Denne teksten vil handle litt om hvorfor det for meg ikke har vært så lett å holde motivasjonen oppe i høst. Det meste vil dreie seg om tango. Jeg vil beskrive hva jeg drev med før jeg drev med tango, og hvilke omstendigheter som gjorde at jeg begynte med det, og hvordan ting utvikler seg.
Første gang jeg møtte opp for å danse tango, var det fordi jeg hadde blitt utfordret av min bror Brage til å gjøre det. Jeg hadde tidligere drevet med en kampsport og kampkunst-form som het Quan ki do. Min opprinnelige motivasjon for å begynne med dette, altså kampkunst, var at jeg hadde lyst å lære hvordan man kan bruke en bambus-stokk til å forsvare seg. Omtrent hele høst og vårsemesteret gikk forbi uten at jeg ble lært å bruke bambus-stokken. Jeg lærte dette med bambus-stokk et par ganger en sommer en gang, men etter dette ble det omtrent ingenting av det.
Det gikk vel omtrent 4 år før jeg ble fortalt av treneren at han hadde ingen intensjon om å lære meg dette med bambus-stokk. Årsaken var, såvidt jeg skjønte, at han egentlig ikke kunne dette selv. Motivasjonen for å fortsette med Quan ki do, var i ferd med å krympe. En annen årsak til motivasjonen til dette var sviktende, var at vi svært sjeldent testet ut våre kampsport-ferdigheter på hverandre, og sånn sett hendte det seg at jeg tenkte at vi lærte bare tull.
Den mest grunnleggende til at jeg sluttet med Quan ki do, var likevel noe annet, nemlig at hovedtreneren hadde gitt en trener-rolle til en person i klubben, som for meg virket endeløs steng og kritisk. Dette var kanskje et individ om aldri hadde refleksjonsevnen til å tenke at, hvis man aldri gir en elev positiv anerkjennelse, så vil personen neppe ønske å fortsette over lengre tid. Det var også andre årsaker, men for min del var tålmodigheten brukt opp. Dette ønsket jeg ikke å fortsette med.
Da jeg begynte med tango, var skeptisk til det fra første øyeblikk. Det hele la opp til så fryktelig mye uvant nærkontakt. Vi lærte da det som var en åpen omfavnelse, og jeg var ukjent med det som var kalt en tett omfavnelse (og jeg danser forøvrig per dags dato kun åpen). Jeg husker ikke nøyaktig når det var, kanskje første eller andre gangen jeg deltok på dette, at en kvinnelig instruktør påsto at jeg hadde holdt embrace (omfavnelse) på en sånn måte at jeg hadde kommet borti puppen hennes på siden. Denne påstanden ble jeg ytterst fornærmet av. Såpass fornærmet at jeg vurderte å slutte.
Jeg fant ut at jeg skulle utholde tango minst en gang til. Tangoen ble etter hvert en vane utover høsten. Kanskje jeg likte det fordi at den mannlige instruktøren var flink til å gi tilbakemelding på det som var bra. En stor del sluttet med tango til etter jul, Et brukbart antall fortsatte til våren (2013), men til høsten hadde alle utenom meg og instruktører sluttet.
Et nytt sett nybegynnere begynte til høsten. Det var ikke så fryktelig gøy å alltid danse med nybegynnere. Allerede denne høsten var jeg i realiteten mer en ressurs, fremfor elev. Den mannlige tangoinstruktøren foreslo at jeg burde tatt turen innom practicaen til Trondheim tangoklubb, Dette gjorde jeg også. Såvidt jeg kan huske så var alle der over 35 år gamle, og jeg ble tatt godt imot av disse. Til å begynne med føltes det litt uvant å danse med folk som varen del eldre enn meg. Det tok ikke så veldig lang tid før det ble normalisert.
