Det har vært en del debatter på NRK nylig om både befolkningsnedgang og dating-apper. I en debatt presenterte Fredrik Solvang noen tall om som sa at kvinner bare liker et få antall men. Kanskje var det 90% av damene som likte 10% av mennene. Noe slikt. Jeg fulgte ikke med på resten av sendingen, siden jeg ikke helt skjønte hva debatt-deltagerne drev med.
Jeg begynte likevel å tenke på at det er noe som ikke matematisk går opp. I vårt samfunn er det ikke at en mann er sammen med 9 damer varige langtidsforhold. Kanskje er det riktig å si at ikke finnes et eneste slikt tilfelle. Jeg skjønner svært lite av hvordan ting henger sammen. Kan det for eksempel tenkes at appene er så dysfunksjonelle at folk som kunne passet godt sammen, rett og slett ikke finner hverandre?
Jeg har ikke gitt noen oppdatering siden jeg sist skrev noe på bloggen om tema. En grunn til det er at jeg tror det er stor sjanse for at folk bare blir sinte på meg hvis de skulle ende opp med å lese noe de ikke liker å lese.
For meg personlig føler jeg det er riktig å se etter et langtidsforhold. Jeg mener å skjønne at en app som Tinder i alt for stor grad kun inviterer folk å ville ønske et kortidsforhold og ikke et langtidsforhold. Jeg har derfor tenkt at det ikke er nyttig for meg å være på Tinder. En annen løsing kunne vært mer fornuftig for meg, har jeg tenkt.
I en periode tenkte jeg det var nyttig å være på det jeg trodde kunne være mer seriøse dating sider på nett. Jeg tenkte at søkeredskapene ville være bedre. En dag opplevde jeg at alle disse sidene hadde blitt helt urimelige. Til å begynne med vil de kanskje tilby noen gratis-tjenester som å for eksempel få lov til å se hvem som liker deg, men dette kan de endre underveis.
En gang havnet jeg I en situasjon der to ting skjedde samtidig: De ene som skjedde var de fjernet det som gratis-tjenesten "å kunne se hvem som liker deg". Det andre som skjedde var noen hadde likt meg men at identiteten var helt skjult. Hvis jeg nå var villig til å betale omtrentlig 500 kroner, så kunne jeg få lov til å se hvem det var. Jeg syntes dette var så urimelig at jeg straks bestemte meg for å slette min bruker og jeg mistet all tillit til slike datingsider som ber om penger. Jeg melte jeg etter hvert ut av alle slike sider jeg hadde en bruker. Kanskje gikk jeg glipp av ett godt forslag ved å gjøre dette.
Jeg innså at det er ganske viktig å velge en løsning som er gratis å bruke. En dag fikk jeg høre at Mark Zuckerberg og hans folk, hadde til hensikt å lage en dating-app som var mer egnet for de som lette etter et langtidsforhold. Dette gjorde at jeg fikk mer respekt for personen Zukerberg, og tenkte at han kanskje ikke er så ille som jeg tidligere hadde tenkt. Han er kanskje ikke så ille som folk flest kanskje tror. Jeg fikk også et håp om at de ville klare å lage en god løsning.
Da appen først ble lansert, ble jeg veldig skuffet over av den ikke var tilgjengelig I Norge, så jeg følte at jeg ventet på at appen skulle komme til meg. Da jeg etter hvert fikk prøvd appen selv, ble jeg igjen svært skuffet. De hadde allerede delvis sviktet I forhold til utsagnet til Zukerberg. Ja, det var slik at man kunne registrere seg at man var interessert I et langtidsforhold, men det var også slik at den forslags-algoritmen nesten alltid gav blaffen I det.
Jeg var likevel ikke ensidig negativ til appen. Det var noen ideer der som jeg syntes var fornuftig. Jeg likte at man kunne velge nei til folk to ganger. Jeg følte at dette var veldig nyttig, fordi man ville føle på en mindre press hvis man følte seg usikker om man kunne like en person. I et slikt tilfelle kunne man tykke nei en gang, men la være å trykke nei en gang til. Denne løsningen har likevel føltes som upraktisk. Man får bare lov til å se bilde av den personen man valgte å trykk nei til. Før eller siden kunne det bli aktuelt å forsøke å sammenligne to personer. De som havnet på en andreforsøks-liste, burde jeg kanskje skrevet ned på et ark.
