Winch skriver om ulike mennesker som har strevd med nettopp skyldfølelse og hvordan han har forsøkt å hjelpe dem. Han bruker ofte analogier som dreier seg om et menneskes fysiske helse. Skyldfølelse blir da en slags gift inne i kroppen, som man ikke har sunt av å ha, og som man må gjøre tiltak for å bli kvitt.
Winch beskriver flere typer skyld:
- Uløst skyld
- Overlevelses-skyld
- Seperasjons-skyld
- Illojalitets-skyld
Hva som ligger i disse ordene kan beskrives senere. Jeg tror det er behandlingsforslagene til Winch som kan være mest interessant å høre om. Han foreslår 3 forskjellige tilnærminger.
Behandling A dreier seg om å forstå hva som er en effektiv beklagelse. Av og til er det ikke nok med å si:"Jeg beklager." Man må validere følelsene til den man har såret. I unnskyldningen er det viktig å få fram at man har en tydelig forståelse av den følelsesmessige smerten man har påført. Nøyaktighet er viktig.
I noen sammenhenger kan de være viktig å tilby å kompensere for de handlinger en har gjort. Da uttrykker man at man har en sterk motivasjon for å reparere den påførte skaden. Det kan også være viktig å uttrykke at man har en klar ambisjon om å ikke gjenta samme feil igjen.
Winch beskriver hvordan hans pasienter gjorde fremgang med effektive beklagelser. Antonia hadde skadet morens fot ved et uhell. En empatisk unnskyldning hadde ikke vært nok. De var en familie der diskusjoner kunne bli ganske aggressive, men å forsøke å stikke av, ville bli sett på som et brudd på en viktig familienorm. Som betingelsene for å tilgi sin datter, ønsket moren å vite fra Antonia, at hun i fremtiden ville unngå å bryte denne familienormen.
Yoshi hadde løyet til sine foreldre om sin utdannelse, som igjen hadde investert penger i hans utdannelse. I sin innrømmelse gjorde han sitt for å uttrykke seg empatisk. Han hadde utelatt å tilby en kompensasjon for foreldrenes investeringer. Fremskritt hadde likevel blitt gjort, siden han følte at han i det minste var på en sti mot å reparere sitt forhold til foreldre.
Judy hadde vært utro mot sin mann. Hun hadde gjort flere feil, med tanke på å reparere forholdet. Hun hadde ikke klart å spesifikt be om tilgivelse. Hennes forklaringer fremsto på en sånn måte, at hun ikke ble oppfattet for å ta fullt ansvar for sine handlinger. Hun uttrykte ikke nok empati, og hadde ikke validert følelsene til mannen sin.
Behandling B dreier seg om å kunne tilgi seg selv. Winch beskriver en øvelse som dreier seg om å først finne en beskrivelse av det ansvar man har og føler. Deretter prøve å finne en slags soning; en måte å forsøke gjøre opp for seg.
I øvelsen er det et mål å finne en nøyaktig og realistisk beskrivelse av hendelsene, i tillegg til å forstå sitt ansvar i dem. Man bør unngå alle former for unnskyldninger. Man bør lage seg et sammendrag angående den harme man har skapt (både fysisk og emosjonelt). Det er likevel rimelig å vurdere om det kan være noen formildende omstendigheter. Intensjonene kan for eksempel ha vært noe helt annet enn hva utfallet ble.
Neste steg er å identifisere hva en må endre av ens egen tankegang, for å minimere sannsynligheten for at man gjentar feilene sine. Deretter dreier det seg om å finne en handling man kan gjøre, som igjen kan føre til at man føler at ens selv-tilgivelse er velfortjent. Til slutt kan man lage seg et rituale for å markere at man har gjennomført sitt tiltak, og at man signaliserer til seg selv at man er ferdig med sin bot.
Winch beskriver en pasient som hadde en sterk skyldfølelse for å ha skrapet opp to biler, uten å gjøre opp for seg. Pasientens løsning var å donere penger til et samfunnshus i nærheten, i tillegg til et ungdomsprogram.
Behandling C dreier seg om fortsette med livet sitt. Lær av andre, ser ut til å være forslaget. Et par sitater fra mennesker som hadde overlevelses-skyld:
-"Jeg innså at det ville være urettferdig av meg å sørge så lenge. Hun ville ønsket at jeg fant glede av det liv jeg har igjen."
-"Hvis jeg ikke lever ut mitt liv til det fulleste, blir som om kreft hadde tatt et til offer. Jeg bestemte meg for at det ville være galt av meg å la kreften ta et til offer."
Et par sitater fra mennesker med seperasjons-skyld:
-"Omsorgsgivning er følelsesmessig stressende og svært utmattende. Jeg fant ut at når jeg tar meg tid å gjøre ting som gir meg tilfredsstillelse og, ja, til og med lykke, så har jeg mye mer å gi"
-"Jeg har alltid flydemonstrasjonene i bakhodet. I en krisesituasjon, ta først på din egen oksygenmaske og deretter ta hensyn til den andre personen. Du kan ikke ta vare på andre, hvis du ikke tar vare på deg selv"
Et par sitater fra mennesker med Illojalitets-skyld:
-"Hans følelser er forståelige. Men om jeg lar han diktere hvordan jeg skal leve livet mitt, så ville han grunnleggende lede to liv og jeg ville ledet ingen. Og det er heller ikke rettferdig."
-"Jeg støttet min far da han fikk sparken fra sin jobb, og selv om jeg var et barn så var det hardt for meg også. Ved å huske dette, innså jeg at fortjener samme støtte fra ham. I stedet for å beklage, begynte jeg å kreve at han viste meg respekt for å ha ærligheten til å leve det livet jeg tror på."
Nå har jeg gjengitt hva som er Winch sin tilnærming til å hjelpe mennesker med skyldfølelser. Alle sitater og eksempler er fra boken hans (i tilfelle det ikke kom tydelig nok frem).
Jeg kunne forsøkt å tenke mer selvstendig i forhold til tematikken. Bloggleser lurer kanskje på om jeg selv kan ha hatt noen skyldfølelse som jeg har konfrontert meg selv med i nyere tid.
For noen dag siden sa jeg til min bror, Brage, at jeg følte jeg burde ha gjort mer for å bidra mer til å skape humør, hygge og trivsel, når jeg er i nærheten. Han svarte at det allerede var bra nok, og at jeg ikke trengte å tenke på det. Det var en ganske liten sak, altså.
Det finnes antageligvis mange skyldfølels-eksempler der ute i verden som er langt mer alvorlig enn de eksemplene i boken til Winch. Kanskje bloggleser vet av noen av eksempler. Kan det forresten tenkes at jeg har truffet på tematikk som bloggleser kan tenke seg å høre mer om?
Kanskje bloggleser til og med har noen konstruktive ideer, som Winch ikke har tenkt på? Jeg innbiller meg at kunsten å gi faen, er en utbredt løsnings-tilnærming, når det gjelder å unngå skyldfølelse.
Innlegg
