Ideal verden...

I min tenkte ideal verden finnes ideal dataspill...

Oppskrift for ideal dataspill:
*Ideal dataspill følger ikke strømmen av allerede eksisterende dataspill, det er dermed ikke ett første-person skytespill, eller sports spill.
*Ideal dataspillet er basert på nye ideer. Det kan gjerne handle om en fisk, eller brachiosaurus, eller kanskje en intergalaktisk nebbdyr på cowboy-eventyr ute i galaksen.
*Ideal dataspill må stimulere hjernen på en positiv måte, gjerne bidra til økt kreativitet i personen som spiller. Spillet må ikke være kjedelig.
* Spillet må ha kule og varierte soundtracks/lydspor
* Personlighetene i spillet må være varierte og helst ganske geniale. Hovedpersonen i spillet bør kunne gradvis oppgraderes, og man må velge hva man vil prioritere av egenskaper.
* Det må være en omfattende verden man kan utforske i spillet, slik at man ikke blir presset til å følge en vei.
* Oppdragene i spillet må være utfordrende og det bør eksistere varierte måter å løse spillet på. Oppdragene bør utfordre menneskehjernens logiske evner. Fantasien bør også stimuleres.
* Grafikken i idealspillet er ikke så viktig. Ikke så mange bryr seg om spillet ser bra ut i full hd, det viktigste er innholdet i spillet.
* Spillet bør både gi mulighet for at man spiller alene i en lukket verden, med mulighet til å justere vanskelighetsgrad, og å det å spille sammen med andre.



I min tenkte ideal verden finnes ideal levekår og nærmiljø.
(oppskrift for ideal levekår og nærmiljø er under konstruksjon)




I min tenkte ideal verden finnes ideal romanse.

*Grunnstenen i ideal romanse må være at de to parter i romansen forstår hverandre godt, ut fra at begge parter er sitt sanne jeg.
*Neste grunnsten er at man kan se verdi i hverandre, den baserer seg på første grunnsten, for hvordan kan man se verdi i hverandre om man ikke forstå hverandre godt?
* Den positive følelsen i romansen må eksistere.
* De to parter i romansen må til en viss grad ha lik eller lignende estetisk dømmekraft. Eksempel, hvis en part elsker bråk 24 timer i døgnet, men den andre part elsker stillhet 24 timer i døgnet, så er de neppe forenelig/kompatibel.
* Tillit må eksistere.
* Man får nok tid til å være sammen.

Nå vil jeg ikke skrive en full liste over hva som skal til for idealromanse, for jeg tror at flere er skeptisk til et slikt konsept. Et spørsmål man kan stille kan for eksempel være: Er ikke romanser basert på rent følelser og ingen fornuft? Nei, vil jeg si. Hvis man kun gjør det man har lyst til, eller føler behagelig, så blir man tvunget til å følge sin egen lyst, og da er man ikke fri. Om man følger bare sin fornuft, så blir man tvunget til respekt, selv om man ikke har følelsene, og da er man heller ikke fri. Det eneste som kan bli helt riktig, er om man personlig finner en estetisk balanse mellom å følge sin lyst og følge sin fornuft.

Denne tanken er ikke helt selvoppfunnet, for jeg finner stadig ut at andre har tenkt på ting jeg har tenkt på. I dette tilfellet er det den tyske filosofen Friedrich Schiller, som presenterte en slik tanke mellom balanse mellom følelse og fornuft. Er det en feil type tanke kanskje?

Ensomhet og kjedsomhet.

Å lage dette blogg-innlegg var mer en desperat handling av en ekstremt kjedet mann? Kanskje. En tilstand fører fort til en annen. Han gubben i filmen Cast Away levde lenge alene på en øde øy, og han begynte derfor å kjede seg. I en slik situasjon er man avhengig av seg selv om å berike seg selv med ideer, slik at han ikke kjeder seg, men man vil uunngåelig kjede etter en viss tid.

