Hva er jeg egnet til å drive med?

Jeg finner ikke solide svar på det stilte spørsmålet, og dagens innlegg kunne like så godt endt her.

Hva slags type jobb er jeg egnet til å ha? Jeg gjør meg den tanken, at man i mange jobber må gjennomføre universitet og høgskole utdannelse, før man får grunnlag til å få prøvd seg i yrket der utdannelsen er et krav. Dermed er følgende scenario mulig: etter å ha studert, så finner man ut at det man ikke har lyst til å drive med det man har studert for å bli.

I bakhodet har tanken, at dersom jeg skal studere noe til høsten, er jeg nødt til å søke før en viss tidsfrist som utgår en gang i neste måned. Jeg kunne fortsatt å studere pedagogikk, men jeg er skeptisk til om dette er lurt. Et tegn til dette er noe jeg opplevde her om dagen. Før i tiden var det ofte slik at jeg syntes det var morsomt å vise litteratur til noen som ikke studerte, for så å vitne den avskrekkende reaksjonen hos dem, og samtidig tenke for meg selv at "dette er en trivelig bok". Det jeg opplevde nylig var likevel, at en bok tilsynelatende relevant for min oppgave, avskrekket selv meg. Kanskje bør jeg heller prøve å skaffe meg en enkel vikar-jobb.

For de som ikke har lest tidligere innlegg, så begynte det med at jeg fant ut at jeg ville skrive en oppgave om trivsel. Dette utviklet seg videre til at jeg valgte å fokusere på sammenheng mellom kommunikasjon og trivsel. Jeg formulerte setninger som: "Kommunikasjon som grunnleggende faktor for trivsel på arbeidsplassen". Jeg fant ut at selv dette var en for vid oppgave, og utviklet videre formulering som: "Hvilke kommunikative strategier benytter ansatte seg av for å fremme trivsel på arbeidsplass?". Dette både i hensyn til seg selv og til andre.

Jeg har til hensikt å gjennomføre intervju. Sentrale begreper tenker jeg kan være: personlige målsetninger, fornuftig arbeidsfordeling, anerkjennelse, ros, inspirasjon, tillit, inkludering, tydelighet i kommunikasjonen, og om tidspress hadde noe innvirkning på kommunikasjonen. Jeg innser at det finnes mye jeg kan potensielt bruke av litteratur. Jeg lånte to bøker som handlet om anerkjennelse. Disse bøkene syntes jeg virket grei. Det var verre med massiv håndbok med kommunikasjons-ferdigheter.

Mitt problem er kanskje litt det at det føles som om jeg ikke er i stand til å lage få til god kvalitet på oppgaven. Det føles som om jeg kunne knotet med oppgaven i flere tiår uten å få til en god kvalitet. Jeg føler meg betydelig mer dyktigere til å fyre opp i en vedovn og campe der som et slapt dovendyr. Folk som har sett meg campe foran en ovn har uttalt at jeg ser ut som en varmesøkende, daff katt. Ikke gjør jeg nødvendigvis noe viktig mens jeg sitter der heller, men gjerne bare ser på at ved brenner. Kanskje ser jeg youtube-klipp av at Magnus Carlsen spiller sjakk (wiki). Det er nesten som om jeg er for lat til å ha min egen dømmekraft i sjakk, eller er for skuffet over egne ferdigheter, og at jeg derfor ser meg fornøyd med å se på andres vurderinger.

Såvidt jeg har skjønt, så mener blogg-kommentator at jeg har potensialet til å bli en utmerket "løpsgaselle" ( en person som løper like elegant som en gaselle).  Hva annet enn gaselle kan jeg tenkes å være egnet til? Forhåpentligvis er jeg egnet til mer en praktisk frakt av biologisk masse. Altså biltur over grensen slik at turplanleggeren får med seg mer av snus kvote over grensen, ved å fordele kvote på meg, der hvor jeg selv ikke hadde noen interesse av å være der, og kjøpter fat med 7up, bare for å kjøpe noe. Jeg oppfordrer blogg-kommentator til å komme med flere ideer til hva jeg kunne vært egnet til.