Jeg hatet appen og vurderte å slette den, men så tenkte jeg at den like gjerne kunne ligge der i tilfelle det skulle finnes en kvinne tok initiativet til å like meg. En sjelden gang skjedde det også at en kvinne likte meg, men jeg følte at det alltid var en dårlig match. Det kunne for eksempel dreie seg om en kvinne som allerede var litt gammel og som hadde barn. For meg er det naturlig å velge vekk alle kvinner som allerede har barn. Jeg synes at slike kvinner heller kan prøve matche seg med menn som også har sine barn.
I en periode følte jeg det slik at neste alle som skulle finne finne på å ta initiativet til å “like meg” kanskje mest sannsynlig var svindler-profiler (eller scammere som jeg også kaller det). Altså, profiler der noen har stelt noen andre sine bilder og diktet opp et navn. Jeg ble nesten litt paranoid om at alt som kom min vei var scammer profiler. Jeg kom til å tenke at det må være svært mange scammere I Kina.
Men hvordan kunne jeg skjønne at det var snakk om en scammer-profil? I ett tilfelle var det slik at jeg så et bilde gå igjen og igjen under forskjellige navn og under forskjellig profiler. Her tenkte jeg at det var riktig for meg å rapportere brukeren til Facebook som svindel, men Facebook gjorde ingenting med min rapportering. Jeg bestemte meg etter hvert at det ikke ville han noen hensikt å rapportere svindel i fremtiden.
Det fantes et system for varsler på telefonen I en periode (men en gang I fremtiden begynte jeg å tenke at dette systemet sluttet å fungere riktig, fra et teknisk perspektiv). Av og kom det en melding som sa omtrent noe slikt: “Person liker deg. Gå så se på den”. Tror jeg det vil komme til å være nokk en scammer profil før jeg ser på den? Ja, det tror jeg. Ofte var det også slik at antagelsen om en scammer profil så ut til å være riktig. Og de andre som ikke så ut til å være scammere, så det gjerne ut som om det var noe galt med.
En gang så jeg en profil der jeg ikke med sikkerhet skjønte hva hun bak profilen skrev. Kanskje hun hadde havnet en situasjon der veldig mange menn hadde trykket “lik” og når hun først og trykket “lik” tilbake, så ville kanskje mennene bare si at de kun trykket “lik” ut fra ren nysgjerrighet. De var altså kun interessert i vite om de kunne bli likt og ikke selve personen (hvis jeg tolket det riktig).
Jeg syntes det var greit at hun hadde skrevet dette, med antagelse at det var det hun mente. Jeg er enig at det mest sannsynlig er mange menn som er drittsekker. Jeg har bare en svak forståelse for hvordan appen kan se ut fra damenes perspektiv. Det nyttig for meg å vite hvordan appen oppleves for andre.
Problemet med hennes profil for min del, var at hun ikke presenterte noen som helst viktig informasjon om seg selv. Også når jeg forholdt meg til de forslagene Facebook-algoritmen kom med, opplevde jeg det som sjokkerende vanlig at kvinnene rett og slett ikke presentere noe som helst informasjon om seg selv.
Noen av dem ser ut til å tenke at det er godt nok å kun forsøke å vise ansiktet sitt. I et annet bilde forsøker de kanskje å vise frem kroppen sin. For meg er disse kroppsfikserte folk og jeg bryr meg ikke om sånne personligheter. Jeg har forsøkt å “si det” til Facebook appen mange ganger, jeg begynte etter hvert å dobbelt-mislike folk som var svært kroppsfiksert. Facebook-algoritmen skjønner kanskje ikke så mye av bildene, hvis de i hele tatt bruker slik teknologi.
Appen vet om meg at jeg er opptatt av musikk. Kanskje er det slik det ikke finnes registreringer av damer på appen, som bryr seg om musikk. Kanskje har alle damene som bryr seg om musikk allerede avist meg. For min min det føles det som det rett også slett er umulig å få appen til å forstå at musikk er noe jeg bryr meg om.
