mandag 8. april 2024

Noen typer humor kan være litt komplisert


Det finnes mye forskjellig typer av humor. I appen som heter "Play Magnus" kan man øve seg på å spille sjakk mot et dataprogram. Det finnes mange forslkjellige vanskelighetsgrader man kan velge.

Selv om appen inviter brukeren til å bruke penger på selve appen, kan man ignorere dette. Jeg syntes det var morsomst å spille mot en slags simulering av en ung Magnus. Jeg tror de besvisst har lagt inn noen humorinnspill der i form av at "han" ikke ønsker å godta det som heter remis (altså et tilbud om uavgjort resultat).


Bildet over (som vises større om man trykker på det) viser hvordan det kan se ut på denne appen. Jeg tar høyde for at en blind person kan finne på å lese bloggen min, så jeg legger til følgende tilleggsinformasjon:

Svart: 1: E3.(Konge)
2: H1, D1, B1, A1, A3, A6.(Dronninger)
3: H8, A8.(Tårn)
4: F8, C8.(Løpere)
5: B8, F5. (Hest eller springer)

Hvit:
1: F2 (Konge)

Det som gjør utsagnet "Beklager, jeg ønsker ikke remis enda. Spill videre!" litt morsom et at jeg i teorien kunne valgt å spille: h1-g2, f5-e7, a3-e3 eller g3, a4-f4, a1-e3, d1-d4 (eller d6, men litt uhøffelig det) , e7-d5, a6-c4, f8-c5, b8-b6, b2-c6, c8-b7, a8-c8, e8-g8 & h8-f8, f8-e8.

Noen vil kanskje sette store spørsmålstegn ved trekket f5-e7. For meg ser den brikken ut som en hest. En litt vimsete hest vil kanskje henge seg opp i at den unge Mangus er litt lav og ikke så høy. Hadde den brikken sett ut som et reinsdyr, så hadde den kanskje vært nødt til å finne på noe annet.

Andre vil kanskje sette spørsmålstegn hvorfor dronningen på A3 skal kunne velge mellom E3 eller G3. Vi kan forstille oss at det var en dronning som var veldig opptatt av det filosofiske grunnlaget i Søren Kirkegaards eksistensialisme.

Jeg forventer ikke at spesielt mange folk skal skjønne så mye av den type humor, men jeg tenkte at det kunne være verd å skrive om likevel. Jeg tror det finnes folk der ute i Norge som vil godta å kalle denne humoren "helt konge".

PS: Å bruke Google translate på dette innlegget vil kanskje fungere ganske dårlig.

fredag 15. mars 2024

Tanker om befolkningsnedgang og dating-apper


Det har vært en del debatter på NRK nylig om både befolkningsnedgang og dating-apper. I en debatt presenterte Fredrik Solvang noen tall om som sa at kvinner bare liker et få antall men. Kanskje var det 90% av damene som likte 10% av mennene. Noe slikt. Jeg fulgte ikke med på resten av sendingen, siden jeg ikke helt skjønte hva debatt-deltagerne drev med.

Jeg begynte likevel å tenke på at det er noe som ikke matematisk går opp. I vårt samfunn er det ikke at en mann er sammen med 9 damer varige langtidsforhold. Kanskje er det riktig å si at ikke finnes et eneste slikt tilfelle. Jeg skjønner svært lite av hvordan ting henger sammen. Kan det for eksempel tenkes at appene er så dysfunksjonelle at folk som kunne passet godt sammen, rett og slett ikke finner hverandre?

Jeg har ikke gitt noen oppdatering siden jeg sist skrev noe på bloggen om tema. En grunn til det er at jeg tror det er stor sjanse for at folk bare blir sinte på meg hvis de skulle ende opp med å lese noe de ikke liker å lese.

For meg personlig føler jeg det er riktig å se etter et langtidsforhold. Jeg mener å skjønne at en app som Tinder i alt for stor grad kun inviterer folk å ville ønske et kortidsforhold og ikke et langtidsforhold. Jeg har derfor tenkt at det ikke er nyttig for meg å være på Tinder. En annen løsing kunne vært mer fornuftig for meg, har jeg tenkt.

