Begynne å blogge igjen...

Det har vært lite blogging i de siste månedene. Bloggleser lurer kanskje på hvorfor. Jeg ble syk på våren i år, men jeg er ikke syk nå lengre. Årsaken til jeg ikke har blogget av nyere tid, er kanskje litt fordi jeg har mistet litt troen på bloggen. Siden jeg har skrevet så lite så har kanskje bloggen blitt glemt av de få lesere som leste. Hva kan jeg skrive som folk ville gidde å lese? Vet ikke.

Psykolog
Siden jeg hadde vært så syk på våren, fikk jeg tilbud om psykolog på høsten. Gi det en sjanse, mente familie. Hos psykolog fortalte jeg om at jeg ikke var så ivrig lengre, at jeg hadde blitt mer passiv. Kanskje er det naturlig at man blir slik, hvis man har opplevd å ha vondt over lengre tid. Videre fortalte jeg at jeg opplevde hverdagen som fylt av bare ting som jeg må gjøre, men ingenting jeg har lyst til. Jeg har ikke tro på det jeg holder på med når jeg studerer pedagogikk. Jeg er ikke så glad i qwan ki do lengre. Følelsene er bare hva de er, og det kan man ikke gjøre noe med kanskje.

Til det jeg sa, svarte hun psykologen som regel: "Fortell mer om det". "Det kan jeg forstå er tungt". "du sier... Hva tror du selv er årsaken til at det er slik?" "Hva skal til for at ting skal bli bedre?"

Jeg sa til hun at jeg opplevde psykologtimen som om jeg forteller om hvordan jeg opplever min livssituasjon og at hun ikke har noen forslag ut fra det jeg forteller. "Jeg trenger lengre tid til å bli kjent", sa hun. Men etterhvert som jeg kom til flere og flere psykologtimer, kunne hun ikke si det lengre. Det ble til at jeg gikk til psykolog annenhver uke i stedet for hver uke. "Du må gjerne gå før tiden, hvis du føler for det", ble en standard setning hun sa. "Det går fint", svarte jeg. De oppsto stadig flere øyeblikk der ingen av oss sa noe. "Jeg har fortalt om meg selv, og vet ikke hva mer jeg skal si, og jeg har ikke selv forslag til hvordan jeg skal bedre ting. Kanskje noe med basis i motivasjons-teori kan brukes til å hjelpe meg?", fortalte jeg. Hun hadde ingen forslag. "Du trenger kanskje ikke samtaler", foreslo hun. Jeg tror jeg er enig.


Utdanning
I høst har jeg fag som heter "pedagogisk psykologi", "Innføring i samfunnsfaglig metode", "Deltagelse og mestring i grupper". Foreløbig føler jeg at jeg ikke mestrer noen av disse fagene. Pedagogikkfag er kanskje ikke så idiotsikkert som jeg tidligere hadde trodd. Det er mange teorier som man selv skal skjønne hvordan skal fungere i praksis. "Sosial kognitiv teori", "Sosiokulturell teori", "kognitiv teori", "Konstuktivisme". For eksempel man kan lære ved å observere andre. Hvordan bør man legge opp til læring i et klasserom, hvis man mener at denne form for læring er god læring? Finnes det problemer ved slik læring? Urg... Jeg føler at det er lagt opp til blir skyld i egen fiasko. Ikke så lenge til eksamen...

Jeg vurderer om jeg heller skal studere for å bli lærer. Jeg er altså på ingen måte overbevist om hva jeg vil bli, hvordan det skal bli med fremtid.

Meningen med livet

Hva er det som gjør at man eksisterer? Kropp og sjel? Finnes det sjeler uten kropper eller kropper uten sjeler? Er årsaken til eksistensen noe mer en mor og far, som for eksempel Gud? Finnes det en mening?


Jeg tror meningen med livet er å slippe lidelse, og få oppleve tilværelsen med nøytrale følelser eller oppleve gode føleleser. Årsaken til opplevelsene bør også være slik at det ikke fører til en senere lidelse. Hvordan kan man så få det?