Samtidig med Ntnui tango var det iferd med med å bli nok en runde med frafall til tango. Å være en læring-ressurs for andre kan være greit, dersom den kunnskap som blir lært blir verdsatt av mer en kanskje 50 % av de som lærer det, og at det oppstår et ønske om kontinuitet av læring innenfor feltet, og forhåpentligvis også over flere år. Kanskje er det til og med motiverende dersom kun 10% av de som lærer dette utviklet denne holdning. Men... Allerede her kunne jeg mistenke en utvikling der antall lærende, utenom meg selv, som ønsket kontinuitet av tangolæring til neste år, ville utgjøre 0%.
Jeg hadde likevel humøret oppe ved dette tidspunkt. Årsaken til dette var antageligvis at samtlige i Trondeheim tangoklubb var flinkere til å danse tango en nybegynnerne ved NTNUI. “Kanskje danser jeg med en bestemor”, tenkte jeg, “Men det er sannelig mye mer behagelig enn å danse med en evig runde med nybegynnere”. Jeg hadde ikke brydd meg om jeg så danset med et grønt vesen fra et annet solsystem, så lenge det ikke var nybegynner.
Det oppsto også etter hvert et alternativt tangomiljø i Trondheim som ble kalt tangonuss. Her ble det for meg også normalisert å kunne danse som følger (altså i kvinnerollen) med en mann. Visstnok var det menn som lærte menn å danse i Argentina, slik at mannen ikke ville dumme seg ut fremfor en kvinne. Dette alternative tangomiljøet i Trondheim ble ikke spesielt populært og ble derfor etter noen måneders tid lagt ned. Av og til var det nesten kun meg som møtte opp der, og jeg fikk en veldig billig privatundervisning-time der.
I ntnui tango hadde det utviklet seg en situasjon der den mannlige tangoinstruktøren hadde begynt å få problemer med det kne, og at han derfor ikke kunne fortsette som nettopp instruktør. Hans kvinnelige med-instruktør hadde fått ansvar for ntnui tango. Utover våren var det veldig få individer igjen som danset tango. Denne kvinnelige med-instruktøren fant seg en annen med-instuktør som hun var komfortabel å danse sammen med. Hun påpekte at denne personen hadde blitt opplært i å undervise dans.
I realiteten var det slik at dette individet hadde blitt opplært i å undervise i boogie, og at kurset var for ti år siden, og at kurset ikke ble fullført. Og i realiteten var det også ofte meg som lærte bort tango. Faktisk føltes det som om jeg var det individet i rommet som, var mest engasjert i å lære meg selv tango, og den som kunne tango best.
Helt på slutten av våren hadde den kvinnelige instruktøren kommet frem til at hun ville inkludere meg som med-instruktør. Jeg hadde ambisjoner om å få til en kvalitet-undervisning. Jeg hadde hørt om undervisning-standarder i Trondheim tangoklubb, der det ble beskrevet til meg fordelen ved at enhver instruktør kjenner til både fører og følger rollen, altså mann og kvinnerollen.
Når det gjaldt andre undervisning-prinsipper mente jeg at det var viktig å legge vekt på at en introduksjon til tango bør oppleves som underholdende og gøy. Hvordan denne kvinnelige instruktøren på et tidspunkt kunne være uenig i dette, forsto jeg ganske lite av. Det er jo rimelig lett å argumentere for at det bør legges vekt på underholdningsverdi, da tango er en aktivitet der hvor deltakerne deltar helt frivillig og om det ikke oppleves som gøy vil deltageren slutte.
Vi hadde kun et møte på våren der hvor tango skulle planlegges. Etter dette var det som en drastisk holdningsendring hadde skjedd hos denne karakteren. Jeg vil beskrive holdningsendringen slik: denne karakteren bryr seg absolutt null og niks om mine interesser og min trivsel.
For eksempel skjedde det en gang i sommer da jeg ble kontaktet angående mulighet for å endre tidspunkt for når vi skulle ha rom på idrettsbygget på NTNUI Gløshaugen. Jeg sa at det var greit for meg at hun skiftet til hvilket som helst tidspunkt, bortsett fra det tidsrommet der hvor det var practica med Trondheim tangoklubb. Min årsak for dette var at practicaen var en arena der hvor man kunne fokusere på å lære seg selv tango. Min holdning var at for å lære andre, så må man først lære seg selv. En annen årsak til at practicaen for meg var viktig, var at jeg allerede før semesteret startet mistenkte at vi kunne ende opp med en utvikling der de som begynte med NTNUI tango, sluttet til jul.
