Kan det være bra å gi opp på andre mennesker?

Brandolinis lov sier følgende: Mengden energi som trengs for å tilbakevise tull er en størrelsesorden større enn det som trengs for å produsere det (Wikipedia)

Å fortelle tull går fort. Å tilbakevise tullet tar tid. Jeg vil legge til et perspektiv: De som har konsumert og absorbert tullet, har potensielt også vanskelige personligheter. Når de først har begynt å tenke på tullet som sannhet, så ønsker de ikke å vurdere muligheten for at de har misforstått noe, eller rett og slett blitt lurt.

Å få et felles perspektiv på sannheten har kanskje rett og slett blitt et umulig prosjekt. Jeg har derfor begynt å tenke på følgende spørsmål: Er det en god ting å intellektuelt gi opp å på andre mennesker, hvis du opplever at deres forståelseshorisont er for langt unna din egen?


For folk flest føles det kanskje unaturlig å skulle gi opp på andre mennesker. Jeg vil derfor dikte opp et eksempel for å illustrere mitt poeng.

La oss forestille oss et samfunn en med to veldig forskjellige politiske kandidater i et valg: På den ene siden har vi Kim-Trygve Sløyfe som blir ansett som relativt normal. På den andre siden har Per-Sigve Flause som er ganske uvanlig.

Per-Sigve har nettopp holdt en tale der han lover å bruke en nisseslede dradd av regnbuefargede enhjørninger til å fly opp til månen og ta med seg månen ned til jorda. Folkene som har møtt opp for å høre talen er entusiastisk og synger i kor: Hellige Gud-konge Per Flause. Verdige diktator. Månen til Jorda!

Du er kanskje ukomfortabel med hvor lite overlapping av forståelse du har med disse menneskene, men du velger å tro på samtalens potensiale. Du inviterer en Per Flause fanatiker til en samtale på en kafe. Der forklarer du ditt perspektiv: Månen er stor og det er ikke lurt å kollidere månen med jorda.

Per Flause fanatikeren likere ikke det du sier. Du opplever vedkommende som urimelig sint, arrogant og uhøflig. I tillegg har ditt perspektiv blitt avist. Vedkommende er ikke villig til å se på informasjon fra en vitenskapsmann eller faktasjekker, fordi de mistenker at disse kan ha en ondskapsfull agenda.

Du innser at du må prøve en annen inngangsvinkel på samtalen. Du velger å påpeke at Per Flause ved flere anledninger ganske selvsikkert har påstått at 2+2=0. Her må vi vel klare å i hvertfall komme til en felles forståelse av at Per Flause har sagt noe som ikke stemmer, sier du.

Fanatikeren sier da: "Ja, selvsagt er det feil at 2+2=0, men så er det jo også slik at det er riktig at 2+2=0, dette fordi påstanden har kommet fra Per Flauses munn. Per Flause har jo tross alt sakt at han aldri har noen gang har tatt feil. Dessuten har han jo også sakt at han ekspert på absolutt alle fagfelt som finnes på Jorden. Han fremstår som svært troverdig for meg."

Etter en lengre samtale opplever du at Per Flause fanatikeren ikke har justert sitt verdensbilde en millimeter. Du begynner å føle at det er vanskelig å finne noe konstruktiv å bygge på, så du bestemmer deg for å avslutte samtalen.

Du er nysgjerrig på hvor mange mennesker som har til hensikt å stemme på Per Flause, så du leter opp en meningsmålig. Der ser du at det er flere mennesker som har til hensikt å stemme på Per Flause enn det er mennesker som vil stemme på Kim Sløyfe, også kjent som "han normale".

I første omgang føler du et slags dilemma: Du skjønner at du vil bli negativt berørt av kollisjon mellom månen å jorda, hvis det skulle skje. Du skjønner også at Per Flause sine fanatikere rett og slett aldri endrer mening uansett hva du sier.

Man ønsker ikke å leve i en verdenshistorie som er et freak-show, men samtidig må man akseptere at man kun er ett menneske og at man til en viss grad bare må akseptere den verdenshistorien man er plassert i.

Hvis man opplever at det er umulig å skulle klare å finne en felles forståelse med en Per Flause fanatiker, så er det akseptabelt å gi opp på en ambisjon å finne felles forståelse på politiske perspektiver.

Kanskje det er mer nyttig å i hovedsak fokusere på hva man kan ha til felles med folk. Du klarte ikke å bli enig med fanatikeren om politikk, med det finnes kanskje større potensial for å bli enig i tema som dreier seg om for eksempel sport og kultur.

Jeg og Per Flause er uenig i mange ting, men vil kanskje å bli enige i at Messi var flink til å drible, at filmen "Inception" var grei underholdning, eller at Israel Kamakawiwoʻole var flink til å synge. Verdensproblemene blir ikke løst i slike samtaler, men det beste man kan få ut fra situasjonen er å klare å tåle hverdre.