Begynne å blogge igjen...

Det har vært lite blogging i de siste månedene. Bloggleser lurer kanskje på hvorfor. Jeg ble syk på våren i år, men jeg er ikke syk nå lengre. Årsaken til jeg ikke har blogget av nyere tid, er kanskje litt fordi jeg har mistet litt troen på bloggen. Siden jeg har skrevet så lite så har kanskje bloggen blitt glemt av de få lesere som leste. Hva kan jeg skrive som folk ville gidde å lese? Vet ikke.

Psykolog
Siden jeg hadde vært så syk på våren, fikk jeg tilbud om psykolog på høsten. Gi det en sjanse, mente familie. Hos psykolog fortalte jeg om at jeg ikke var så ivrig lengre, at jeg hadde blitt mer passiv. Kanskje er det naturlig at man blir slik, hvis man har opplevd å ha vondt over lengre tid. Videre fortalte jeg at jeg opplevde hverdagen som fylt av bare ting som jeg må gjøre, men ingenting jeg har lyst til. Jeg har ikke tro på det jeg holder på med når jeg studerer pedagogikk. Jeg er ikke så glad i qwan ki do lengre. Følelsene er bare hva de er, og det kan man ikke gjøre noe med kanskje.

Til det jeg sa, svarte hun psykologen som regel: "Fortell mer om det". "Det kan jeg forstå er tungt". "du sier... Hva tror du selv er årsaken til at det er slik?" "Hva skal til for at ting skal bli bedre?"

Jeg sa til hun at jeg opplevde psykologtimen som om jeg forteller om hvordan jeg opplever min livssituasjon og at hun ikke har noen forslag ut fra det jeg forteller. "Jeg trenger lengre tid til å bli kjent", sa hun. Men etterhvert som jeg kom til flere og flere psykologtimer, kunne hun ikke si det lengre. Det ble til at jeg gikk til psykolog annenhver uke i stedet for hver uke. "Du må gjerne gå før tiden, hvis du føler for det", ble en standard setning hun sa. "Det går fint", svarte jeg. De oppsto stadig flere øyeblikk der ingen av oss sa noe. "Jeg har fortalt om meg selv, og vet ikke hva mer jeg skal si, og jeg har ikke selv forslag til hvordan jeg skal bedre ting. Kanskje noe med basis i motivasjons-teori kan brukes til å hjelpe meg?", fortalte jeg. Hun hadde ingen forslag. "Du trenger kanskje ikke samtaler", foreslo hun. Jeg tror jeg er enig.


Utdanning
I høst har jeg fag som heter "pedagogisk psykologi", "Innføring i samfunnsfaglig metode", "Deltagelse og mestring i grupper". Foreløbig føler jeg at jeg ikke mestrer noen av disse fagene. Pedagogikkfag er kanskje ikke så idiotsikkert som jeg tidligere hadde trodd. Det er mange teorier som man selv skal skjønne hvordan skal fungere i praksis. "Sosial kognitiv teori", "Sosiokulturell teori", "kognitiv teori", "Konstuktivisme". For eksempel man kan lære ved å observere andre. Hvordan bør man legge opp til læring i et klasserom, hvis man mener at denne form for læring er god læring? Finnes det problemer ved slik læring? Urg... Jeg føler at det er lagt opp til blir skyld i egen fiasko. Ikke så lenge til eksamen...

Jeg vurderer om jeg heller skal studere for å bli lærer. Jeg er altså på ingen måte overbevist om hva jeg vil bli, hvordan det skal bli med fremtid.

På sporet av det mest idiotsikre man kan lære?

I dag hadde jeg første forelesning i et fag som heter didaktikk. Det handler om pedagogikk i skolen. Pedagogikk tar for seg det foregår både i og utenfor klasserommet, mens didaktikken tar for seg en hovedsaklig forståelse av pedagogikken i klasserommet. På hvilken måte kan det være mer idiotsikkert enn filosofisk pedagogikk og idehistorie? Vel... Selve forelesnings og seminar-rommet er jo noe tas opp i et slikt fag. Ettersom jeg skal tilbringe en rimelig mengde tid i slike omgivelser, så er det rimelig å anta at læreren i faget vet hva som fungerer.

I mitt hode oversetter jeg didaktikk til: "læren om hvordan man skal lære å bli klok i en skolesituasjon". Læreren som lærer bort dette faget har også skrevet læreboken selv. Jeg satser på at ingenting kan gå galt.

Høstens første skoleopplegg 2010

I dag var jeg med på frivillig bli kjent opplegg med pedagogikk. Han som er lærer, har skrevet lærebøkene selv. Han demonstrerte idag sine lærer-ferdigheter. Han fortalte om noe interessant, og så ble det spilt klarinett og saksofon instrument i 4-5 sek.

Hva var det som var interessant? Ideer om vennlighet; hvordan man som foreldre prøver å lære sine barn vennelighet, og at det er vanskelig å få ungdommer til å oppføre seg vennlig. Hva kunne være årsaken? Kanskje at det er mange voksne som vil være og oppføre seg ungdommelig, og at barn dermed ikke lærer seg å være voksen?

