Elektrisk undreholdning eller det som bør gjøres

Jeg har brukt mye tid på ulik underholdning som er avhengig av elektrisitet, i hovedsak Tv, tv-spill, dataspill, Internet. Jeg har brukt mye tid på dataspill. Min far har alltid mislikt at jeg bruker tid på spill, og nøler ikke med å klage på dette. Jeg tror ikke min far noen gang har spilt slike spill. Det er mulig han spilte "Buzz" en gang, men det er jeg usikker på.

Det hender rimelig ofte at jeg tenker på at spilling ikke kan være en bra ting. Det er vel kanskje de færreste som tenker på det å spille er noe man bør gjøre. Det man egentlig bør gjøre er kanskje ett eller annet skolearbeid eller noe som kan bedre sin fremtid. Min far ville sannsynligvis vært fornøyd om jeg brukte all min tid på skolearbeid.

Skolearbeid kan være så utrolig kjedelig. Av og til når jeg setter meg ned for å gjøre noe av det, så hender det at jeg bruker tiden på å tenke på at dette er kjedelig, fremfor å lære noe. Jeg tror ikke jeg er i stand til å presse meg selv til å være effektiv med skolearbeid, når jeg synes det er kjedelig. Likevel... om jeg skulle finne på å gi opp, så ville jeg tenke negativ om meg selv: en person som ikke gjør eller klarer å få gjort det som bør gjøres.

Tiden går sakte når skolearbeidet ikke har vekket noen positive følelser i meg. Etterhvert gjør jeg meg den mening at jeg har holdt på en stund, og finner på å se på klokka: Bare en time har passert. Det var ikke mye nei. Det har hendt meg at jeg har blitt engasjert i mitt skolearbeid. Da er det selvfølgelig lettere. Det er kanskje ens eget ansvar for å sørge for at det en bør gjøre også er interessant. Et godt knep kan kanskje være å tenke på hvordan en ville videreformidle til noen andre slik at de vil synes det er interessant. Hvordan kan dette være noe annet enn utrolig kjedelig? Lett å si: jeg vet ikke. Hvor skal motivasjonen komme fra? Lett å si: Jeg vet ikke.

Tiden kan gå rimelig fort kan gå rimelig fort når en sitter foran tv eller spill. Med spill er det gjerne: utforsk muligheter eller test ut en plan. Kanskje: En stor mystisk boks helt i kanten på kartet. Hva kan være inni? Samle 5 nøkkelfragmenter og bland sammen til hovednøkkel og åpne boksen. Inni var er slag visdomsbok. Du har åpnet boken og blitt oppgradert. Det var en fin overraskelse. Kanskje er ikke spillet noe spesielt gøy egentlig, men det går fort en time, kanskje 2, kanskje enda lengre. Når jeg omsider river meg løs, så er det bare å innse: sløste tiden min på dette. Pluss: fortsatt like lite motivert for å gjøre noe fornuftig. Ikke bra.

Jeg vet ikke om jeg kommer til noe annet poeng enn at elektrisk underholdning får tiden til å gå, og er som regel ikke kjedelig. En slags type greie jeg vurderer at jeg ikke burde bruke for mye tid på, men om jeg ikke brukte min tid på dette ville jeg sannsynligvis kjedet meg. Kjedsomhet og ustimulert  oppleves som smerte. Når jeg først tenker på smerte gjør jeg meg mange assosiasjoner. Negative tankemønster kan oppstå. En grei ting med spill er kanskje at da driver jeg iallefall ikke å gjenopplever minner av negative hendelser,  spekulerer i at fremtiden kanskje blir en nedtur, eller spekulerer i at jeg er håpløst menneske (men sistnevnte er kanskje unngåelig, i og med at jeg driver med noe jeg tenker jeg ikke burde drive for mye med).

"Jepp, du er håpløs", det er det jeg forestiller meg at hvem som helst kan si til meg når som helst. Hvis det er en ting jeg virkelig hater, så er det å bli klaget på. Enkelte problemer har ingen enkel løsning. Det man kanskje tror er del av løsningen kan vise seg å virke mot sin hensikt. Hvis noen mener jeg er håpløs og sier: "Du er håpløs", med den baktanke: "nå som det har kommet frem i lyset at denne personen er håpløs, så vil denne person automatisk justere seg til den norm av å ikke være håpløs", så kan det være en slik ting som virker mot sin hensikt.

Det kan virke som ved enkelte problem, så er den eneste person som kan løse problemet en selv. Fantasi om gud, jesus, allah, den uklassifiserte høyere makt eller lignende vil absolutt aldri hjelpe. Jeg tror man skal ha flaks om tilfeldige mennesker, venner eller familie kan hjelpe. For eksempel, det kunne ha hjulpet min skolemotivasjon å diskutere med medstudenter. Men man kan ende opp som meg med følgende mottatte responser: det er for tidlig, det er for sent, det blir for mange med deg, jeg har ikke vurdert muligheten. Kanskje er det slik at jeg gjennomsnittlige menneske ikke liker meg.