I en periode tenkte jeg det var nyttig å være på det jeg trodde kunne være mer seriøse dating sider på nett. Jeg tenkte at søkeredskapene ville være bedre. En dag opplevde jeg at alle disse sidene hadde blitt helt urimelige. Til å begynne med vil de kanskje tilby noen gratis-tjenester som å for eksempel få lov til å se hvem som liker deg, men dette kan de endre underveis.

En gang havnet jeg I en situasjon der to ting skjedde samtidig: De ene som skjedde var de fjernet det som gratis-tjenesten "å kunne se hvem som liker deg". Det andre som skjedde var noen hadde likt meg men at identiteten var helt skjult. Hvis jeg nå var villig til å betale omtrentlig 500 kroner, så kunne jeg få lov til å se hvem det var. Jeg syntes dette var så urimelig at jeg straks bestemte meg for å slette min bruker og jeg mistet all tillit til slike datingsider som ber om penger. Jeg melte jeg etter hvert ut av alle slike sider jeg hadde en bruker. Kanskje gikk jeg glipp av ett godt forslag ved å gjøre dette.

Jeg innså at det er ganske viktig å velge en løsning som er gratis å bruke. En dag fikk jeg høre at Mark Zuckerberg og hans folk, hadde til hensikt å lage en dating-app som var mer egnet for de som lette etter et langtidsforhold. Dette gjorde at jeg fikk mer respekt for personen Zukerberg, og tenkte at han kanskje ikke er så ille som jeg tidligere hadde tenkt. Han er kanskje ikke så ille som folk flest kanskje tror. Jeg fikk også et håp om at de ville klare å lage en god løsning.

Da appen først ble lansert, ble jeg veldig skuffet over av den ikke var tilgjengelig I Norge, så jeg følte at jeg ventet på at appen skulle komme til meg. Da jeg etter hvert fikk prøvd appen selv, ble jeg igjen svært skuffet. De hadde allerede delvis sviktet I forhold til utsagnet til Zukerberg. Ja, det var slik at man kunne registrere seg at man var interessert I et langtidsforhold, men det var også slik at den forslags-algoritmen nesten alltid gav blaffen I det.

Jeg var likevel ikke ensidig negativ til appen. Det var noen ideer der som jeg syntes var fornuftig. Jeg likte at man kunne velge nei til folk to ganger. Jeg følte at dette var veldig nyttig, fordi man ville føle på en mindre press hvis man følte seg usikker om man kunne like en person. I et slikt tilfelle kunne man tykke nei en gang, men la være å trykke nei en gang til. Denne løsningen har likevel føltes som upraktisk. Man får bare lov til å se bilde av den personen man valgte å trykk nei til. Før eller siden kunne det bli aktuelt å forsøke å sammenligne to personer. De som havnet på en andreforsøks-liste, burde jeg kanskje skrevet ned på et ark.

Jeg hatet appen og vurderte å slette den, men så tenkte jeg at den like gjerne kunne ligge der i tilfelle det skulle finnes en kvinne tok initiativet til å like meg. En sjelden gang skjedde det også at en kvinne likte meg, men jeg følte at det alltid var en dårlig match. Det kunne for eksempel dreie seg om en kvinne som allerede var litt gammel og som hadde barn. For meg er det naturlig å velge vekk alle kvinner som allerede har barn. Jeg synes at slike kvinner heller kan prøve matche seg med menn som også har sine barn.

I en periode følte jeg det slik at neste alle som skulle finne finne på å ta initiativet til å “like meg” kanskje mest sannsynlig var svindler-profiler (eller scammere som jeg også kaller det). Altså, profiler der noen har stelt noen andre sine bilder og diktet opp et navn. Jeg ble nesten litt paranoid om at alt som kom min vei var scammer profiler. Jeg kom til å tenke at det må være svært mange scammere I Kina.

Men hvordan kunne jeg skjønne at det var snakk om en scammer-profil? I ett tilfelle var det slik at jeg så et bilde gå igjen og igjen under forskjellige navn og under forskjellig profiler. Her tenkte jeg at det var riktig for meg å rapportere brukeren til Facebook som svindel, men Facebook gjorde ingenting med min rapportering. Jeg bestemte meg etter hvert at det ikke ville han noen hensikt å rapportere svindel i fremtiden.