Noen opplever lidelse som de selv ikke kan gjøre noe for å lindre smerten. Kanskje er også smerten slik at den aldri vil gi noe tilbake. De opplever kanskje at de må holde ut og vente på at livet en gang vil gi noe bedre. Samtidig opplever de det som en uvisshet om de i noen gang vil få det bedre. De vil ikke skuffe familien med å forlate verden.


Lever slike mennesker et meningsløst liv? Det virker i alle fall som om det. Det virker faktisk som om det å oppleve et meningsfylt liv eller ikke, avhenger av flaks.

Er det ikke urettferdig om noen skal få lov til å oppleve meningsfylte liv, mens andre ikke får det? Det virker for meg som meget urettferdig. Om Jeg var Gud så hadde jeg sørget for at alle fikk leve meningsfulle liv.

Håpet om lykke i lykkehagen

Jeg retter en tanke til Gud: Kan jeg ikke bare ha det godt for resten av livet? Er det til nytte å rette tanker til Gud? Hvorfor retter jeg meg mot Gud for å finne lykken? Kanskje fordi jeg oppfatter meg som menneske som ikke klarer å finne lykken selv. Når jeg leter etter lykken så blir det som en krangel som ikke fører frem til noe som helst. Jeg gidder ikke krangle mer for å finne lykken.

Noen mener kanskje at man må føle litt på det onde for å føle på det gode. Jeg synes jeg kunne bare føle på det gode, fordi ser jeg ingen verdi i å ha gjennomgått vonde ting. Ellers mener jeg at jeg har gjennomgått nokk av det vonde for resten av livet allerede.

Nå for tiden føler jeg meg litt som et blankt ark som ikke vet hvor lykken skal komme fra. Årsaken er kanskje det at jeg har gjennomgått ting som er tungt for sjelen. Bruke mindre enn 1% av tiden til å tenke på fortid og fremtid, er kanskje det som fungerer når man har hatt en nedtur-periode.

Trenger man årsak til lykken? Kanskje ikke. Lykken kan oppstå som en følelse som varer i noen få sekund mens jeg sitter i en bil og kjører hjem sammen min far. Hunden har vært flink å gjete sauer. Lykken bare eksisterte uten at jeg selv så noen årsak til lykken.

Kanskje hjelper det å forsøke å tenke seg selv til lykke...
"Nå skal jeg være lykkelig"
"Bare vær glad!"
"Åpne og hold åpen døren for de gode opplevelser"
"Klokken 8 startet gladperioden, nei forresten det var i går"
"Lykken kommer til meg, i stedet for at jeg kommer til lykken"

Fortsettelse følger kanskje...

Fremtidens geirknappens blogg vil kanskje handle om hva jeg liker av god mat. Hva jeg observerer av gode handlinger. Årsaksforklaringer til humør, humor og lignende. Om det å glemme tilden litt og bare føle litt på nå-tids behov.

Solurets betydning. Egenskaper jeg foretrekker. Fine klær er kanskje viktig. Hygienen er kanskje akkurat passe.Å ha eller ikke ha det man ønsker å ha. Den sunne døgnrytmen. Den rette omsorgen. En ny start kanskje. Å finne roen... fortsettelse følger kanskje.

Dilmah og Camomil på utkledningsfest

Det det skulle være utkledningsfest. Dilmah som var av utenomjordisk opprinnelse, undret seg om det ville være lurt eller ikke lurt å være med på noe slikt. Kanskje en lur idé å i større grad være involvert i jordboeres sosiale miljø, men samtidig en viss sjanse for å bli avslørt som utenomjordisk.

Dilmah bestemte seg for å kle seg ut som en vampyr. Med seg hadde han en flaske med transparent veske og det sto på flasken: "No bad stuff". Etter hvert kom Dilmah i samtale med Camomil. Denne personen var rimelig dyktig i å stille dypt-gravende spørsmål.

"Kanskje Camomil er utenomjordisk også?", tenkte Dilmah. Jukse øyenvipper og jukse blond hår. En utfordring å si om Camomil er utenomjordisk eller ikke. De utenomjordiske har ikke slike vaner, men det kan tenkes at foreldrene har klønet med oppdragelsen.

