En nesten-bilulykke, de siste drømmer og tanker

Ingenting kan gå galt dersom man sykler i sneglefart over det forttauet, tenker kanskje bloggleser. Det var nemlig det jeg og trodde i det jeg syklet over, i retning mot treet på bildet. Likevel ble jeg faktisk påkjørt der ganske nylig. Bilen som kjørte på meg, kjørte en venstresving fra hovedveien. Som bildet viser, så er det rimelig å si at det er klar sikt for å se eventuelle sykelister fra bilsjåførens synsvinkel.

Selve kollisjonen ble likevel ikke så dramatisk. Den eneste skaden som skjedde var på bilskiltet, som ble revet av på grunn av kontakt med skrått vertikale jernstenger ved bakhjulet på sykkelen. Jeg plukket opp bilskiltet og gav det til sjåføren, som da sa: "Det var min skyld". Jeg svarte omtrent slik: "Det gikk fint med meg. Ikke tenk på det. Jeg må sykle videre". Jeg vurderte å si: "Prøv å unngå å kjøre på flere folk i dag", men det sa jeg altså ikke.



Drømmer jeg har hatt i det siste
Jeg har vurdert å samle opp alle drømmene i et eneste gigantisk blogginlegg ved slutten av året. Samtidig legger jeg merke til jeg begynner å glemme drømmene, ettersom det stadig blir flere å flere drømmer å huske på. Her kommer et par...


På flukt fra romskip
Jeg befant meg i et romskip ute i verdensrommet. Vi ble jaget av flere tusen fiendtlig romskip som skjøt med laservåpen mot oss. Kommandosentralen pekte ut en galakse som det ble vurdert som gunstig å flykte til. Da vi omsider kom dit, tok det ikke lang tid før de fiendlige skipene fant oss igjen.

Da pekte jeg ut en galakse som vi skulle flykte til. Vi kom fort til enighet og reiste mot den. Etterhvert som vi nærmet oss den, viste det seg at det ikke var men galakse, men en karusell som hadde blinkelys på og svevde for seg selv midt ute i universet.  Jeg gikk ut av romskipet og testet karusellen og snurret litt rundt.

Breaking bad drøm
Jeg drømte at Heisenberg i tv serien "breaking bad", var i et plasttelt i en ganske massiv bygning og kokte dop der. DEA (anti- narkotika politi), var iferd med å gjennomføre raid mot bygningen, og Heisenberg sanset det og begynte å løpe sin fluktrute. Hans svigerbror, Hank, fikk øye på at det var noen som flyktet, men Heisenberg var kledd i gassmaske og gul plastdrakt, slik at det ikke var mulig å kjenne han igjen.

I det Heisenberg kom seg ut bygningen, så han til sin store skrekk en gigantisk firebent robotblekksput på størrelse med en skyskraper. Den skjøt med laser fra hodet sitt. Jeg kan ikke helt forklare hvor jeg selv befant meg i drømmen, idet jeg fikk med meg alt dette.


Noen personlige tanker om å anskaffe seg nye venner
Jeg går på ntnu dragvoll, og havner som regel i klasse med helt nye folk hver høst. I en forelesningsklasse er det som regel mer enn 100 individ. Likevel er vi på vår klode et veldig vidt spekter av personligheter. Det sies: "Like barn leker best". Lang historie kort: Jeg er for lat. Jeg gidder ikke prøve å finne en personlighet som gidder å være min venn. Idealt sett kunne jeg kanskje tenkt meg en venn av sorten jeg allerede har, men som kanskje svarer på chatten i løpet av 15 minutter, når han først skriver: "Vent litt", og gjerne i løpet av en dag, hvis han skriver: "Vent"

Også innenfor qwankido kunne jeg kanskje funnet en venn, men jeg mistenker at det blir særdeles få nybegynnere denne høsten. Det føles som qwankido kommer til å viste bort og forsvinne en dag. Wikipediaartikkelen til qwankido ble slettet, fordi (kilder, referanser) hjemmesiden til qwankido ikke viser stort annet enn symbolet for sporten. Jeg har også opplevd  en del ganger at treneren ikke har møtt opp, uten å si i fra på forhånd på at han ikke kommer. Sist gang dette skjedde, tenkte jeg: "Jeg burde bare rett og slett slutte med denne sporten".


En hypotetisk tanke: Dersom stalin-kommunistisk diktatur skulle bestemme ønskelig genutfall

Tanken kom til meg da jeg var i tyholt-tårnet og skulle spise der sammen med min familie. Mens jeg ventet på å få bord, var det meksikanske jenter der som skulle ha meg til å ta bilde av dem. Etter jeg tok bilde, begynte de å prate til meg. Av en eller annen grunn skulle de stå veldig nærme når de pratet, kanskje 30 centimeter. Jeg beveget meg stadig bakover, for jeg tenkte at 1 meter avstand, er passe samtaleavstant. Bakover og bakover, helt til ryggen min nådde veggen. Deretter langs veggen, helt til jeg var i et hjørne, innesperret av tre personer.

I tillegg var det tidvis litt vanskelig å høre var det var de sa, siden engelsken var noe klønete. Jeg trodde jeg hørte en av de si: "I mara have baby". I stedet for å prøve å si det mer forståelig, ble det gjort en vugge baby i hendene- håndbevegelse. Det viste seg at hun mente å si: "Jeg er gift og har en baby". Og når hun sa: "Fatta", så viste det seg at hun mente å si: "Kristianstens festning"

Da de endelig dro, begynte jeg å tenke på unyttige ting. Jeg kom til å tenke på at mine forfedre, minst 500 år tilbake i tid, alle er nordmenn. 2, 4, 8, 16, 32, 64, 128, 256, 512, 1024, 2048, 4096, 8192, 16384, 32768... Herover og utover skal det ikke så mange generalsjoner til før man stort sett er i slekt med alle sammen. Da tenkte jeg at dersom en stalin-kommunistisk diktaturstat skulle bestemme genutfall ved potensiellt avkom for meg, så ville de kanskje bestemt at moren måtte komme fra et land langt vekk fra Norge (I stillhavet, Tahiti for eksempel), med hensikt å unngå innavl av norge gener, hva nå enn det egentlig er...