Kappebloggerens tangorealiteter

Jeg var nylig i Finland for å danse tango. Noe jeg kom til å tenke på i etterkant, var et det var få unge til stede. Som regel har jeg alltid forsøkt å være helt forventningsløs når det gjelder tango. Likevel har jeg for tiden hadd lett for å danne meg et slags "tenk om" tankemønster. Sent i desember i fjor skrev jeg følgende på bloggen:

"Av og til tenker jeg at tangotilværelsen kunne vært mer interessant dersom jeg for eksempel danset med en relativt ung person der hvor læring-aspekter ikke var den eneste interessen, når vedkommende danset med meg. Kanskje en person som mente at det var et eller annet sosialt aspekt ved denne samhandlingen som var interessant. Kanskje mer spesifikt en person som var eldre enn 21 men yngre enn 28. En person som var singel, og hadde en slik sosiologisk bakgrunn der hvor kvinnens kommunikasjon med meg var et velbehag for mine ører. At interessen for tango var vedvarende og at vedkommende ikke verken var nødt til eller ønsket å reise vekk."

(link)

Jeg ser at jeg kunne formulert en mye bedre setning. Jeg kan forestille meg at jeg kan endre opp med å slite med å justere egen forventninger til det som er rimelig, i mange tiår fremover. 30 år frem i tid vil jeg kanskje reise til et eller annet tangoarrangement, og tenke for meg selv, gitt at jeg fortsatt er singel mann: "tenk om jeg kunne havne i en tangorelasjon der jeg kom godt overens med en kvinne, som var singel, i riktig alder, likte meg godt og hadde alle de kvaliteter jeg mest verdsatte, og oppståelsen av et varig forhold ville ikke være problematisk". Jeg kan omtrentlig forutse meg selv, at jeg ikke vil klare å styre unna sånne tankemønster, uansett hvor urimelig de er.

Da jeg var i Finland var jeg på kurs med medinstruktøren jeg egentlig ikke kommer godt overrens med. Folk jeg møtte, slet med å skjønne hva jeg het, og hvor jeg kom fra. Jeg kunne like gjerne byttet ut Geir, fra Trondheim, Norge, med Gukkegurregørra fra Gnirkgnurkland. Ingen av dem vil ha noen kontakt meg meg, nå som jeg er tilbake i Trondheim. Jeg setter neppe min fot i Finland igjen.

Da jeg var tilbake på practica i Trondheim, endte jeg opp med å øve mine nye kunnskaper sammen med Leo. I vår vil Leo være instruktør for NTNUI tango, hvilket er et stort pluss. Og ved practicaene i regi av Trondheim tangoklubb, danser jeg altså på dags dato best sammen med en mann.

Uansett... Sånne unyttige tankemønster som jeg tidvis ender opp med å tenke, er vel ikke annet enn et typisk første verden problem, der hvor individet ender opp med å overfokusere på seg selv, og muligheten for en romantisk relasjon til fordel for seg selv. Det mer nyttige tankemønster er kanskje: hva kan jeg være fornøyd med, som ikke overfokuserer med meg selv? Hva med alle bloggsuksessene og de trivelige samværet med familie og Nils? Teltturer, gåturer langs nydammen, gåturer med hunden Varga, hjembrygging og brødbakst. Det gjelder å alltid gjøre sitt beste i å oppsøke de mest nyttigste tankemønster.

Mors laptop reparert på 1 2 3

1
Teste at det faktisk er skjerm som er ødelagt.

2
Ta ut skjermen og sett inn brukt skjerm kjøpt på ebay England.

3
Plasser mor foran skjermen for å bekrefte om hun er fornøyd.

Fire dager med tango i Finland

Jeg er en person som absolutt ikke liker å reise.  Likevel dro jeg til Helsinki, Finland onsdag  i forrige uke for å ta kurs i tango. Derettert ble så tango på torsdags kveld,  to runder med kurs i tango vals, ett i vanlig tango, dagsmilonga og senere kveldsmilonga på fredagen, to runder kurs med vanlig tango, dagsmilonga og kveldsmilonga på lørdagen,  dagsmilonga og kveldsmilonga på søndagen,  før jeg så dro tilbake til Trondheim  tidlig på morgenen i dag. Med andre ord ganske mye tango.