Hvem skal klandres hvis man kjeder seg på en øde øy? Fra en synsvinkel kan man kanskje si at det var uheldig at han havnet på en øde øy, og at tilfeldigheter ikke var på hans side, og det ville vært enklere å bekjempe kjedsomheten om han var del av et samfunn, noe som ville vært mer heldig. Fra en annen synsvinkel så er det slik at man er kun avhengig av seg selv for å bekjempe kjedsomhet. Hvis man er rent kjedet, så kan man i verste fall lete etter årsaker for at man heller burde hatt eksistensiell angst og dermed får man en variasjon av forskjellige ikke-trivelige følelser, slik at man ikke har kun en type ikke-trivelig følelse og får variasjon.

Noe å tenke over... Hvis du ikke kjeder deg, er det fordi samfunnet krever av deg, og forteller deg hva du skal gjøre? Ville du dermed kjede deg om du ikke fikk ordre lengre? Hvis du kjedet deg over å lese dette, vil du klandre meg for å ha skrevet noe kjedelig, eller klandre deg selv for å oppsøkt noe som viste seg å være kjedelig? Hvis det er meg som skal klandres, blir din konklusjon at min eksistens og handlinger på jorden var uheldig for deg?

Ensomhet vs selskap. Hvis man er i selskap med noen som ikke har samme interesser som deg selv, da er det kanskje slik at det ikke er så mye faktisk selskap i denne person. Personer som ikke har samme interesser som deg, er ikke nødvendigvis kjedelig. Noen er interessert i alien, andre er interessert i romantiske filmer, og så har vi de mennesker som er i hovedsak interessert i å klage på andre mennesker og si at det ikke finnes noe positivt ved dem og mene at andre burde vært bedre og peke på et ideal, som man på ingen måte selv planlegger å følge. Det finnes de som ikke synes noe av det nevnte er interessant, men de som er så heldige å ha like interesser, passer kanskje godt sammen og gledes av hverandres selskap, slik at de ikke kjedes. Mennesker med særinteresser må kanskje glede seg selv i ensomhet inntil de kjeder seg. De kan ikke forvente at andre mennesker skal komme å berike sin verden med trivelige ideer og ta del av en trivelig felleskap-rik hverdag.

Unntaksblogg 2: nok en rettelse.

Jeg tror at det klokeste er å være, eller forsøke å være klok. Noen mennesker mener kanskje at det klokeste er å være uklok, men det tror ikke jeg. Hva er egentlig klok? Jeg nevnte i forrige post at jeg burde fått en B for å kunne bli klok, men det blir bare en halv forklaring, fordi folk som er gode på skolen, er ikke nødvendigvis smarte.

Smart, klok, vis er relativt tror jeg. Om jeg likevel skal prøve å finne en forklaring på hva som er vis, så blir det omtrent slik:

* Å bruke forståelse kombinert med viten med hensikt å oppnå noe positivt.
* Å forstå hva som er fordelaktig og effektivt
* Å være fornuftig (med fornuftig kan forstås: å vite + handle etter hva som er til fordel for en selv)
* Eller kanskje like greit som det står på wikipedia: Å vise god dømmekraft

Det finnes kanskje ingen fasit på hva som er positivt, fordelaktig, fornuftig, for mennesker er kanskje uenig i hva som er det gode. Mennesker kan være uenig i hva som er mest intelligent, helse og velstands-bringende.

Forskning.no foreslår for eksempel at det ikke alltid er så lurt å være smart, spesielt om man er en flue. Er det de å spre sine gener videre som er det smarteste? Er det det å være lykkelig det smarteste? Er det å sørge for at liv overlever på planeten jorden det smarteste? Er det å putte sitt navn i verdenshistorien det smarteste? Hva tror blogleser?

Unntaksblogg: tanker + drømmer

Tanker om håpløshet

Da jeg fikk resultater fra vårens eksamener kom jeg til å tenke at jeg kanskje vil få kun C eller dårligere karakter gjennom hele mitt opphold på NTNU. Jeg vil isåfall ikke kunne ta ibruk ord som klok eller "klok" for å beskrive min aktivitet lengre, fordi en klok person burde kanskje ha minst en B. Jeg har lyst til å tenke at det heller er skolesystemet og lærere som ikke er klok, og derfor kan ikke mine resultater heller bli klok. Kanskje kan jeg få innsikt i slike ting ved å gå pedagogikk fra høsten av. Kanskje tar jeg en utdannings-vri med bachelor eller masteroppgave i pedagogikk i stedet for antropologi, alt jeg trenger er å klare å få en B i et pedagogikk fag. Jeg kommer sannsyligvis aldri til å få en B i noe antropologi fag iallefall, tror jeg.