Nrtr sin reise

NrtR landet først ved havnen i Nidaros/Trondheim en gang midt på 1600 tallet. NrtR hadde fått tekniske problemer med romskipet. Skulle han orke å prøve å fikse det, eller skulle han forsøke å blande seg inn med befolkningen? Lenge siden NrtR hadde spist brød fra sin hjemplanet. Savnet om å komme hjem var der. Han forsøkte sitt beste på å kommunisere til hjemplaneten, men kanskje var det til ingen nytte. NrtR forsøkte å være tålmodig, men det som var å se var den hvite sneen og en nærmest dyster stillhet.

Hvis NrtR skulle være her, mente han at det kunne vært lurt å finne på et mer jordisk navn. Han bestemte seg for at Johan Caspar von Cicignon kunne passe som navn. Ingen vits for NrtR å kjede seg, bedre å finne på en lek. Han la merke til at folkene kunne hatt bruk for en bro, og satt derfor i gang med å planlegge noe han ville kalle "lykkens portal".

Ikke så langt fra byggstedet, bodde det en kvinne som het Ida. Det var en ting NrtR mente var litt merkelig med hennes bosted, for i hjemmet hennes var det en statue av en mannsfigur som var spikret opp på et kors. Sammenhengen var ikke så lett å se.

Hjemme i huset sitt, drev NrtR med et komplisert prosjekt: å lage et brød som smaker hjemplanet. Ida spionerte på NrtR. Hun fikk en ond plan: å stjele NrtR sin brødoppskrift. Ida tok oppskriften og la til sjokolade. Det var noe merkelig ved Johan Caspar von Cicignon, akkurat som om det var en marsboer. Ikke så enkelt å få det til å ligne på et brød, så hun mente det kunne hete Marsipanpølse.

Den digitale tidstyv

Det er ingen action på flybasen.
Du kjeder deg som en løk i sluttfasen.
Skapning, hva skal du finne på?
Ingen Ufo har landet i hagen ennå.

Nei og nei, så utrolig trist.
Hverdagen mangler en humorist.
Du åpner så en typisk datamaskin.
Gjøre noe nyttig? Du mangler disiplin.

Den digitale tids-tyv er nå på plass.
Du følger ikke med på timeglass.
All din tid går rett i dass?
Du kunne heller bygget et palass?

Hva vil tidstyven gi tilbake?
Du får ikke smake på en kake.
Du sitter bare igjen med tomrom.
Man må bygge sin egen rikdom.

En tanke om energi...

"Mennesket kan absorbere og ta til seg energi...

...og forme den til positiv energi...

...og forme den mer, slik at den blir mer positiv...

...og sende denne energien videre til sjeler som fortjener den..."


Ble det der kanskje litt for hippie? Hva synes synes bloggleser?

HverdagsGeir

Bursdag og barnedåp
I går hadde min far bursdag. Han ble 60 år gammel. Min skuespiller søskenbarn Lena Kristin kom på overraskelse besøk. Det gjorde også en tante med mann og barn. Ellers var min eldste bror (aka krille) med kjæreste, min nest eldste bror og kone og barn, min yngste bror (med kjæreste kommer 2 dager sent), min søster til stede.

På søndagen skal broren min som har unge, døpe ungen i nidarosdomen på morgenen 11 tiden. Til da skak også foreldrene og søsken til barnets mor være til stede. Ungens gråt er som tusen barberblad mot øret, og hørselsvern hjelper ikke så mye. Årsak til baby gråt er som regel sulten, pisset i bleie eller tenner klør og baby stikker en finger i eget øye.

Hva kan gjøres?

Jasså, du kjeder deg intenst?
Da kan du øve deg til å få god spenst,
men i stedet oppsøker du geirknappen
og undres: når blir den siste etappen?

En blogg, verden aldri har sett maken.
Likevel tror du kjedsomhet er hovedårsaken.
Du spør venn: hva gjør du med tiden?
Hvem blant oss, skal oppnå noe i verden?

