Aldri overoppsnakk en mulig utfall

For omtrent 4 og et halvt år siden var det en stornyhet at en norsk 15-åring skulle skrive kontrakt med Manchester United. Mats Møller Dæhli het spilleren. For å sitere Morten Langli slik det ble skrevet av vg på den tiden:

"Jeg har aldri sett et større talent på det alderstrinnet. Og det inkluderer Mohammed Fellah, Harmeet Singh, Daniel Fredheim Holm og Daniel Braaten"

(link)

I dag en Dæhli en spiller for den tyske klubben Freiburg. I dag spilte forøvrig Freiburg mot Hertha Berlin. Freiburg vant 0-2, men Dæhli satt på benken hele kampen. Freiburg er likevel et nedrykkstruet lag, med Paderborn, Hertha Berlin og Stuttgart under seg på tabellen og med Dortmund, Mainz, Hamburger og Køln over seg på tabellen.

I fjor spilte Dæhli for premier league klubben Cardiff. Også i Cardiff satt Dæhli mye på benken, både før og etter at Cardiff rykket ned. Ole Gunnar Solskjær var forresten manager for Cardiff, men fikk tidlig sparken etter nedrykk. I 1999 ble Egil "Drillo" Olsen manager for fotballklubben Wimbledon. Klubben rykket ned, Egil Olsen fikk sparken, og hele klubben ble oppløst 4 år senere.

Jeg tror at en fellesnevner for disse 3 er at folk i Norge antageligvis har hatt store forventlinger til disse personene i disse rollene. At Dæhli sitter på benken, betyr ikke at det er en dårlig spiller. Faktisk så er Dæhli en av Norges aller beste fotballspillere. Jeg har mer inntrykk at det å havne på benken i et nedrykkstruet lag to år på rad, kan betegnes som uflaks.

Betyr det at Solskjær og Olsen fikk sparken fra Cardiff og Wimbledon, at disse er dårlige som managere? Antageligvis ikke. Det mer reelle bildet er at Cardiff og Wimbledon var i beste fall middelmådige lag, med utålmodige styreledere. Å sammenligne fotball med sjakk, fungerer kanskje for de rikeste klubbene, som i stor grad kan kjøpe alle de spillerne de har bruk for. Fattigere klubber må justere seg i forhold til det de har.

Betyr slike hendelser at norske media lærer hva de bør snakke om eller ikke? Tilsynelatende absolutt ikke. Fotballtalentet Martin Ødegaard; aldri før har jeg sett en så overoppsnakket sak innenfor idrett. Disse media som overdriver sitt snakk, har kanskje ikke vurdert muligheten at Ødegaard kan bli en fiasko for reservelaget til Real Madrid. De har tilsynelatende aldri vurdert muligheten for at Ødegaard aldri vil spille for Real Madrids A lag, eventuell aldri blir en fast spiller for Real Madrids A lag. Her behøver jeg kanskje ikke minne på situasjonen til Dæhli.

Mine egne holdninger

En av mine mest grunnleggende holdninger er å aldri glede seg til noe som helst. Hvorfor en slik holdning? Hvis jeg hadde gledet meg til noe, og ting ikke ble slik jeg hadde tenkt meg, ville jeg risikere å bli rimelig skuffet. Jeg anser det som betydelig mer nyttig å være forventningsløs, og anse det som en bonus at noe positivt skjer, hvis det skjer, når noe positivt kan skje. Eksempelvis var jeg nøytral i forventning til festivalen i Ås, og det var positivt at jeg i etterkant var fornøyd.

Hvis jeg skulle være overoptimistisk så kunne jeg foreslått følgende type utfall: At de forente nasjonen (FN) gjorde en enorm positiv måloppnalese i løpet av året, som skilte seg ut fra tidligere år. Ban er optimistisk til klima forhandlinger. Jeg har absolutt ingen tiltro til klimaforhandlinger.

En av de mest overoptimistiske utfall jeg kan tenke meg er at man ved årets slutt kan si at det har oppstått lyspunkter fra områder som er herjet av krig, helst i retning av at krig opphører i for eksempel Kongo, Sentralafrikanske republikk, Sør Sudan, Sudan, Egypt, Libya, Kamerun, Nigeria, Somalia, Yemen, Mexico, Syria, Iraq, Afghanistan og Ukraina. Alle områdene i rødt på kartet:

Overoptimistisk vill være å forvente at vi fikk høre flere utsagn på nivå med Abdel Fattah el-Sisi:

“It’s inconceivable that the thinking that we hold most sacred should cause the entire umma (multinational community of Muslim believers) to be a source of anxiety, danger, killing and destruction for the rest of the world. Impossible! That thinking – I am not saying ‘religion’ but ‘thinking’ – that corpus of texts and ideas that we have sacralized over the years, to the point that departing from them has become almost impossible, is antagonizing the entire world. It’s antagonizing the entire world!

“Is it possible that 1.6 billion [Muslims] should want to kill the rest of the world’s inhabitants – that is 7 billion—so that they themselves may live? Impossible! … I say and repeat again that we are in need of a religious revolution. You, imams, are responsible before Allah. The entire world, I say it again, the entire world is waiting for your next move… because this umma is being torn, it is being destroyed, it is being lost – and it is being lost by our own hands.”

(finner ikke orginalkilden)

El-Sisi setter spørsmålstegn ved at det mulismer holder hellig, er kilde til angst, fare og ødeleggelse for resten av verden. Han stiller spørsmåltegn ved holdninger der man tror at 1.6 milliarder muslimer skulle ønske resten, 7 millarder, døde. El-Sisi er diktator i Egypt; et land der flertallet av folket ved sitt første valg stemte på at landet skulle styres rett i dassen av Mohamed Morsi.

Hvordan skal vi få verden til å bli et bedre sted? Jeg vet ikke. Folk flest forventer antageligvis at vi alltid vil klare å gjøre verden til et bedre sted. Likevel er urealistisk å forvente at verden blir et bedre sted i løpet av 2015, men det kan skje. Hvis en forbedring ikke skjer, så kan man ikke klandre FNs sekretærer, men istedet dets medlemsland manglende samhandling. Man kan klandre de mennesker som med vilje gjør ondskap, for eksempel verdens mest onde mennesker som samler seg i Syria og Irak under navnet ISIL, der hvor de kan gjøre kriminalitet uten å bli fengslet.