Skoledabatten

Om frafall i videregående

SSB har god statistikk på hvem som fullfører utdanning etter 5 år blant elevene som begynte videregåede utdanning i 2010. (se: SSB). 

32% av menn som begynte på videregående fullførte ikke i løpet av en femårsperiode. Innen yrkesfag var det mindre enn 40 % blant menn som fullførte på den normerte tiden. Kun 59% fullførte utdanningen i løpet av 5 år.  

 Er dette et for høyt frafall? Hva skyldes frafallet? Kan det skyldes at utdanningsløpet er for over-komplisert? Hva slag tiltak kan man forvente at vil fungere, med hensikt å øke prosentandelen som fullfører sin utdannelse i løpet av 5 år?

Om barnas psykiske virkelighet

En av de viktigste spørsmål innen skole er kanskje: legges det nok til rette for trivsel? Er det for mange foreldre som utsetter sine barn for forventningspress?

Barn som lærer ut fra ytre motivasjon, blir​ kanskje fortere syke enn de som er drevet av indre motivasjon.

Er det nok fellesskapsfølelse i skolen? Hvis det observeres at noen ikke blir inkludert, men holdt utenfor skolens sosiale miljø, hvor mange vil heve sin røst og si ifra?

Om utdanningskonkurranse

Jeg forestiller meg at det er mye av obligatorisk innhold i skolen som oppleves som irrelevant i forhold til yrkes-ambisjoner. Hvis det er irrelevant i forhold til yrkes-ambisjon, er det da nødvendig at det skal være obligatorisk?

Jeg tror også at konkurransen om plassene til høyere utdanning gjør at mange tar fag som de vet de ikke har nytte av. En advokat har kanskje ikke så veldig mye utbytte av å lære astrofysikk, programmering, nynorsk og om palataliseringen på nordvestlandet? Bonuspoeng fra realfag bidrar kanskje til at de som ikke har realfags-ambisjoner, tar disse fagene likevel.

Hva er den mest sunne måten å lære på?

Fra en nevrovitenskaplig synsvinkel er det kanskje usunt å konstant lære nytt innhold uten repetisjon. Kanskje er det også usunt å i hele tatt bruke tid på konstant læring? Hvor mange timer læring per dag / uke er idealet for innen læring? Hvor mange elever presser seg selv mer enn de har godt av?

Fordi læring er avhengig av at hjernen tilpasser seg, så bør man ikke sette likhetstegn mellom læring og jobbing?

Om skolebøkene

Takk til H Eia som løfter frem debatten om skolebøkene. Se video:

Jeg tror at det å forbedre lærebøker, er den mest effektive måten å forbedre skolen. En svært god lærebok er redningen, hvis man har vært uheldig og fått en dårlig lærer. En svært god lærebok kan kanskje føre til at man ikke har bruk for læreren.
 

Her er min hypotese på hvorfor lærebøkene blir dårlige:

Det er for mange bestemmelser fra stortinget om hvor mange mål som skal nås i skolen. Det har blitt for mange detaljformuleringer om måloppnåelser. For mange av målene fra statlig hold er også for dårlig formulert, og disse sprer seg videre til lærebøker som også får dårlige formuleringer.

Skolens virkelighet: man lærer for å glemme?

Prøven er ofte i sentrum? Etter prøven er innholdet irrelevant og unyttig? Jeg kan forestille meg at med dårlige lærebøker, kan elevene ende opp med å memorere innhold uten å skjønne betydningen av det. Det er vel ingen som ønsker å huske ting som de ikke skjønner betydningen av.


Jeg tror hukommelse i forhold til læring er knyttet til hvor viktig læringen er for den som skal lære. Jo viktige innholdet er med tanke, med utgangspunkt indre motivasjon, jo mer interessant blir det å ønske å huske. All kunnskap som blir ansett som unyttig, blir kunnskap man blir innstilt på å glemme.

 

Er kvaliteten av nasjonale tester gode nok?

Hvis den ikke er bra nok, så er kanskje hele prøven ganske unyttig?

Blir ideene fra folkehelseinstituttet glemt for fort?

Camilla Stoltenberg har nevn en del ganger i den offentlige TV debatten at man ser et tydelig problem hos en viss aldersgruppe over hele Europa, og antyder at det kanskje finnes perioder i barndommen, hvor man bør unngå overdrevent fokus på læring. Jeg opplever dette som et utsagn som ingen forsøker å ta tak i, og som ingen imøtekommer på noen som helst måte.


 (fra debatten: link)

Hvilke utdanningsministre har vært bra for Norge i nyere tid?

