Jeg er kun et barn

Denne uken tenkte jeg følgende setning for meg selv: "Jeg er fortsatt kun et barn". Det var flere årsaker til at jeg hadde tenkt følgende setning. For  det første finnes det en helt opplagt årsak til at det er slik: Jeg vil alltid være et barn for mine foreldre, uansett hvor gammel jeg blir. Og jeg burde forøvrig anerkjenne den innsats fra mine foreldre, for deres rolle i min oppdragelse, og dem som ressurspersoner.

En annen årsak er forestilte egenskaper jeg tillegger en voksen person: det å kunne være en slags ressursperson for andre. Jeg tror jeg er ganske fjernt fra å være en ressursperson for andre. Min hverdag går mest i å variere mine aktiviteter, med slags fokus: "hva gjør jeg som ressursperson for meg selv". Dette slik at jeg for eksempel tilrettelegger for at jeg kan velge å slappe av.

En særdeles årsak til at jeg tenker meg selv som barn, er en følelse jeg får når jeg gjør vurderinger om gjennomføring av oppgaven om trivsel ( beskrevet i tidligere innlegg). "Kommunikasjon som grunnleggende faktor for trivsel", er dit oppgaven foreløbig har utviklet seg. Jeg tenkte for meg selv: 'I løpet av et år, har jeg så å si, ikke vært til inspirasjon til noen". Videre: "Jeg er i hovedsak en person som surrer med mitt". Ikke minst: "Den kunst jeg lager, er mest verdsatt av kun meg selv".

Min to år eldre bror har både kone og barn. Han har roller der man kanskje kan anta at voksenhet er påkrevd.  I en mann-kone relasjon antar jeg at de krever av seg selv, det å oppføre seg voksent i forhold til hverandre. Kanskje det å oppføre seg som forbilde for barnet. På en måte tenker jeg slik: Det er kroppslig innprentet i min kropp at jeg er "til-meg-selv-ressurs", det å få kropp og sinn til å venne seg til noe annet  blir rart å forestille seg. Altså, jeg frasier meg som egnet til noe annet.

Forøvrig antar jeg  at jeg er en rimelig sær personlighet, der en merkelapp på hva jeg er, er noe komplisert å konstruere, noe jeg videre antar at de færreste  er på utkikk etter. Jeg antar at jeg av flertallet single kvinner, blir ansett som en ganske liten person med en vekt på 65 kilo. At jeg knapt vet hva som er til underholdning til meg selv, og selvsagt vet enda mindre hva som kunne være til underholdning til en kvinne.

Det er på plass å nevne at jeg helhetlig ikke har så god innsikt i hva slags egenskaper som skal tillegges såkalt voksenhet. Kanskje det eventuelt er lite voksent å sette merkelapper på folk, og være dømmende. Dette er kanskje et hovedsaklig kjennetegn på at man er et barn. Ikke korrupthet har med voksenhet å gjøre, tror jeg. Min eldste bror arbeider med å utforske om det finnes uriktigheter eller korrupthet i det norske samfunn (på vegne av den norske start og norske folk, via den norske riksrevisjon). Jeg mener at det norske samfunn burde anerkjenne slik en rolle som viktig.

Politikerne Jonas Gahr Støre må vel anses som voksen person, ettersom han arbeider med utfordring å bedre det norske helsevesen, på vegne av den norske stat og det norske folk. Kofi Annan kan vel å anses som voksen, ettersom han jobbet med å bedre Afrika og verden-samfunnet via de forrente nasjoner, og at han siden forsøkte å bidra til fred i Syria.

Japaneren Jiroemon Kimura, tror jeg må anses som en voksen person, ettersom han er født på 1800 tallet, og er per dags dato 115 år og 316 dager (gitt at alder har noe med voksenhet å gjøre). Eller om det å ha 5 barn, 15 barnebarn, 25 oldebarn og 13 tippoldebarn, har noe med erfaring å gjøre (nrk link).

Jeg tror jeg helt brutalt skal avslutt dagens blogginnlegg her, grunnet min tendens til å gjøre tabben å skrive altfor langt. Geirknappbloggen over og ut.