Endelig ute av tangostyret

Årsmøte for klubben ble avholdt 30 januar (i går). Jeg har sett frem til å gi meg som styremedlem i klubben. Når jeg reflekterer over utviklingen av tangomiljøet, gjennom perioden jeg var i styret, så innser jeg at jeg føler meg skuffet over betingelser jeg ikke har makt over.

Denne grafen beskriver fakta som det er demotiverende for meg å forholde meg til: I 2010 hadde tangoklubben 80 medlemmer, og i 2017 hadde klubben 48 medlemmer.

Jeg er ikke optimistisk for at trenden skal snu. En litt overforenklet forklaring er at folk som begynner med tango, blir lei av tango. Kanskje mer enn 95% av de som begynner med tango, velger å slutte i løpet av en 5-årsperiode. Svært mange slutter etter 1 år. En del slutter etter 2-3 år, når de egentlig begynner få litt tak på hvordan de skal danse.

Mangel på kontinuitet av deltagelse blant nye og mangeårige medlemmer, samt for lavt totalt ferdighetsnivå, er de mest grunnleggende årsakene til at jeg har blitt lei. Å få sviktende medlemsmasse var for langt ifra ambisjonene jeg hadde for miljøet da jeg ble del av styret.

Jeg bryr meg egentlig ikke så mye om hvor gammel de er de som danser, men det er kanskje interessant å vite at klubben strever også med å rekruttere folk som er under 40 år gammel, siden kun en 25% er under 40 år gammel.

Jeg har blitt flinkere til å oppdatere meg til hvilken grad gamle og nye medlemmer er demotivert eller motivert for å drive med tango. Jeg har et tidligere innlegg på bloggen som forklarer hvorfor jeg selv ikke blir spesielt  positivt engasjert for tango lengre.

Som en oppdatering kan jeg si at: i det jeg gir meg som ansvarlig for milonga og praktica, finnes det ingen som tar over rollen. Alt er satt til å være selvhjelp, og det finnes ingen systemer for å melde seg som frivillig som vert. Om det forblir slik fremover, eller om dette endres, får vi vite etter at det nye styret har fullstendig konstituert seg selv.

Når det gjelder lokale... Styret besluttet å flytte practica til tangohuset. Den økonomiske situasjonen var slik at det var fornuftig å velge mellom å enten flytte all aktivitet til ett sted, eller finne nye lokaler for milonga og kurs. Jeg var imot avgjørelsen å flytte alt til ett sted, og mente vi heller burde ha flyttet sted for milonga. Jeg antydet at jeg ikke likte at vi stadig hadde investerte mer og mer på samme sted, når det stadig var slike usikkerheter knyttet til fremtidig leie.

Jeg mislikte egentlig litt den overforenklingen deltagerne på årsmøtet fikk angående lokaler. Der ble situasjonen forklart som at det er en risk å flytte alt til ett sted, siden eier vurderer å gjøre om lokalene til kontorbygg. Forklaringen burde tatt med at årsaken eventuelt ville være at eier ikke ønsket å investere i nye rømningsveier ved brann, etter krav fra nye forskrifter, og at en slik investering ikke er nødvendig for kontorbygg.

Ved den mer fullstendige forklaringen ville det kanskje kommet frem at styret kanskje gjorde den gale avgjørelsen ved å stadig investere i samme sted og i tillegg flytte alt til ett sted, når det var risiko knyttet til det. Jeg mener at alle medlemmene burde blitt forklart hele sannheten, for så å få muligheten stemme over hva de synes er rett.

Det har vært en del tilfeller der jeg har ment at styret i større grad burde ha involvert medlemmene til å bidra til avgjørelser av større betydning. Holdningen til styret som helhet, har vært omtrent slik: Det er styret som bestemmer. Hvis medlemmer er uenig, burde de ha meldt seg inn i styret.



Som oppdatering på spesielt arrangement med Alexa og Edwin, kan jeg si at jeg i etterkant følte meg litt lettet over at det ikke ble spektakulære minus på arrangementet. 49 deltok, men over 10 av disse var tilreisende. Hvis jeg forstod det riktig ble det kun 5000 kr i minus forbindelse med arrangementet.  Jeg mener det er riktig å legge vekt på at omtrent 39 av disse var lokale deltok. Man bør ikke anta av ved et fremtidig arrangement at det vil komme like mange tilreisende.

Jeg husker at jeg lenge følte på et slag ubehag over å ha vært eneste pådriver for å invitere danseparet, da det lenge så ut som det kanskje kun ville bli omtrent 20-30 påmeldte. Å melde seg på svært sent var tydeligvis veldig utbredt.

Jeg har tenkt svært ulikt resten av styret angående spesielle arrangement: De ønsker seg høyt aktivitetsnivå, mens jeg ønsker meg mest mulig forsvarlig økonomisk styring. Tangomiljøet har etter min mening blitt så lite og skjørt, at jeg mener det er riktig å redusere aktivitetsnivået til kun 1-2 større arrangement per år.

Jeg ser det slik at uansett hvem som blir invitert til Trondheim av dansepar, så er det stor risiko for betydelige minus. Danseparet Terje har sansen for; Sara og Juan, skal ha mer betalt for å komme i 2018. Jeg ser situasjonen slik:

Premissene

A: Sviktende medlemsmasse
B: Økte priser for eksterne instruktører
C: Høy frekvensrate av spesielle arrangement

Konsekvens: store økonomiske minus.

Hvis det nye styret velger å fortsette etter samme mønster, vil jeg ikke bli overrasket om jeg kommer til neste årsmøte og får vite at klubben har gått 50 000 kroner i minus på spesielle arrangement.

Det finnes eller også en mengde forskjellige tragedier i tangomiljøet, som jeg ikke har nevnt tidligere. For eksempel er det en kvinne som ikke tør å delta i byens tangomiljø fordi hun har blitt utsatt fra drapstrusler fra en mann som har vært aktiv i miljøet.


Hvis folk i miljøet spør meg hvorfor jeg ikke vil være med å kurs og arrangementer i tiden fremover, så er svaret mitt at jeg har blitt lei av tango, og at jeg tar meg en mental pause fra det. Jeg kommer likevel til å være brukbart aktiv på practicas. Det blir kanskje ikke noen gang vil bli noe mer enn det for meg. Jeg trenger ikke forlag til nye hobbyer da jeg har brukar interesse av å spille piano.