Det fantes et system for varsler på telefonen I en periode (men en gang I fremtiden begynte jeg å tenke at dette systemet sluttet å fungere riktig, fra et teknisk perspektiv). Av og kom det en melding som sa omtrent noe slikt: “Person liker deg. Gå så se på den”. Tror jeg det vil komme til å være nokk en scammer profil før jeg ser på den? Ja, det tror jeg. Ofte var det også slik at antagelsen om en scammer profil så ut til å være riktig. Og de andre som ikke så ut til å være scammere, så det gjerne ut som om det var noe galt med.

En gang så jeg en profil der jeg ikke med sikkerhet skjønte hva hun bak profilen skrev. Kanskje hun hadde havnet en situasjon der veldig mange menn hadde trykket “lik” og når hun først og trykket “lik” tilbake, så ville kanskje mennene bare si at de kun trykket “lik” ut fra ren nysgjerrighet. De var altså kun interessert i vite om de kunne bli likt og ikke selve personen (hvis jeg tolket det riktig).

Jeg syntes det var greit at hun hadde skrevet dette, med antagelse at det var det hun mente. Jeg er enig at det mest sannsynlig er mange menn som er drittsekker. Jeg har bare en svak forståelse for hvordan appen kan se ut fra damenes perspektiv. Det nyttig for meg å vite hvordan appen oppleves for andre.

Problemet med hennes profil for min del, var at hun ikke presenterte noen som helst viktig informasjon om seg selv. Også når jeg forholdt meg til de forslagene Facebook-algoritmen kom med, opplevde jeg det som sjokkerende vanlig at kvinnene rett og slett ikke presentere noe som helst informasjon om seg selv.

Noen av dem ser ut til å tenke at det er godt nok å kun forsøke å vise ansiktet sitt. I et annet bilde forsøker de kanskje å vise frem kroppen sin. For meg er disse kroppsfikserte folk og jeg bryr meg ikke om sånne personligheter. Jeg har forsøkt å “si det” til Facebook appen mange ganger, jeg begynte etter hvert å dobbelt-mislike folk som var svært kroppsfiksert. Facebook-algoritmen skjønner kanskje ikke så mye av bildene, hvis de i hele tatt bruker slik teknologi.

Appen vet om meg at jeg er opptatt av musikk. Kanskje er det slik det ikke finnes registreringer av damer på appen, som bryr seg om musikk. Kanskje har alle damene som bryr seg om musikk allerede avist meg. For min min det føles det som det rett også slett er umulig å få appen til å forstå at musikk er noe jeg bryr meg om.

I en lang tid har jeg lurt på hvor lang tid ville ta før appen skulle foreslå til meg en person som I det minste kunne se ut som hun var litt opptatt av musikk. Det tok veldig lang tid, men etter hvert oppdaget for første gang en annen person som kunne spille piano.

Da stoppet jeg opp for å tenke litt. Hvis jeg bestemmer meg for å trykke “lik”, hvor sannsynlig vil det kunne være for at hun kunne finne på “lik” knappen tilbake? Det kan være at hun med en gang ville finne flere gode årsaker til å avvise meg og med en gang trykke på “avvis”. Kanskje hun til og med ville bestemt seg for å dobbelt-mislike.

Jeg begynte forresten å tenke på hva slags algoritme-påfunn appen nettopp hadde kommet med. Kanskje den rett og slett kom på det påfunnet å forsøke å vise folk som har samme navn. Liker du denne personen som har dette navnet eller liker du kanskje den andre personen som har likedan navn? Dette hørses kanskje ut som en unyttig idee, men det er kanskje samtidig også den mest nyttige ideen den hadde kommet opp med sålangt (for appen operer antagelig med en lang rekke unyttige ideer og appen blir aldri bedre?)

Da jeg først begynte a bruke appen, så forsøkte appen aldri å forsøke å presse meg med tidsfrister, men jeg opplever at appen per dags dato er slik. Hvis jeg ikke “bruker” appen minst en gang i et tidsrom av circa 3 dager, får jeg melding at jeg ikke er synlig for andre lengre. Å bare se på eventuelle bakemeldinger blir ikke regnet som å bruke appen. Å velge eller velge bort mennesker, er det de aksepterer som "bruk". Meldinger er forresten også uklar. Jeg skjønner ikke om det også kan gjelde en person som har blitt tilsendt en beskjed om at jeg velger å bruke den liker-knappen.

