Uke 35: The Heartbreak Kid (1972, 2007) og noen tanker om dating og forhold.

For noen uker siden inviterte Kristian (bror) meg til å se filmen: The Heartbreak Kid (1972). Han hadde hørt at denne var favorittfilmen til Jerry Seinfeld.

Fra filmen: Samme dag som hovedkarakterene Lenny og Lila ble gift, begynte Lenny å se irritable sider ved Lila. Han fortsatte å se irritable sider ved henne de neste dagene. Som seer kan man tenke: "Stakkars deg Lenny. Hvordan kunne du ikke se hvor irritabel Lila er? Du har nok gjort en tabbe ved å gifte deg med henne."

For min del var det nesten ingenting komisk ved filmen. På IMDb står det at filmen hører inn under kategoriene: komedie, drama og romanse.  Jeg opplevde filmen mer som en litt kjedelig tragedie.

Kristian stoppet filmen etter omtrent 40 minutter. "Dette kan vi ikke fortsette å se på", sa Nils. Jeg var enig i at filmen til da, hadde vært kjedelig og litt for treg. Kanskje jeg burde gå så langt som å si at filmen var altfor treg. Likevel foreslo jeg at vi kunne forsøke å se filmen i et kvarter til, fordi jeg mente det ville være interessant å bygge et referansepunkt på hva Seinfeld anser som kvalitet.

Filmen hadde kvaliteter ved seg. Man kunne nesten glemme at Lenny var en rolle spilt av Charles Grodin, på grunn av hans overbevisende skuespill. Slikt er mangelvare i mange andre filmer.

Å finne ut at man ikke passer sammen, etter at man har giftet seg, er ganske trist. Jeg tror det er sannsynlig at det finnes mange mennesker på denne jorden som er ulykkelig gift. Jeg fikk en følelse av at man kunne lære noe av plottet til filmen.

Kristian satte på en annen film: The Heartbreak Kid (2007). Plottet skulle være omtrentlig det samme. Han hadde troen på at denne kunne være bedre. Det var gjort mange justeringer på plottet. Filmen var mindre treg, og det var lagt til flere sub-plots.

Hovedkarakteren het Eddie (i stedet for Lenny). Nå var det en fokus på hvordan de to møttes, og årsaken til at de giftet seg. Filmen la veldig vekt på hvordan omgivelsene var med å å påvirke hans meninger og valg. Eddie var omgitt at mennesker som hadde omtrentlig følgende holdning: Er hun pen, så er hun den rette for deg.

Det var på mange måter positivt av filmen var mindre treg, men det det var elementer ved sub-plots som bidro til at filmen fremsto som svært lite troverdig. Eddie trodde han hadde giftet seg med drømmedama, men det viste seg at denne damen var så forferdelig uutholdelig at det ikke lenger var en troverdig story.

Det fremsto som en prioritering hos filmprodusenten at det måtte være mye større avstand mellom det Eddie trodde han hadde fått, og det han faktisk fikk.  Det at jeg følte at filmen hadde blitt så lite troverdig, gjorde at jeg sluttet å se videre i filmen (etter omtrentlig halvveis inn i den).

...


Å ha skrevet kort om disse to filmene, tror jeg er en godt introduksjon til skive om tematikkene som finnes i dem.

Jeg tror følgende er sant: Det er 3 forskjellige livssituasjoner man kan havne i.

1) At en møter "den rette", at en lever godt sammen og at ens liv blir berde som konsekvens av det.

2) At man lever alene. Kanskje har man lært seg å trives godt i sitt eget selskap.

3) At man møter noen som ikke er "den rette", men at man likevel har latt vedkommende bli en del av livet sitt, at man ikke lever godt sammen, og at ens liv blir verre enn det å skulle leve alene.

Hvis man kan velge, så vil vel alle vele utfall nummer 1 for seg selv. Utfall nummer 3 er antageligvis det verste av disse.


Hva som står iveien for at selveste blogGeir skal finne "den rette"?

Et slikt spørsmål tar utgangspunkt i løsningen på slike ting er ganske enkle, men i virkeligheten kan slike ting være langt mer kompliserte. Det meste er vel mer komplisert enn man klarer å forklare. Jeg kan forestille meg av hvis man kunne summert antall mennesker jeg ville ansett som attraktiv, med antall mennesker som ville ansett meg som attraktiv, så har man kanskje et relativt lite tall. 

En av de mest hovedsaklige utfordringene, dreier seg om å treffe på gjensidighet. Med å treffe på gjensidighet mener jeg omtrentlig noe slikt:

Premiss 1: At en singel person A tror eller tenker at en singel på person B er attraktiv, og at person B har gjensidige tanker om person A.

