Årets kommentator 2020: Pawel

Først en kort forklaring: Når årets kommentator skal kåres, kan bloggleserne se at deres kommentarer ikke har blitt ignorert. De kan se populariteten til bloggen, slik at det kan sammenlignes med andre år. Vinneren får velfortjent anerkjennelse.

Januar: 1 innegg.
Pawel: 1
Marie: 1

Februar: 2 innlegg.
Pawel: 1
Brage: 1
Nils: 1

Mars: 1 innlegg.
Pawel: 1
Marie: 1

April: 2 innlegg.
Brage: 2
Pawel: 2
Marie: 1

Juni: 1 innlegg, 0 kommentarer

Juli: 2 innlegg.
Pawel: 2
Brage: 1
"Psykis": 1

September: 1 innlegg, 0 kommentarer.

Oktober: 2 innlegg, 0 kommentarer.

Desember: 2 innlegg.
Pawel: 2
Brage: 1

Summert: 14 innlegg.
Pawel: 9 kommentarer.
Brage: 5 kommentarer.
Marie: 3 kommentarer.
Nils: 1 kommentar.
"Psykis": 1 kommentar.

Pawel er årets vinner. Gratulerer.

Noen tanker om europeisk toppfotball

Jeg har mistet mye av interessen for å følge med på fotball. Jeg tenkte å skrive litt om hvorfor. Hva er best av engelsk, tysk, fransk, spansk og italiensk fotball? Jeg gir min rangering basert på min bias. Hva skal man forresten tenke om forslaget om å skape en europisk superliga?

Det varierer med tiden hvilken liga som skaper mest underholdning. For 5 år siden var La Liga (spansk fotball) den beste. Kampen mellom Real Madrid og Barcelona (el clasico) var verd å få med seg, hvis kvalitet talent var en viktig årsak for å se fotball.

Forfall av kvalitet blant de store lagene, fører til forfall i kvalitet til hele ligaen. Når det kommer til fotball, synes jeg det er ganske teit å heie på at andre lag skal være eller bli dårlige. Jeg synes det er mye mer fornuftig å heie på at flere lag skal bli berdre.

Barcelona er for tiden i fritt fall. Tilstanden i klubben var ille i fjor. I år er den mye værre. Det er bra at klubb-presidenten har trekt seg. Klubben har virkelig sløst penger på å kjøpe spillere som ikke har vært i nærheten av å leve opp til sin prislapp, i tillegg til at spillerne har blitt gitt for høy lønn.

Den nåværende treneren er dårlig, men ingen kan sparke han ennå. Det er jo som sagt ingen som styrer klubben. Messi vil vekk fra klubben, noe som er den viktigste parameteren for å definere fiaskoen.

Ting fungerer heller ikke så veldig godt i Real Madrid. 115 millioner euro brukte de på å skaffe Hazard. Det er en veldig god spiller, men han har spilt veldig lite på grunn av skader.

Før sesongen startet, fant ut at jeg skulle droppe å følge La Liga, i hvert fall til eventuelt storlagene bedrer seg. Jeg planlegger å oppdatere meg via podcasten til Petter Veland.

Hvis Ødegaard var god nok til å spille fast for Real, kunne jeg vurdert å se likevel. Foreløpig ser det ut til det er han ikke er det. Kanskje han ikke har sterk nok psyke til å takle de store forventingene som assosieres med å være spiller for klubben. Eventuelt har han aldri har nådd høyt nok nivå.

Jeg vil likvel ikke rangere spansk liga som den minst interessante blant de 5 store. Den tittelen tror jeg må gå til Ligue 1 (fransk toppliga). Problemet med ligaen er at de bare har ett topplag og ellers veldig mange dårlige lag. De har ingen variant av det som ville tilsvart stemningen for el clasico i 2015.

Topplaget jeg tenker på er selvsagt PSG. Mangelen på utfordrere gjør at de ikke blir utfordret nok på egne svakheter, som igjen fører til at de ikke har så veldig gode forutsetninger til å vinne Champions League. Dessuten er det kun to spillere som egentlig utgjør hele interessen for hele ligaen.

Serie A (italiensk football) har jeg aldri hatt noen tradisjon for å følge. Jeg tror likevel at italienske lag i gjennomsnitt er bedre enn de franske. Det er mange år siden jeg så en AC Milan kamp, men de leder per dags dato. Hvis jeg skal redusere hele ligaen til en potensielt interessant kamp, så må det være den mellom Juventus og AC Milan.

Serie A har et problem, som kan være veldig alvorlig. Er korrupsjon fortsatt et fenomen der? Den planlagte kampen mellom Juventus og Napoli fant aldri sted. Juventus ble tildelt 3 poeng, selv om Napoli ble nektet å møte (på grunn av covid). Napoli sin anke har blitt avvist. Kanskje burde jeg derfor anse Serie A som den verste av de 5.

På mange måter burde jeg ansett Premier Leage (engelsk fotball) som den beste ligaen. De har mange lag som det kan være interessant å følge, og det er dermed flere storkamper. Det nærmeste som per dags dato tilsvarer en el clasico 2015, må være kampen mellom Manchester City og Liverpool. Det selv om City var et bedre lag for 2 år siden.

Mitt problem med Premier Leaue er hva rettighetshaverne i Norge har gjort. En person som ikke følger PL kan komme med følgende kritikk til de som gjør det: "Er du en sånn tulling som betaler mange tusen kroner årlig få å se på fotball fra TV 2, eller en du en sånn tvilsom skikkelse som ser på fra en kilde som ikke har rettighetene (via Internet stream)? Begge deler er kritikkverdig."

I høst leste jeg at Canal Digital skrudde opp prisen for TV 2 Sport Premium fra 499 til 699 kroner i måneden (opp 40%). Begge kan kritiseres for at dette skjer. Jeg fikk et sterkt instinkt for å mentalt boikotte alt som har med Premier Leaue å gjøre i tiden fremover. Det selv om jeg blir invitert som gjest for å se på. Jeg vil ikke assosieres med denne galskapen på noen som helst måte. Adjø og farvel til Premier League fra meg.

Høyest rangert blir dermed Bundesliga (tysk fotball). Bayern vant velfortjent Champions League. Robert Lewandowski eller Maunel Neuer burde vunnet gullballen (som i år ble kansellert på grunn av covid). At Bayern har vunnet ligaen hvert eneste år fra om med 2012/13 sesongen, er likevel et godt argument for å si at det er noe kjedelig ved ligaen.

Borussia Dortmund har jeg fulgt på grunn av Erling Braut Håland. Han ser ut til å ha en veldig stå på-vilje og sterk psyke. Men jeg har ikke interesse av å se klubben, hvis han ikke spiller.

Og så over til dette med en eventuell europeisk superliga. Hvis alle topplagene i de 5 store ligaene i europa forsvinner fra deres ligaer, så vil det som blir igjen bli et mye dårligere produkt. La liga, Premier League, Bundesliga, Ligue 1 og Serie A vil bli mye dårlige.

Jeg mistenker at rettighetshaverne til den nye ligan vil presse opp prisene til latterlig høye nivå. Det som potensielt kan skje er at jeg slutter å følge all europeisk toppfotball. Den ene årsaken: Fordi de gjenværende nasjonale ligaene har blitt for dårlige. Den andre: Fordi jeg vil ende opp med ha behov for å mentalt boikotte den nye ligaen grunnet prissettingen til rettighetshaverne.

Det kan tenkes at det i dem minste ville blitt en en underholdende liga, men om hvis prosjektet av en eller annen grunn blir mislykket og de vil gå tilbake til det som var før. Hva skjer da?

Det har vært mye kritikk i dagens innlegg. Hvis jeg skal avslutte med å skryte av noe, så må det være av La Liga slik den var for 5 år siden. De som som selger tysk fotball bør passe seg for å ikke med tiden presse opp prisene sine. Så veldig interessant er det jo heller ikke.