Hvor lang tid vil det forresten egentlig ta før personen kan eller vil ha prøvde ta stilling til om de tror de kan like meg eller ikke. Hva skal man gjøre I mellomtiden? En mulighet er jo også at hun kanskje aldri ser beskjeden.

Hva gjør forresten app-logaritmen I mellomtiden? Har den klart å “skjønne” at musikk er viktig for meg? Det har den jo selvsagt ikke gjort. I hverfall er det det inntrykket jeg sitter igjen med. For meg ser det ut som om logaritmen nå forsøker å matche meg med kun helsearbeidere. Helsearbeid er viktig arbeid, men det kan også være slik at helsearbeider har en tendens til å ikke bry seg så mye om musikk, og hvis det gjorde det, hvorfor skrev de det ikke? Kanskje jeg egentlig prøver å finne en person som klarer å spille på et musikkinstrument.

Facebook-dating appen minner meg litt om YouTube-parodien YouTuberen Hoot lagde for noen år siden kalt “𝙲𝚘𝚖𝚙𝚕𝚎𝚝𝚎𝚕𝚢 𝙽𝚘𝚛𝚖𝚊𝚕 𝚈𝚘𝚞𝚝𝚞𝚋𝚎 𝚄𝚙𝚍𝚊𝚝𝚎”. Kanskje hans sitat kunne like gjerne vært bedre kjent:

We know that you might not agree with this decicion, but you will accept it.

Jeg har begynt å tenke at det kanskje er best Facebookfolka får viljen sin med en den deaktiveringen som kommer etter en frist på 3 dager. Da mener jeg at de kan få viljen sin permanent. I praksis blir det for meg å tenke at de hjalp meg med å slette appen via automatikk.


Min niese spurte meg for ikke altfor langt tid siden ganske dierekte hvorfor jeg ikke har en kjæreste. Hun syntes tydeligvis at det var morsom for henne å spørre det spørsmålet. Folk har forskjellig humor. Det er greit. Jeg svarte at hun ikke tregte å stille meg det spørsmålet. Jeg liker ikke det spørsmålet. Jeg undrer meg om når hun blir større, om hun kanskje vil få sansen for å lese blogger og isåfall hva slags blogg. Var det forresten noe godt svar å finne på Internet til det spørsmålet?


torsdag 22. februar 2024

Kan det være bra å gi opp på andre mennesker?


Brandolinis lov sier følgende: Mengden energi som trengs for å tilbakevise tull er en størrelsesorden større enn det som trengs for å produsere det (Wikipedia)

Å fortelle tull går fort. Å tilbakevise tullet tar tid. Jeg vil legge til et perspektiv: De som har konsumert og absorbert tullet, har potensielt også vanskelige personligheter. Når de først har begynt å tenke på tullet som sannhet, så ønsker de ikke å vurdere muligheten for at de har misforstått noe, eller rett og slett blitt lurt.

Å få et felles perspektiv på sannheten har kanskje rett og slett blitt et umulig prosjekt. Jeg har derfor begynt å tenke på følgende spørsmål: Er det en god ting å intellektuelt gi opp å på andre mennesker, hvis du opplever at deres forståelseshorisont er for langt unna din egen?


For folk flest føles det kanskje unaturlig å skulle gi opp på andre mennesker. Jeg vil derfor dikte opp et eksempel for å illustrere mitt poeng.

La oss forestille oss et samfunn en med to veldig forskjellige politiske kandidater i et valg: På den ene siden har vi Kim-Trygve Sløyfe som blir ansett som relativt normal. På den andre siden har Per-Sigve Flause som er ganske uvanlig.

Per-Sigve har nettopp holdt en tale der han lover å bruke en nisseslede dradd av regnbuefargede enhjørninger til å fly opp til månen og ta med seg månen ned til jorda. Folkene som har møtt opp for å høre talen er entusiastisk og synger i kor: Hellige Gud-konge Per Flause. Verdige diktator. Månen til Jorda!

Du er kanskje ukomfortabel med hvor lite overlapping av forståelse du har med disse menneskene, men du velger å tro på samtalens potensiale. Du inviterer en Per Flause fanatiker til en samtale på en kafe. Der forklarer du ditt perspektiv: Månen er stor og det er ikke lurt å kollidere månen med jorda.