Premiss 2:  At person A og B (etter kort tid) møtes igjen.

Premiss 3: At gjensidig attraktivitet vedvarer over tid.

Hvis premiss 1, 2 og 3 inntreffer så har man truffet bra på gjensidighet.


Dessverre er helt andre utfall langt mer utbredte og sannsynlige. Kanskje er det mest sannsynlige utfall at ingen av de 3 premissene inntreffer. Slike ting kan utspille seg:

- En singel person A tror at en singel person B er attraktiv, men så finner B at A ikke attraktiv. Da må begge akseptere at det ikke kan være den rette.

- Kanskje var det noe mellom A og B, men av en eller annen grunn møtes de aldri igjen, og ingen av dem vet hvordan de kan møtes igjen.

- Person A og B trodde kanskje at det var noe mellom dem, men så finner minst en av dem ut at de ikke fungerer sammen, eller at det er usannsynlig at de kan fungere sammen. En av dem velger så å gi opp på relasjonen mellom de to. Begge må akseptere at det ikke funger.


Selv om det var mulig at man kunne forholdt seg til et gudommelig nivå av store mengder data, så kan det tenkes at gjensidighet kan være en utfordring. Det dreier seg om potensiell overlapp av interesser.

Kanskje er det ikke så lett å beskrive hva jeg selv ser etter. Kanskje er jeg også ikke helt sikker på hva jeg bør se etter. Jeg har en forestilling av at jeg absolutt hater for sterk flokkmentalitet. Evolusjonspsykologene vil vel antageligvis si at livsfarlig å ikke ha flokkmentalitet. Både menn og kvinner har minst litt flokk mentalitet. Jeg har likevel inntrykk av flokkmentalitet i gjennomsnitt slår ut omtrentlig 1000% sterkere hos kvinner enn hos menn.

Kanskje jeg overdriver, men jeg har inntrykk av følgende: Hvis flokkmentaliteten hos kvinnene sier at man skal gni seg inn helseskadelige kjemikalier både i fjes og hår og kropp, så vil mange av dem gjøre det. Hvis flokken sier at det meste av øyenbrynene skal vekk, så vil mange i flokken gjøre det.

Jeg har hørt at det for eksempel blant unge jenter og kvinner Norge, og enda verre grad i Kina, har blitt svært utbredt med kosmetiske inngrep. I Norge finnes det eksempler på at kvinnene diskuterer mellom seg på debattprogrammer på tv at dette har oppstått.  Kanskje er dette et slag uttrykk for at noen i flokken synes det er forkastelig at kirurgiske inngrep skal være betingelse for å være del av flokken.

Mitt inntrykk at at kvinner har en tendens til å fokusere overdrevent mye på eget utseende, og at flokkmentaliteten blant kvinnene er med på å forverre problemet. Spør du meg hva som er attraktivt, så er det alltid den naturlige hårfargen som er den mest vakre, uansett hvilken farge det er. Øyenbrynene er finest, når de ikke fjernes. Mange blir ikke penere av å gni fjeset og hunden inn i kjemikalier. Og de som begynner med kosmetiske inngrep? De risikerer vel å ende opp med å se ut som Michael Jackson, slik han så ut på 90-tallet. Han ble ikke penere av inngrepene, det selv om han påsto at han kun hadde tatt to av dem.

Utseendet teller litt, men er langt fra det viktigste. Noe av det aller viktigste for meg, dreier om etikk og moral. Hvilken situasjon man befinner seg i, kan ha stor innvirkning på hva en person velger. Psykologen Philip Zimbardo har lagd flere eksperiment der deltagerne i eksperimenter har valgt ulike ting, selv om det etisk riktige virket åpenbart.

Dagens innlegg er allerede for langt til at jeg vil forsøke å gjengi eksperimentene. Likevel: Å gjøre det etisk riktige, er en kvalitet som jeg vurderer som attraktiv. I forhold til denne type valg, er personers attraktivitet veldig "enten eller". De som gjorde det etisk riktige, viser at de har en kvalitet som gjør bidrar til å gjøre dem attraktiv. De som gjorde det som var uetisk, er ikke attraktive.

Å unngå å være kjedelig, er ganske viktig. Kanskje er jeg selv kjedelig av og til, selv om jeg forsøker å unngå å være det. Folk har sikkert delte meninger om hva som er kjedelig eller ikke. En slik tematikk fortjener et helt eget innlegg.