*Klarinett musikk-lyd

Og så fortsatte det med noe. Ja, ja... Jeg skal ikke dra min blogg leser for dypt inn i hva som læres, men jeg tenker: Lærer som har skrevet lærebok i et fag som egentlig kan forstås som læren om hvordan man skal lære å bli klok... Hva kan gå galt? Høres idiotsikkert ut.

Unntaksblogg: tanker + drømmer

Tanker om håpløshet

Da jeg fikk resultater fra vårens eksamener kom jeg til å tenke at jeg kanskje vil få kun C eller dårligere karakter gjennom hele mitt opphold på NTNU. Jeg vil isåfall ikke kunne ta ibruk ord som klok eller "klok" for å beskrive min aktivitet lengre, fordi en klok person burde kanskje ha minst en B. Jeg har lyst til å tenke at det heller er skolesystemet og lærere som ikke er klok, og derfor kan ikke mine resultater heller bli klok. Kanskje kan jeg få innsikt i slike ting ved å gå pedagogikk fra høsten av. Kanskje tar jeg en utdannings-vri med bachelor eller masteroppgave i pedagogikk i stedet for antropologi, alt jeg trenger er å klare å få en B i et pedagogikk fag. Jeg kommer sannsyligvis aldri til å få en B i noe antropologi fag iallefall, tror jeg.


Tanker om egoisme
Som sagt påstår jeg at jeg ikke er et egoistisk menneske, selv om jeg skriver en tilsynelatende egoistisk blogg. Jeg tror et finnes flere nivå av egoisme: hvis man tar til seg glede eller lykke på bekostning av andre, så er man mer egoistisk enn om man søker seg lykke som ikke er på bekostning av andre. På samme måte tror jeg og det finnes flere nivå av altruisme: hvis man gjør andre lykkelig på bekostning av seg selv, så er man mer altruistisk enn hvis man gjør andre lykkelig på en måte som ikke er på bekostning av seg selv.

Eksempel: hvis man gir en gave, så kan man kanskje ha rent altruist motiv; å gjøre en annen lykkelig, men det kan også være man har et ego motiv; at gaven skal gjengjeldes på en måte som er fordelaktig for en selv. Det kan også være at ens motiv for å gi gave kan være å gjøre seg selv lykkelig, slik som hvis en en far gir en gave til sin datter, og han tenker ikke at han skal få igjen noe men likevel ble han lykkelig av å gi en gave. Mitt poeng er at egoisme er det som dominerer uansett og at det kun er vits å klage på en egoist som tar til seg ting på andres bekostning og slik har geirknappens blogg ikke vært.

Her passer det kanskje å avsløre motiv for blogg-skriving. Jeg tror det i hovedsak er kreativ skaper lyst som blir mitt overordnet motiv. Selv om det kun er 2-3 mennesker som liker min skaperkunst, så er det likevel nok, men jeg tror det likevel er viktig å unngå å skape håpløs kunst, noe som er årsak til blogg-begravelse.




Den siste tidens drømmer (om natten)

I det siste har jeg drømt mye rart. Her er en liten liste i stikkordsform:

Drømte at Arnold Schwarzenegger var værmann. Han sier: "Look at me, I'm the awesome weatherman, JAaa"

Drømte at det var et spesielt tog som kjørte til en øy hvor det kun var badeland, og naboen var badevakt.

Drømte at jeg var far til en alien-baby igjen, og så gulpet babyen. Å nei, hvor mange ganger jeg blir nødt til å rydde opp alien gulp i tiden fremover. Jeg var oppgitt.

Drømte om stealth ufos kranglet med hverandre i jordisk luftrom. Jeg fikk kjennskap til hvordan alien rase A teknologi var mer utspekulert enn den andre og at de kunne fly hele 1 meter inntil alien rase B ufo uten å bli oppdaget.

Drømte at en kunstmaler hadde ansatt meg til å ligge på gulvet med åpen munn, og så brukte han munnen min til å blande maling, og så ble han veldig sur på meg da jeg fikk en ufølelse av ubehag av å ha maling i munnen og jeg måtte spytte det ut.

Vil bare nevne...

Min oppgave i antropologi knyttet til verdi (i hovedsak politikk, men og økonomi og økologi), ble utrolig nok godkjent uten at jeg måtte rette på den. Hvorfor er det så merkelig, tenker du kanskje. La meg illustrere ved å sitere en faktisk setning fra en artikkel på kompendium og det er hentet fra Fredrik Barth: Theory of Games: " I am suggesting that the pathan pattern represents an alternative way of utilizing the segmentary structure defined by ramifying unilineal genealogies to build a political oraganization, and the organization in this case will tend toward a consistent dual division, since opposition between rivals leads to a dichotomization of their assosiates into supporters and opponents"

Ok... Jeg klarer å forstå hva han sier, men jeg synes det var en lang setning. Egentlig er den ikke så vanskelig heller, men se for deg mange slike setninger på rad etter hverandre. Jeg tror også at et hvilket som helst annet menneske som ikke har lest noe antropologi vil tenke at antropologi rett og slett er galskap.

Jeg vurderer å ta pedagogikk til høsten. For meg virker det som om pedagogikk er nesten motsatt av antropologi. Jeg vurderer og Afrika-studier. Vi får se hva det blir, hvis jeg fortsatt skriver blog da.