Til tross for disse årsakene, sa denne karakteren til meg at hun vurderte å skifte tidspunkt til akkurat den tiden i uka der det samtidig ville foregå practica med Trondheim tangoklubb. Den oppgitte årsaken var at hun ønsket å unngå at Ntnui tango ikke skulle krasje med Ntnui west coast swing. Dette fordi at det kunne tenkes at flere individer av de som danset wcs, også hadde en interesse av å danse tango. Dette var en forklaring jeg riktignok ikke trodde et sekund på. Jeg mistenkte i stedet at det var kun hun som ønsket å danse wcs i tillegg til tango. “De multiaktives interesser kan ikke prioriteres fremfor instruktører sitt treningsgrunnlag”, sa jeg. Tidspunkt for tangoen ble ikke flyttet. “Det løste seg”, altså wcs skiftet sitt tidspunkt for undervisning. Tangoen forble på mandager klokken 20.00.
Hvorfor skulle jeg orke å samarbeide med en person som hadde slike holdninger, og en sånn oppførsel? Hvorfor trakk jeg meg ikke umiddelbart fra NTNUI tango? Jeg vet ikke helt. Kanskje fordi at studentmiljøet kunne tenkes å enklere gi grunnlag for å endre tangoens sosiologi i byen. En god introduksjon til tango kunne føre til at disse relativt unge studentene ville ønske å holde på med det. Mennesker under en alder 35 år.
Da vi startet opp NTNUI tango var det fortsatt ikke planlagt noen samkjøring av undervisning. Den kvinnelige instruktøren var seksjonsleder. Første tango leksjon var en time der hvor jeg møtte opp for å undervise, til tross for at leder hadde avlyst tangoen et par timer før på grunn av forkjølelse. Jeg fikk beskjed om avlysningen rimelig sent, og jeg skrev tilbake at jeg skulle møte opp likevel. Jeg kom 3 minutter sen. Jeg fjernet lappen som hang på døren, som formidlet avlysing, og underviste tango for omtrent 6-7 stykker.
Også neste mandag underviste jeg alene. Men gangen etter dette tror jeg min med-instruktør var til stede. Utover høsten var det likevel kun et fåtall ganger lederen møtte opp. De ganger hun ikke møtte opp var det sjeldent jeg fikk beskjed på forhånd. De som hadde møtt opp spurte :“Kommer din med-instruktør”, og jeg svarte: “Vi får vente å se. Jeg har ikke fått beskjed om fravær”.
Utover høsten ble det ikke noe samkjøring av læringsplaner mellom meg og leder. Det var sagt at det skulle bli når det ble tid til det. Jeg sa at hun for eksempel kunne sette av et kvarter for samtale, rett før en practica, men dette ble det ikke noe av. Jeg hadde også vært i samtale med flere individer i Trondheim tango, med hensikt å få dem inn som gjesteinstruktører. Noen av disse hadde mer tid enn andre. Det viste seg at jeg måtte gi info via leder får å få inn gjesteinstruktører. Jeg sa til leder følgende:”For å gi en opplevelse av kvalitet-undervisning ved NTNUI tango, ønsker jeg å få inn gjesteinstruktører så snart som mulig”. “Jada, dette skal jeg ordne med”, sa hun. Realiteten ble at vi ikke fikk inn en eneste gjesteinstruktør i løpet av hele høsten.
Sent i høstsemesteret ble jeg forkjølet og gav beskjed til leder at jeg ikke kunne komme. Jeg fikk tilbakemelding: “bli fort frisk. Det ordner seg”. I dette tolket jeg at min med-instruktør ville møte opp. I realiteten møtte hun ikke opp, og hun hadde heller ikke gitt beskjed til hverken meg eller studenter om at hun ikke hadde til hensikt å møte opp.