Gudmund Hernes var opptatt av å detaljstyre skolen: bestemme hva som skulle være obligatorisk innhold, og når på året det obligatoriske innholdet skulle læres. Omtrentlig: lær "et dukkehjem" av Henrik Ibsen tidlig september måned. '

Slik detaljstyring tror jeg er unyttig, og jeg tror det var ganske enkelt for Clemet å forbedre skolen på dette feltet, ved å ganske enkelt fjerne denne detaljstyringen. Personlig synes jeg flere av disse norske 1800-talls forfatterne ,som for eksempel Ibsen og Bjørson, er ekstremt kjedelige.

Jeg har liten forståelse for slik detaljstyring. Selv om jeg skulle finne på å like et litterært verk, av for eksempel Jules Verne, er er det ikke rett at jeg skal tvinge  alle andre i landet å lære det samme innholdet. Kanskje finnes det til og med de som synes at all skjønnlitteratur er unyttig. Å oppdage den optimale balansen mellom styring og frihet, er kanskje et mål?  Har vi den optimale balansen i skolen?

Dagens barneskole tror jeg er preget av for mange kompliserte og utydelige mål som som ikke er lettfattelig for noen som helst. Jeg har ikke har mulighet til å observere skolen fra innsiden, vet jeg egentlig ikke om det er blitt slik. Likevel kan kvaliteten på skolebøkene gi en indikasjon om kvaliteten av læring i skolen. Jeg har inntrykk av at skolebøkene er for dårlig og har blitt dårligere de siste årene.

Jeg tror det har skjedd svært lite av forbedringer til den norske skolen de siste årene. Det å fjerne lekser, er det eneste store relevante forbedringen jeg kommer på. Jeg tror ikke man ikke kan trives helt, hvis man ikke får fritid.

Det ser ut som om ingen politikere har fått noen ideer om hvordan man bør håndtere frafall i videregående. Det ser også ut som om det ikke finnes gode nok systemer og ressurser for å hjelpe barn som sliter psykisk. Jeg har ingen statistikker  referere til her, men de ganger jeg har sett barn snakke om skole på NRK har det som regel handlet om at det er for mange som sliter med sin psykiske helse, og at det er for få som får god hjelp.

Bildet over er ment å forstille det indre livet til en kunnskapsminister. Jeg forestiller meg at en kunnskapsminister, er en liker hvor mye makt han eller hun har fått over skolesystemet. De føler seg kanskje som en slags mektig hulk på toppen av en fjelltopp omgitt av torden og lyn.

Lytter man nok på eksperter i skoledebatten?

På flere norske universiteter finnes det en hel studieretning som heter pedagogikk. Noen tar til og med doktorgrad i denne retingen. Se for deg alle de ansatte ved universitetene som har observert de pedagogiske ideene til sine studenter over flere tiår.  Jeg forestiller meg at mange av disse har mye å bidra med i debatten om skolen. Likevel kan jeg aldri huske å ha sett på TV en person med slik bakgrunn debattere eller bidra til denne debatten.

Jeg har også skjønt det slik at mange kommuner forbyr sine lærere å snakke offentlig om skolen, og jeg forstår ikke helt hvorfor det er slik. Jeg kan forstille meg at mange lærere havner i en situasjon der de observerer problemer i skolen, som kun kan løses hvis man snakker om de, men så har de forbud mot å snakke om de problemene de observerer. Å anerkjenne et problem er vel en betingelse, for å kunne løse det?

Viktige ideer

Jeg repeterer to ideer som jeg mener er veldig sentrale

1: Skolens innhold er ingen selvfølge.

Begrunnelsene politikerne kommer med er ikke nødvendigvis godt gjennomtenkt, eller godt argumentert. Jeg har inntrykk av at det er lengre perioder der alle politikerne synkronisert glemmer å tenke på om skolen kan forbedres. Hvis Harald Eia er personen i landet som er mest engasjert i skoledebatten, så er det kanskje en indikasjon på at politikerne ikke er nok engasjert?

Jeg har også en teori om at det fleste politikerne mangler den akademiske utdannelsen som trengs, for at de skal kunne komme med gode ideer i skoledebatten.


2: Kan skolen i høyere grad skje på premissene til den som skal lære?


3: Er læreboken et kvalitets-verk?

Hvis jeg fikk bestemt mer over skolens innhold tror jeg at jeg i større grad ville lagt til rette for at elevene kunne utvikle seg til å bli dyktigere på kommunikasjon og formidling, og ellers utvikle seg til anstendig, omsorgsfulle og harmoniske individer.