Hvis jeg skulle forsøkt å se meg selv utenfra, og samtidig beskrive mest mulig ærlig hva jeg er, så er det kanskje flere ting jeg måtte innrømme angående meg selv. Jeg tror at jeg kan fremstå som en litt rar person. Jeg er ganske slakk, og jeg liker ikke løpe for mye rundt. Jeg liker faktisk ikke å gå så mye heller. Det blir mange timer med å sitter foran pianoet og spiller musikk, eller sitte i sofaen med en laptop på fanget. Jeg har brukt mye tid på å forstå verden, med dette redskapet, men har blitt mindre interessert i det.

Det som er mest sant om meg selv, er kanskje noe jeg både ville og burde nøle med å presentere meg som. Samtidig er jo autentisitet viktig. Jeg misliker jo all form for falskhet hos meg selv og andre.

Jeg vet ikke hvilke tankemønster som er mest utbredt blant den kvinnelige befolkningen. Kanskje er et spesifikt utvalg av overflatiske kvaliteter, som mange har tendenser til å se etter. Jeg vet det finnes de som er svært opptatt av høyde. Er en minimumhøyde på 180 centimenter, eller kanskje 190 centimeter som er attraktivt? Selv er jeg nesten 175, og jeg har ingen planer om å mystisk bli 15 centimeter høyere.

Hva enn kvinnene har en tendens til fokusere eller tenke på, er det kanskje best å ikke spekulere så mye over. Å være seg selv er svært viktig. Jeg tror det er usunt å forsøke å justere seg for mye i forhold til andres meninger.


Hva slags fremskritt gjør jeg selv i forhold til å møte "den rette"?

Den mest grunnleggende sannhet for meg, i forhold til dette, er at jeg har blitt ganske så passiv. Det psykologiske svikter. Hvis jeg skal begynne å forsøke å gjøre fremskritt i forhold til dette, skjer det nesten automatisk at en del av min hjerne blir aktivert, som jeg ikke egentlig liker: Å havne i den mentale tilstand av å bli håpefull.

Å være håpefull, har en tendens til å bli etterfulgt en annen mental tilstand: Å bli fylt av skuffelse. Til slutt må man kanskje velge å arbeide med en tredje mental tilstand: Å klare å gi slipp på sine håp.

Utfall av å forsøke å lete etter "den rette", er nesten alltid veldig kontrastfyltst. Det er ikke det samme som å gjøre fremskritt inne det å for eksempel lære seg å spille piano. Hvis man setter av 1000 timer til å lære seg å spille piano, så vil man nesten helt garantert sitte igjen med et verdifullt resultat, i form av klare å spille en melodi (eller flere).

Hvis man setter av 1000 timer til å finne "den rette", kan man likevel ende opp med ingenting som resultat. I en slik sak finnes ingen garanti om å gjøre fremskritt, uansett hvor mye tid man har brukt.



Hvor er det mest sannsynlig at jeg møter det rette?

Er det for eksempel mulig at jeg møter "den rette" via min hobby som er å danse Argentinsk tango?  Mitt korte svar er: Nei/Svært lite sannsynlig. Kanskje jeg tenkte at det var mulig, da jeg var yngre og deltok i studentmiljøet Ntnui tango.

Da jeg var aktiv, var det et forutsigbart mønster av at nesten alle de som begynte med tango en høst, hadde sluttet til neste høst. En tidligere instruktør i miljøet, flyttet tilbake til Argentina, og kunne dermed ikke bidra mer.  Han som var mye til stede da jeg begynte, fikk problemer med kneet. Om han har mulighet til å vende tilbake, så er ferdighetsnivået ikke nødvendigvis så høyt.

For flere år siden, tilbød jeg meg å være fungerende instruktør og leder for Ntnui tango, men følte meg i stedet oversett som en potensiell ressurs, da han som var leder for daværende dansegrupper, sammen med hun som var daværende leder for Ntnui tango, valgte en nybegynner til å fungere som fremtidig leder og instruktør.

For meg virket det som om den ene lederen hadde rett og slett glemt å invitere meg til årsmøtet, der hvor beslutningen ble tatt. Den andre lederen hadde gjort gjort en bevisst vennetjeneste for en venninne, og brydde seg ikke om at jeg hadde sagt at jeg kunne ta over. Jeg var ikke verdens beste danser, men jeg var hvertfall ikke helt fersk heller.