Jeg skrev etter hvert en mail, der hvor jeg beskrev ulike hendelser som jeg hadde opplevd som truende på min trivsel som instruktør i løpet av høsten, og at min motivasjon for å fortsette som instruktør var sviktende. Jeg vurderte å slutte, skrev jeg. Den jeg respons jeg fikk, tok på ingen måte tak i de ting jeg hadde nevnt. Jeg fikk blant annet følgende tilbakemelding: “Hvis du slutter, så slutter også jeg, og dermed må vi avvikle hele tilbudet for tango på NTNUI”.
Med en sånn ubrukelig leder, tok jeg i stedet kontakt med personen som var adminastrivt over NTNUI tango leder, som tittel var “leder for NTNUI dans”. Jeg forklarte de ulike ting som var med til å medvirke til en sviktende motivasjon som tangoinstruktør. Det jeg mest spesifikt ikke forsto er hvorfor tango leder ikke har forsøkt å for eksempel gjøre oss likeverdige som ledere, eller gjøre meg til leder, da hun opplagt ikke gjennomfører de oppgaver som er forventet av enleder. Nå avventer jeg at leder for dans kommuniserer med leder for tango. Jeg vil anta at tango leder rett og slett har svart at hun ikke har til å samtale, og at dermed situasjonen ikke blir avklart i år.
Jeg prøver likevel å vende blikket mot det positive. Ved siste tangotime med NTNUI tango, var det 3 individer utenom meg selv som hadde møtt opp. Dette var 2 menn og en kvinne. Min med-instruktør møtte ikke opp (uten beskjed). Disse 3 individene har også involvert seg i tangomiljøet som finnes i Trondheim. Mer konkret på for eksempel practicaen til Trondheim tangoklubb. Kvinnen til stede har vært over gjennomsnittet interessert i å lære tango, og har deler av høsten øvd tango opptil 3 ganger i uken. Faktisk synes jeg denne kvinnen har blitt dyktigere enn min med-instruktør til å danse. Med-instruktør derimot har tapt seg i ferdigheter, og jeg mener at jeg danset bedre med vedkommende i den tiden da jeg begynte med tango. Men sånn er det vel nødt til å bli når man nedprioriterer tango på den måten, samtidig som en annen prioriterer det.
Denne tangointeresserte kvinnen studerte medisin i Trondheim, og skulle kun være her i ett semester, altså høstsemesteret. Dette fordi de nødvendige fagene var ikke tilgjengelig ved NTNU. Vedkommende reiser altså snart til sitt hjemland. Situasjonen til jul blir dermed at vi kun blir igjen 2 menn (3 med meg) som ønsker å lære tango , og 0 kvinner å danse med.
Det har likevel vært et lite lyspunkt i Trondheim i høst. Jeg tok nemlig to privatundervisningstimer med argentineren Daniel Escobar. Her lærte jeg å fokusere på detaljer, i for eksempel dansesteget som heter ochos. Jeg laget tegninger som illustrere min forståelse av dette og viste til Daniel. Senere tegnet jeg inn dette i boken som jeg hadde kalt “den ultimate tango lærebok”. Denne lærdommen var etter min mening med å øke standarden hos ntnui tango, som jeg i realiteten tok ansvar for. Læringen her begynte å fokusere litt repetisjon av detaljer som man lett kan glemme. Å få til alle detaljer riktig er med å gjøre tango gøy, var min nye grunnleggende tankemønster.
Selvsagt var det andre aspekter jeg fokuserte på når jeg underviste. Jeg måtte påminne meg selv å ikke fremstå som kresen, når vi øvde på detaljer. Det burde jo fortsatt oppleves som gøy. Mitt mest grunnleggende læring-intensjon var å lære bort på en slik måte at de individene som lærte, utviklet seg til harmoniske mennesker.
Det som kanskje har vært mest tærende på motivasjonen i høst, har vært situasjonen slik den ofte har vært host milongaen til Trondheim tango. Milongaen foregikk på fredagskvelder fra klokken 21.00. Omgivelsene er forsøkt å bli gjort spesiell: det er som oftest dempet belysning og stearinlys på bordene, som av og til har en ekstra fin duk. Av og til har noen bakt en kake og tatt med, og nesten alltid er det frukt på bordet. Det er altså ikke noe problem med selve omgivelsene.