Kan kunstig lys gjøre den norske vinteren mindre trist?

Det er en ting som er forutsigbart med å bo i Norge: Hvert eneste år får vi en ganske lang og veldig mørk vinter. Ingen er begeistret for dette langvarige mørket, såvidt jeg vet. Det er heller risiko for at mangel på lys har en negativ invirkning på humøret.

Det var i slutten av november at jeg begynte å tenke at det var for lenge mørkt om dagene. Jeg tok derfor frem en slags dagslyslampe, som jeg fikk i julegave i fjor.

Jeg tror denne lampen har hatt en positiv innvirkning på humøret, selv om det antageligvis bare er marginalt. Jeg tror også at lampen har positiv effekt, selv om man ikke sitter ved siden av den.

Mennesket stammer fra en ape som levde mye nærmere ekvator. Jeg har derfor en teori om at de optimale lysforholdene for et mennske er tilsvarende de man finner ved nettopp ekvator. 12 timer med sammenhengende lysforhold, etterfulgt at 12 timer sammenhengende mørkeforhold, er en god balanse.

Finnes det i det heletatt mennseker som er evulosjonert godt tilpasset de svært varierende lysforholdene man får jo nærmere man kommer polene? Jeg tror svaret er nei.

Arkitekter bør kanskje prioritere å forsøke gjennskape lysforholdene ved ekvator, når de designer bygg. Taket kan kanskje være fylt med dagslyslamper. Er det mulig å lage ett bygg som gir en geniun følelse av være i syden, selv om det er midt på vinteren? Folk ville kanskje reise til det lokale kunstig-syden-bygg i stedet for å reise til syden?

Det er mange som har hatt et tungt år på grunn av covid. Mørkeforholdene som kommer med vinteren, kan potenisiellt gjøre ting ekstra tungt for enkelte. Vi bør passe på hverandres psykiske helse.

Covid og tango?

Da covid-19 brøt ut i Norge, stengte tangklobben ned all aktivitet og kansellerte alle arrengement. Det var kanskje lurt. Tangoklubben har i løpet av høsten startet opp med aktivitet igjen. Jeg er veldig usikker på hvordan jeg skal forholde meg til det.

På helsedirektoratet sine sider står det følgende:"Idretter med tett en-til-en-kontakt mellom utøverne, slik som kampsport, bryting, pardans mv., kan gjenoppta treninger så lenge antall treningspartnere begrenses til et fåtall faste partnere." (Redusert kontakt mellom personer)

Tangoklubben forholder seg til smittevernsreglene ved å si at delagerne bare kan danse med en dansepartener per arrangement. I tillegg begrenser klubben hvor mange som får lov til å delta, selv om de for eksempel har kjøpt meldemsskap og årspass.

Jeg har spurt flere av de jeg kjenner, hva hva de synes om at jeg eventuelt skulle deltatt. De fleste positiv til at jeg bør kunne delta, men selv om de er positiv til det, så er jeg veldig usikker på om jeg skal delta.

Hvis jeg skulle drevet med tango, så ville det antageligvis være med kun en eller to dansepartner i løpet hele høsten, kanskje hele året. Vi ville antageligvis hatt en åpen dialog om hva slags og hvor mange kontaktpunkter man har vært borti i løpet av dagen og på grunn av transport til danselokalet. De bruker kanskje bil eller el-sykkel.

På grunn av covid-frykt ville det antagligvis komme færre enn ti individer til for eksempel øving (practica som det også kalles). Jeg ville også hatt en åpen dialog angående fritidsaktiviter til andre folk jeg møter, eller ville planlagt å møte, slik at de kunne potenselt sett bedt meg holde meg unna dem, på grunn av deres bekymringer i forhold til covid. Jeg ville hatt stor forståelse for en slik tilbakemelding.

Jeg vet at det finnes de i Trondheim som driver med for eksempel håndball. Det er også tillatt ifølge helsedirektoratet: "Dersom gruppestørrelsen begrenses og det er faste treningsgrupper, kan lagidretter og andre idretter som ikke har vedvarende/langvarig nærkontakt, for eksempel fotball og håndball, utføre aktiviteten med normal kontakt mellom utøverne der dette er nødvendig."

Det er begrenset hvor mye jeg vet om smittespredning. Kan det være større risiko for smittespredning for de som driver med håndball enn de som driver med tango? Er det covid på håndballen, så er det potensielt veldig mange som vil være borti viruset? Er det covid på en tangodanser, så er det kanskje bare en annen person som også får covid i det lokalet?

En av de største usikkerhetsmomentene med covid er kanskje at det finnes de som får covid, men som får ingen symptomer. Hvordan skal samfunnet forholde seg til det? Hvordan skal samfunnet over tid ta hensyn til psykososiale behov? Har regjeringen, folkehelseinstituttet eller helsedirektoratet gjort noen tabber sålangt?

Jeg legger merke til at tangoklubben har blitt kraftig berørt at covid. De hadde investert mye tid på tangolokalet som befant seg på Båtmannsgata. Klubben hadde anskaffet eget gulv, malt vegger, kjøpt møbler og mer. Det var likevel usikkerhet knyttet til fremtidig leie av lokalet før covid.

Nå har de måttet planlegge for å avslutte leieforholdet der og signere et nytt leieforhold for et lokale i Kongens gate. Jeg har ikke vært der ennå, men jeg ser ut fra bilder at det er betraktelig mindre plass enn det vi hadde.

Ved tidligere år, har jeg og mange andre i klubben kjøpt medlemskap og årspass ved årets start eller slutt. Hva vil skje når året 2021 starter?

Jeg har fortsatt ikke bestemt meg for hvordan jeg skal forholde meg til oppstart av tango. Det finnes kanskje de i samfunnet som mener at jeg er en skjødesløs tulling, bare ved å vurdere å delta. Har bloggleser en mening angående tematikken?

Noen tanker om psykopati

Frekvensraten av psykopati sies å ligge på omtrent 1%. Det betyr at omtrent 54000 mennesker i Norge har psykopatiske trekk. På verdensbasis finnes det omtrent 78000000 slike mennesker.

Jeg kan tenke ut ganske mange spørsmål som kunne vært stilt til slike mennesker. Til hvilken grad har vedkommende blitt født slik, eller blitt slik i løpet av livet? Er det mye depresjon blant slike? Finnes det slike mennesker som også tror på karma? Hvis man samlet 100 slike mennesker på samme plass, bare dem og ingen andre, hva ville skjedd? Ville de se sitt eget problem, eller ville de kanskje forverret seg?

Mer essensielle spørsmål: Hvordan skal man forholde seg til slike? Er det mulig å få slike mennesker til å fungere i samfunnet, uten at de skaper problemer? Er det kanskje til og med misforstått at det ikke kan finnes tilfeller av de som kan bli bedre av terapi?.

Det er en episode av TV-programmet "Innafor", som har fått meg til å tenke på tematikken. Episoden het "Psykopat". To psykologspesialister og en psykolog hadde forskjellige ting å si angående psykopati.

Pål Grøndahl (psykologspesialist) ved Gaustad sykehus, var bedt om å beskrive denne type mennesker. Personer med psykopatiske trekk kan ha svært ulike profiler og dermed også være ulik hverandre. De har markerte avvik i forhold til hvordan en vanligvis tenker, føler og handler. Mangel på empati er et problem. Det var en diagnose tidligere (ca 90-tallet).

Er det mulig for personer med psykopatiske trekk å forandre seg? For å få svar på dette, dro Gisle til Trondheim for å snakke med Aina Gullhaugen (psykologspesialist), som jobber for Stendi (aksjeselskap, privat omsorg). Hun har nøstet i ulike tilfeller og mener at man kan komme et langt stykke lengre enn man før hadde trodd.

En sentral utfordring er å få de til å komme med innrømmelser. Det maksimale potensialet ved behandling, ser ut til å være uklart. Man kan likevel velge å være positiv. At ingenting kan gjøres, kan ha vært feil perspektiv.