En tam hverdag

I min hverdag er det for tiden lite som skjer. Per dags dato, studerer jeg ved NTNU, men jeg er svært usikker på om jeg har lyst til å fortsette med dette til høsten. Jeg tror det er fare for at jeg begynner å bli universitets-lei, uten at jeg helt vet årsaken til dette.

Jeg vet heller ikke hva jeg skal finne på i fritiden min heller. Jeg gjør fekting, judo og tango 1 gang i uken, men uten noen spesielt stor entusiasme. Jeg er ikke den typen som ser så mye tv, ettersom jeg synes det er som regel lite interessant som sendes. Før i tiden likte jeg "Discovery channel", siden jeg opplevde at jeg lærte interessante ting, og dette var gjerne noe vitenskap. Discovery channel per dags dato, lever ikke opp til mine forventninger.

Dc sender alt utenom vitenskap, virker det som. Altså de sender reality program slik som mange andre kanaler også gjør. Dc kunne nesten skiftet navn til "reality program kanalen". De sender motorsykkel-mekking, bil-mekking, akusjonering, lagersalg, fisking, skogshogst, pante-salg, og nylig har de også funnet på å sende om ulovlig hjemmerbrent og alkohol salg (noe jeg forøvrig ikke skjønner jussen ved. Lite lurt å vise sitt ansikt på tv, når man gjør noe ulovlig, skulle jeg trodd). Jeg kunne sagt noe tilsvarende om en helt del andre kanaler, slik som History channel og Mtv (som heter Music Television, men ikke sender musikk lengre).

I et tidligere innlegg skrev jeg også at jeg kunne spille dataspill som avveksling, men  nå føler jeg egentlig at det ikke finnes spill som jeg har lyst å spille. Jeg har vært på besøk til Kristian for å se på at han spilte spillene "Metal gear rising" (5) og "God of War: ascension" (4). Jeg har ikke sett han spille gjennom hele, men  av det jeg har sett, så er jeg ikke imponert. Metal gear serien har har etter min mening tidligere lagt vekt på sniking og merkelige scenarioer, mens rising utelukkende handler om å knuse ting med et samurai sverd, noe jeg synes virker for ensformig.

Også GoW, synes jeg virker ensformig. Altså, det første Gow spillet, synes jeg var bra siden det var helt nye ideer, men å fortsatt se Kratos knuse ting med sine kjettingsverd 3 spill senere (hittill i gow4: uten fascinerende puslespill), blir for kjedelig meg.

I år har jeg ellers hørt mer på radio enn tidligere. Jeg føler meg litt som en pensjonist etter som at jeg som oftest hører på p2; en radiokanal som mest sender samtaler mellom folk, og gjerne politisk og kulturelle aktuelle tema. Men det å høre på p2 er heller ikke det mest fascinerende å finne på. Av og til tenker jeg at jeg skal sette meg ned å skrive et fiksjons-verk som blir som en lengre novelle eller bok, men i det jeg starter kommer ikke lengre enn å skrive overskriften, før jeg så går tom for ideer, eller at det stopper opp.

Kanskje jeg har utviklet en evne til å være vanskelig å fascinere. Kanskje jeg ikke lenger vet helt hva jeg ønsker, samtidig som jeg tenker at man alltid burde ønske sikkerhetsprotokoller for seg selv, sannhet og rettferdighet, men dette blir kanskje litt for abstrakte ideer. Her som jeg sitter å skriver, så tenker jeg i øyeblikket at det kanskje også er slik at det ikke er så mange ting jeg liker. Jeg liker ikke ideen om å reise, og når det gjelder musikk, så har jeg en idee om at jeg kanskje liker rolige, rytmiske, og samtidig ikke for kjedelige musikkverk, men uten at jeg i farten kommer på konkrete eksempel.

Jeg klarer heller ikke å tenke ut noen spesielle ønsker for fremtiden. En gang i tiden hadde jeg ideen om at bloggen min skulle bli populær, men per dags dato, tenker jeg at det skal være slik at kun de jeg kjenner, er ment til å lese og kommentere bloggen, der maks antall unike kommentatorer er 10 stykk. Jeg har en mistanke om at jeg nettopp har skrevet årets minst inspirerende innlegg.