Lokalene var til tider meget fancy.

Gøkkegørra møtte opp i sin klassiske sløyfe (til kveldsmilonga) og danset med deg folk i alle slags former og størrelser. Finner, russere, estere, latviske... Enkelte av disse utholdte å fanse med meg mer enn en gang. Mange der hadde ikke ønske om å danse meg meg. Slik vites ved at de ser vekk.

Følgende dansemanøver alene var årsak til at jeg kan kalle turen en suksess:

Nå får det være nok festivaler for en stund. Gøkkegørra kan nemlig ikke fordra å reise. Dessuten var jeg svært ofte utenfor egen komfortsone ved å by ukjente mennesker til dans. Det eneste ord et jeg lærte utenom "moi", som betyr "hei" var "anti x i" som betyr "beklager".

Aldri overoppsnakk en mulig utfall

For omtrent 4 og et halvt år siden var det en stornyhet at en norsk 15-åring skulle skrive kontrakt med Manchester United. Mats Møller Dæhli het spilleren. For å sitere Morten Langli slik det ble skrevet av vg på den tiden:

"Jeg har aldri sett et større talent på det alderstrinnet. Og det inkluderer Mohammed Fellah, Harmeet Singh, Daniel Fredheim Holm og Daniel Braaten"

(link)

I dag en Dæhli en spiller for den tyske klubben Freiburg. I dag spilte forøvrig Freiburg mot Hertha Berlin. Freiburg vant 0-2, men Dæhli satt på benken hele kampen. Freiburg er likevel et nedrykkstruet lag, med Paderborn, Hertha Berlin og Stuttgart under seg på tabellen og med Dortmund, Mainz, Hamburger og Køln over seg på tabellen.

I fjor spilte Dæhli for premier league klubben Cardiff. Også i Cardiff satt Dæhli mye på benken, både før og etter at Cardiff rykket ned. Ole Gunnar Solskjær var forresten manager for Cardiff, men fikk tidlig sparken etter nedrykk. I 1999 ble Egil "Drillo" Olsen manager for fotballklubben Wimbledon. Klubben rykket ned, Egil Olsen fikk sparken, og hele klubben ble oppløst 4 år senere.

Jeg tror at en fellesnevner for disse 3 er at folk i Norge antageligvis har hatt store forventlinger til disse personene i disse rollene. At Dæhli sitter på benken, betyr ikke at det er en dårlig spiller. Faktisk så er Dæhli en av Norges aller beste fotballspillere. Jeg har mer inntrykk at det å havne på benken i et nedrykkstruet lag to år på rad, kan betegnes som uflaks.

Betyr det at Solskjær og Olsen fikk sparken fra Cardiff og Wimbledon, at disse er dårlige som managere? Antageligvis ikke. Det mer reelle bildet er at Cardiff og Wimbledon var i beste fall middelmådige lag, med utålmodige styreledere. Å sammenligne fotball med sjakk, fungerer kanskje for de rikeste klubbene, som i stor grad kan kjøpe alle de spillerne de har bruk for. Fattigere klubber må justere seg i forhold til det de har.

Betyr slike hendelser at norske media lærer hva de bør snakke om eller ikke? Tilsynelatende absolutt ikke. Fotballtalentet Martin Ødegaard; aldri før har jeg sett en så overoppsnakket sak innenfor idrett. Disse media som overdriver sitt snakk, har kanskje ikke vurdert muligheten at Ødegaard kan bli en fiasko for reservelaget til Real Madrid. De har tilsynelatende aldri vurdert muligheten for at Ødegaard aldri vil spille for Real Madrids A lag, eventuell aldri blir en fast spiller for Real Madrids A lag. Her behøver jeg kanskje ikke minne på situasjonen til Dæhli.

Mine egne holdninger

En av mine mest grunnleggende holdninger er å aldri glede seg til noe som helst. Hvorfor en slik holdning? Hvis jeg hadde gledet meg til noe, og ting ikke ble slik jeg hadde tenkt meg, ville jeg risikere å bli rimelig skuffet. Jeg anser det som betydelig mer nyttig å være forventningsløs, og anse det som en bonus at noe positivt skjer, hvis det skjer, når noe positivt kan skje. Eksempelvis var jeg nøytral i forventning til festivalen i Ås, og det var positivt at jeg i etterkant var fornøyd.