Programleder, Gisle, opplyser om at Gullhaugen sine teorier blir ansett som kontroversielle og at forskning peker i alle retninger. Asle Sandvik (psykolog) ved politihøyskolen i Stavern, fortalte om studier som sier at terapi kan gjøre at de blir verre.

Ved å lære om følelser som de selv ikke forstår så godt, kan de finne ut hvordan de kan bli flinkere til å handle psykopatisk. For å forandre personlighetstrekk, må man først ville det selv. De kan ha det perspektivet at de selv ikke har noe problem og at de derfor ikke vil oppsøke hjelp.

Bloggleser lurer kanskje på hva jeg selv tror er sant, når det tydeligvis finnes ganske forskjellige perspektiver på psykopati. Siden det finnes så mange ulike profiler, så finnes det kanskje også flere ulike svar basert på hvilken type profil man forholder seg til.

En person med en spesifikk profil, kan det være verd å forsøke å hjelpe med terapi. Ved en radikalt andreledes profil, er det høyere risiko for at vedkommende kan bruke terapien til å tenke ut hvordan handle mer kynisk i forhold til andres følelser.


Gisle hadde samtaler med personer som hadde psykopatiske trekk. En av dem satt i Ila fengsel på grunn av en alvorlig voldsdom. "Kælle" (fangen) ville distansere seg fra definisjonene som andre hadde satt på han. Det finnes langt verre mennesker, mente han. Det kom ikke så mye ut av det møtet.

På en cafe møtte Gisle en person som ifølge seg selv var psykopat tidligere. Rodrigo kunne fortelle mye om seg selv. Han forklarte hvorfor han tidligere drev med dyreplageri. Det handlet for han om å føle på makt.

"Man finner folk som er svakere enn andre mennesker. Folk som er lettere å lure og utnytte", fortalte han. Han følte ikke på dårlig samvittighet, og han hadde ellers lite medfølelse. Han fortalte om den frihetsberøvelsen han hadde utsatt en annen for. Den frykt og gråt han så, gav han mer energi. "Jeg kan si at jeg angrer på det, men jeg kan ikke si at jeg føler på den angeren", sa han. Hans råd var at man må komme seg bort fra en sånn person.

Som seer kunne man få det inntrykk av Rodrido, at han bare klarer å oppføre seg i perioder, før han får tilbakefall til sin psykopatiske adferd. Jeg har ikke noen sterke meninger på om en slik person kan lære seg å fungere i samfunnet. Jeg synes likevel at de to hadde en nyttig samtale.


Hvordan skal man forholde seg til noen med slike trekk. Hvis handlingene som er gjort ikke er for alvorlige, kan man kanskje gi vedkommende maks et par uker på å kompensere for den skaden som er gjort. Hvis det ikke skjer, og hvis vedkommende generelt ikke vil innrømme sine egne feil, så ser jeg ikke så mange andre alternativer enn å gi opp på vedkommende. Hva tror bloggleser?

Programmet kan forresten ses på NRK sine sider: https://tv.nrk.no/serie/innafor/2020/MDDP12100420

En oppdatering angående pianomusikk, PC og planter

Kan bloggleser tippe på hvem sin musikk jeg har spilt på mest på pianoet i det siste? Jeg vurder å skaffe mer til min notesamling. Jeg føler at jeg først bør bearbeide, kanskje lære mer utenat av det jeg allerede har.

 

Jeg har lært min nevø Teodor å spille deler av "I Dovregubbens hall" av Edvard Grieg. Jeg hadde spurt han: "Vil du lære det som kanskje er verdens kuleste sang?"

Jeg fikk kraftpluggen i posten for en god stund siden. Den ligger løst festet inne i PC'n. Derfor har jeg også bestemt meg for å ikke skru sammen PC'n igjen. Av og til må jeg åpne dekselet for å sørge for at pluggen er godt festet.

 

Jeg vurderte i en periode å lime delen fast fast, men jeg så flere ulemper enn fordeler i å skulle gjøre det. Slik det er nå, kan jeg enklere fjerne støv på innsiden. Dessuten har jeg samme reservedel liggende, i tilfelle samme del blir ødelagt igjen.

Den ser forresten litt stygg ut slik. I noen dager trodde jeg at Wi-Fi på PC'n også hadde blitt ødelagt. Jeg kom på at det var snakk om Bluetooth og Wi-Fi sameksistens bug. Jeg burde egentlig husket dette, men det hadde vært så lenge siden jeg hadde brukt den at jeg hadde glemt det. Jeg hadde "løst" problemet ved å slå av Bluetooth for å bruke Wi-Fi.

 

Operativsystemet er Xubuntu. Det virker som om at enkelte bugs blir aldri rettet opp. Bugs er en av de dårlige sidene ved Linux. En person med mindre forståelse på teknologi, kunne endt opp med å oppsøke en reparatør for å fikse problemet. Selv vurderte jeg å fikse problemet med å bruke en Wi-Fi dongle. Det var først når jeg lånte en slik fra Kristian, at jeg kom på at det var snakk om en bug. 

Jeg må likevel si at jeg er mer positiv til både Linux og FreeBSD, enn jeg er til andre systemer. Det er alltid mest potensiale i systemer med åpen kildekode, tror jeg. Dessuten er det fortsatt gratis.

Jeg har i dag tatt mine sitrusplanter innendørs. Jeg tror det er akkurat riktig tid for det, slik at de overlever den høsten, vinteren og våren vi har i Trondheim.

Det har ikke blitt mye sitron på treet, kun en liten klump som er svart, orange og gul. Antageligvis vil det aldri vokse en spiselig sitron på det.

På kumquat-treet er det ikke tendenser til frukt engang. Jeg ser likevel positive sider ved disse plantene: De er fine å se på. Dessuten liker jeg duften til blomstene som av og til kommer på sitrontreet.

Pianomusikk, PC og plante. Dagens innlegg er kanskje så simpelt og trivielt, at det ikke finnes mye å kommentere for bloggleser, eller hva?

Psykologiske perspektiver på skyldfølelse

Jeg er på ferie i Moen (Fauske, Nord-Norge). Det har vært noen få dager hvor mine foreldre og alle mine søsken har vært samlet. Jeg har lest litt i en bok av Guy Winch som heter Emotional First Aid. I dag tenkte jeg å skrive om temaet skyldfølelse. 

Winch skriver om ulike mennesker som har strevd med nettopp skyldfølelse og hvordan han har forsøkt å hjelpe dem. Han bruker ofte analogier som dreier seg om et menneskes fysiske helse. Skyldfølelse blir da en slags gift inne i kroppen, som man ikke har sunt av å ha, og som man må gjøre tiltak for å bli kvitt.

Winch beskriver flere typer skyld:

- Uløst skyld

- Overlevelses-skyld

- Seperasjons-skyld

- Illojalitets-skyld

Hva som ligger i disse ordene kan beskrives senere. Jeg tror det er behandlingsforslagene til Winch som kan være mest interessant å høre om. Han foreslår 3 forskjellige tilnærminger.

Behandling A dreier seg om å forstå hva som er en effektiv beklagelse. Av og til er det ikke nok med å si:"Jeg beklager." Man må validere følelsene til den man har såret. I unnskyldningen er det viktig å få fram at man har en tydelig forståelse av den følelsesmessige smerten man har påført. Nøyaktighet er viktig.

I noen sammenhenger kan de være viktig å tilby å kompensere for de handlinger en har gjort. Da uttrykker man at man har en sterk motivasjon for å reparere den påførte skaden. Det kan også være viktig å uttrykke at man har en klar ambisjon om å ikke gjenta samme feil igjen.

