Onkel får brev

Denne uken fikk jeg brev fra mitt onkelbarn Nora. "Dette er vel noe å henge på veggen", spurte Sindre. Min respons var at Nora hadde vært for lat med å fargelegge tegningen og at det fra avstand kun ser ut som et hvitt ark. Gult på hvit gir ikke nok kontrast.

Men, likevel grunnlag for et nytt blogginnlegg, tenkte jeg. Det er bra å få brev, for denne uken har jeg vært ganske usikker hva jeg skulle skrive innlegg om. Hverdagen har gått litt med til å øve tango, lete tango-musikk og lage kladd for ting jeg kan skrive i min tangobok.

På mandagen fungerte jeg som alene tango-instruktør på idrettsbygget på Gløshaugen med NTNUI tango. Leksjonen var å lære bedre det som kalles "ochos". Antall kvinner som møtte opp var 1. Antall menn som møtte opp (meg inkludert) var 4. Tidligere denne høsten har jeg sakt til nybegynnerne at de gjerne bør komme med tilbakemelding dersom tangoen ikke lever opp til deres forventninger.

Nå, litt senere på høsten, har jeg ikke hørt en eneste tilbakemelding fra alle de som tilsynelatende har gitt opp tango ved NTNUI. Jeg kom til konklusjonen at folk , selv om de sier at de skal komme med tilbakemelding hvis de føler at ting ikke fungerer optimalt, i realiteten mest sannsynligvis vil forsvinne uten forklaring.

Jeg hadde ikke klart å holde på med tango, hvis det ikke også fantes et annet tangomiljø i Trondheim. Som oftest danser jeg med godt voksne kvinner. Gjennomsnittsalderen på alle de jeg danser med er antageligvis mellom 40 og 50 år. Jeg tenker ikke så mye på alder eller sosial bakgrunn når jeg danser.

I danse-øyeblikket tenker jeg mest på å få til en flyt. Det er mest interessant å danse med de som er flinkest til å få til en flyt. Men det er jo også en fordel dersom de i tangomiljøet er dyktig på helt vanlig muntlig kommunikasjon, og jeg synes det er en del som får til en ganske ryddig kommunikasjon.