Tanker om egoisme
Som sagt påstår jeg at jeg ikke er et egoistisk menneske, selv om jeg skriver en tilsynelatende egoistisk blogg. Jeg tror et finnes flere nivå av egoisme: hvis man tar til seg glede eller lykke på bekostning av andre, så er man mer egoistisk enn om man søker seg lykke som ikke er på bekostning av andre. På samme måte tror jeg og det finnes flere nivå av altruisme: hvis man gjør andre lykkelig på bekostning av seg selv, så er man mer altruistisk enn hvis man gjør andre lykkelig på en måte som ikke er på bekostning av seg selv.

Eksempel: hvis man gir en gave, så kan man kanskje ha rent altruist motiv; å gjøre en annen lykkelig, men det kan også være man har et ego motiv; at gaven skal gjengjeldes på en måte som er fordelaktig for en selv. Det kan også være at ens motiv for å gi gave kan være å gjøre seg selv lykkelig, slik som hvis en en far gir en gave til sin datter, og han tenker ikke at han skal få igjen noe men likevel ble han lykkelig av å gi en gave. Mitt poeng er at egoisme er det som dominerer uansett og at det kun er vits å klage på en egoist som tar til seg ting på andres bekostning og slik har geirknappens blogg ikke vært.

Her passer det kanskje å avsløre motiv for blogg-skriving. Jeg tror det i hovedsak er kreativ skaper lyst som blir mitt overordnet motiv. Selv om det kun er 2-3 mennesker som liker min skaperkunst, så er det likevel nok, men jeg tror det likevel er viktig å unngå å skape håpløs kunst, noe som er årsak til blogg-begravelse.




Den siste tidens drømmer (om natten)

I det siste har jeg drømt mye rart. Her er en liten liste i stikkordsform:

Drømte at Arnold Schwarzenegger var værmann. Han sier: "Look at me, I'm the awesome weatherman, JAaa"

Drømte at det var et spesielt tog som kjørte til en øy hvor det kun var badeland, og naboen var badevakt.

Drømte at jeg var far til en alien-baby igjen, og så gulpet babyen. Å nei, hvor mange ganger jeg blir nødt til å rydde opp alien gulp i tiden fremover. Jeg var oppgitt.

Drømte om stealth ufos kranglet med hverandre i jordisk luftrom. Jeg fikk kjennskap til hvordan alien rase A teknologi var mer utspekulert enn den andre og at de kunne fly hele 1 meter inntil alien rase B ufo uten å bli oppdaget.

Drømte at en kunstmaler hadde ansatt meg til å ligge på gulvet med åpen munn, og så brukte han munnen min til å blande maling, og så ble han veldig sur på meg da jeg fikk en ufølelse av ubehag av å ha maling i munnen og jeg måtte spytte det ut.

Det er lenge siden jeg tenkte "klok"

I dag måtte jeg sette meg ned å tenke på spørsmål om lykke og ensomhet. Jeg tror intet menneske kan bli lykkelig av å leve ett ensomt liv. Det finnes sikkert flere nivå av ensomhet. Hvis man sitter ute i sommersola og en sommerfugl lander på hagestolen man sitter på, da er man ikke helt ensom, for man har selskap av en sommerfugl. Likevel tror jeg den type selskap, havner nå et lavt nivå i et ensomhet-fellesskap rangering-system. En kontrast ville vært å ha en spesiell type menneske i sitt selskap. Den viktigste egenskapen dette mennesket kan ha, er å berike deg med ideer du synes er verd å ta vare på, tror jeg. En sommerfugl, et dement menneske eller et menneske som har interesser som du misliker, kan sannsynligvis ikke bidra med så mange ideer. .

