Noen tanker om egoisme

Forskjellige mennesker har ulik grad av egoisme i seg. Grafen under er ment å representere en skala om til hvilken grad individer kan velge å gjøre altruistiske eller egoistiske handlinger.

Jeg har inntrykk av at den grad av egoisme man har, er mest grunnleggende medfødt: man har det fra genene til sin mor eller sin far, eller kanskje begge.

Mine erfaringer peker mest grunnleggende i en retning at det er sløst tid å prøve å overbevise et individ til å velge å være mindre ego, hvis deres medfødte ego er relativt høyt. Jeg forestiller meg at hvis individets medfødte ego har bevegd seg en fjerdedel over på egoisme-linjen, så det for langt fra altruisme-linjen til at noe i miljøet kan få dem til å endre mening.

Det finnes de individer som skjønner at de har et stort ego, men som ikke vil innrømme det. Kanskje vil de i utgangspunktet påstå at de hører hjemme altruisme-siden av grafen, men hvis de selv ser at deres handlingsmønster blir et argument for at de hører hjemme på egoisme-linjen, bør de da også innrømme det som en sannhet om seg selv at de er egoistisk?

Jo mer et individ er egoistisk fra et genetisk perspektiv, jo mer vil vedkommende sannsynligvis oppleve at det koster noe å velge å gjøre en altruistisk handling. Kanskje vil de mest grunnleggende kun velge egoistiske handlingsmønster, så lenge det ikke får konsekvenser.

Fengsler har en tendens til å fylles med folk som har handlet for egoistisk. Mange av disse hører til ved ytterpunktene, men det er kanskje ikke så nyttig å snakke om ytterpunktene eller ekstremtilfellene innen egoisme til sammenligning. Det er mange som kan gi blaffen i andre uten å havne i fengsel.

Jeg forestiller meg at det er ganske mange som omtrentlig har en slik holdning: "Jeg forsøkte å investere mine følelser i å (for eksempel) kjempe mot maktmisbruk, for positive forandringer i samfunnet, for rettigheter og for rettferdighet. Nå har jeg gitt opp det, og jeg lever et mer avslappet og lykkeligere liv. Det viser seg at er mer behagelig å velge å ikke involvere seg, eller investere følelser til dette "

Et slikt individ vil kanskje forestille seg at det finnes nok av andre som vil involvere seg i slike ting. Det kan være at denne forstillingen ikke samsvarer med virkeligheten. Mange problemer eksisterer fordi det er for få individer som velger å involvere seg.

Første steg for en forandring, kan være at et individ uttrykker seg med et sterkt engasjement for at et problem må løses, kanskje gjerne også med en viss innsikt. Et slikt individ må også ha et visst antall engasjerte lyttere, for at det skal skje noe. Jeg mener at jeg ved hjelp av Internett kan observere at det skjer relativt jevnlig, at et samfunnsengasjert individ ikke blir hørt av mange nok individer.

Et individ som har investert tid i å skrive om en urett som foregår ute i verden, kan til en viss grad observere hvor mange det er som velger lese, reagere og involvere seg i forhold til det vedkommende har skrevet. Leserne kan i stor grad observere det samme. Disse tror jeg opplever at de er for få til å utgjøre en forskjell.

Det er kanskje spesielt tilstander i områder som er rammet av krig og sult, som folk sammen burde uttrykt sitt raseri mot, med tanke på å få slutt på lidelsene. Jeg mener at jeg ved hjelp av Internet er i stand til å se at det er sjokkerende få som engasjerer seg for å få slutt på lidelsen i Jemen, Sør-Sudan og Kongo. Disse landene har vært i faresone over lengre tid, når det gjelder risiko for å ikke motta nok nødhjelp (link).

Noen vil kanskje påstå at det er media sin skyld at det er tilsynelatende så få folk som bryr seg: mange medier er for opptatt av å gjøre arbeid for  makt-eliten, og for mange medier (spesielt nettsider) er for opptatt av annonse-inntekter.

Jeg mistenker likevel at det mest grunnleggende problemet er at det er alt for mange individer som har en psykologi som er basert på selvtilfredshet. Jeg synes det er så trist at det finnes så utrolig mange mennesker som er ignorant til de ulike urettferdigheter som skjer på vår klode. Denne ignoransen fører til at de som driver med maktmisbruk, kan lett fortsette med det. Jeg synes det blir for lett å skulle skylde på media, når man har tilgang til Internet: hvert enkelt individ kan aktivt søke informasjon for å bli oppdatert om tingenes tilstand.

Når jeg ser på den politiske situasjonen i USA, spør jeg meg selv: Har det statistisk sett blitt flere mennesker med en mer grunnleggende egoistisk psykologi, enn for bare noen få tiår siden? Kan det praktisk sett finnes måter å få et samfunn der det statistisk sett blir flere mennesker med en mer grunnleggende altruistisk psykologi?

Et individ som selv er egoistisk, vil kanskje også synes andre egoister er attraktive. Et individ som er mer altruistisk, vil kanskje synes andre altruister er attraktive, men at egoister for dem ikke er attraktive. Slik kan psykologien potensielt drive frem en utvikling i den ene eller den andre retningen. Selv om forskjellen er potensielt er ekstremt marginal, så er det vel enten en negativ eller positiv utvikling. Jeg ville ikke tålt et nært forhold med noen jeg opplevde som for egoistisk.


Her noen utfordrende spørsmål til bloggleser:

Vil bloggleser oppmuntre folk til å gi opp å kjempe for rettferdighet, fordi det er så mange som har mislykket i å oppnå den?

Vil bloggleser oppmuntre folk til å gi opp å kjempe for rettferdighet, fordi man er for få som søker den?

Til hvilken grad tåler du andre individer som du opplever som for egoistisk?


(Oppdatert 27 oktober 2018. Mobil-versjonen hadde ved uhell fått en miks av liten og stor skrift.)