Winch beskriver hvordan hans pasienter gjorde fremgang med effektive beklagelser. Antonia hadde skadet morens fot ved et uhell. En empatisk unnskyldning hadde ikke vært nok. De var en familie der diskusjoner kunne bli ganske aggressive, men å forsøke å stikke av, ville bli sett på som et brudd på en viktig familienorm. Som betingelsene for å tilgi sin datter, ønsket moren å vite fra Antonia, at hun i fremtiden ville unngå å bryte denne familienormen.

Yoshi hadde løyet til sine foreldre om sin utdannelse, som igjen hadde investert penger i hans utdannelse. I sin innrømmelse gjorde han sitt for å uttrykke seg empatisk. Han hadde utelatt å tilby en kompensasjon for foreldrenes investeringer. Fremskritt hadde likevel blitt gjort, siden han følte at han i det minste var på en sti mot å reparere sitt forhold til foreldre.

Judy hadde vært utro mot sin mann. Hun hadde gjort flere feil, med tanke på å reparere forholdet. Hun hadde ikke klart å spesifikt be om tilgivelse. Hennes forklaringer fremsto på en sånn måte, at hun ikke ble oppfattet for å ta fullt ansvar for sine handlinger. Hun uttrykte ikke nok empati, og hadde ikke validert følelsene til mannen sin.

Behandling B dreier seg om å kunne tilgi seg selv. Winch beskriver en øvelse som dreier seg om å først finne en beskrivelse av det ansvar man har og føler. Deretter prøve å finne en slags soning; en måte å forsøke gjøre opp for seg.

I øvelsen er det et mål å finne en nøyaktig og realistisk beskrivelse av hendelsene, i tillegg til å forstå sitt ansvar i dem. Man bør unngå alle former for unnskyldninger. Man bør lage seg et sammendrag angående den harme man har skapt (både fysisk og emosjonelt). Det er likevel rimelig å vurdere om det kan være noen formildende omstendigheter. Intensjonene kan for eksempel ha vært noe helt annet enn hva utfallet ble.

Neste steg er å identifisere hva en må endre av ens egen tankegang, for å minimere sannsynligheten for at man gjentar feilene sine. Deretter dreier det seg om å finne en handling man kan gjøre, som igjen kan føre til at man føler at ens selv-tilgivelse er velfortjent. Til slutt kan man lage seg et rituale for å markere at man har gjennomført sitt tiltak, og at man signaliserer til seg selv at man er ferdig med sin bot.

Winch beskriver en pasient som hadde en sterk skyldfølelse for å ha skrapet opp to biler, uten å gjøre opp for seg. Pasientens løsning var å donere penger til et samfunnshus i nærheten, i tillegg til et ungdomsprogram.

Behandling C dreier seg om fortsette med livet sitt. Lær av andre, ser ut til å være forslaget. Et par sitater fra mennesker som hadde overlevelses-skyld:

-"Jeg innså at det ville være urettferdig av meg å sørge så lenge. Hun ville ønsket at jeg fant glede av det liv jeg har igjen."

-"Hvis jeg ikke lever ut mitt liv til det fulleste, blir som om kreft hadde tatt et til offer. Jeg bestemte meg for at det ville være galt av meg å la kreften ta et til offer."

Et par sitater fra mennesker med seperasjons-skyld:

-"Omsorgsgivning er følelsesmessig stressende og svært utmattende. Jeg fant ut at når jeg tar meg tid å gjøre ting som gir meg tilfredsstillelse og, ja, til og med lykke, så har jeg mye mer å gi"

-"Jeg har alltid flydemonstrasjonene i bakhodet. I en krisesituasjon, ta først på din egen oksygenmaske og deretter ta hensyn til den andre personen. Du kan ikke ta vare på andre, hvis du ikke tar vare på deg selv"

Et par sitater fra mennesker med Illojalitets-skyld:

-"Hans følelser er forståelige. Men om jeg lar han diktere hvordan jeg skal leve livet mitt, så ville han grunnleggende lede to liv og jeg ville ledet ingen. Og det er heller ikke rettferdig."

-"Jeg støttet min far da han fikk sparken fra sin jobb, og selv om jeg var et barn så var det hardt for meg også. Ved å huske dette, innså jeg at fortjener samme støtte fra ham. I stedet for å beklage, begynte jeg å kreve at han viste meg respekt for å ha ærligheten til å leve det livet jeg tror på."

Nå har jeg gjengitt hva som er Winch sin tilnærming til å hjelpe mennesker med skyldfølelser. Alle sitater og eksempler er fra boken hans (i tilfelle det ikke kom tydelig nok frem).

Jeg kunne forsøkt å tenke mer selvstendig i forhold til tematikken. Bloggleser lurer kanskje på om jeg selv kan ha hatt noen skyldfølelse som jeg har konfrontert meg selv med i nyere tid. 

For noen dag siden sa jeg til min bror, Brage, at jeg følte jeg burde ha gjort mer for å bidra mer til å skape humør, hygge og trivsel, når jeg er i nærheten. Han svarte at det allerede var bra nok, og at jeg ikke trengte å tenke på det. Det var en ganske liten sak, altså.

Det finnes antageligvis mange skyldfølels-eksempler der ute i verden som er langt mer alvorlig enn de eksemplene i boken til Winch. Kanskje bloggleser vet av noen av eksempler. Kan det forresten tenkes at jeg har truffet på tematikk som bloggleser kan tenke seg å høre mer om? 

Kanskje bloggleser til og med har noen konstruktive ideer, som Winch ikke har tenkt på? Jeg innbiller meg at kunsten å gi faen, er en utbredt løsnings-tilnærming, når det gjelder å unngå skyldfølelse.

Oppdatering angående mine sitrusplanter

I mai 2019 skaffet jeg meg et sitrontre og et kumquat-tre. I dagens innlegg kommer det en oppdatering hvordan det går med disse plantene.

Begge plantene har klart seg. Sitrontreet (til høyre) har likevel klart seg best. Det har gjevnlig vokst blomster og nye blader på treet, siden omtrent slutten av mai, om jeg husker riktig.

Kumquat-treet har slitt en del. I en periode mistenkte jeg at planten hadde dødd. I løpet av de siste to ukene, har det vokst frem nye grønne blader. Det ser ut som om den vil klare seg likevel.

Om bloggen ellers

Av og til begynner jeg på forskjellige innlegg, som jeg ender opp med å ikke fullføre. Tematikker som jeg har vurdert å skrive om inkluderer:

- Vurderinger rundt det å eventuelt skaffe ny madrass og/eller overmadrass. Sover jeg egentlig i en ergonomisk optimal seng?
- Hva slags rating jeg gir til forskjellige norske dialekter. Altså rent estestiske vurderinger.
- Hva slags rating jeg gir til ulike språk. Også estetiske vurderinger.
- Å skrive om grubling fra et psykologi-perspektiv. Jeg har lest litt i en bok av Guy Winch, som jeg synes har noen intressante beskrivelser.
- Å skrive om det å bli avvist og/eller om traumer. Det også med utgangspunkt i en bok av Winch.
- Norsk og internasjonal fotball. Endringer i RBK, fremgang i Solskjærs United, talenter som Erling Håland og Mason Greenwood.

Synes bloggleser at noen av disse tematikkene kan høres interessant ut? Skriv gjerne din mening i kommentarfeltet.

Utfordringer med å putte åpne kildekode operativsystemer på gamle maskiner i 2020

En kraftplugg på min Acer aspire nitro (laptop), ble ødelagt for en stund siden. Den ødelagte delen heter 50.MQRN1.001. Jeg bestilte nytt fra Acer sin reservedelsleverandør som heter Zandparts.

Jeg tenkte at jeg skulle klare meg uten min laptop en stund. Det er over 2 måneder siden jeg bestilte delen, og jeg har ennå ikke fått den. Jeg har i dette tidsrommet blitt lei av å forsøke å klare meg uten laptop. Kanskje jeg må innrømme at jeg egentlig har en slags laptop livsstil.

Jeg har tatt fram min gamle Compaq Presario F500.