Ensomhet blir kanskje dermed uunngåelig. Man må ha flaks på sin side, for å ikke bli ensom, eller havne på pluss-siden i fellesskap-ensomhet rangering-system Jeg mener å ha hørt et sitat: "sammen er vi mindre alene, men vi er alene". Her begynner "kloke" tanker å tåke vekk. I ensomhet bør man kanskje fokusere på å ta vare på seg selv og gjøre positive ting for seg selv, tenke over hvem man egentlig er... Noe slikt... Hva tror blogleser?

Påstand og spørsmål...

"Mennesker som er altfor selvhøytidelig, eller som x antall ganger forhåndsdømmer deg eller dine hensikter, eller som mener å forstå hva slags person du er, og likevel ikke bryr seg, med unntak av personer som har problemer med seg selv, fortjener ikke din oppmerksomhet"

Hvis denne påstanden stemmer, og tar påstanden i forhold til Geir, da kan man videre si det er en uheldig tilstand for Geir at jorden ser ut til å være stappfull av slike folk?

Hvis Geir er, eller iallefall forsøker å være, et vennlig og moralsk menneske, men at denne uheldige tilstanden hos Geir fører til mis-fornøyelse, kan man da si at ideen karma bare er tull?

Hvis ideen Gud er et vesen som har oversikt og kan gripe inn i ditt liv, i hovedsak fordi han kan velge å forholde seg til dine bønner, men at du personlig opplever at dine bønner absolutt aldri blir innfridd i løpet av ditt menneskeliv, er det da rimelig å tenke at det er absurd å forholde seg til en Gud, eller komme til den konklusjonen at Gud er ikke-eksisterende?

Klønete "kloke"-tanker

I det siste har Geir spekulert litt på Game Theory, altså i en slags antropologisk sammenheng. Jo mer jeg tenker på tema, tenker jeg også at Geir er fortapt eller kløn menneske. Men hva slags teori er så dette? Utgangspunktet er at alle individ søker og vil holde på makt. Man bruker en slags spill analogi for å beskrive situasjonen til individet, og hva det må gjøre for å vinne.

Personlig synes jeg det blir galt å tenke på dagliglivet som et slags spill, for i vanlige spill er man jo enige i at man ikke skal ta hensyn til hverandre. I dagliglivet kan man ofte se at å behandle andre mennesker med vennlighet eller rettferdighet kan være det mest riktige. Hvordan? Hvis man ikke tar hensyn til andre, så kan en ende opp med å få en dårlig samvittighet, og blir man ikke lykkelig av. Eller... kanskje det at man hjelper et menneske, som senere vil være i stand til å hjelpe deg. osv.

Men hvis vi likevel tenker spill teori som en grei måte å tenke på, kan man overføre noe slikt på Geir? Jeg vil forsøke... I vårt dagligliv så er hovedmålet lykke, tror jeg. Å bruke sin makt for å oppnå lykke. Hvordan finner man lykke? Kanskje ved å gjøre fremskritt mot noe som er viktig for seg selv. Kanskje å finne det man virkelig ønsker i livet.

Maslow foreslår at man tenger følgende for å oppleve lykke:

Det en først må ha sine fysiske behov dekt, slik som mat og søvn.
Deretter kommer sikkerhet: At en føler seg trygg (gjennom å for eksempel ha ressurser)
Videre kommer sosiale behov, som vennskap, fellesskap osv
Neste nivå blir selvrespekt, verdighet.
I toppen har man selvrealisering, kreativitet osv.

Topp-nivå er avhengig av at andre nivå er dekt. Kreativitiet og selvrespekt betyr ikke så mye dersom ikke føler at sine sosiale behov blir dekt. Jeg tror marslow overser noen ting, men la oss droppe det foreløpig.

Geir har nok mat og søvn. Han føler seg som oftest rimelig trygg, for han har jo tross alt oppfunnet en bok som har løsningen på mange ting. Geir tenker ofte at flere sosiale behov kunne blitt dekt (altså, familie + qwankido dekker noe). Jeg må likevel innrømme klarer å være fornøyd med min egen kreativitet en gang i blant, selv om det er kun i min egnen ensomhet.