Hvis jeg skulle være overoptimistisk så kunne jeg foreslått følgende type utfall: At de forente nasjonen (FN) gjorde en enorm positiv måloppnalese i løpet av året, som skilte seg ut fra tidligere år. Ban er optimistisk til klima forhandlinger. Jeg har absolutt ingen tiltro til klimaforhandlinger.

En av de mest overoptimistiske utfall jeg kan tenke meg er at man ved årets slutt kan si at det har oppstått lyspunkter fra områder som er herjet av krig, helst i retning av at krig opphører i for eksempel Kongo, Sentralafrikanske republikk, Sør Sudan, Sudan, Egypt, Libya, Kamerun, Nigeria, Somalia, Yemen, Mexico, Syria, Iraq, Afghanistan og Ukraina. Alle områdene i rødt på kartet:

Overoptimistisk vill være å forvente at vi fikk høre flere utsagn på nivå med Abdel Fattah el-Sisi:

“It’s inconceivable that the thinking that we hold most sacred should cause the entire umma (multinational community of Muslim believers) to be a source of anxiety, danger, killing and destruction for the rest of the world. Impossible! That thinking – I am not saying ‘religion’ but ‘thinking’ – that corpus of texts and ideas that we have sacralized over the years, to the point that departing from them has become almost impossible, is antagonizing the entire world. It’s antagonizing the entire world!

“Is it possible that 1.6 billion [Muslims] should want to kill the rest of the world’s inhabitants – that is 7 billion—so that they themselves may live? Impossible! … I say and repeat again that we are in need of a religious revolution. You, imams, are responsible before Allah. The entire world, I say it again, the entire world is waiting for your next move… because this umma is being torn, it is being destroyed, it is being lost – and it is being lost by our own hands.”

(finner ikke orginalkilden)

El-Sisi setter spørsmålstegn ved at det mulismer holder hellig, er kilde til angst, fare og ødeleggelse for resten av verden. Han stiller spørsmåltegn ved holdninger der man tror at 1.6 milliarder muslimer skulle ønske resten, 7 millarder, døde. El-Sisi er diktator i Egypt; et land der flertallet av folket ved sitt første valg stemte på at landet skulle styres rett i dassen av Mohamed Morsi.

Hvordan skal vi få verden til å bli et bedre sted? Jeg vet ikke. Folk flest forventer antageligvis at vi alltid vil klare å gjøre verden til et bedre sted. Likevel er urealistisk å forvente at verden blir et bedre sted i løpet av 2015, men det kan skje. Hvis en forbedring ikke skjer, så kan man ikke klandre FNs sekretærer, men istedet dets medlemsland manglende samhandling. Man kan klandre de mennesker som med vilje gjør ondskap, for eksempel verdens mest onde mennesker som samler seg i Syria og Irak under navnet ISIL, der hvor de kan gjøre kriminalitet uten å bli fengslet.

Vinterfestival i Ås 2015

Fredag kjørte jeg og Åge sammen til Østersund, Sverige. Åge er en 66 år gammel bonde fra Frosta, som er godt aktiv i tangomiljøet i Trondheim. Vi diskuterte en lang rekke ting i både innenriks og utenrikspolitiske tema, før vi omsider var vi fremme i Ås, omtrent klokken 17.30. Stedet gav et ganske godt førsteinntrykk, med sin røde og blå belysning på en snøfigur utenfor danselokalet.

Vi spiste et velkomstmåltid der, før vi dro videre for å sjekke inn på hvert vårt hotell i Østersund. Jeg sjekket inn på et hotell som het Hotell Jämteborg, mens Åge sjekket inn på et hotell omtrent 300 meter lenge bort. Klokken 19.45 kjørte vi fra Østersund tilbake til Ås, der hvor selve dansekvelden startet klokken 20.00. Vi gjorde noen underholdende danseøvelser i det som var en guidet practica.