“Problemet” ligger mer i oppmøtet. Tidlig i høst gikk det en milonga der hvor det møtte opp 12 førere (menn) og kun 2 følgere (kvinner). Jeg fikk kun danset en runde den kvelden. En av tangoklubbens dyktigste tangodansere fikk ikke danset med noen som helst. Mange milongaer i høst har utspilt seg på en sånn måte at jeg det meste av kvelden har sittet i en stol og slappet av, og kanskje tenkt at oppmøtet kunne vært bedre.
Av og til tenker jeg at tangotilværelsen kunne vært mer interessant dersom jeg for eksempel danset med en relativt ung person der hvor læring-aspekter ikke var den eneste interessen, når vedkommende danset med meg. Kanskje en person som mente at det var et eller annet sosialt aspekt ved denne samhandlingen som var interessant. Kanskje mer spesifikt en person som var eldre enn 21 men yngre enn 28. En person som var singel, og hadde en slik sosiologisk bakgrunn der hvor kvinnens kommunikasjon med meg var et velbehag for mine ører. At interessen for tango var vedvarende og at vedkommende ikke verken var nødt til eller ønsket å reise vekk.
Det er vel kanskje noe slikt min far tror foregår når jeg drar på tango, men sånn er det altså ikke. Kanskje er det flere i familien min som tror det er slik. Faktisk begynner også læring-aspekt delen å forfalle litt. Det møter som regel opp minst en person som kan mer enn meg i tango, og jeg får som oftest danset med en person med slike ferdigheter igjennom minst 1 sang, i løpet av en practica. Nå for tiden kan fort bli lite av individer til stede som kan mer enn meg der.
Jeg setter gjerne litt av tid til å lære bort til nybegynnere i også Trondheim tangoklubb. Dette er som regel individer som er eldre enn 35 år som har funnet ut rimelig sent at de har lyst å lære tango. Det er selvsagt fint at de liker tango, men dette med å danse med en som kan mer enn seg selv, føles som litt grunnlegende for å like tango.
Når det gjelder høsten ellers, så kan jeg ikke si at det har skjedd så mye som har vært motiverende eller interessant. Det har ikke alltid vært like enkelt å holde humøret oppe. Enkelte i familien tror kanskje at jeg alltid har en eller annen form for elektronisk underholdning, for eksempel spill til å holde humøret opp, men jeg har ikke kommet over noe spill som jeg syntes er spesielt fascinerende. Jeg går gjerne litt tur med hunden Varga. Det mest interessante som skjedde i Gran Canaria var å bli gravd ned i sand, som egentlig ikke er spesielt interessant etter at det har blitt gjort en gang. Det jeg likte best med Gran Canaria var solen og temperaturen.
Jeg søker gjerne et filosofisk tankemønster som jeg benytter for å bevare egen trivsel. For eksempel fra den kinesiske filosofen Laozi, som levde for circa 2500 år siden. Nå husker jeg ikke nøyaktige ord-formuleringer, men budskapet var omtrent dette med at et individ kan frigjøre seg fra sine ideer. Av og til kan individer også frigjøre seg fra å ønske seg det individet tror det ønsker seg. Mennesket trenger til enhver tid nok (sunn) mat og drikke, i tillegg til hvile, og en god helse, men utenom dette kan det være at individet unyttig jager unyttige ønsker.
Når det gjelder tango har jeg forsøkt å rekruttere min bror Sindre, bror Brage, søster Marie, søskenbarn Johanne, og min fastlege. Det er heller tvilsomt at noen av disse noen gang begynner med tango. For å rekruttere noen til tango må jeg antageligvis begynne med å forsøke å påvirke et relativt ungt sinn. I dag besøkte jeg onkelbarn Teodor. Jeg spilte av tango musikk, plukket han opp og bevegde han rundt på gulvet. Det kan være at noe sånt påvirker underbevisstheten.
Blir det noe tangodanser av denne karen mon tro...
Innlegg
