Hva kan gjøres?

Jasså, du kjeder deg intenst?
Da kan du øve deg til å få god spenst,
men i stedet oppsøker du geirknappen
og undres: når blir den siste etappen?

En blogg, verden aldri har sett maken.
Likevel tror du kjedsomhet er hovedårsaken.
Du spør venn: hva gjør du med tiden?
Hvem blant oss, skal oppnå noe i verden?

Global oppvarming og stygt hull i ozonlag?
Søknad om global fred, men du får avslag?
Hva skal bli av kommende generasjon mennesker?
De vil også ødelegge miljøet som ekte skurker?

Fremtidens menneske blir som menneske av nåtid?
Kanskje bryter det ut global krig og strid?
For mye befolkningsvekst og alle skal ha mat.
Da oppstår hat mellom en soldat og en pirat.

Males det nå av fremtiden et skrekkbilde?
Alle trenger jo sin egen energikilde.
Du vet det innerst inne: intet kan gjøres,
med mindre en god løsning kan avsløres.

Ensomhet og kjedsomhet.

Å lage dette blogg-innlegg var mer en desperat handling av en ekstremt kjedet mann? Kanskje. En tilstand fører fort til en annen. Han gubben i filmen Cast Away levde lenge alene på en øde øy, og han begynte derfor å kjede seg. I en slik situasjon er man avhengig av seg selv om å berike seg selv med ideer, slik at han ikke kjeder seg, men man vil uunngåelig kjede etter en viss tid.

Hvem skal klandres hvis man kjeder seg på en øde øy? Fra en synsvinkel kan man kanskje si at det var uheldig at han havnet på en øde øy, og at tilfeldigheter ikke var på hans side, og det ville vært enklere å bekjempe kjedsomheten om han var del av et samfunn, noe som ville vært mer heldig. Fra en annen synsvinkel så er det slik at man er kun avhengig av seg selv for å bekjempe kjedsomhet. Hvis man er rent kjedet, så kan man i verste fall lete etter årsaker for at man heller burde hatt eksistensiell angst og dermed får man en variasjon av forskjellige ikke-trivelige følelser, slik at man ikke har kun en type ikke-trivelig følelse og får variasjon.

Noe å tenke over... Hvis du ikke kjeder deg, er det fordi samfunnet krever av deg, og forteller deg hva du skal gjøre? Ville du dermed kjede deg om du ikke fikk ordre lengre? Hvis du kjedet deg over å lese dette, vil du klandre meg for å ha skrevet noe kjedelig, eller klandre deg selv for å oppsøkt noe som viste seg å være kjedelig? Hvis det er meg som skal klandres, blir din konklusjon at min eksistens og handlinger på jorden var uheldig for deg?

Ensomhet vs selskap. Hvis man er i selskap med noen som ikke har samme interesser som deg selv, da er det kanskje slik at det ikke er så mye faktisk selskap i denne person. Personer som ikke har samme interesser som deg, er ikke nødvendigvis kjedelig. Noen er interessert i alien, andre er interessert i romantiske filmer, og så har vi de mennesker som er i hovedsak interessert i å klage på andre mennesker og si at det ikke finnes noe positivt ved dem og mene at andre burde vært bedre og peke på et ideal, som man på ingen måte selv planlegger å følge. Det finnes de som ikke synes noe av det nevnte er interessant, men de som er så heldige å ha like interesser, passer kanskje godt sammen og gledes av hverandres selskap, slik at de ikke kjedes. Mennesker med særinteresser må kanskje glede seg selv i ensomhet inntil de kjeder seg. De kan ikke forvente at andre mennesker skal komme å berike sin verden med trivelige ideer og ta del av en trivelig felleskap-rik hverdag.

Påstand og spørsmål...

"Mennesker som er altfor selvhøytidelig, eller som x antall ganger forhåndsdømmer deg eller dine hensikter, eller som mener å forstå hva slags person du er, og likevel ikke bryr seg, med unntak av personer som har problemer med seg selv, fortjener ikke din oppmerksomhet"

Hvis denne påstanden stemmer, og tar påstanden i forhold til Geir, da kan man videre si det er en uheldig tilstand for Geir at jorden ser ut til å være stappfull av slike folk?

Hvis Geir er, eller iallefall forsøker å være, et vennlig og moralsk menneske, men at denne uheldige tilstanden hos Geir fører til mis-fornøyelse, kan man da si at ideen karma bare er tull?

Hvis ideen Gud er et vesen som har oversikt og kan gripe inn i ditt liv, i hovedsak fordi han kan velge å forholde seg til dine bønner, men at du personlig opplever at dine bønner absolutt aldri blir innfridd i løpet av ditt menneskeliv, er det da rimelig å tenke at det er absurd å forholde seg til en Gud, eller komme til den konklusjonen at Gud er ikke-eksisterende?