Det er lenge siden jeg tenkte "klok"

I dag måtte jeg sette meg ned å tenke på spørsmål om lykke og ensomhet. Jeg tror intet menneske kan bli lykkelig av å leve ett ensomt liv. Det finnes sikkert flere nivå av ensomhet. Hvis man sitter ute i sommersola og en sommerfugl lander på hagestolen man sitter på, da er man ikke helt ensom, for man har selskap av en sommerfugl. Likevel tror jeg den type selskap, havner nå et lavt nivå i et ensomhet-fellesskap rangering-system. En kontrast ville vært å ha en spesiell type menneske i sitt selskap. Den viktigste egenskapen dette mennesket kan ha, er å berike deg med ideer du synes er verd å ta vare på, tror jeg. En sommerfugl, et dement menneske eller et menneske som har interesser som du misliker, kan sannsynligvis ikke bidra med så mange ideer. .

Ensomhet blir kanskje dermed uunngåelig. Man må ha flaks på sin side, for å ikke bli ensom, eller havne på pluss-siden i fellesskap-ensomhet rangering-system Jeg mener å ha hørt et sitat: "sammen er vi mindre alene, men vi er alene". Her begynner "kloke" tanker å tåke vekk. I ensomhet bør man kanskje fokusere på å ta vare på seg selv og gjøre positive ting for seg selv, tenke over hvem man egentlig er... Noe slikt... Hva tror blogleser?