Siste Blaff?

Geirknappens blog... Det føles sannelig som et tapt prosjekt. Jeg klager ikke på entusiasmen for geirknappens blog ute i verden, for 2 blogg lesere er ganske fint (og en hver leser kan se det på statcounter nederst på siden). Det er mer slik at det føles som om siste blaff av bloggskrivings energi sakte ebber ut, fordi jeg tror jeg begynner å utvikle et ganske kjedelig liv. Jeg har ikke klart å være nyskapende i min egen ensomhet. Ideer for nyskaping er mye enklere hvis man er flere som vil bidra med ideer. Jeg bidrag-syter offesiellt på ingen bidrags-ytere i mitt dagligdagse ikke-elektroniske miljø.

Hva gir fremtiden? Vanskelige og problematiske livs-leveforhold? Knekte bein og armer i vm eller nm i qwankido? Kanskje blir det motsatt, og jeg ser lyset og det blir fred på jord? I oktober så blir jeg sannsynligvis onkel til min bror sindres jentebarn, vil det være genetisk likhetstrekk med meg? Neppe. Hvem skal ta vare på min kamerat, slik at han ikke blir ødelagt av et korrupt bergensk samfunn? Vil utenomjordiske vesen invitere menneskeheten til å ta del i det intergalaktiske samfunn? Vil min far noen gang få orden på alle papirene? Når skal jeg stille et spørsmål som utgir en forskjell? Vil jeg bli spøkelse i verdenshistorien?

Alle disse ting vil geirknappen blog kanskje aldri gi svar på... Fordi... Siste bbbl ... bll BLaff...d øøø uthhhhhh.

Mine blogglesere

Mine blogg lesere kan telles på en hånd, eller mer presist: på 2 fingre. For jeg har 2 blogglesere: Jakobo-san og krille. Disse har vitnet turbulente tider i geirknappen bloghistorie. I en periode så det ut som om bloggen skulle få en nokså dramatisk skjebne. Hva er vitsen med blogging hvis mine eneste lesere er min bror og min kamerat? Da kunne jeg jo heller bare ringe. Likevel skjedde det noe med bloggen, og den ble mystisk gjenopplivet.

Jeg er egentlig ganske fornøyd med å ha hele 2 blogglesere. Tenk om jeg hadde hatt ingen. Da vet jeg sannelig ikke om jeg hadde giddet å blogge. Alternativt kunne jeg satse på at fremtidsmennesket ville gidde å lese min blogg. Jeg klarer likevel ikke å forestille meg at det skulle skje. Det kan jo være at googles data en tilfeldig dag ble ved uhell slettet, eller noe lignende. Sett at det ikke skulle skje, og vi forestiller oss år 2176: et fremtidsmenneske kjedet seg en dag, og han tenker at i dag har han veldig lyst til å lese blogg som er over hundre år gammel. Vil hans sinn bli beriket? Vil han tenke at fortidsmennesket burde vært mer avansert? Vil han finne en annen blogg som er over hundre år gammel og som er mer interessant og underholdene? Så tenker han kanskje: vitsen med å lese geirkappen blog, når det finnens bedre ting å lese.

Kanskje vil fremtidsmennesket som gidder å lese geirknappen blog være en slekting av enten Jakobo-san eller krille? Kanskje blir kunnskapen av at geirknappens blog eksisterer, skrevet inn i en dna kode og så mediterer fremtidsmennesket over hva som står i dna kodene sine: her står det geirknappen blog. Hva kan det være mon tro?

Jeg tror nettopp jeg lot en del tanker spore av. Det kan være fordi jeg har blitt litt forkjølet og min badstue og solbærsaft kur ikke har vært så effektiv.

Hva jeg tror dagens menneske ikke lærer.

Jeg tror visse personlighets egenskaper kan læres. Da tenker jeg

*Vennelighet
*Ærlighet
*Ydmykhet
*Loyalitet
*Orden
*Tålmodighet
*Selvkontroll

Dette ville vært egnskaper hos mitt tenkte idealmenneske. Hvor ofte opplever jeg at jeg ser slike egenskaper i folk? Det er lite av den slags, tenker jeg. Hva er så årsaken? Jeg tror det kan skyldes dårlig oppdragelse og uansvarlige foreldre. Mange mennesker går inn i et forhold med hverandre som de vet ikke vil vare, og det blir skilsmisse. Da har de kanskje allerede barn de ikke vet hvordan skal oppdras. Barnet ser hvordan foreldrene oppfører seg, og tenker at de skal oppføre seg likedan.

For hundre år siden var standarden i Norge at man gifter seg med en person, og hoder seg så lojal i forhold til denne personen. Man finner ikke på noe tull før man er gift. I dag har jeg inntrykk av at de 10 år gamle barn, har gjerne 7-8 forskjellige kjærester i løpet av et år. Kanskje også 2-3 kjærester samtidig. Denne standarden vil de kanskje ha inntil de er 30 år gamle, hvor de etter hvert reduserer det til 1 kjæreste per 3 år, men kanskje de også har en god del hemmelige affærer utenfor sitt offesielle kjærestefohld.De barn som vokser opp med slike foreldre, vil ikke lære lojalitet og selvkontroll. De vil lære at de alltid skal prioritere å gjøre det som er gøy, uansett hvor moralsk forkastelig det skulle være.

Barn ser tv og er på Internet, de får ADHD eller blir feite og late. De har tid til å bruke opp hele dagen foran en skjerm, men de har ikke til til å lage seg mat. De har ikke tid til å puste den friske luften ute i naturen. Foreldrene vil ikke legge seg opp i hvordan ungene skal oppras. Samfunnets ansvar, tenker de kanskje. FEIL, sier jeg. En slik tenkemåte hos foreldre, kan føre til at vi, det norske samfunn, i fremtiden består av 13 år gamle alkoholikere og narkomane, og en pensjonist robot-oppfinner som lager maskiner til å gjøre alt arbeidet.