I en lang tid har jeg lurt på hvor lang tid ville ta før appen skulle foreslå til meg en person som I det minste kunne se ut som hun var litt opptatt av musikk. Det tok veldig lang tid, men etter hvert oppdaget for første gang en annen person som kunne spille piano.
Da stoppet jeg opp for å tenke litt. Hvis jeg bestemmer meg for å trykke “lik”, hvor sannsynlig vil det kunne være for at hun kunne finne på “lik” knappen tilbake? Det kan være at hun med en gang ville finne flere gode årsaker til å avvise meg og med en gang trykke på “avvis”. Kanskje hun til og med ville bestemt seg for å dobbelt-mislike.
Jeg begynte forresten å tenke på hva slags algoritme-påfunn appen nettopp hadde kommet med. Kanskje den rett og slett kom på det påfunnet å forsøke å vise folk som har samme navn. Liker du denne personen som har dette navnet eller liker du kanskje den andre personen som har likedan navn? Dette hørses kanskje ut som en unyttig idee, men det er kanskje samtidig også den mest nyttige ideen den hadde kommet opp med sålangt (for appen operer antagelig med en lang rekke unyttige ideer og appen blir aldri bedre?)
Da jeg først begynte a bruke appen, så forsøkte appen aldri å forsøke å presse meg med tidsfrister, men jeg opplever at appen per dags dato er slik. Hvis jeg ikke “bruker” appen minst en gang i et tidsrom av circa 3 dager, får jeg melding at jeg ikke er synlig for andre lengre. Å bare se på eventuelle bakemeldinger blir ikke regnet som å bruke appen. Å velge eller velge bort mennesker, er det de aksepterer som "bruk". Meldinger er forresten også uklar. Jeg skjønner ikke om det også kan gjelde en person som har blitt tilsendt en beskjed om at jeg velger å bruke den liker-knappen.
Hvor lang tid vil det forresten egentlig ta før personen kan eller vil ha prøvde ta stilling til om de tror de kan like meg eller ikke. Hva skal man gjøre I mellomtiden? En mulighet er jo også at hun kanskje aldri ser beskjeden.
Hva gjør forresten app-logaritmen I mellomtiden? Har den klart å “skjønne” at musikk er viktig for meg? Det har den jo selvsagt ikke gjort. I hverfall er det det inntrykket jeg sitter igjen med. For meg ser det ut som om logaritmen nå forsøker å matche meg med kun helsearbeidere. Helsearbeid er viktig arbeid, men det kan også være slik at helsearbeider har en tendens til å ikke bry seg så mye om musikk, og hvis det gjorde det, hvorfor skrev de det ikke? Kanskje jeg egentlig prøver å finne en person som klarer å spille på et musikkinstrument.
Facebook-dating appen minner meg litt om YouTube-parodien YouTuberen Hoot lagde for noen år siden kalt “𝙲𝚘𝚖𝚙𝚕𝚎𝚝𝚎𝚕𝚢 𝙽𝚘𝚛𝚖𝚊𝚕 𝚈𝚘𝚞𝚝𝚞𝚋𝚎 𝚄𝚙𝚍𝚊𝚝𝚎”. Kanskje hans sitat kunne like gjerne vært bedre kjent:
“
We know that you might not agree with this decicion, but you will accept it.”
Jeg har begynt å tenke at det kanskje er best Facebookfolka får viljen sin med en den deaktiveringen som kommer etter en frist på 3 dager. Da mener jeg at de kan få viljen sin permanent. I praksis blir det for meg å tenke at de hjalp meg med å slette appen via automatikk.
Min niese spurte meg for ikke altfor langt tid siden ganske dierekte hvorfor jeg ikke har en kjæreste. Hun syntes tydeligvis at det var morsom for henne å spørre det spørsmålet. Folk har forskjellig humor. Det er greit. Jeg svarte at hun ikke tregte å stille meg det spørsmålet. Jeg liker ikke det spørsmålet. Jeg undrer meg om når hun blir større, om hun kanskje vil få sansen for å lese blogger og isåfall hva slags blogg. Var det forresten noe godt svar å finne på Internet til det spørsmålet?
Innlegg
