Drøm 12 nov 2010 - nekte å akseptere

Jeg husker at jeg drømte mange ting som hjernen min ikke ville akseptere som sant. For eksempel drømte jeg at min gammel-tante (altså min over 80 år gamle farmors søster), levde i et rotete hus. Dette er ikke mulig tenkte hjernen min, for dette mennesket er kanskje noe av det strengeste ordensmennesket i verdenshistorien. Kanskje til og med mer ordensmenneske enn min brors kjæreste. Altså, brors kjæreste, hun omplasserer et te-lys 5 cm til høyre, slik at bordet ser mer ryddig ut, og hun rister en saccosekk etter at noen har sittet i den. 

At slikt type menneske skulle være rotete var noe min hjerne nektet å akseptere, og jeg forsto at hjernen måtte prøve å komme ut av drømmen. Jeg tror jeg drømte lignende drømmer der hjernen min nektet å akseptere. Eksempel:  spesifikk hunnkjønn menneske som jeg i mitt dagligdagse liv, til tider ser gående omkring på universitetet, uventet tar initiativ for samtale. I denne samtalen er hun interessert i hvordan jeg utvikler meg som menneske. Skriver du i klokeboken, spør hun. Totalt absurd, tenker hjernen min, for min hjerne har et et bilde av personen som menneske som aldri kunne tatt initiativ for samtale. Hvorfor? Enten fordi ikke har spesiell interesse for meg i virkelighet, eller at hun er for passiv til å handle, eller at hun ikke klarer å tenke hva som hadde vært passende handling.

Uansett... Alle disse drømmene som min hjerne nektet å drømme, førte til at jeg prøvde å våkne. Da drømte jeg at jeg våknet, men så la jeg merke til at det var noe som ikke stemte. Å nei, jeg har kun drømt at jeg våknet, da trengs mer våkne-konsentrasjon, tenkte jeg. Omsider klarte jeg å våkne, men da jeg våknet, var jeg så trøtt at jeg bare sovnet igjen.