Endelig ute av tangostyret

Årsmøte for klubben ble avholdt 30 januar (i går). Jeg har sett frem til å gi meg som styremedlem i klubben. Når jeg reflekterer over utviklingen av tangomiljøet, gjennom perioden jeg var i styret, så innser jeg at jeg føler meg skuffet over betingelser jeg ikke har makt over.

Denne grafen beskriver fakta som det er demotiverende for meg å forholde meg til: I 2010 hadde tangoklubben 80 medlemmer, og i 2017 hadde klubben 48 medlemmer.

Jeg er ikke optimistisk for at trenden skal snu. En litt overforenklet forklaring er at folk som begynner med tango, blir lei av tango. Kanskje mer enn 95% av de som begynner med tango, velger å slutte i løpet av en 5-årsperiode. Svært mange slutter etter 1 år. En del slutter etter 2-3 år, når de egentlig begynner få litt tak på hvordan de skal danse.

Mangel på kontinuitet av deltagelse blant nye og mangeårige medlemmer, samt for lavt totalt ferdighetsnivå, er de mest grunnleggende årsakene til at jeg har blitt lei. Å få sviktende medlemsmasse var for langt ifra ambisjonene jeg hadde for miljøet da jeg ble del av styret.

Jeg bryr meg egentlig ikke så mye om hvor gammel de er de som danser, men det er kanskje interessant å vite at klubben strever også med å rekruttere folk som er under 40 år gammel, siden kun en 25% er under 40 år gammel.

Jeg har blitt flinkere til å oppdatere meg til hvilken grad gamle og nye medlemmer er demotivert eller motivert for å drive med tango. Jeg har et tidligere innlegg på bloggen som forklarer hvorfor jeg selv ikke blir spesielt  positivt engasjert for tango lengre.

Som en oppdatering kan jeg si at: i det jeg gir meg som ansvarlig for milonga og praktica, finnes det ingen som tar over rollen. Alt er satt til å være selvhjelp, og det finnes ingen systemer for å melde seg som frivillig som vert. Om det forblir slik fremover, eller om dette endres, får vi vite etter at det nye styret har fullstendig konstituert seg selv.

Når det gjelder lokale... Styret besluttet å flytte practica til tangohuset. Den økonomiske situasjonen var slik at det var fornuftig å velge mellom å enten flytte all aktivitet til ett sted, eller finne nye lokaler for milonga og kurs. Jeg var imot avgjørelsen å flytte alt til ett sted, og mente vi heller burde ha flyttet sted for milonga. Jeg antydet at jeg ikke likte at vi stadig hadde investerte mer og mer på samme sted, når det stadig var slike usikkerheter knyttet til fremtidig leie.

Jeg mislikte egentlig litt den overforenklingen deltagerne på årsmøtet fikk angående lokaler. Der ble situasjonen forklart som at det er en risk å flytte alt til ett sted, siden eier vurderer å gjøre om lokalene til kontorbygg. Forklaringen burde tatt med at årsaken eventuelt ville være at eier ikke ønsket å investere i nye rømningsveier ved brann, etter krav fra nye forskrifter, og at en slik investering ikke er nødvendig for kontorbygg.

Ved den mer fullstendige forklaringen ville det kanskje kommet frem at styret kanskje gjorde den gale avgjørelsen ved å stadig investere i samme sted og i tillegg flytte alt til ett sted, når det var risiko knyttet til det. Jeg mener at alle medlemmene burde blitt forklart hele sannheten, for så å få muligheten stemme over hva de synes er rett.

Det har vært en del tilfeller der jeg har ment at styret i større grad burde ha involvert medlemmene til å bidra til avgjørelser av større betydning. Holdningen til styret som helhet, har vært omtrent slik: Det er styret som bestemmer. Hvis medlemmer er uenig, burde de ha meldt seg inn i styret.



Som oppdatering på spesielt arrangement med Alexa og Edwin, kan jeg si at jeg i etterkant følte meg litt lettet over at det ikke ble spektakulære minus på arrangementet. 49 deltok, men over 10 av disse var tilreisende. Hvis jeg forstod det riktig ble det kun 5000 kr i minus forbindelse med arrangementet.  Jeg mener det er riktig å legge vekt på at omtrent 39 av disse var lokale deltok. Man bør ikke anta av ved et fremtidig arrangement at det vil komme like mange tilreisende.

Jeg husker at jeg lenge følte på et slag ubehag over å ha vært eneste pådriver for å invitere danseparet, da det lenge så ut som det kanskje kun ville bli omtrent 20-30 påmeldte. Å melde seg på svært sent var tydeligvis veldig utbredt.

