. For eksempel at luften er for dårlig, eller at man misliker lokalets plassering.
- At en ønsker å øve på noe spesifikt, og at det ikke finnes folk med tilsvarende ferdigheter, til å øve sammen med.
- At en ved et tidspunkt føler seg tvunget til å begynne å danse tango i såkalt "tett stil", når en egentlig kun føler seg komfortabel med å danse i "åpen stil".

Jeg kommer ikke på flere potensielle årsaker i farten. Det er ganske sjeldent at de som slutter, også oppgir en årsak til hvorfor. I en søken etter forklaringer, blir man ofte nødt til å gjette, selv om gjetingen ikke gir noen definitive svar.


I forrige uke opplevde jeg noe uvanlig: En mann, som hadde vært aktiv i klubben de siste 2 årene, fortale meg at han iløpet av kvelden hadde bestemt seg for å slutte med tango. Jeg opplevde situasjonen som følgende: Vedkomne hadde vært lite aktiv i 2019, og bestemte seg for å prøve en siste gang å møte opp, med den hensikt å kanskje sitte igjen med positivt inntrykk. Dessverre uteble en slik positiv opplevelse. Betingelsen for å ville komme tilbake, uteble dermed også.

"Kunne dette handle om mangel på mestringsfølelse?", spurte jeg. Vedkommende utelukket at det handlet om det. Han hadde opplevd miljøet i helhet som for lite inkluderende. "Har du forsøkt å gi tilbakemelding til andre, angående dette inntrykket?", spurte jeg. Joda, han hadde gitt tilbakemelding til klubbens styre.

"Hvilke type hendelser, eller omstendigheter har gitt grunnlag for denne opplevelsen?", spurte jeg, og videre: "Føler du deg for lite inkludert i dag?". Han hadde ankommet i et tidsrom hvor det hadde blitt holdt et kort kurs, og han opplevde det slik at noen i klubben burde gjort noe for å inkludere han i dette kurset, slik at han ikke hadde blitt sittende inaktiv.

Jeg forsto godt hans perspektiv, og jeg forsøkte å svare på en konstruktiv måte: "Dette kurset vil antageligvis bare vare i maksimum 15 minutter totalt. Kanskje er kurset over i løpet av 5 minutter. Det å ikke delta i dette tidsrommet, bør kanskje ikke oppfattes som så negativt at hele kvelden oppleves som spolert. Jeg vil anta at du før danset en god del etter kurset."

Mitt forsøk på å være konstruktiv, var antageligvis ikke spesielt vellykket. Jeg skjønte også at det ikke var spesielt mye jeg kunne gjøre for å overbevise vedkommende om å ikke gi opp. "Kanskje det kan være verd forsøket å ta turen innom en gang i måneden?", foreslo jeg. "Beklager, men det som vil skje da er at jeg vil ende opp med å føle at jeg ikke har vedlikeholdt mine danseferdigheter.", svarte han.

Jeg skjønte at han med tiden ville få to grunner til å ikke møte lengre. Han ville ha for mange negative minner av et for lite inkluderende miljø, og han ville ende opp med å føle at danseferdighetene hadde blitt glemt.

Jeg forsøkte å få en dypere forståelse av det hovedsaklige problemet. Han hadde opplevd meg som ganske inklusiv. Videre tydeliggjorde han at det var flere andre i klubben som han opplevde som inklusiv. "Hvor mange inklusive individer, må et hobby-miljø ha, for at det skal oppleves som inklusivt?", spurte jeg. Hvordan den samtalen utspilte seg, husker jeg ikke helt. Jeg bygget meg likevel en slags forestilling av at et hobby-miljø bør ha minst 12 inklusive personer, som jevnlig møter opp, for at miljøet skal oppleves som inklusiv. Vårt tangomiljø, manglet dette.

Selv om budskapet hadde dystert innhold, så synes jeg det var positivt at vedkomne hadde valgt være så transparent angående sitt forhold til tango. Da han dro, skjøte jeg ut ifra kroppspråket, at han neppe ville komme tilbake igjen.


At noen uttrykker veldig tydelig med sitt kroppspråk, det øyeblikket de bestemmer seg for at de er 100% ferdige med tango, har jeg opplevd før. Ifjor var minst en kurskveld av nybegynnerkursene, lagt til å foregå i tidsrommet rett før practicen begynte. Dette var antageligvis gjort for å lokke nybegynnere over til å bli faste deltagere på vår practica.

Jeg observerte noe uvanlig: En kvinne bestemte seg ganske brått å dra sin dansepartner etter armen, for å få han med seg ut av danse-lokalet. Noe slikt hadde jeg aldri sett før, og jeg tenkte for meg selv: "Hva slags mann, godtar å bli dratt rundt av en kvinne på den måten? Mr. Henpecked Extreme? Fristende å foreslå at det ikke er en mann. Denne kvinnen foretrekker kanskje at en mann som hun skal ha noe nært forhold til, må være mer lojal og lydig enn en svært veldressert hund".

Ingen tvil om at disse to sluttet med tango den dagen. Selv hadde jeg hatt en litt dårlig dag, og jeg følte at jeg ikke hadde overskudd til å forsøke å forstå årsaken til den oppbygde negativiteten til tango . Jeg måtte isåfall valgt å forsøke å prate med dem mens de var på vei ut, men jeg valgt å droppe det.



Hva er oddsen for at jeg selv gir opp på tango? Selv om jeg ofte kan ha noe blandede følelser om tango som hobby, så tror jeg det er usannsynlig at jeg slutter. "Hva med å heller begynne med en annen dans?", tenker kanskje bloggleser. Du tenker kanskje spesifikt på at andre danse-miljøer kan være mer inkluderende, bedre og mer velfungerende. Jeg opplever tango som en veldig unik danse-art. Det er noe spesielt ved det, som gjør at jeg tror jeg alltid vil foretrekke det fremfor andre sosiale hobbier.

Jeg har kanskje perioder hvor jeg foretrekker det å spille piano, framfor tango. Det å spille piano, er ikke en sosial aktivitet. Å være del av et sosialt miljø, minst 1 gang i uken, tror jeg er veldig bra for min psyke. Uten det, tror jeg at jeg ville følt meg mer ensom.


Det finnes noen få individer i klubben som har gjort svært mye konstruktivt frivillig arbeid på vegne av klubben. Jeg opplever også at det har vært, og fortsatt finnes et veldig stort engasjement på vegne av klubben fra klubbstyret. Dette er et positivt element ved klubben, som jeg føler det er viktig å ikke overse.

Positive tiltak som kan nevnes: Alle årets arrangementer planlagt for 2019, ble annonsert før året hadde startet (se tidligere innlegg). Det er interessant med satsingsprosjektet til klubben "Tango in Hell". Lokalet har i løpet av det siste året blitt pyntet med forskjellig kunst. Det har blitt gjort tiltak for at meldemmer lettere kan skaffe seg tango-sko. Jeg innser ellers at jeg burde tatt noen bilder av selve lokalet, men det får bli for et fremtidig innlegg.