Tilbake til poenget... Altså game teori overført på Geir blir, ha en spill strategi for å flere behov på den pyramiden dekt, i hovedsak nivå 3 sosiale behov. Problemet blir bare det at samfunnet og verden rundt Geir er designet slik at det umulig kan finnes en strategi. Bare de særeste individ (utenom familen) kan ha interesse av å være venn med Geir. Hittil har jeg kun møtt på JakobR, som er sær nok til æ være venn med Geir.

Hva er det med personligheten til Geir som gjør at Geir blir en puslebrikke som ikke passer? Jeg tenker gjerne at jeg vil være en person som er motsatt av en stupid person, altså en klok person. Den stupide person roter vekk ting som ligger i lomma, kanskje krangler om løkbiter skal kuttes opp i 0,5 eller 0,3 mm biter. Klok person, er den som har orden på ting og vet hva som er effektivt og fordelaktig og har forståelse av ting. Kanskje bruke sin forståelse kombinert med sin viten for å utrette noe. Det er helt naturlig i meg å ikke ville endre den tankemåten i min personlighet. Av en eller annen grunn.. kun sære eller tilsvarende mennesker kan ha interesse av å bli kjent med Geir, tror jeg.

Kanskje er det slik at folk flest ikke ser noen fordel i å være venn av Geir. Kanskje de tror Geir ikke er underholdende, men i boka finnes humorformelen: formel som er designet slik at det en sier blir morsomt nesten uansett personlighet. Jeg legger merke til at jeg er iferd med å spore av, men poenget er at jeg tror jeg spiller det sosiale spill feil eller noe slikt. Kanskje at spillreglene er slik at Geir kan umulig vinne. Vet ikke...

Hvordan finne?

Jeg ble for en stund siden fortalt at John Locke i tv-serien lost sa: " det er ved å slutte å lete at man vil finne". Det er jo ganske forskjellig fra en påstand: "den som leter skal finne". Hvilken er mest riktig?

Hvis man lever i nåtid og mener at sine nå-tids livs-omgivelser burde vært bedre, er det naturlig å søke en bedre fremtid. Skal man da ikke lete etter noe bedre? Det kan kanskje være at det man leter etter ikke eksisterer, for eksempel om man leter etter en sjelsvenn så kan det være at det er umulig å finne fordi man er en altfor unik personlighet. Kanskje man leter etter spill som er kule, men så finnes ikke kule spill. Kanskje man leter etter en hensikt med seg selv, hva en skal gjøre i fremtiden. Ja, man kan lete etter alt mulig i mange forskjellige retninger.

Men så tenker jeg videre... kanskje spill, sjelsvenn, fremtid og så videre er noe jeg ikke burde leter etter, fordi jeg egentlig burde lete etter noe annet, men hva? Kanskje man oppdager hva man burde lete etter ved å slutte å lete etter det man vanligvis leter etter? Kanskje jeg burde lete etter buddhist munk fred i sjelen? Man da begynner man å lete etter hva man burde lete etter?

Hva tror min(e) blogleser(e)?

The value of Geir?

Today I had to think of the question "what makes a human valuable?" again. From earlier in the blog, it seems like opinion of people is crucial when it comes to defining the value of a human. Is some peoples opinion more valid than others? I did not know...

Pierre Bourdieu has written a book called "Distinction: A Social Critique of the Judgment of Taste". I have not read it... Anyway, he writes about economic and cultural capital (+ social capital). Economic capital is basically money. Cultural capital that what is acquired through childhood and knowledge. Social capital means access to certain social circles. Bourdieu also made a visual representation with cultural capital on an X-axis, and economic capital on a Y-axis to describe people.

I am going to use this to give an argument why the value of Geir is minimal, but yet the opinion of Geir is more valid than other people. (note: I am not going to use his terms correctly)

On Geirs X-axis I put: 1 for being able to play violin + 1 for being able to play guitar + 1 for being able to play piano + 1 for knowing some martial arts (qwan ki do)+ 1 for 2 years of art school (painting, ceramics, costumes, woodcarving+++), 1 for having some insight in how the Greek philosophers were thinking + 1 for anthropology + 3 for crating the book + 1 for insight in the function of different electrical artifact + 35 for all other thing I am to lazy to list up= 45 cultural capital.

