Hva kan eller vil motivere folk til å være rettferdige i stedet for egoistiske?

Spørsmålet som overskriften stiller, var noe jeg bearbeidet for meg selv for nesten 14 år siden. Den gang innbilte jeg meg at jeg hadde funnet gode svar til spørsmålet. Jeg innser at jeg den gang kun hadde naive svar, og at de i realiteten ikke fungerer.

En rettferdighetssans tar utgangspunkt i at vedkommende har en samvittighet som sier at det er viktig å være opptatt av rettferdighet. La oss forestille oss at det var mulig å scanne en hjerne slik at man med sikkerhet kunne si hva slags person det var.  Så kan vi forestille oss at et stort utvalg individer fikk scannet sin hjerne (etter metoden) på samme tid. Resultatene ville antageligvis si at disse individene hadde en veldig ulik grad av samvittighet.

En del av disse menneskene ville nesten helt sikkert ha en svært begrenset samvittighet. Motivasjons-senteret i deres hjerne, ville ikke vært konstruert rundt ideer om rettferdighet, men andre ting.

For eksempel kan penger være en av de sterkeste motivasjonsfaktorer for noen. Å ønske å anskaffe store menger penger, kun for for å bruke etter eget velbehag, er en markør for egoisme. Derfor vil ikke følgende svar fungere: "Penger kan motivere folk til å være rettferdige i stedet for egoistiske" 

For mange er det kanskje slik at det er frykten for å bli straffet, som gjør at folk velger å oppføre seg. Folk som velger å ikke være rettferdige, blir i de fleste sammenhenger ikke straffet for sin adferd. For eksempel om et fellesskap velger å ekskludere noen.

Ekskludering skjer antageligvis i landets skoler hele tiden: Et enkelt-individ i en klasse blir ekskludert og ignorert av alle andre i klassen. Alle i klassen skjønner at det er noe som ikke er rett, når dette skjer, men alle fraskriver seg ansvaret for inkludere personen. Ingen i klassen vil ellers få noen form for straff for å ekskludere.

Hvis det noen gang var en religion, eller medlemmer av dem, som oppfordret til rettferdig adferd, så har det vel alltid falt for døve ører for de som i utgangspunktet ikke var interessert i rettferdighet? Religiøse kilder kommer kanskje også med påstander om hva som var rettferdig, ut fra deres religion som målestokk, og ikke det faktisk rettferdige,  som i: oppdaget gjennom å være uavhengig sannhetssøkende vesen.

Jeg mistenker at genetisk arv i mange tilfeller er den mest grunnleggende betingelsen for om et individ blir opptatt av rettferdighet. En religiøs person som er opptatt av rettferdighet, hadde sannsynligvis minst 1 foreldre eller besteforelder som var det samme. For ikke-religiøse personer er det antageligvis likedan: altså at minst 1 av deres foreldre eller besteforeldre var opptatt av rettferdighet. Kanskje religion er irrelevant for om vedkommende blir opptatt av rettferdighet?

Kanskje er det slik at individer som mest grunnleggende lar seg motivere av penger, ikke kan la seg motivere til å være rettferdige. For meg virker det som om det er nyttig å konkludere med at det finnes de som aldri vil bli opptatt av rettferdighet, og at ingenting kan motivere dem være opptatt av rettferdighet. Hvis det finnes noe alternativt svar, så er det kanskje så komplisert å finne, at ingen noen gang vil finne det.

Blant feilene jeg gjorde for 14 år siden, da jeg først bearbeidet spørsmålet, var at jeg innbilte meg at alle hadde en samvittighet i seg som kunne vekkes til live, slik at de som ikke var opptatt av rettferdighet, ville bli opptatt av rettferdighet. 

En annen feil jeg gjorde, var knyttet til tankeeksperimenter om samfunn der alle var rettferdige. Jeg sammenlignet fordelene som ville finnes i et tenkt samfunn der alle dets medlemmer handlet rettferdig, mot ulempene som ville finnes i et samfunn der folk ikke var rettferdige. Man ville kanskje tape mer på å ødelegge dette samfunnet med sin grådighet, enn å fortsette å handle rettferdig for å opprettholde det.

En tredje feil jeg gjorde, var knyttet var å anta at folk alltid vil lytte til argumenter. Selv om en god del lytter til argumenter, så finnes det de som har meninger, uten å knytte det opp mot argumenter. For eksempel enkelte rasister: de klarer ikke å finne noe gyldig argument for å påstå at noen menneskegrupper er bedre enn andre, og hvis de hører et argument som som beviser at de tar feil, så kan de finne på å avvise argumentet uten noe fornuftig grunnlag.




Epikur om rettferdiget

Den Greske filosofen Epikur var opptatt av rettferdighet. Jeg er usikker hvor nyttig hans lære er.

For eksempel skriver han i sine grunnsetninger (Kyriai Doxai) nummer 17:

"Den rettferdige er den mest uforstyrrelige, den urettferdige er full av den største uro"

( http://www.epicurism.info/etexts/PD.html#I )

I Vatikanets sentens-samling står det:

"Den vise har ikke større smerter når han selv tortureres enn når vennen er gjenstand for tortur"

( http://www.epicurism.info/etexts/VS.html )

For meg virker det som nå som om Epikur var ganske naiv. Det finnes vel en lang rekke mennesker som vet at de er urettferdige, men har en slik samvittighet at de ikke lar seg plage av den.



Hvor mange mennesker har en solid rettferdighets-sans?

Jeg ingen ideer hva slags eksisterende data, som kunne vært med på å gi gode svar på et slikt spørsmål. Jeg har heller ikke ideer til hvordan man kunne lagd gode undersøkelser for å avdekke noe slikt.

Et svar basert på tipping, har jeg forsøkt å gi før i et tidligere innlegg:

" At det mest vanlige er folk som både kan omtales om hverken spesielt omsorgsfull eller egoistisk: de er midt på."

Når jeg tenker på det på nytt, tenker jeg at jeg skal forsøke å gi et konkret tall. Jeg tror mindre enn 10% av jordens befolkning har en god rettferdighets-sans, og at mindre enn 0,2 % har er veldig solid rettferdighetssans. Jeg baserer tallene på inntrykk jeg har hatt opp gjennom årene fra observasjoner av oppførsel i større grupper.

En del mennesker tenker i retning: "Hvis jeg kan fraskrive meg ansvar, uten å bli straffet, så vil jeg fraskrive meg ansvar". Disse tror jeg utgjør minst 50% av jordens befolkning.


Jeg misliker at jeg ikke klarer å komme med bedre svar, enn hva det jeg har presentert. Det virker som om jordklodens skjebne vil bli som følgende: De grådige vil ødelegge den. De rettferdige, hvis de i hele tatt eksisterer, vil være så få i antall at de ikke vil være i stand til å stoppe ødeleggelsen.

De som forsøker å motivere de grådige til å være rettferdige, kan utforske uendelige muligheter i forsøk på finne løsninger, men vil alltid finne 0 løsninger. Hvilke tanker har forresten bloggleser om rettferdighet?