Til mitt 3de utkast til en logikkreligion tenkte jeg at
bevissthet-bærende biologiske organismers livs-tilværelse ofte består av å
forholde seg til 4 grunnleggende ting:
1 Det gode
2 Det som oppleves som det gode
3 Det som oppleves som ikke det gode
4 Det som ikke er det gode
Det gode er ønskelig i enhver situasjon. Det som oppleves som det gode, kan være av det gode, men det kan også være av det som ikke er det gode.
Kunnskap, orden, kreativitet og planlegging er elementer som kan være nødvendig for å oppnå det gode. Disse elementer er ofte avhengig av at man er inspirert til å søke dem.
En problemstilling kan være:
"Hvordan kan jeg finne inspirasjon til å ønske å arbeide med en eller flere elementer som kunnskap, orden, kreativitet og planlegging for å oppnå det gode?"Hvis man historisk sett har klart å oppnå det gode tidligere gjennom for eksempel kunnskap og orden, kan disse resultater være til inspirasjon for å fortsette. For eksempel kan man bygge en slik erfaring: “igjennom god orden og god kunnskap bygde jeg en god erfaring med å oppnå det gode”. Ødeleggende for inspirasjonen kan være innsats som ikke gav gode resultater.
En annen problemstilling kan være:
"Hvordan kan jeg med sikkerhet vite at det jeg oppfatter av å være av det gode, faktisk er det gode?"
PS: Tidligere utkast har vektlagt at det sjeldent er lurt å være skråsikker på det man tror.
Eksempel 1: “Å bygge kunnskap på riktig måte”
Noen tenker kanskje at universitetslektorer aldri tar feil, fordi de har gått gjennom et system der hvor de endt opp med å bli godkjent av andre til å drive på med det de gjør. Jeg sier likevel at det er stor sannsynlighet for at høyt anerkjente universitetslektorer kan gjøre en lang rekke feil.
Det jeg anser som den største risiko for feil hos en gjennomsnittlig lektor er en for svak samhandling med studenter. Kan alle lære hvor mye som helst? Jeg vil tro at nei er riktig svar her. Kan det oppstå et problem dersom den som skal lære, blir utsatt læring- og prestasjonspress som gjør at de får en uharmonisk utvikling? Her vil jeg definitivt svare ja.
Jeg kan referere til en lang rekke personligheter, for eksempel Jean Jaques Rosseau som mente barn måtte få tid til å vokse opp. Jeg vil også referere til David Elkind som mente at barneoppdragelse har fått preg av det haster med å bli voksen, og at stress gjennomsyrer tilværelsen vår.
Jeg vil referere til Friedrich Nietzsche som mente at universiteter var steder hvor man kunne lese seg til skade, ved at man ikke ble nok selvstendig tenkende rundt det man tar til seg av informasjon, fordi alle studentene blir presset til å følge et ugunstig studering-mønster som ikke gir rom for refleksjon, og som gjør at man blir en idiot som kun gjentar det andre har sagt.
Studenter kan bli utsatt for flere press-faktorer. En av dem er at, hvis de tar studielån, så er de med dagens studielån-ordning mer eller mindre forpliktet til å gjennomføre eksamener i alle fag de tar. Jeg har mistanker om at mange studenter bruker så mye tid å studere , at de knapt gir seg selv tid til å drive med andre ting.
En av de største potensielle skuffelser og negative læring-erfaringer for en student, er å levere en oppgave som ikke blir godkjent. Dette kan bli spesielt tungt dersom man får en tilbakemelding som ikke er nok oppbyggende og som er uklar på hva som ville vært riktig. Studenten kan oppleve at den har gjort en betydelig innsats som ikke gav ønsket resultat, og som er spesielt ødeleggende for egen inspirasjon, da studenten kanskje allerede føler seg overarbeidet, og som ønsker å gi seg selv litt mer fri, og i realiteten med hensyn til egen trivsel også burde gi seg selv fri.
Universitet-lektorers ståsted er kanskje ofte av formening at det er viktig å være streng med studenter. Studentens feil i semesteroppgaven er kanskje minimal, for eksempel å oppgi ett feil sidetall i referansehenvisning. Hvis lektor ber studenten levere oppgaven med denne lille korrigering, hos en første-års student, mener jeg at lektor er unødvendig streng. Man bør gi studenten tid til å utvikle en slik ferdighet.
Jeg kan like godt referer til egen erfaring fra da jeg var første-års student. Jeg påbegynte høsten 2009 med et fag som het “sosial identitet og organisasjon-dannelse”, men da jeg fikk en tilbakemelding på semesteroppgave, som innebar at jeg måtte omskrive den, og tilbakemeldingen var så begrenset at jeg ikke skjønte hva jeg burde ha gjort. Derfor valgte jeg å trekke meg fra å løse hele faget.
Jeg hadde også andre fag å ta hensyn til, og min logikk dengang var at man kan løse x antall oppgaver, men hvis man forsøker å løse x +1 oppgave, der 1 er 1 for mye, så vil det kanskje føre til at jeg løser flere oppgaver dårlig. Dengang tenkte også jeg at jeg i stedet kunne ta faget en annen gang. Etter å ha studert mer pedagogiske fag, ble det med tiden svært lite appellerende å ta opp faget igjen, og jeg kommer nok aldri til å ta faget igjen.