Jeg hadde i utgangspunktet en eller annen versjon av Xubuntu på den. Jeg hadde glemt passordet, og jeg hadde forsøkt å følge en guide for å lage et nytt passord. Dette førte til at oppstart ikke ville fungere lenger. Jeg gjorde vurderingen at det enkleste ville være å installere et operativsystem på nytt.

Jeg hadde Xubuntu 18.04 på en minnepenn, men det virket som det var noe galt med den, siden den så ut til å fryse i en prosess der hvor den egentlig skulle identifisere det som allerede var av innhold på harddisken.

Jeg tenkte at en såkalt "point release" ville fungere bedre. Siden jeg ikke hadde en enhet til å bruke til å lage denne, fikk jeg min bror, Kristian, til å lage for meg. Kristian hadde nok kunnskaper til å vite hva han skulle gjøre om han fikk to linker (https://xubuntu.org/news/18-04-1-released/ og https://xubuntu.org/release/18-04/ ) og den fysiske minnepennen. 

Selv om det finnes nyere versjoner, har det ingen hensikt å skaffe enn annen versjon enn 18.04.4 for mitt beskrevne formål. Jeg kom likevel borti det samme problemet. Jeg fant derfor ut at det enkleste ville være å bruke programmet gparted fra live-mediumet (minnepennen) og slette alt innholdet på harddisken. 

En slik tilnærming ville være uaktuelt for mange. Spesielt de som eventuelt har Windows dual boot. Det er mer enn 10 år siden jeg sist har hatt Windows på laptopen, så dette behøvde jeg ikke å tenke på. Etter slettingen av innholdet på harddisken, installerte Xubuntu 18.04.4 seg problemfritt.

I 2009 med Ubuntu 9.04, var det enklere forholde seg til ferdiginstallerte drivere. Min laptop trenger driveren for (broadcom) b43. Zip-filen tar bare opp 103,9 kB plass. I ca 2012 eller tidligere, droppet Ubuntu å inkludere denne driveren.

Jeg lastet ned og lagret driveren på en harddisk, sammen med en enkel guide for å bruke på alle fremtidige versjoner av operativsystemet.

Etter installasjon av Xubuntu 18.04.4, pakket jeg ut zip-filen på skrivebordet, før jeg steg for steg skrev følgende i terminalen:

cd Desktop

ls

sudo mv b43 /lib/firmware

sudo modprobe b43

rfkill list

lsmod

Deretter tok jeg en omstart av laptop før jeg fikk fungerende wifi.

Jeg satte å igang med å forsøke å installere grafikkkortdriver. Også dette var litt enklere før i tiden. Jeg tror man fortsatt kan bruke Synaptic (pakkesystem) til å installere drivere. Jeg har likevel blitt vant med å bruke terminalen.

For å identifisere driveren, skrev jeg i terminalen:

sudo lswh

Jeg fikk blant annet følgende info:

 *-display
          description: VGA compatible controller
          product: C51 [GeForce Go 6100]
          vendor: NVIDIA Corporation
          physical id: 5
          bus info: pci@0000:00:05.0
          version: a2
          width: 64 bits
          clock: 66MHz
          capabilities: pm msi vga_controller bus_master cap_list rom
          configuration: driver=nouveau latency=0
          resources: irq:17 memory:b2000000-b2ffffff memory:c0000000-cfffffff memory:b1000000-b1ffffff memory:c0000-dffff

Jeg brukte Nvidias egne sider for identifisere hvilken driver jeg trengte. For geforce 6100 trengte jeg nividia 304.137.

Det var på tide å identifisere om driveren fantes blant Ubuntus egne pakker:  https://launchpad.net/~graphics-drivers/+archive/ubuntu/ppa

Det så ut som pakken fantes der. Det var på tide å bruke terminalen for å installere:

sudo add-apt-repository ppa:graphics-drivers/ppa
sudo apt-get update


Et terminalsøk identifiserte hva som fantes av mulige Nvidia installasjoner:

apt-cache search nvidia

Jeg så pakken:
nvidia 304 

(+flere andre 304 pakker)

Følgende kommando burde ha fungert:

sudo apt-get install nvidia 304

Andre relevante input:

lspci -v

lspci -v | grep "VGA controller"

Med et mer avansert søk, så jeg at Ubuntu gav opp på driveren i 2018: https://bugs.launchpad.net/ubuntu/+source/nvidia-graphics-drivers-304/+bug/1763648

Med grafikkdriveren på plass, kunne historien endt her.

Jeg ville kanskje ellers undret meg over at Xfce + Firefox brukte nesten alt minne. Slik var det ikke for 10 år siden, mener jeg å huske.

Jeg stoppet opp for å tenke meg om hva som herfra ville være den beste veien å gå. Mitt første innfall var å tenke at jeg kunne installert et annet operativsystem basert på åpen kildekode.

Det er mulig at jeg har misforstått noe, men jeg har fått inntrykk av at Linux stadig går mer og mer vekk fra å fungere optimalt på gamle PC-er (på grunn av kombinasjon av bloat, arkitektur- og drivermangler). Operativsystemet FreeBSD er kanskje mer optimalt.

Jeg brukte distrowatch til å søke. Jeg leste om FreeBSD. Per dags dato ser jeg bare ett operativsystem basert på FreeBSD som er beskrevet som brukervennlig, og det er GhostBSD. Jeg forestilte meg at jeg kunne begynne med GhostBSD, før jeg med tiden gikk over til FreeBSD.

Jeg forsto slik at min maskinvare (CPU: AMD Turion 64 X2 Mobile Technology TL-50) levde opp til betingelsene for å installere XFCE versjoen av GhostBSD.  Jeg brukte terminalen for å legge operativsystemet over på en ny minnebrikke.

Jeg kom borti problemer allerede ved tidlig oppstart. Jeg kan sammenligne med Xubuntu for å beskrive problemet: Ved oppstart trykker man ofte ESC knappen for komme til oppstartsprogrammet i minnebrikken

Nesten umiddelbart kommer man til "Boot Menu". Derfra kan man starte opp fra USB.

Jeg kom meg ikke til denne "Boot Menu" skjermen med ghostBSD.

Bildet over viser hvor det stoppet opp.

Jeg forsøkte å forstå meg på innholdet på minnebrikken i Xubuntu, men det viste seg å være komplisert. Kanskje problemet dreide seg om at Linux ikke var så bra til å forstå innholdet, på grunn av filsystemet som var brukt på minnebrikken med GhostBSD.

I terminal hadde jeg skrevet: sudo fdisk -l
(En annen nyttig input er: lsblk)

GhostBSD og Xubuntu ser ganske forskjellig ut i terminal.

GhostBSD:

Disklabel type: gpt
Disk identifier: 43428BB5-8CAE-11EA-90C4-B82A72DDF65F

Device     Start   End Sectors  Size Type
/dev/sdb1     80  1679    1600  800K EFI System
/dev/sdb2      3    27      25 12,5K FreeBSD boot

Partition table entries are not in disk order.

Xubuntu:

Disklabel type: dos
Disk identifier: 0x1492dcba

Device     Boot   Start     End Sectors  Size Id Type
/dev/sdc1  *          0 2996991 2996992  1,4G  0 Empty
/dev/sdc2       2923484 2928411    4928  2,4M ef EFI (FAT-12/16/32)

Jeg la merke til at Xubuntu har en * for boot.

Det var lettere å lese innholdet på minnebrikken med Xubuntu på seg.


Bloggleser vil kanskje foreslå at jeg like gjerne burde kjøpe meg en ny laptop. Jeg må innrømme at jeg har vurdert det. Om jeg skulle skaffet meg ny, så burde den være betraktelig bedre enn den jeg allerede har. Min Aspire nitro er en type VN-591G og minner om denne. Den er på mange måter fortsatt bra.