Senere på kvelden danset jeg med de ulike tilreisende til festivalen. Omtrent ti stykker hadde reist fra Trondheim. Flertallet var lokale folk, og folk fra Sundsvall, Umeå og Stockholm. En lang rekke andre stedsnavn ble var nevnt, og jeg innså at jeg burde ta en titt på google maps senere. Det var oppnådd rekord i antall tilreisende til arrangementet. Et sted mellom 150 og 200 mennesker tror jeg. Bildet under beskriver belysningen.

Neste dag tok Åge bilde av meg fremfor snø-skulpturen.

Jeg tok så et bilde av Åge. Både på dagen og på kvelden danset Åge med en orkan-dansestyke som feide over Ås.

Til dagsmilongaen gikk jeg for en mindre pyntet stil. Vi fikk lunch som besto av laks.

På kvelden var det en litt mer høytidelig middag, der det ble servert blant annet roastbiff. Det var en del der som holdt taler der, men jeg kunne ikke få med meg hva som ble sagt, fordi det var mange som lagde støy med tallerkenlyder. Gjennom hele arrangementet ble det servert kaffe, te, kaker og brød med pålegg.

Bordene ble etter hvert fjernet, og vi danset kveldsmilonga. Senere på kvelden ble det litt showdans.

Neste dag, på søndagen, drev jeg å grublet på en liten gåte: hvordan skal jeg klare å lage blogg-underholdning av helgens hendelser. Jeg fant ut at  mitt mest dominerende inntrykk var at arrangørene av festivalen fremsto som ganske omsorgsfulle. Fire større måltider i tillegg til kaffe var et trivselsskapende element. Fra Norge hadde jeg tatt med meg hjembakt brød og ost. Denne maten endte jeg hovedsaklig opp med å ta med meg uspist tilbake til Norge.

Mitt andre dominerende inntrykk var at jeg hadde lært tango mer effektivt på en helg, enn jeg har lært den siste måneden i Trondheim. Årsaken til at det kan bli slik, er at de fleste av de jeg danset med opprettholdt et rimelig høyt ferdighetsnivå i Ås. I Trondheim ender jeg mer opp med å lære bort enn å lære meg selv å bli dyktigere, dette fordi det er ganske sjeldent jeg får muligheten til å danse med folk som holder et høy ferdighetsnivå.

Under oppholdet var det et par språklige misforståelser for min del. Jeg hørte en setning som inneholdt ordet berøm. Hva betydde dette mon tro? At jeg var berømt, kanskje fordi jeg hadde to kvaliteter som var sjelden ved arrangementet; at jeg var både norsk og under 35 år gammel tangodanser. Berøm handelt om skryt, altså at jeg hadde danset godt. En språklig usikkerhet for meg var ordet Ståd. Det sto godt merket på en dør ordet "Ståd". Jeg åpnet døren for å skjønne hva slags type rom det var.  Bare vaskekluter å se i det rommet.

Åge hadde en språklig usikkerhet rundt ordet "byn". For svenskene er "byn" bygda, mens "stan" er byen. Kanskje noen endte opp med oppfatningen at Åge bodde på et hotell på bygda under oppholdet. Konklusjon hele arrangementet: tommel opp til arrangørene.

De globale militærkrefter

Nato og Russland

Verdens største militærkraft er Nato (i blått på kartet). Sjefen for Nato er per dags dato, Jens Stoltenberg (wikipedia link). Innad i Nato ser et ut som om Europa generelt ruster ned, mens USA er stabil. Samtidig ruster Russland opp i militæret (nrk link). På papiret er Russland med i en slags partnerskap for fred med NATO.

I realiteten ser det ut som om Russland oppfører seg truende (?) i forhold til resten av Europa, med for eksempel fly-øvelser i norsk terriotorium over mange år. (nrk link). Skal man tro PST så driver russerne også med spionasje i Norge. Skal man tro det Svenske forsvaret, så har det trolig vært russiske ubåter i svensk farvann (nrk link).

