Håpet om lykke i lykkehagen

Jeg retter en tanke til Gud: Kan jeg ikke bare ha det godt for resten av livet? Er det til nytte å rette tanker til Gud? Hvorfor retter jeg meg mot Gud for å finne lykken? Kanskje fordi jeg oppfatter meg som menneske som ikke klarer å finne lykken selv. Når jeg leter etter lykken så blir det som en krangel som ikke fører frem til noe som helst. Jeg gidder ikke krangle mer for å finne lykken.

Noen mener kanskje at man må føle litt på det onde for å føle på det gode. Jeg synes jeg kunne bare føle på det gode, fordi ser jeg ingen verdi i å ha gjennomgått vonde ting. Ellers mener jeg at jeg har gjennomgått nokk av det vonde for resten av livet allerede.

Nå for tiden føler jeg meg litt som et blankt ark som ikke vet hvor lykken skal komme fra. Årsaken er kanskje det at jeg har gjennomgått ting som er tungt for sjelen. Bruke mindre enn 1% av tiden til å tenke på fortid og fremtid, er kanskje det som fungerer når man har hatt en nedtur-periode.

Trenger man årsak til lykken? Kanskje ikke. Lykken kan oppstå som en følelse som varer i noen få sekund mens jeg sitter i en bil og kjører hjem sammen min far. Hunden har vært flink å gjete sauer. Lykken bare eksisterte uten at jeg selv så noen årsak til lykken.

Kanskje hjelper det å forsøke å tenke seg selv til lykke...
"Nå skal jeg være lykkelig"
"Bare vær glad!"
"Åpne og hold åpen døren for de gode opplevelser"
"Klokken 8 startet gladperioden, nei forresten det var i går"
"Lykken kommer til meg, i stedet for at jeg kommer til lykken"