Per Flause fanatikeren likere ikke det du sier. Du opplever vedkommende som urimelig sint, arrogant og uhøflig. I tillegg har ditt perspektiv blitt avist. Vedkommende er ikke villig til å se på informasjon fra en vitenskapsmann eller faktasjekker, fordi de mistenker at disse kan ha en ondskapsfull agenda.

Du innser at du må prøve en annen inngangsvinkel på samtalen. Du velger å påpeke at Per Flause ved flere anledninger ganske selvsikkert har påstått at 2+2=0. Her må vi vel klare å i hvertfall komme til en felles forståelse av at Per Flause har sagt noe som ikke stemmer, sier du.

Fanatikeren sier da: "Ja, selvsagt er det feil at 2+2=0, men så er det jo også slik at det er riktig at 2+2=0, dette fordi påstanden har kommet fra Per Flauses munn. Per Flause har jo tross alt sakt at han aldri har noen gang har tatt feil. Dessuten har han jo også sakt at han ekspert på absolutt alle fagfelt som finnes på Jorden. Han fremstår som svært troverdig for meg."

Etter en lengre samtale opplever du at Per Flause fanatikeren ikke har justert sitt verdensbilde en millimeter. Du begynner å føle at det er vanskelig å finne noe konstruktiv å bygge på, så du bestemmer deg for å avslutte samtalen.

Du er nysgjerrig på hvor mange mennesker som har til hensikt å stemme på Per Flause, så du leter opp en meningsmålig. Der ser du at det er flere mennesker som har til hensikt å stemme på Per Flause enn det er mennesker som vil stemme på Kim Sløyfe, også kjent som "han normale".

I første omgang føler du et slags dilemma: Du skjønner at du vil bli negativt berørt av kollisjon mellom månen å jorda, hvis det skulle skje. Du skjønner også at Per Flause sine fanatikere rett og slett aldri endrer mening uansett hva du sier.

Man ønsker ikke å leve i en verdenshistorie som er et freak-show, men samtidig må man akseptere at man kun er ett menneske og at man til en viss grad bare må akseptere den verdenshistorien man er plassert i.

Hvis man opplever at det er umulig å skulle klare å finne en felles forståelse med en Per Flause fanatiker, så er det akseptabelt å gi opp på en ambisjon å finne felles forståelse på politiske perspektiver.

Kanskje det er mer nyttig å i hovedsak fokusere på hva man kan ha til felles med folk. Du klarte ikke å bli enig med fanatikeren om politikk, med det finnes kanskje større potensial for å bli enig i tema som dreier seg om for eksempel sport og kultur.

Jeg og Per Flause er uenig i mange ting, men vil kanskje å bli enige i at Messi var flink til å drible, at filmen "Inception" var grei underholdning, eller at Israel Kamakawiwoʻole var flink til å synge. Verdensproblemene blir ikke løst i slike samtaler, men det beste man kan få ut fra situasjonen er å klare å tåle hverdre.

tirsdag 13. februar 2024

Fantasiløshet


Sist gang jeg pratet med min venn, Pawel, begynte jeg å innse hvor fantasiløs jeg har blitt. Vi snakket litt om Amerika og litt om musikk, men etter det sa jeg til Pawel at jeg manglet ideer til hva jeg skulle snakke om. Dette var nytt. Før hadde det alltid vært slik jeg fant et interessant tema vi kunne snakke om.

Vi snakket om Amerika, selv om jeg egentlig er ganske møkk lei av nyheter derfra. Jeg har ikke engang lyst å nevne navnet på politikeren jeg misliker mest, eller hans ignorante kult. Jeg håper selvsagt at han blir nektet å stille som presidentkandidat på grunn av den amerikanske grunnloven. Jeg forventer at vi får svar i løpet av et par uker.

Det er har også blitt slik at nyhetsbildet domineres av svært triste saker. I lengden blir det psykologisk tungt å forholde seg til nyheter som i hovedsak kun dreier seg om elendighet. Jeg vil likevel være veldig tydelig på at jeg ikke klager på de som jobber i media. De gjør jo i hovedsak en vurdering om de publiserer viktige nyheter. De kan ikke ta for mye hensyn til om nyhetene oppleves som triste eller gode.