 

I fjor så man Russland annektere Krim fra Ukraina. Per dags dato er russiske soldater aktive i krigføring i Donetsk i Ukraina. Russland har lenge påstått at de ikke har styrker i Ukraina. Hvis man skal tro Putin på dette, så må det bety russiske soldater har tatt med seg militært utstyr fra den russiske hær og kjemper frivillig i Ukraina uten lønn. Dette betyr isåfall også Putin ikke har kontroll over eget militære. Derfor har jeg liten tro på russiske styresmakters transparens.

Det er riktignok en del russere i Ukraina (rødt på kartet). Jeg synes likevel det er veldig synd at de tilsynelatende at det kjempes militært så hardt øst i Ukraina, at hver en by der kanskje blir lagt i ruiner før en politisk løsning kan oppstå. Et hypotetisk alternativ kunne kanskje vært, at i stedet for å ødelegge disse byene, så kunne Russland fått kjøpe områdene i rødt på kartet. Men ingen nasjon vil vel noen gange anskaffe nok penger til å kjøpe opp hver en bygning i en hel by?

En klassisk teori innenfor internasjonal politikk er at hvis en nasjon ruster opp, og oppfører seg truene, så har ikke de andre nasjonene annet valg enn å ruste opp tilsvarende, med hensikt å avskrekke et eventuelt angrep. Det er kanskje litt synd at man blir tvunget til å bruke så mye økonomiske ressurser på militære, ettersom at slike ressurser kunne heller vært brukt på å bygge en nasjon, men slik blir det.

En liten sidespor: Jeg mistenker at russerne generelt lager bedre militært utstyr en amerikanerne, i både jagerfly og gevær. Antageligvis lagde svenskene bedre jagerfly enn amerikanerne, men Norge endte opp med å kjøpe de amerikanske jagerflyene.

Den Afrikanske union

Det er mye kaos i Afrika per dags dato. Rwandiske terrorister har skapt fandenskap i Den demokratiske republikken Kongo i mange år. Etterhvert bevegde disse seg til Den Sentral-afrikanske republikk og skapte kaos der også.

Sudan ble splittet opp i Sudan og Sør-Sudan. Dette førte tilsynelatende til at Sør-Sudan ble mer krigsherjet. Begge land er altså preget av konflikt. Nord for Sudan har vi Egypt som er plaget med islamister Sinai. Også nabolandet Libya har vært, er plaget av islamister og borgerkrig. Somalia er plaget av islamister. Kamerun og Nigeria er plaget av terroristene og drit-ungene i boko haram. Mali sliter også, med for eksempel problemer som sprer seg fra Libya, vandrende  Tuareger som som ser krig som eneste utvei, i tillegg til at det er islamistiske terrorister i landet.

Altså, store sammenhengende områder i Afrika er i ulik grad preget av konflikt. Hvis landegrensene mellom Kongo, Den Sentral-afrikanske republikk, Sudan, Sør-Sudan, Egypt, Libya, Kamerun, Nigeria, var fjernet, så ville det vært snakk om et sammenhengende land.

På papiret skal for eksempel FN være militært aktiv i Kongo. Men slik jeg har forstått FN, så er dette et byråkrati som helst gjør alle andre oppgaver enn krig. Mange av disse oppgavene gjør de også veldig godt, og det er en god transparens i hva de gjør, men kanskje er den afrikanske union en bedre kandidat til å løse konflikter militært. Per dags dato er det Robert Mugabe (wiki link) som er ordfører for AU. I 2009 var det Gadaffi. Jeg anser begge som maktsyke diktatorer. Det er likevel mulig at en slik person som Mugabe kan være med å løse konflikter.


Ps: Jeg er ikke så flink til å vite hvilken betegnelse jeg skal bruke på mange av de som er med på å lage konflikter. Noen kaller jeg islamister, da en mer passende beskrivelse er terrorister, eller kanskje drittsekker.

Til mine faste blogglesere

Dette innlegget ble litt til fordi jeg fikk inntrykk av at enkelte blogglesere ble utålmodig med tanke på nye innlegg. Om dagens innlegg ikke faller er interessant, kan jeg meddele at det sannsynligvis kommer et helt trivielt til helgen. Jeg synes forøvrig det er klønete å planlegge nedlegging av flybasen i Bodø, av militærstrategiske årsaker.