Jeg har tenkt svært ulikt resten av styret angående spesielle arrangement: De ønsker seg høyt aktivitetsnivå, mens jeg ønsker meg mest mulig forsvarlig økonomisk styring. Tangomiljøet har etter min mening blitt så lite og skjørt, at jeg mener det er riktig å redusere aktivitetsnivået til kun 1-2 større arrangement per år.

Jeg ser det slik at uansett hvem som blir invitert til Trondheim av dansepar, så er det stor risiko for betydelige minus. Danseparet Terje har sansen for; Sara og Juan, skal ha mer betalt for å komme i 2018. Jeg ser situasjonen slik:

Premissene

A: Sviktende medlemsmasse
B: Økte priser for eksterne instruktører
C: Høy frekvensrate av spesielle arrangement

Konsekvens: store økonomiske minus.

Hvis det nye styret velger å fortsette etter samme mønster, vil jeg ikke bli overrasket om jeg kommer til neste årsmøte og får vite at klubben har gått 50 000 kroner i minus på spesielle arrangement.

Det finnes eller også en mengde forskjellige tragedier i tangomiljøet, som jeg ikke har nevnt tidligere. For eksempel er det en kvinne som ikke tør å delta i byens tangomiljø fordi hun har blitt utsatt fra drapstrusler fra en mann som har vært aktiv i miljøet.


Hvis folk i miljøet spør meg hvorfor jeg ikke vil være med å kurs og arrangementer i tiden fremover, så er svaret mitt at jeg har blitt lei av tango, og at jeg tar meg en mental pause fra det. Jeg kommer likevel til å være brukbart aktiv på practicas. Det blir kanskje ikke noen gang vil bli noe mer enn det for meg. Jeg trenger ikke forlag til nye hobbyer da jeg har brukar interesse av å spille piano.

Arbeiderpartiet er i problemer

Det er i hovedsak 2 problemer Arbeiderpartiet har:

1 Redusert tillit sentrale personer, som konsekvens av håndteringen av varslingssakene.

2: Manglende evne til å formidle en tydelig politikk.

Tillitsproblem

Kan man ha tillit til Jonas Gahr Støre når han ikke vil holde Kjersti Stenseng utenfor behandlingen av varslingsakene, mot varslerens vilje?

NRK:

"Støre beklager at han fikk varslerne til å tro at Stenseng skulle holdes utenfor"

 Jeg skjønner det slik at det finnes varslere som ikke stoler på Stenseng. Kan man da ha tillit til Stenseng som partisekretær? Vil vi noen gang få vite hvorfor varslerne ønsket det slik?

NRK:

Tajik valgte å lese høyt fra varsler mot Trond Giske på sentralstyremøtet.

"Fordi varslerne ønsket det", påstås det. "Rystet som jurist", sier hun at hun er. Mange i sosiale forum mistenker at Tajik driver stygt politisk spill: At hun spiller mest mulig på denne saken mot Giske, slik at hun selv skal komme opp og frem. Kan man ha tillit til Tajik?

Jeg skjønner det slik at alle partiene på stortinget har sine varslingsaker, men at ingen andre parti er i nærheten av å ha håndtert en varslingssituasjon så elendig som Arbeiderpartiet.

Giske har nylig trekt seg, og det der vel antageligvis nyttig for partiet. Det spørs likevel om mannen i gata likevel mener at alle 4 (Støre, Stenseng, Tajik, Giske) må gå før man kan ha tillit til partiet igjen. Slike ting vil antageligvis gi utslag på neste polling som kommer i slutten av januar. Det er bare å følge med på twittersiden til pollofpolls. AP har i desember allerede blitt marginalt mindre enn Høyre, ifølge meningsmåling.

Formidling av politikk

En av de største problemene til Arbeiderpartiet er etter min mening at de fortsatt slitet med å formidle hva de ønsker å oppnå som parti. Dette har de på mange måte innrømmet selv på høsten.

NRK:

"Arbeiderpartiet: – Vi har vært for utydelige"

Når folk fra AP kritiserer regjeringen, fremstår det ofte som det kun er snakk om noe uklar pirking på det som er regjeringens politikk. Hvis de mener at det regjeringen gjør ikke er godt nok, så kommer det ikke godt nok fram ha konkret det er som ikke er godt nok, og hva slag alternativ de tilbyr som eventuelt skal være så mye bedre.