Det ville være meningsløst for meg å være tilstede for å se på hva en amatør gjør i forhold til nybegynnere. Jeg trakk meg derfor vekk fra studentmiljøet, men jeg fortsatte videre med min hobby ved byens tangomiljø. Ved Trondheim tango, har vi i mange år tilbydd gratis tilgang til vår practica, for nybegynnerne i studentmiljøet. Likevel ser jeg at det nærmest aldri kommer noen fra det miljøet for å danse.

Jeg vet ikke hvem det er som, per dags dato, instruerer der. Jeg ser jo likevel at personen som er ansvarlig å være instruktør, ikke kommer for å øve hos Trondheim tango. Det er et valg jeg ikke kan respektere. Jeg mistenker at studentene møter en elendig introduksjon til tango, og at de fleste derfor slutter tidlig.

Trondheim tango sliter forøvrig med å rekruttere unge mennesker til å drive med denne fantastiske hobbyen. Dette er neppe spesielt for vårt miljø, men vanlig tendens over hele verdens tangomiljø. Jeg har vært den yngste, faste deltageren i miljøet over fler år nå. Om det finnes single kvinner, så er de neppe spesielt mye yngre enn 40 år gammel. Hvis en person er over enn viss alder, så er vedkommende neppe "den rette". Over 33 år gammel, kanskje for gammel. Jeg er usikker på hva som eventuelt ville være for ung for meg.

Jeg tror det er mer sannsynlig at det blir fred mellom Israel og Palestina, enn at jeg finner "den rette" via tango. Med andre ord: Svært lite sannsynlig. Det er kanskje til og med mer sannsynlig at jeg møter "den rette", på sykkelstien mellom der jeg bor og dit jeg drar.


Det får meg til å tenke på en annen tematikk: Det å potensielt skulle stoppe opp for å snakke med noen på sykkelveien, lurer jeg på om kanskje er for ulogisk, og litt for usannsynlig til at det skulle gitt maksimalt positivt utfall i forhold å være på jakten etter "den rette". Noe sånt ville kanskje heller føre til død og ødeleggelse. Det er vel også usannsynlig at en tilfeldig person på sykkelveien også skal være singel, i rette alder og så videre.

Men hvis noen skulle finne tenke noe spesielt om meg, der jeg suser forbi på sykkelen, så kunne vedkommende kanskje gjøre et google søk. Og så skriver vedkommende inn i google hva hun har sett. Måtte isåfall skrevet noe sånt som:

-Bor kanskje innenfor en 5 kilometers radius fra Vikåsen, Markaplassen, Reppe, Ranheim, Sagplassen, Sæterbakken, Forfunalia.
-Sykler av og til langs Jonsvannsvegen, Vikelvveien eller Kockhaugvegen.
-Svart sykkel.
-Brunt hår.
-Lys hudfarge. En som har sittet i skyggen hele sommeren?
-Kjempe superduper rar person.
-Men sykkelhjelmen var i det minste på. (Det er svært sjeldent at jeg ikke bruker sykkelhjelm. Ifjor syklet jeg med mørkeblå hjelm, men skaffet en ny siden noen hadde lånt min hjelm. I en periode i år syklet jeg med hjelm som hadde gul markerigspennfarge (er det det fargen kalles?). Men jeg skaffet meg en ny hjelm (2019), fordi denne ble mistet da noen lånte den. Jeg er usikker hva jeg skal si slags farge den nye har. Skal jeg si at den er blå, mørkeblå eller kanskje litt turkisblå?)
-Sukk

Hva med sånne datingsider og dating apper?

Mitt inntrykk er fortsatt at match.com er den minst håpløse av slike sider, selv om også de ikke er spesielt overbevisende, og at tinder (det mest utbredte) har den mest håpløse designen ved seg. Jeg skrev om det i fjor.

Facebook har ennå ikke langsert sin tjeneste (Facebook Dating) i Norge, selv om tjenesten ble annonsert for over ett år siden. Jeg synes det er rart at andre land skal få tjenesten lenge før oss i Norge. Kanskje Mark Zuckerberg har planer om å lansere tjenesten for Norge og Trondheim aller sist. Jeg tror likevel at det er sannsynlig at tjenesten blir den mest velfungerende datingsiden/datingappen, når det kommer, hvis den kommer. Å ha mye data, i tillegg til mange brukere, er en god betingelse for å lage en god tjeneste.


Jeg har vært litt forkjølet denne uken. Jeg har vært treg med å sette igang med å skrive ukens innlegg, og føler at jeg har vært minst 40 minutter for sen med å publisere. Vanligvis er det på en fredag det blir publisert. Når jeg våkner etter å ha hvilt, finner jeg kanskje ut av feilene og tabbene ved dagens innlegg. Shit happens.