Covid og tango?

Da covid-19 brøt ut i Norge, stengte tangklobben ned all aktivitet og kansellerte alle arrengement. Det var kanskje lurt. Tangoklubben har i løpet av høsten startet opp med aktivitet igjen. Jeg er veldig usikker på hvordan jeg skal forholde meg til det.

På helsedirektoratet sine sider står det følgende:"Idretter med tett en-til-en-kontakt mellom utøverne, slik som kampsport, bryting, pardans mv., kan gjenoppta treninger så lenge antall treningspartnere begrenses til et fåtall faste partnere." (Redusert kontakt mellom personer)

Tangoklubben forholder seg til smittevernsreglene ved å si at delagerne bare kan danse med en dansepartener per arrangement. I tillegg begrenser klubben hvor mange som får lov til å delta, selv om de for eksempel har kjøpt meldemsskap og årspass.

Jeg har spurt flere av de jeg kjenner, hva hva de synes om at jeg eventuelt skulle deltatt. De fleste positiv til at jeg bør kunne delta, men selv om de er positiv til det, så er jeg veldig usikker på om jeg skal delta.

Hvis jeg skulle drevet med tango, så ville det antageligvis være med kun en eller to dansepartner i løpet hele høsten, kanskje hele året. Vi ville antageligvis hatt en åpen dialog om hva slags og hvor mange kontaktpunkter man har vært borti i løpet av dagen og på grunn av transport til danselokalet. De bruker kanskje bil eller el-sykkel.

På grunn av covid-frykt ville det antagligvis komme færre enn ti individer til for eksempel øving (practica som det også kalles). Jeg ville også hatt en åpen dialog angående fritidsaktiviter til andre folk jeg møter, eller ville planlagt å møte, slik at de kunne potenselt sett bedt meg holde meg unna dem, på grunn av deres bekymringer i forhold til covid. Jeg ville hatt stor forståelse for en slik tilbakemelding.

Jeg vet at det finnes de i Trondheim som driver med for eksempel håndball. Det er også tillatt ifølge helsedirektoratet: "Dersom gruppestørrelsen begrenses og det er faste treningsgrupper, kan lagidretter og andre idretter som ikke har vedvarende/langvarig nærkontakt, for eksempel fotball og håndball, utføre aktiviteten med normal kontakt mellom utøverne der dette er nødvendig."

Det er begrenset hvor mye jeg vet om smittespredning. Kan det være større risiko for smittespredning for de som driver med håndball enn de som driver med tango? Er det covid på håndballen, så er det potensielt veldig mange som vil være borti viruset? Er det covid på en tangodanser, så er det kanskje bare en annen person som også får covid i det lokalet?

En av de største usikkerhetsmomentene med covid er kanskje at det finnes de som får covid, men som får ingen symptomer. Hvordan skal samfunnet forholde seg til det? Hvordan skal samfunnet over tid ta hensyn til psykososiale behov? Har regjeringen, folkehelseinstituttet eller helsedirektoratet gjort noen tabber sålangt?

Jeg legger merke til at tangoklubben har blitt kraftig berørt at covid. De hadde investert mye tid på tangolokalet som befant seg på Båtmannsgata. Klubben hadde anskaffet eget gulv, malt vegger, kjøpt møbler og mer. Det var likevel usikkerhet knyttet til fremtidig leie av lokalet før covid.

Nå har de måttet planlegge for å avslutte leieforholdet der og signere et nytt leieforhold for et lokale i Kongens gate. Jeg har ikke vært der ennå, men jeg ser ut fra bilder at det er betraktelig mindre plass enn det vi hadde.

Ved tidligere år, har jeg og mange andre i klubben kjøpt medlemskap og årspass ved årets start eller slutt. Hva vil skje når året 2021 starter?

Jeg har fortsatt ikke bestemt meg for hvordan jeg skal forholde meg til oppstart av tango. Det finnes kanskje de i samfunnet som mener at jeg er en skjødesløs tulling, bare ved å vurdere å delta. Har bloggleser en mening angående tematikken?

Noen tanker om psykopati

Frekvensraten av psykopati sies å ligge på omtrent 1%. Det betyr at omtrent 54000 mennesker i Norge har psykopatiske trekk. På verdensbasis finnes det omtrent 78000000 slike mennesker.

Jeg kan tenke ut ganske mange spørsmål som kunne vært stilt til slike mennesker. Til hvilken grad har vedkommende blitt født slik, eller blitt slik i løpet av livet? Er det mye depresjon blant slike? Finnes det slike mennesker som også tror på karma? Hvis man samlet 100 slike mennesker på samme plass, bare dem og ingen andre, hva ville skjedd? Ville de se sitt eget problem, eller ville de kanskje forverret seg?