Mange tolket kanskje AP i valgkampen for å mene følgende: Regjeringen tilbyr marginal og omtrent irrelevant mengder skattelette. Vi tilbyr skatteøkning, stem på oss.

 

Kanskje jeg overdriver. Hva synes bloggleser om de to elementene jeg tar opp? Hva skal til for at bloggleser skal ha tillit til AP? Til hvilken grad synes bloggleser det er enkelt eller vanskelig å skjønne hva APs store prosjekt(er) og sak(er) er? Jeg sliter hvertfall med å se fremgangen til AP, hvis den finnes.

Jeg er klar over at #MeToo kampanjen eksisterer

"#MeToo" er et stikkord som blir postet i sosiale medier (i hovedsak twitter) for å vise omfanget av seksuell trakassering og overgrep. 

Les gjerne 

https://en.wikipedia.org/wiki/Me_Too_(hashtag)

eller  

https://no.wikipedia.org/wiki/Me_too

Denne emneknaggen er er svært lite unyansert, og alvorlighetsgraden er ofte svært forskjellig.

Jeg synes det er litt rart at det tydeligvis finnes mennesker som ikke har fått med seg at metoo kampanjen eksisterer, siden det hele har de siste månedene blitt svært omfattende. 

 

I Norge

Det kanskje mest relevant å fortelle om hvordan kampanjen har berørt mennesker i Norge.

November i fjor lagde mediepersonligheten Alexsander Schau en twitterrekke der han beskrev tilstanden i Norske mediehus. For å sitere et par tweets:

"Når de som har blitt utsatt for maktmisbruk, overgrep, trusler og vold slutter i mediehuset, reklamebyrået, teateret eller musikkbransjen og tør å snakke ut...da stemples de gjerne som bitre, hevngjerrige og løgnaktige. «De vil bare ta igjen». Det kunne ikke vært mer feil."

"Mine egne historier plager meg fint lite. Det er den endeløse rekken med mye grovere saker som plager meg - at svina slipper unna gang etter gang. At vanlig praksis er å le det vekk, å feie det under teppet. Problemet «blir borte» for sjefene, men ikke for ofrene"

For mange ble Alexsander Schau en slags hverdagshelt. Det skulle en mann til for å avdekke hva som har vært gjort galt mot kvinner i norsk mediebransje.

 

Som vanlig borger har jeg opplevd det som vanskelig å ha konkrete meninger på alle de saker der man ikke får informasjon om konkret innhold. Davy Wathne sluttet i tv2 etter at "Flere ansatte skal ha opplevd ham som «sexistisk» og «trakasserende».  Wathne fikk så mulighet til å forsvare seg på dax18, og antydet at han mest bare hadde kommet med vitser som hadde blitt misforstått.

Siden man ikke har hørt anklagerens versjon, opplever jeg det slik at jeg ikke bør danne meg mening om det er Davy har gått for langt, eller om det er de med-ansatte som er kravstore på hvordan de vil bli respektert. Likevel ender jeg vel opp med å mistenke at Davy har hatt litt for liten selvinnsikt.

Nå for tiden tordner det rundt ledelsen i Arbeiderpartiet. Jeg skjønner det slik at Trond Giske har hatt en mangeårig vane av å drikke seg full på fritiden sin og tafse på damer. Damene det er blitt tafset på har også gjerne vært tilknyttet eget parti.

I går sto Line Oma offentlig frem med sin Giske -historie. Jeg tar sterk avstand fra den type adferd som blir beskrevet. Jeg tror ikke dette er vanlig adferd, og har tenkt i retning: "Jeg kommer aldri til å stemme på Arbeiderpartiet". Jeg forventer rett og slett langt mer fra politikere enn dette, og spesielt fra politikere som søker lederstillinger.

Jeg tror enhver analyse av det ville ført til det samme svaret om og om igjen: Dette problemet skyldes dårlig dømmekraft. Hvis bloggleser mener det finnes et annet svar, så oppfordrer jeg vedkommende til å forsøke å komme med det.

Sånn er det vel bare med enkelte mennesker: At de velger å gjøre det som er galt, selv om de skjønner at det ikke er greit.

Giske blir vel ikke mindre skyldig om det viser seg at han har en alvorlig adferdsforstyrrelse? Han har valgt å oppføre seg slik, da han helt klart burde latt være. Jeg ser ikke at det finnes noen formildende omstendigheter.

Har jeg misforstått eller er Giske faktisk alkoholiker? Det er hvertfall ikke lurt å ha en alkoholiker i ledelsen? Har bloggleser noen meninger om denne saken, eller andre MeToo saker?