Jeg fikk forbausende få treff på det jeg mener er rimelige søkeparameter på siden notebookcheck:

 -Display:15.x

-Glossy Screen: no

-90% display rating

-Max 2,3 kg

-Keyboard light

-Min. sRGB coverage: 90%

-No PMW

-Loudness Idle <= 31db

-Noise Under Load <= 47

(En laptop bør forresten ikke bli særlig varmere enn 55 grader celsius)

Resultat: Kun 2 treff.

Acer ConceptD 7 har etter min mening for dårlig skjemrytelse, i tillegg til litt for dårlige høytalerer. Dessuten foretrekker jeg at laptopper kommer med numpad.

Fujitsu Lifebook U758 vil jeg kort beskrive som feil type produkt for mitt bruk.


Tastaturknappene gir ikke æ, ø og å. Mye knot med dagens innlegg. Det beste ville kanskje være om jeg fikk den delen jeg mangler til min Acer-laptop så fort som mulig. Jeg ble forresten ganske brått lei av all PC-bruk. Jeg tror jeg trenger en lang pause fra det.

Min notesamling 2020

I fjor høst skrev jeg et innlegg om fortollingsgebyret som var ventet å komme 1. januar 2020. Innføringen av denne ble utsatt til 1. april 2020. Jeg tolket det slik at dette ville bli døden for eBays tjenester i Norge.

I slutten av februar begynnte jeg å kjøpe ganske mange noter fra nettopp eBay.

Bildet over er fra i dag. Det viser meg sammen med min totale notesamling. Notesamlingen har vokst ganske mye siden juni 2019.

Her står jeg ikke i veien for noen av notene.

Jeg må innrømme at jeg kan ha misforstått hva som ville komme i år angående avgifter. Det ser ut som om eBay og andre, har registrert seg i et momsregister (VAT On E-Commerce), slik at kundene ikke må betale det skrekkelige fortollingsgebyret, men kun betale moms (dinside, skatteetaten).

Hamstringen av noter som jeg har hatt, var egentlig ikke nødvendig. Vanlig moms på varer kan jeg tåle. Kanskje det viktigste uansett er at jeg har noter, og ikke hva de kostet (eller ville kostet).

 Å ha mye noter er bra for å unngå å bli lei av å spille på pianoet. Synes bloggleser at min notesamling mangler noe? 

Ps: Jeg la igjen notene med Knutsen og Ludvigsen. Klønete av meg. De er med på bildet som er i en av linkene.

Noen tanker om ruspolitikk

Jeg har et relativt nøytralt synspunkt i forhold til ruspolitikk. Jeg er ikke sikker på hva slags politikk som er den beste. Potensielle standpunkter i debatten kan være:

A: Vi trenger strengere ruspolitikk.

B: Vi trenger hverken strengere eller mer liberal ruspolitikk.

C: Vi trenger en mer liberal ruspolitikk.

Kanskje det finnes gode argumenter for alle tre standpunkt. En av de mest radikale standpunkt jeg kjenner til, er å legalisere alle rusmidler, så lenge det er mulig å også ha en fornuftig regulering av det. Jeg ser ikke bort fra at det kan være mye fornuftig i selv et slikt standpunkt. Om jeg i det minste skal skal si meg enig i en ting, så er det at en fullstendig legalisering av alle rusmidler, uten noen form for reguleringer, er en svært dårlig i idee.

Det jeg synes kompliserer debatten veldig, er at ser ut til å være ganske omdiskutert hva som er sant angående de ulike rusmidlene. Dette gjelder først og fremst når det gjøres studier for identifisering av eventuelle skadevirkninger av rusmidlene, men også når det gjelder å sammenligne ett rusmiddel med ett annet.

For eksempel har jeg lest at det ja blitt gjort en studie som kom til konklusjonen at hasj fører til redusert IQ og intelligens for brukerne. Folk vil likevel danne seg ulike meninger om slike studier. Noen vil danne seg en mening om at det er undersøkelse som gjenspeiler virkeligheten, mens andre vil peke på at det er så mange potensielle feilkilder i undersøkelsen, at man ikke kan konkludere med noe som helst. Med tiden kom det en undersøkelse som viste ingen sammenheng mellom IQ og hasjbruk.

For meg virker det som det er en kunst å gjøre kvalitetsarbeid, når man gjør slike undersøkelser. Jeg leser det som at det finnes usikkerhet i forskningsmiljøene om hva som er sant. Altså, at man ikke har funnet "sant" eller "ikke sant", men kun "kanskje". Jeg skjønner likevel at dette er et svar som er veldig upraktisk å ta med seg videre i debatten.

Flere andre påståtte skadevirkninger av hasj, ser også ut til å være omdiskutert. Det blir debattert i forskningsmiljøene om hasjbruk fører til økt risiko for å få psykoser. Også her har man bare et "kanskje" å forholde seg til. Jeg noterer meg likevel at i akkurat dette tilfellet, så virker det for meg at stadig flere har blitt overbevist om at det ikke finnes noen sammenheng.

Jeg noterer meg også at det mange som ivrer etter å beskrive hasj som "et mindre skadelig rusmiddel". Mange har blitt veldig påståelig om at hasjbruk er mindre skadelig enn alkoholbruk. Ofte har jeg hørt argumentet: Om vi gjør det mindre skadelig rusmiddelet lovlig, så vil det kunne føre til at flere valgte vekk det mer skadelige rusmiddelet.

Jeg tror det ville være bra for debatten å la ekspertene med ulik mening (angående rusforskningen) debattere hverandre. Gjerne også svare på følgende spørsmål: 

A: Hva er mest skadelig av å inhalere en hasj-sigarett eller drikke ett 100 milliliter med øl (4,5% alkohol)? 

B: Mest skadelig av 10 hasj-sigaretter mot 1 liter med øl (4,5%) på en time?

C: Mest skadelig av 20 hasj-sigaretter mot 2 liter øl (4,5%) på en time?

D: Mest skadelig av 40 hasj-sigaretter mot 4 liter øl (4,5%) på en time?

Spørsmålene kan gjerne justeres for alternative måter å konsumere hasj på, siden røyking assosieres med spesielt lungekreft.

De som er favør av liberalisering av ruspolitikken spør gjerne: Hvorfor skal staten innskrenke folks frihet i forhold til bruk av rusmidler, når den skaden som eventuelt oppstår, vil i hovedsak kun skade dem selv og ikke ens omgivelser?Argumentets kjernen er gjerne: Jeg bør ha rett til å gjøre hva jeg vil, så lenge jeg ikke skader, eller risikerer å skade andre. 

Sannsynlige motargumenter dreier om ønskelige samfunnsidealer. Hvis et individ ønsker å leve som alkoholiker, så er det ingen lover og regler som forbyr det, men en slik livsstil kan gjerne også føre til at man bidrar svært lite til samfunnets fellesskap. Det er flere rusmidler som kan føre til lignende skjebner.

Et annet argument jeg har hørt fra folk som er i favør av en liberalisering, lyder som følgende: Vi trenger en liberalisering for å bekjempe organisert kriminalitet. Ruspolitikk bør ikke baseres på hva man ønsker at folk skal gjøre, men hva man vet at folk gjør. 

Selv om hasjbruk er ulovlig, så er det likevel de som velger å være lovbrytere ved å bruke det. SSB skriver (4. november 2019):

"Blant unge i alderen 16–24 år har 14 prosent brukt cannabis én eller flere ganger i løpet av de siste 12 månedene. "

Realiteten er altså at relativt mange unge velger å finansiere kriminalitet. Hvis man gjør rusmidlene lovlig, mister de kriminelle selgerne antageligvis mye av sin inntekt.

En annen realitet som man si at SSB sine statistikker peker mot er at tollvesenet og politiet ikke er i stand til å stoppe svært store mengder hasj, før de når frem til alle disse unge brukerne. I debatten skulle jeg gjerne hørt forklaringene politiet og tollvesen gir. Vil de måtte innrømme at de ikke gjør jobben sin godt nok, eller vil de kanskje peke på at politikerne ikke gir dem gode nok ressurser? 