Lektor vil kanskje si “din feil, ikke min”. Jeg mener at systemet i seg selv, er i alt for stor grad lagt opp slik at studenten blir “skyld i egen fiasko” med mindre studenten er ekstremt intelligent, og/eller kan hente betydelig hjelp fra andre. Når det det gjelder universitet-fagstoff er det usannsynlig at foreldre vil være i stand til å hjelpe. Språkstrukturen til universitet-fagstoff kan også være vanskelig å tilpasse seg.
Studenten kan havne i en situasjon der det tenker at dette systemet for læring er av en slik art at det presser meg til å skulle forstå noe jeg ikke forstår. Fortvilelse vil så mest sannsynlig oppstå hos mange. Studenter kan føle et så sterkt press på læring, at de vil slite med å “koble fra”, når de tar seg fri, kanskje tenker på studier, når de forsøker å tenke på noe annet. Studier kan føre til at studenter føler ubehagelige følelser som nervøsitet, da studenten tviler på hva egen kapasitet er.
Jeg vil referere Hans Georg Gadamer, med å si at det ikke er mulig å presse noen til å forstå noe de ikke forstår. Sannhet kan tolkes det som fungerer i en gitt situasjon. Forståelse i form av: riktig sannhetsoppfatning, er noe som finner oss, hvis tilfeldighetene lar det skje. Det er ikke vi som finner den ved å presse oss selv til å finne den.
Kanskje er både student og lektor enig i at et “skyld i egen fiasko"- system ikke fungerer. Men hvis det var slik, burde ikke systemet justere seg for å fungere bedre for den som er ment å forstå? For å svare på dette vil jeg referere til et begreps-system jeg henter fra Jürgen Habermas. Mennesker får to typer verdener å forholde seg til: En verden som dreier seg om system, der for eksempel hvor opptil 10 +10 år skole blir påtvunget de unge. Og en livsverden som er grunnleggende for at man danner seg forståelse. Hvis man har for mange systemer som ikke tar nok hensyn til den som er ment å forså, kan det føre til at den som er ment å forstå, får reduserte ressurser for forståelse på grunn av påtvunget systemer.
De optimale betingelser for et individ å forstå noe universitet-releatert, er kanskje de betingelser han har ved å være utenfor hele utdanningssystemet til universalitet, hvor ingen vil presse deg til å forstå noe som helst, og at man kan avdekke sannheter for seg selv etter sitt eget tempo. De som begynner på videregående i dagens skole, må kanskje vente i over 10 år, før det oppstår de mest gunstige betingelser for læring.
Det riktige handlemønster i forhold til logikkreligionens 3de utkast, er å kommunisere med relevante parter, etter å ha forstått situasjonen til alle parter. Det er 4 spesielt relevante ledd å forstå og kommunisere med: student, lektor og politiker(e), og velgere.
Studentens case er allerede beskrevet. Lektorens arbeidsbetingelser kan være ugunstig i forhold til studenten, for eksempel ved at politikere krever at de skal publisere akademiske tekster hvert halvår, i tillegg til å forholde seg til relativt mange studenter, da det på mange måter ville vært mer rimelig å kun ta hensyn til studenten for å få mest mulig kvalitet ut av lektor-student relasjon.
Det ser mistenkelig ut som om politiker(e) har skyld for studenters eventuelle negative læring-erfaringer på universitetene, altså at politikere har skyld i studentens "skyld i egen fiasko". Selv i Norge tenker jeg ofte mange politikere langt fra har den innsikt som er nødvendig, for å finne de løsninger som er gunstig for de som er ment å forstå. Akademikere, lektorer og sivile kan sende brev til politikere og be dem justere for et mer gunstig system, men jeg tror det er en veldig høy terskel for at de vil gjøre dette. Likevel mistenker jeg at det er mange tilfeller av at lektorer har forsøkt å bringe politiker(e) til fornuft, men at politiker(e) likevel ikke tar hensyn.
Dermed ser det mistenkelig ut som velger(e) av politiker har skyld i at de lar feil politiker(e)styre, men det er ikke bare bare å snakke fornuft til velger(e) heller.
Jeg hadde egentlig tenkt å lage flere eksempler rundt introduksjons-spørsmål "Hvordan kan jeg med sikkerhet vite at det jeg oppfatter av å være av det gode, faktisk er det gode?” . Best å unngå å skrive et for langt innlegg. Studenter trenger positiv anerkjennelse for den innsats de gjør. Mange generasjoner har sannsynligvis opplevd ugunstige læring-betingelser på universitetet.
Jeg har vært forkjølet hele uka, og har kommet meg først i dag. Jeg tar gjerne tilbakemelding om innhold i dagens innlegg. Logikkreligionens 1ste og 2de utkast kan leses her (
blogglink 1), og her (
blogglink 2).
Innlegg