Jeg har fått inntrykk av at ganske mange mennesker opplever det som psykologisk tungt å høre om all elendigheten i verden, og derfor velger vekk nyheter. Jeg har heller ikke noe spesielt lyst til å snakke om nyhetsakene.


Når det gjelder musikk har jeg vurdert å skaffe meg en sopranino-blokkfløyte. En grunn til at jeg er nølende, er at jeg ikke føler en veldig sterk lyst til å skaffe en slik fløyte. En annen grunn er at man må være svært forsiktig med instrumentet sitt, hvis man kjøper et kvalitetsintrument i tre.

En blokkfløyte i tre vil bli ødelagt over tid uansett hvor forsiktig man er. Dampen i pusten kan bidra til å bøye på hele instrumentet, derfor kan man ikke spille mer en 5 minutter per dag de første dagene. Instrumentet skal også oljes etter en viss tid i for eksempel valnøttolje.

Hva med en blokkfløyte i plastikk? En slik fløyte koster ikke mer enn omtrent 200 kr, men jeg er litt skeptisk til lydkvaliteten i en slik.


Hva med digital underholdning? Jeg har noen brødre som har foreslått at jeg kunne kjøpt meg en PlayStation 5. Men det ser ut som alle mangler ideer til hva slags spill som er verd å spille. Jeg har også et inntrykk av at mange av de som jobber med å lage spill, mangler ideer til hva skal til for å lage et godt spill.

Jeg har prøvd et spill som heter "It Takes Two". Det er veldig bra, men det er avhengig av to spillere. Jeg synes det bør være minst 5 gode spill på en spillkonsoll for at jeg skal få lyst til å kjøpe den konsollen.

Jeg synes det et litt dumt at noen spill bare utgis på en spillkonsoll. Jeg tror at PlayStation 5 er den beste spillkonsollen, men kunne vurdert å kjøpe en Nintendo Switch, bare på grunn av spillet "Pikimin 4". Det føles litt tåpelig å skulle kjøpe en spillkonsoll bare på grunn av et spill.


Når det gjelder norsk TV-underholdning er det ikke så mye jeg er begeistret for. "Kongen befaler" på TVNorge (basert på Taskmaster) kan være grei underholdning av og til, men det er avhenging om det er interessante deltagere og om oppgavene er interessante.

Jeg syntes andre sesong av "Forræder" på TV 2 (basert på De Verraders) var interessant å følge. Jeg syntes at Victor Sotberg kunne fortjent å vinne, men han fikk en veldig synlig psykisk knekk.

I sesong 3 syntes jeg at ingen fortjente å vinne. Jeg opplevde det slik at de lojale var dårlige til å avsløre forræderne og at forræderen hadde strategier som ikke var langsiktig gode. Jeg begynte å føle på en skepsis om eventuelle fremtidige sesonger av dette konseptet vil komme til å være god underholdning.

"Kompani Lauritzen" er kanskje det mest solide av norske reality program. Det er en av svært få program som er funnet opp i Norge.

Jeg synes humor som sjanger gjør det dårlig i Norge for tiden. Det er lenge siden jeg har sett en god parodi på en kjendis. For eksempel innen sjakkmiljøet er det mange skikkelser man kunne laget parodier av.

Norsk underholdningsbransje er kanskje litt fantasiløs. Det ser ut som alle andre i Norge aldri blir lei av sangkonkurranser, spørrekonkurranser, talkshow og en eller annen form for kjendis-reality. Disse kategoriene er så dominante at, man føler at det er det eneste man kan velge i.


Da har jeg delt noen tanker i dagens innlegg. Man unngår nyheter fordi det er for mye elendighet der ute i verden, og da vil man heller ikke snakke om nyhetene. Jeg har vurder å kjøpe en sporanino-blokkfløyte, men føler ikke per dags dato nok inspirasjon.

Jeg kan forsøke å løse problemet med fantasiløshet med å finne digital underholdning. Jeg vet ikke av nok av gode spill til at jeg føler det kunne være verd å kjøpe en spillkonsoll. Jeg synes også det er relativt tynt med god norskspråklig underholdning på TV. Jeg vet ikke hva jeg skal snakke om, og jeg føler meg ganske fantasiløs.