Om forståelse som ikke er avhengig av verbalt språk (Argentinsk Tango)

I dette innlegg vil jeg skrive om den forståelsen man kan bygge for seg selv, som ikke er avhengig av verbalt språk. Over tid har jeg lært å anerkjenne argentinsk tango som en interessant arena for utøvelse av egen filosofisk praksis. For meg er et fornuftig spørsmål:

Hva forstår jeg uten verbalt språk?





For meg så er det mest sentrale elementet ved egen filosofisk praksis, at jeg i mest mulig grad forsøker tilpasse meg til den part jeg samhandler med. Samhandling kan være asymmetrisk, i form av at to parter har ulik grad av innsikt: for eksempel at person A vet mer enn person B, eller at person B vet mer enn person A.

Samhandling kan også være symmetrisk, i form av at to parter har relativt lik innsikt, altså at de vet omtrent like mye. Slik samhandling kan være vanskelig dersom både A og B vet lite om hva som fungerer. Det kan alternativt gå optimalt for seg dersom A og B vet mye av hva som er av det gode, og at det de oppfatter som er av det gode faktisk er det, og at mengden vit av gode, er betraktelig stor. Optimalt dersom A og B er bevisst på hva som er eventuelt uriktig eller dårlig informasjon.

I hvert tilfelle forsøker jeg å gjøre riktig justering. Hvis samhandlingen er asymmetrisk på en slik måte at jeg er den part som vet mindre, og at den jeg samhandler med, er nærmest feilfri innenfor et spesifikt felt, så utgjør det en læringsarena der hvor det gjerne opp til meg selv å prioritere hva jeg mest ønsker å forsøke å lære meg selv. I dette forsøker jeg også å ta hensyn til normative kriterier om å mest mulig ta hensyn til egen trivsel.

I Argentinsk tango kan man  danne seg ideer om idealer, og man kan innse at det er mange elementer å ta hensyn til, for å leve godt opp til disse idealene. For å ta hensyn til egen trivsel tenker jeg gjerne at det er nyttig med idealer, men det er også viktig å gi seg selv tid til å leve opp til idealene. Her er blogglink til hva jeg anser som noen av grunnleggende idealer.

Av og til kan jeg tenke at det er innenfor rimelighetens grenser å tillate meg selv å ikke fokusere på å korrigere meg selv for mye, men i stedet anerkjenne den fremgang jeg har gjort ved å ha tidligere korrigert meg selv til å gjøre mest mulig riktig gjennom trivsel-baserte metoder.

Klippet viser fra practica forrige uke. Jeg vil beskrive det som en dans av forståelse som er verbalt språkløs. Ingen part i klippet er nybegynner, og ingen part er verdensmester. Førers innsikt er forskjellig fra følgers innsikt, men begge parter drar inn grunnleggende innsikt til dansen. Jeg vedkjenner at det er ting jeg glemte i dansen, men jeg ønsker ikke per dags dato å beskrive egne feil. Uansett ville nok beskrivelse av slike feil være unyttig lesestoff for gjennomsnittlig bloggleser.

Filosofisk praksis der en part vet mye og en part er nybegynner, eller vet lite, utgjør en betraktelig større kompleksitet for den som vet mer, dersom den mervitende ønsker ideal samhandling. Det utgjør enda større kompleksitet dersom to samhandlende parter er nybegynnere, som er ment å forstå, men dette kan være en tematikk for en annen gang og et annet innlegg.