Global oppvarming og stygt hull i ozonlag?
Søknad om global fred, men du får avslag?
Hva skal bli av kommende generasjon mennesker?
De vil også ødelegge miljøet som ekte skurker?

Fremtidens menneske blir som menneske av nåtid?
Kanskje bryter det ut global krig og strid?
For mye befolkningsvekst og alle skal ha mat.
Da oppstår hat mellom en soldat og en pirat.

Males det nå av fremtiden et skrekkbilde?
Alle trenger jo sin egen energikilde.
Du vet det innerst inne: intet kan gjøres,
med mindre en god løsning kan avsløres.

Det gode menneske...

Det gode mennesket vil andre godt,
og går bort og trøster en som har grått.
Hvis noen sitter dypt i gjørme,
så hjelper han til med sin altruisme.

Den med problemer behøver ikke spørre engang,
for da kommer den gode og hjelper med fremgang.
"Har du problemer? Det er mange som har det som deg.
Det blir løsning så lenge du ikke sier nei."

På sporet av det mest idiotsikre man kan lære?

I dag hadde jeg første forelesning i et fag som heter didaktikk. Det handler om pedagogikk i skolen. Pedagogikk tar for seg det foregår både i og utenfor klasserommet, mens didaktikken tar for seg en hovedsaklig forståelse av pedagogikken i klasserommet. På hvilken måte kan det være mer idiotsikkert enn filosofisk pedagogikk og idehistorie? Vel... Selve forelesnings og seminar-rommet er jo noe tas opp i et slikt fag. Ettersom jeg skal tilbringe en rimelig mengde tid i slike omgivelser, så er det rimelig å anta at læreren i faget vet hva som fungerer.

I mitt hode oversetter jeg didaktikk til: "læren om hvordan man skal lære å bli klok i en skolesituasjon". Læreren som lærer bort dette faget har også skrevet læreboken selv. Jeg satser på at ingenting kan gå galt.

Resultater høst 2010

I juni og august 2010 var jeg opptatt av det å være klok. Hvis jeg får bare C er jeg ikke klok, tenkte jeg. Jeg spekulerte også litt på hva klok er.

Idehistorie
Faget jeg fikk A i til høsten var det faget jeg tidligere omtalte som idiotsikkert: pedagogisk filosofi og idehistorie. Kanskje fortjente jeg ikke A engang. Jeg vet ikke. Selve eksamens-besvarelsen hadde ting ved seg som er ganske ironisk. Hvis man leser litt mellom linjene så kunne man se at det å være "klok" er problematisk. Det en person mener er klok, er kanskje ikke det en annen person mener er klok. Kanskje er det ikke vits å være klok. I etterkant tenker jeg meg hvordan jeg skulle skrevet en bedre oppgave. Ja, ja det får bare være. Ps: litt merkelig at jeg drømte jeg fikk stryk.

Innovasjon.
Jeg hadde også et annet fag der hvor læreren hadde skrevet læreboken selv. Det skulle vise seg å være gruppearbeid oppgave som vurderingsform. Jeg havnet på en gruppe som gav meg til tider store frustrasjoner. Jeg forestilte meg hvordan den mest optimale besvarelsen ville se ut, men jeg opplevde de andre i gruppen ikke hadde evne til å forstå. "Dette blir vel en F til slutt", sa jeg til en i gruppen. "Det vellykkede resultatet hadde kommet dersom samtlige i gruppen ved et tidlig tidspunkt hadde forstått hva som burde gjøres, før så å gjøre det som bør gjøres, og at hver bit passer sammen når det er tid for å sette det sammen. At noen har skrevet en tekst, og ikke klarer å svare på hva de forsøkte å formidle, når de blir spurt, trodde jeg ikke var mulig"
Da vi endelig ble ferdig med oppgaven tenkte jeg kun: "Ok, dette blir i ikke stryk. Endelig ferdig". Vi fikk en C. Jeg er fornøyd.

Innføringsfag pedagogikk.
Fikk C. Har ellers ingen interessant historie å fortelle. Likte ikke lærebøkene som var skrevet av folk som ikke var lærere på NTNU. Kanskje begynner jeg å bli for kravstor: at læreren må skrive lærebok selv.