On Y-axis I put 5.

On Z-axis I put: 7 for my friend Jakob, 5 for my brother Krille and 12 for the rest of my family= 24.

Visually it would look like this:

Cultural capital is "stored" in the brain as memory that has been created by electrical signals that causes change in the structure in the brain. Similar signals are used to "get" the memory back. Man is not like machine: memories get lost. Properties that are not maintained will decay. Geirs cultural capital will decay.

When speaking about social capital Geir would prefer to have a girlfriend. I guess in our society one have the opinion/conception that one will meet "romance-material" on places like club and bar. I think of such places as not optimal to find romance, and I have the idea that I would be dependent on more everyday- surroundings and coincidence to find romance. It has happened a few times where I thought a woman was interested in Geir under everyday -surroundings (school, sports), but for some reason it seems like that interest were very brief. Another aspect is of course the type person Geir is: who could find interest in a person that has minimal value? That would have to be an absurd person.

Anyway the conclusion is that Geirs cultural capital will decay, his social capital will not increase, and a possible graph for the value of Geir over time X would look like:

And the reason why Geirs opinion is more valid than others? I think it is the cultural capital is more valid than social and economic capital in most contexts.

Wisdom Saturday...

I pick up my wisdom book and questions comes to me almost automatically. One of these questions: "what makes a human valuable?"

Then I begin to think for possible answers.

Maybe: a human that contribute to mankind, and makes life better and easier for his fellowmen is valuable.

It so, then: A person that does not contribute, should then be considered worthless? What can be considered as a contribution? Is it enough to try get a result, but fail, or is an actual result absolutely necessary?

If it is so; that a person must give a contribution if he is to be considered valuable, then I am according to a such definition nothing else than worthless. I am part of higher education, which in theory can make me valuable for my community in the future, but speculations about the future can never be science.

Maybe a different approach: a human that is valuable if himself or others consider him valuable, maybe of simple social reasons.

If so, then: a person is worthless if himself and others consider him worthless? Noone would want to be worthless, and he would, if noone considered him valuable, at least try to find a reason to consider himself valuable. If he found reason to consider himself valuable without a confirmation from others that it is their opinion too, how long would that last?

A last approach: A human is valuable regardless whether he himself or others think so.

I have read/heard: " All individuals are worth the same for God" (without argument) . If it was so, would it not be reasonable to expect that all humans, when their lives will end, agree to that the sum of all their experiences are worth just as much as the sum of anyone else experiences? Isn't reality more like this: A person who lived alone in Siberia would say that his experiences were worth less than a person who owned a house, had a family on a tropical island, and cultivated melons and cherries.

Immanuel Kant says that all humans are worth the same because they are purpose in themselves; everyone has free will to give themselves a norm for how to act. The argument "a person can give himself a norm for how to act", is enough to consider a person valuable? I would say that one can discuss that argument.

And then finally... Did i think of something that is worth writing down in my book? Is it possible to come to a conclusion for my questions? I am not sure, what does my blog readers think?

What is Geir's wisdombook? Why is it secret?

The wisdombook is like a physician designed only for Geir. If Geir was sad, he would open the book, and the book would give a diagnosis. The book would then give a suggestion for a treatment plan and a follow up plan, and Geir would trust the suggestions that the book gave, since it is a book Geir himself had written.

Another property of the book is that it maintains Geir's skills. What is the point of learning something if one always forget?

Why is Geir's book secret? Imagine that you had build 19 pyramids alone, would you give away those pyramids for free? Probably not. If I write down a new idea, it is my property. To open a handwritten book that does not belong to you, would be like stealing.

The possibility that the book could end up in the wrong hands, is a problem I have been thinking about since I wrote my first book. In my first book, I made plans for the book to be unkidnapable. For the second book I wrote propaganda in the first page of the book, to scare people to not read in the book. The way I protect book number 3, is secret. I will know if someone other than me touches the book, and if that happens he or she will be banned. No other person than me will read in this book, not even king Harald V of Norway.