Kommer det endringer i norsk ruspolitikk? Fra regjeringens nettsider (19 desember 2019):

"Regjeringen vil: Gjennomføre en rusrefom basert på rusreformutvalgets mandat og arbeid, for å sikre et bedre tilbud til rusavhengige der ansvaret for samfunnets reaksjon på bruk og besittelse av illegale rusmidler til eget bruk overføres fra justissektoren til helsetjenesten."

Jeg tolker det slik: Blir man tatt med ulovlige rusmidler, skal man ikke anses eller behandles som kriminell. Man skal i stedet anses og behandles som syk.

Hvis man jobbet effektivt med å identifisere brukere av illegale rusmidler, virker det for meg som at helsetjenesten vil kunne bli veldig belastet med nye samfunnsoppdrag. 

Er politikerne og ekspertene enig i at denne politikken er riktig vei å gå? Hva synes forøvrig politikerne om ruspolitikken som finnes i for eksempel Nederland, Portugal, Sveits eller Canada? Har forresten det Norske samfunn lagt godt nok til rette for å hjelpe de som har fått alvorlige problemer med rusmidler som allerede er lovlige?

Selv har jeg ingen interesse av å prøve ulovlige rusmidler, men har med dagens innlegg forsøkt å bidra til å løfte frem, eller skape interesse for samfunnsdebatten. Har bloggleser noen tanker om hva slags ruspolitikk vi bør ha i Norge?

Til en annen sak: Jeg har funnet ut at det ville være unyttig for meg å skrive noe om den pågående Corona pandemien, fordi mye er per dags dato spekulasjoner. Det man i hovedsak trenger å vite er helserådene som eksisterer, og helst følge dem.

Skjebne

Ordet skjebne dreier som om noe er forutbestemt. Det er en tematikk som jeg lenge har vurdert å skrive om. Det er på tide at jeg bare begynner å skrive om det, selv om jeg ikke har en klar idee om hva det vil lede til, og selv om det blir helt uten fasiter og konklusjoner.

Det fleste som hører om ordet skjebne, vil kanskje ta et aktivt synspunkt i å mene at noe slikt ikke kan eksistere. Kanskje har de rett. Eventuelt er det slik at det er deres skjebne å påstå at skjebnen ikke kan eksistere.

I filmen Matrix utspilte deg seg følgende dialog:

Morpheus: Tror du på skjebnen, Neo?
Neo: Nei.
Morpheus: Hvorfor ikke?
Neo: Fordi jeg ikke liker ideen om at jeg ikke har kontroll over livet mitt.

De fleste av de som velger å ikke tro på en skjebne, vil kanskje oppgi akkurat samme årsak som Neo.


I samme film finnes også en annen dialog:

Orakelet: Ikke bekymre deg for vasen.
Neo: Hvilken vase?
Neo snur seg slik at hans albue kommer borti vasen og velter den, og den knuses.
Neo: Jeg beklager.
Orakelet: Jeg sa at du ikke skulle bekymre deg for den. Jeg får en av mine barn til å fikse den.
Neo: Hvordan visste du?
Orakeler: Det som vil plage hjernen din senere er om du fortsatt ville knust vasen, dersom jeg ikke hadde sakt noe.

Skjeben, hvis den finnes, er kanskje et slags paradoks. I går sa jeg omtrent noe slik til min venn Pawel: Er det skjeben at du ikke vil være i stand til å skape en bedre forståelse for skjebne, selv om jeg vil verdsette ditt forsøk på å bidra? Pawel måtte i det miste innrømme at det ikke var lett å få noen god forståelse for det.

Vi pratet litt om hvordan vi mistenker at ordet i praksis blir brukt. Pawel hadde en forestilling om at ordet gjerne ble brukt hvis noe positivt har skjedd en selv. Hvis man finner kjærlighet i livet, vil man kanskje bli fristet til å si at det var skjebnen at dette ville skje.

Jeg svarte at skjebnen like gjerne kunne vært nøytral eller negativ. Det kan godt tenkes at det finnes folk med en slik skjebne at hverken noe spesielt negativt eller positivt vil skje med en i løpet av ens liv. Av og til føles det som det er en slik fremtid som venter meg.

Å kunne vite hva fremtiden vil gi, dreier seg om å vite hvem man selv er og hva omgivelsene vil gi eller ta, eller hva de vil gjøre eller ikke gjøre. Det som dreier seg om tilfeldigheter, er likevel nærmest umulig å spå. Ingen kan vel spå det fremtidige utfallet av en lotto-trekning, eller utfallet av å snurre en kule rundt et lykkehjul? Dette må vel dreie seg øyeblikkets tilfeldighet?

Selv om man vant mange millioner som konsekvenser av tilfeldigheter, betyr ikke nødvendigvis at en blir lykkeligere. Man bør i mange sammenhenger være en samvittighetsfull forbruker. Hvis jeg er sløsende som forbruker, så bidrar jeg til å være en unødvendig belastning for miljøet. Å ha mye penger kan bety at man har flere muligheter til å være en belastning for miljøet til planeten.

For meg meg virker det som om menneskene på jorden sammen bidrar til å skape en trist skjebne for miljøet. Ulovlig eller uetisk skoghogst, global plast-forsøpling og katastrofalt store utslipp av CO2, ser ut til å være problemer vi alle ser, men som likevel ikke blir løst.

Per dags dato ser det ut som om det velges president-kandidater i USA som ikke kommer til å gjøre mye for miljøet. Det ser ut som om presidenvalget vil ende opp å stå mellom en litt dement Trump og en ganske så mye mer dement Biden. Dette er ikke garantert ennå, siden at det fortsatt finnes en teoretisk sjanse for at Bernie Sanders kan vinne.


De som er aktiv troende av en av de abrahamittiske religionene, har kanskje en forestilling om at deres gud vet alt som vil skje, og at deres gud aldri begår noen form for feil. Jeg tror kanskje et slikt livssyn kan være usunt.

I hindusimen ser det ut som det finnes andre perspektiver på skjeben. I Shiv Mahapuran finnes det en fortelling der guden Shiv spør om han har handlet feil i en situasjon: Han hadde ikke reist seg for å vise respekt til kong Daksha, og det hadde oppstått mye sinne, sorg og konflikt som konsekvens av det.

I Shiv Mahapuran finnes det også en fortelling der Shiv selv innrømmer å ha gjort en feil, og ber om tilgivelse: Han hadde kommet i konflikt med barnet Ganesh, fordi Ganesh hadde nektet Shiv å bevege seg fritt rundt på fjellet Kailasha. Shiv kastet treforken mot halsen til Ganesh slik at det ble kappet av, og det fløy langt vekk.

Da Ganesh sin mor viste seg, skjønte Shiv at han hadde gjort en feil. Han ba Vishnu om å hjelpe han å finne et nytt hode til Ganesh, og Shiv brakte Ganesh tilbake til live, men han hadde fått et elefanthode. Det virker som om Shiv hadde den meningen at det var skjebnen at han ville begå en feil, for så å gjøre sitt beste for å rette på den feilen han hadde gjort.

Kanskje den mente moralen i fortellingen er at de fleste individer vil før eller siden vil gjøre en eller annen feil, og når man skjønner hva slags feil man har gjort, så bør man gjøre sitt beste rette på feilen, eller løse de negative konsekvensene av feilen.

Jeg er ikke den beste til å gjenfortelle fra Shiv Mahapuran. Hvis en hindu mener en fortelling ikke representerer Shiv, så kan de påstå at hvem enn det er som har skrivet fortellingen, ikke kan ha vært gude-realisert.

Jeg trors eller at det kan være usunt å tenke for mye på om en ting er skjebne eller ikke, siden man sannsynlig aldri vil få en bekreftelse på at den finnes. Om den finnes, så er det antageligvis ikke så mye man kan gjøre uansett. Har bloggleser fått noen tanker om ordet skjebne? Er det skjebnen at bloggen på dette innlegg kun vil få mellom 0 og 2 kommentarer?