Jeg er kun et barn

Denne uken tenkte jeg følgende setning for meg selv: "Jeg er fortsatt kun et barn". Det var flere årsaker til at jeg hadde tenkt følgende setning. For  det første finnes det en helt opplagt årsak til at det er slik: Jeg vil alltid være et barn for mine foreldre, uansett hvor gammel jeg blir. Og jeg burde forøvrig anerkjenne den innsats fra mine foreldre, for deres rolle i min oppdragelse, og dem som ressurspersoner.

En annen årsak er forestilte egenskaper jeg tillegger en voksen person: det å kunne være en slags ressursperson for andre. Jeg tror jeg er ganske fjernt fra å være en ressursperson for andre. Min hverdag går mest i å variere mine aktiviteter, med slags fokus: "hva gjør jeg som ressursperson for meg selv". Dette slik at jeg for eksempel tilrettelegger for at jeg kan velge å slappe av.

En særdeles årsak til at jeg tenker meg selv som barn, er en følelse jeg får når jeg gjør vurderinger om gjennomføring av oppgaven om trivsel ( beskrevet i tidligere innlegg). "Kommunikasjon som grunnleggende faktor for trivsel", er dit oppgaven foreløbig har utviklet seg. Jeg tenkte for meg selv: 'I løpet av et år, har jeg så å si, ikke vært til inspirasjon til noen". Videre: "Jeg er i hovedsak en person som surrer med mitt". Ikke minst: "Den kunst jeg lager, er mest verdsatt av kun meg selv".

Min to år eldre bror har både kone og barn. Han har roller der man kanskje kan anta at voksenhet er påkrevd.  I en mann-kone relasjon antar jeg at de krever av seg selv, det å oppføre seg voksent i forhold til hverandre. Kanskje det å oppføre seg som forbilde for barnet. På en måte tenker jeg slik: Det er kroppslig innprentet i min kropp at jeg er "til-meg-selv-ressurs", det å få kropp og sinn til å venne seg til noe annet  blir rart å forestille seg. Altså, jeg frasier meg som egnet til noe annet.

Forøvrig antar jeg  at jeg er en rimelig sær personlighet, der en merkelapp på hva jeg er, er noe komplisert å konstruere, noe jeg videre antar at de færreste  er på utkikk etter. Jeg antar at jeg av flertallet single kvinner, blir ansett som en ganske liten person med en vekt på 65 kilo. At jeg knapt vet hva som er til underholdning til meg selv, og selvsagt vet enda mindre hva som kunne være til underholdning til en kvinne.

Det er på plass å nevne at jeg helhetlig ikke har så god innsikt i hva slags egenskaper som skal tillegges såkalt voksenhet. Kanskje det eventuelt er lite voksent å sette merkelapper på folk, og være dømmende. Dette er kanskje et hovedsaklig kjennetegn på at man er et barn. Ikke korrupthet har med voksenhet å gjøre, tror jeg. Min eldste bror arbeider med å utforske om det finnes uriktigheter eller korrupthet i det norske samfunn (på vegne av den norske start og norske folk, via den norske riksrevisjon). Jeg mener at det norske samfunn burde anerkjenne slik en rolle som viktig.

Politikerne Jonas Gahr Støre må vel anses som voksen person, ettersom han arbeider med utfordring å bedre det norske helsevesen, på vegne av den norske stat og det norske folk. Kofi Annan kan vel å anses som voksen, ettersom han jobbet med å bedre Afrika og verden-samfunnet via de forrente nasjoner, og at han siden forsøkte å bidra til fred i Syria.

Japaneren Jiroemon Kimura, tror jeg må anses som en voksen person, ettersom han er født på 1800 tallet, og er per dags dato 115 år og 316 dager (gitt at alder har noe med voksenhet å gjøre). Eller om det å ha 5 barn, 15 barnebarn, 25 oldebarn og 13 tippoldebarn, har noe med erfaring å gjøre (nrk link).

Jeg tror jeg helt brutalt skal avslutt dagens blogginnlegg her, grunnet min tendens til å gjøre tabben å skrive altfor langt. Geirknappbloggen over og ut.