Mer essensielle spørsmål: Hvordan skal man forholde seg til slike? Er det mulig å få slike mennesker til å fungere i samfunnet, uten at de skaper problemer? Er det kanskje til og med misforstått at det ikke kan finnes tilfeller av de som kan bli bedre av terapi?.

Det er en episode av TV-programmet "Innafor", som har fått meg til å tenke på tematikken. Episoden het "Psykopat". To psykologspesialister og en psykolog hadde forskjellige ting å si angående psykopati.

Pål Grøndahl (psykologspesialist) ved Gaustad sykehus, var bedt om å beskrive denne type mennesker. Personer med psykopatiske trekk kan ha svært ulike profiler og dermed også være ulik hverandre. De har markerte avvik i forhold til hvordan en vanligvis tenker, føler og handler. Mangel på empati er et problem. Det var en diagnose tidligere (ca 90-tallet).

Er det mulig for personer med psykopatiske trekk å forandre seg? For å få svar på dette, dro Gisle til Trondheim for å snakke med Aina Gullhaugen (psykologspesialist), som jobber for Stendi (aksjeselskap, privat omsorg). Hun har nøstet i ulike tilfeller og mener at man kan komme et langt stykke lengre enn man før hadde trodd.

En sentral utfordring er å få de til å komme med innrømmelser. Det maksimale potensialet ved behandling, ser ut til å være uklart. Man kan likevel velge å være positiv. At ingenting kan gjøres, kan ha vært feil perspektiv.

Programleder, Gisle, opplyser om at Gullhaugen sine teorier blir ansett som kontroversielle og at forskning peker i alle retninger. Asle Sandvik (psykolog) ved politihøyskolen i Stavern, fortalte om studier som sier at terapi kan gjøre at de blir verre.

Ved å lære om følelser som de selv ikke forstår så godt, kan de finne ut hvordan de kan bli flinkere til å handle psykopatisk. For å forandre personlighetstrekk, må man først ville det selv. De kan ha det perspektivet at de selv ikke har noe problem og at de derfor ikke vil oppsøke hjelp.

Bloggleser lurer kanskje på hva jeg selv tror er sant, når det tydeligvis finnes ganske forskjellige perspektiver på psykopati. Siden det finnes så mange ulike profiler, så finnes det kanskje også flere ulike svar basert på hvilken type profil man forholder seg til.

En person med en spesifikk profil, kan det være verd å forsøke å hjelpe med terapi. Ved en radikalt andreledes profil, er det høyere risiko for at vedkommende kan bruke terapien til å tenke ut hvordan handle mer kynisk i forhold til andres følelser.


Gisle hadde samtaler med personer som hadde psykopatiske trekk. En av dem satt i Ila fengsel på grunn av en alvorlig voldsdom. "Kælle" (fangen) ville distansere seg fra definisjonene som andre hadde satt på han. Det finnes langt verre mennesker, mente han. Det kom ikke så mye ut av det møtet.

På en cafe møtte Gisle en person som ifølge seg selv var psykopat tidligere. Rodrigo kunne fortelle mye om seg selv. Han forklarte hvorfor han tidligere drev med dyreplageri. Det handlet for han om å føle på makt.

"Man finner folk som er svakere enn andre mennesker. Folk som er lettere å lure og utnytte", fortalte han. Han følte ikke på dårlig samvittighet, og han hadde ellers lite medfølelse. Han fortalte om den frihetsberøvelsen han hadde utsatt en annen for. Den frykt og gråt han så, gav han mer energi. "Jeg kan si at jeg angrer på det, men jeg kan ikke si at jeg føler på den angeren", sa han. Hans råd var at man må komme seg bort fra en sånn person.

Som seer kunne man få det inntrykk av Rodrido, at han bare klarer å oppføre seg i perioder, før han får tilbakefall til sin psykopatiske adferd. Jeg har ikke noen sterke meninger på om en slik person kan lære seg å fungere i samfunnet. Jeg synes likevel at de to hadde en nyttig samtale.


Hvordan skal man forholde seg til noen med slike trekk. Hvis handlingene som er gjort ikke er for alvorlige, kan man kanskje gi vedkommende maks et par uker på å kompensere for den skaden som er gjort. Hvis det ikke skjer, og hvis vedkommende generelt ikke vil innrømme sine egne feil, så ser jeg ikke så mange andre alternativer enn å gi opp på vedkommende. Hva tror bloggleser?

Programmet kan forresten ses på NRK sine sider: https://tv.nrk.no/serie/innafor/2020/MDDP12100420