På vinterferie i Moen

Da jeg satt ved oven på hytta, kom jeg på tanken å skrive et dikt i hytteboka:

Søndag 23.02.2020

Jeg sitter i en behagelig stol,

men ute er det ikke sol.

Ute har jeg lagd en snømann-gnom.

Teodor tar et bilde uten mye kamera-zoom.

Onkel må passe på når Fredrik kravler omkring.

Ovnen er varm og vi vil ikke ha skriking.

Geir.

Andre som var på hytta den dagen: Brage, Sandra, Kristian, Eline, Sindre, Marie, hunden Torre og min far Trond.

Det var torsdags morgen jeg ankom Fauske med natt-toget. Kristian, Teodor, Eline og Fredrik kom også med det toget. Jeg tar dagtoget tilbake til Trondheim i morgen.

Snømann-gnomen ble ødelagt da Trond ryddet vekk snø fra taket på hytta. Det kan ha vært et uhell. Jeg fikk ikke tatt noe blide av den, men kanskje en dag får vi se bildet Teodor tok.

Påfunn i løpet av ferien:

- Spille på mitt elektriske piano.

- Prate med familie.

- Se på TV eller på mobilen.

Noen tanker om bloggens fremtid

Om tango

Jeg har ikke visst at NTNUI tango hadde opphørt å eksistere i løpet av 2019. Jeg ble litt overrasket av å finne ut om dette på tangoklubbens årsmøte. På trondheim tango sine practica- og milongalister står det fortsatt at det er gratis for de som er tilknyttet NTNUI å delta. Det er kanskje forståelig at jeg inntil nylig, har antatt at det fortsatt eksisterte.

Årsmøtet ellers: Svært lite motiverende, men jeg uttrykte iallefall mine meninger. Antall medlemmer har sunket. Dette var ikke uventet å høre.

Et tema var flyttingen av milongaen (fra en fredag til en søndag). Selv om jeg ikke har vært spesielt aktiv på milonga det siste året, så passer det dårligere for meg at milongaen har blitt flyttet. I utgangspunktet (eller kanskje jeg skulle sakt: teoretisk sett), så et jeg mer interessert i tango enn å se fotball. Hvis jeg mistenker ett stusselig oppmøte til milongaen, antar jeg at jeg oftest vil komme til å velge å se fotball, fremfor å dra på tango. Jeg argumenterte ellers for at eventuelle tilreisende ville foretrukket en fredag.

Noen foreslo at milonga-utgifter til ikke-medlemmer, kunne være billigere. Per dags dato, må ikke-medlemmer betale 100 kr per gang. Jeg var enig at det kunne vært billigere, men flertallet av de andre tilstedeværende så ut til å mene at det var greit å la det være som det er.

Leieutgifter til lokale kan skyte i været på en uforutsigbar måte. Siden dette er så uforutsigbart, er det vanskelig å komme med meninger. Det ble enighet om at styret skulle kalle inn til et nytt møte, om utgiftene skulle bli forventet å bli betraktelig høyere. Tangoklubben må isåfall finne ut hva smertegrensen for leie av lokale er, før vi bør velge å leie et annet sted.

Kunsten som var malt rett på veggen i lokalet, er permanent borte, fordi lokalet har litt oppgradert til å leve opp til brannforskrifter. Jeg tok ikke noe bilde av maleriet, men det kan ses i bakgrunnen i denne videoen.





Om bloggens fremtid.

Jeg tror det er umulig å spå den dagen hvor jeg vil komme til å slutte å skrive blogg. Jeg mistenker likevel at det i tiden fremover, blir færre innlegg enn det som har vært vanlig i tidligere år. Jeg føler at jeg har fått for få ideer å skrive om, og at jeg føler meg mindre motivert for å skrive.

Kanskje det er den lange mørke vinteren, som har gjort meg ekstra passiv i år. Kanskje vil jeg vil ha andre følelser, når det blir lysere ute. Hvis det skjer noe uventet positvit, så kan det gjøre at jeg får lyst til å skrive et innlegg. Som sakt: umulig å spå.

Kanskje jeg burde skrevet mer om spørsmål innen psykologi, som angår meg selv mest. For eksempel: Hvordan kan jeg klare å velge å unngå ha å negative tankemønster? Jeg kan for eksempel si til meg selv: Jeg bør ikke bli negativ av at tango som hobby-dans har forsvunnet fra NTNUI. Jeg bør heller ikke være negativ til at tangoklubben krymper i medlemsmasse. Det har kanskje ikke så mye å si om jeg slutter å skrive blogg en dag.

Det negative tankemønster gir hvertfall ikke så mye tilbake. Å velge å tenke negativt, når det kunne vært unngått, blir kanskje som å skape et problem, som man kunne unngått å skape.

Årets første innlegg 2020

Status hobbier

Tango: Jeg er aktiv en gang ukentlig, og har stagnert ferdighetsmessig. Min generelle interesse for tango er på et vedlikeholdsnivå. Jeg har ikke interesse for å reise for å delta på festivaler og kurs.

Jeg har forøvrig innsett at det kan være like greit å akseptere at det aldri vil være mye som endrer seg i et tangomiljø. De tilsynelatende evig repeterende mønstrene gjentar seg alltid. På våren eller høsten kan jeg undre meg: Hvor mange av disse som tar nybegynner-kurs, vil komme til å fortsette? Svaret får jeg omtrent et halvt år senere, da jeg kan observere hvem som fortsetter videre på de ukentlige øvingene (kalt practica). Du tipper kanskje at det er få, eller ingen som fortsetter? Vel, isåfall har du har rett.

En ting som har endret seg med miljøet, er at det ikke lengre er jeg som er den yngste deltageren. På våren rekrutterte klubben en man fra Syria som er under 30 år gammel.

Tangostyret har flyttet milongene til søndager (i stedet for å ha den på fredager). De tror antageligvis at en slik endring, kan føre til økt oppmøte. Jeg er skeptisk til endringen, og vil ikke bli forbauset om de før eller siden flytter den tilbake.

Antageligvis kunne jeg permanent sluttet å skrive om tango på denne bloggen, siden det er svært begrenset materiale å skrive om.


Piano: Jeg har en varierende interesse for å spille. I perioder kan jeg spille omtrentlig 40 minutter daglig. Noen dager dropper jeg helt å spille. Det er en del vanskelige stykker som jeg ikke har løst. Jeg tror at jeg med tiden funnet ut at jeg har mer glede av å spille noe relativt enkelt.


Fotball: Jeg tror jeg har blitt flinkere til å la være å se fotballkamper. Ifjor skrev jeg at Manchester United hadde mistet vinnermentaliteten. Jeg har endret litt mening angående det nå. Jeg tror Solskjærs problem er at hans taktiske visjon for laget er for snever. Brent de Cesare sier at han kun observerer en kontringsfotball som taktikk for laget.

En annen ting han observerer, er at United kun har spillere til å sette opp lag etter en 4-3-3 formasjon. Systemet 4-2-3-1 fungerer dårlig fordi spilleren i midten, bør være lagets beste, og ikke lagets dårligste spiller. Jeg tror Brent har mye rett i det han sier.

Hvis Solskjær ikke klarer å oppdage flere taktikker for laget, så tror jeg kan ende opp med å representere den dårligste fotballen i post Ferguson æraen. Med tiden kan det være at det eneste Solskjær vil kunne skryte av, er signeringen av Aron Wan-Bissaka.

Når det gjelder Liverpool, så kan det virke som en guddommelig helgen har lagt sin velsignelse over laget og lovet en sesong uten tap. I såfall kan de være verd å sastse noen kroner på at det tar poeng i kampene de spiller.


Andre påfunn: Jeg har forsøkt å lære meg hindi, via nettsiden duolingo (gratistjeneste). Tiden vil vise om jeg ender opp med å lære meg språket.