Begynne å blogge igjen...

Det har vært lite blogging i de siste månedene. Bloggleser lurer kanskje på hvorfor. Jeg ble syk på våren i år, men jeg er ikke syk nå lengre. Årsaken til jeg ikke har blogget av nyere tid, er kanskje litt fordi jeg har mistet litt troen på bloggen. Siden jeg har skrevet så lite så har kanskje bloggen blitt glemt av de få lesere som leste. Hva kan jeg skrive som folk ville gidde å lese? Vet ikke.

Psykolog
Siden jeg hadde vært så syk på våren, fikk jeg tilbud om psykolog på høsten. Gi det en sjanse, mente familie. Hos psykolog fortalte jeg om at jeg ikke var så ivrig lengre, at jeg hadde blitt mer passiv. Kanskje er det naturlig at man blir slik, hvis man har opplevd å ha vondt over lengre tid. Videre fortalte jeg at jeg opplevde hverdagen som fylt av bare ting som jeg må gjøre, men ingenting jeg har lyst til. Jeg har ikke tro på det jeg holder på med når jeg studerer pedagogikk. Jeg er ikke så glad i qwan ki do lengre. Følelsene er bare hva de er, og det kan man ikke gjøre noe med kanskje.

Til det jeg sa, svarte hun psykologen som regel: "Fortell mer om det". "Det kan jeg forstå er tungt". "du sier... Hva tror du selv er årsaken til at det er slik?" "Hva skal til for at ting skal bli bedre?"

Jeg sa til hun at jeg opplevde psykologtimen som om jeg forteller om hvordan jeg opplever min livssituasjon og at hun ikke har noen forslag ut fra det jeg forteller. "Jeg trenger lengre tid til å bli kjent", sa hun. Men etterhvert som jeg kom til flere og flere psykologtimer, kunne hun ikke si det lengre. Det ble til at jeg gikk til psykolog annenhver uke i stedet for hver uke. "Du må gjerne gå før tiden, hvis du føler for det", ble en standard setning hun sa. "Det går fint", svarte jeg. De oppsto stadig flere øyeblikk der ingen av oss sa noe. "Jeg har fortalt om meg selv, og vet ikke hva mer jeg skal si, og jeg har ikke selv forslag til hvordan jeg skal bedre ting. Kanskje noe med basis i motivasjons-teori kan brukes til å hjelpe meg?", fortalte jeg. Hun hadde ingen forslag. "Du trenger kanskje ikke samtaler", foreslo hun. Jeg tror jeg er enig.


Utdanning
I høst har jeg fag som heter "pedagogisk psykologi", "Innføring i samfunnsfaglig metode", "Deltagelse og mestring i grupper". Foreløbig føler jeg at jeg ikke mestrer noen av disse fagene. Pedagogikkfag er kanskje ikke så idiotsikkert som jeg tidligere hadde trodd. Det er mange teorier som man selv skal skjønne hvordan skal fungere i praksis. "Sosial kognitiv teori", "Sosiokulturell teori", "kognitiv teori", "Konstuktivisme". For eksempel man kan lære ved å observere andre. Hvordan bør man legge opp til læring i et klasserom, hvis man mener at denne form for læring er god læring? Finnes det problemer ved slik læring? Urg... Jeg føler at det er lagt opp til blir skyld i egen fiasko. Ikke så lenge til eksamen...

Jeg vurderer om jeg heller skal studere for å bli lærer. Jeg er altså på ingen måte overbevist om hva jeg vil bli, hvordan det skal bli med fremtid.