Om alt som er galt

Om jeg skulle lage et enormt innlegg om alt som var galt, ville det ta flere årtusener uten å bli ferdig å skrive. Men fordi jeg er begrenset til å være en enkel XY kromosom organisme, er min tid begrenset...

Å formidle hva som er galt kan være ganske essensielt grunnleggende for at ting skal bli bedre. Eventuelt er situasjonen at det gale blir vedvarende, fordi individet ikke forstår hva det gjør galt, fordi det har bygget seg forestillinger og ideer som er gale, eller ikke skjønner hva som bør gjøres med det som er galt. Andre årsaker kan også tenkes.

En av tingene jeg mest opptatt av er gode ideer. Jeg vurderer det slik at noe er galt dersom det er fravær av gode ideer hos meg selv. Av og til tenker jeg at hvis jeg selv ikke har vært i stand til å oppdage gode ideer, så tenker jeg at det kanskje kan oppstå nye gode ideer ved at jeg samhandler med andre individer. Da tenker jeg gjerne at samhandlingen kan foregå etter Gadamers idealer. På den ene siden er meg med mine sannheter, og på den andre siden deg med dine sannheter. Mellom oss et objekt som det samtales om.

En av mine mest essensielle sannheter er at jeg liker å oppdage gode ideer, og derfor er det for meg ofte mest interessant at det samtales om gode ideer. Kanskje spør jeg ganske direkte til et annet individ; deg, den annen horisont: “har du oppdaget noen interessante eller gode ideer nylig?”


Når jeg lytter til den annen horisont, så oppfatter jeg av og til et individ som for seg selv tror det har gode ideer, men som i realiteten har ideer som er opp mot helt elendige. Den annen horisont har kanskje gjort seg opp en formening om hva slags tiltak som skal til for å til en bedring i den internasjonale arena, uten at den formeningen er basert på noen som helst akademiske referanser.

Da sier jeg kanskje til den annen horisont: ”du bør kanskje lese et relevant akademisk verk før du kommer med noen meninger, slik at dine meninger ikke fremstår som ubegrunnet”, og jeg følger kanskje opp med å foreslå verk som “A history of international relations theory” av Torbjørn Knutsen, eller “man, the state and war”  av Kenneth Waltz som slike relevante akademiske verk.

Hvis den annen horisont så aviser nytteverdien av å bygge seg slike referanser for å snakke om internasjonale tema, så blir det for meg med mine sannheter, betraktelig mindre interessant å snakke med vedkommende om et slikt tema. Jeg vil kanskje forsøke å få den andre horisont til å prate om et annet tema i stedet.


Hvis den annen horisont  deretter fremstiller seg selv som ganske ide-løs,  forsvinner kanskje hele grunnlaget for samtalen. Jeg kan gjøre mitt beste for å tilrettelegge ting slik at den annen horisont enklere kan klare å komme opp med gode ideer, men det har ingen nytteverdi å forsøke tvinge noen til å ha gode ideer, så det kan jeg absolutt ikke gjøre. Kanskje er det like greit å avslutte samtalen med den annen horisont, og med et stort spørsmålstegn om jeg noen gang vil høre gode ideer derfra.

Hvis jeg ikke finner gode ideer hos et individ, så kan jeg forsøke å finne de hos et annet. Den nye annen horisont er kanskje spesielt mye opptatt av musikk og fotball, og har omtrent ingen andre fritidsinteresser. Hvis jeg med mine sannheter kun er interessert i musikk og fotball til en viss grad, så forsvinner kanskje samtalegrunnlaget for den nye annen horisont også. Jeg kan kanskje forsøke å legge opp til at den nye annen horisont kan gjøre seg nye gode velfunderte refleksjoner på hvorfor man blir den man er, fordi det er denne slags funderinger jeg liker å høre gode ideer om.

Hvis ideene eller fantasien har stagnert på tema hos den nye andre horisont, vil jeg kanskje bare avslutte samtalen  der også, for så å forsøke å finne en 2re ny horisont som kanskje er bedre til å komme med ideer på gitte tema. Individer som er rik på den type ideer jeg har mest sansen for, er nok garantert i mindretall, og kanskje er det i hovedsak er mest bare meg selv som har sansen for min egne ideer.

Finnes det forresten XX kromosom organismer som får ideer slik som Newton og Arkimedes? For meg virker det som om det er og har vært flere menn med gode ideer enn kvinner med gode ideer. Det virker som det er oftere en mann fremfor en kvinne som finner løsningen på et hvilket som helst problem. Kanskje det finnes uovervinnelige hindringer i kvinnens hjernevindinger som gjør at en kvinne aldri kan bli så kapabel og talent-rik som en av verdenshistoriens mest kapable menn.

Samtidig skjønner jeg at et slikt utsagn kan føre til at kvinnene føler et slags press. Et tilsynelatende utbredt problem blant folk er at de i deres livssituasjon føler et ytre press på å være “mer” enn det de er. Dette kan være at folk eksternt uttrykker sin mening om hva de mener er bedre, og at de samtidig utøver språklig makt for å få dem til å leve opp til de urealistisk høye forventninger om “bedre"som de har uttrykt. Jeg tror at ytre press kan være medvirkede årsak til at et individ kommer en situasjon der det har færre gode ideer.


Barn i vårt samfunn blir tvunget til å forholde seg til nasjonens skolebyråkrati i tidlig alder. Blant skolens innhold finnes det en lang rekke ting som mange barn ikke ønsker å lære. Husket mest ved enkelte skolefag blir at de hatet å lære det. Jeg tror nynorsk er for eksempel et sånt fag som de fleste barn i Norge ikke kan fordra å bli tvunget til å lære, og som de aldri drar nytte av å kunne hele resten sitt liv etter at læring-tvangen opphører.

Min vurdering er at jo mer barn får lov til å lære ting på egne premisser og uten eksternt press, jo bedre er det for barnets psykiske helse, slik at de utvikler seg til å bli harmoniske mennesker. Antageligvis er en harmonisk tilstand grunnleggende for at gode ideer fredfylt vokser frem.  En helse eller kunnskapminister som nedprioriterer barns psykiske helse, er etter min mening en  minister som gjør en alvorlig tabbe, fordi man da ikke skaper et harmonisk samfunn. Barn som lider psykisk og opplever press, har ikke de rette betingelsene for å finne de gode ideene.

En av de tristeste ting i samfunnet er suicidale barn. For noen måneder sider kom det opp en nyhetssak om en anakoretisk jente som hadde blitt utsatt for mobbing og som hadde sultet seg til døde. Det finnes flere typer anoreksi, men for dette tilfelle tror jeg det var snakk om en type der individet ikke ønsker å spise, fordi individet selv har gjort seg den formening at det ikke er verd noe, og at det derfor tenker om seg selv at det ikke fortjente å spise mat.

Moren hadde forsøkt å søke profesjonell hjelp, men til ingen nytte. Dette kan ha noe med at lokalsamfunnet ikke hadde den ekspertkompetansen som var nødvendig for å hjelpe. Kanskje  var realiteten slik at det ikke fantes en eneste ekspert i hele Norge som hadde den rette kompetanse til å hjelpe jenta, og at jenta måtte reist utenlands for å få hjelpen hun trengte. Kanskje fantes ikke den rette kompetansen noe som helst sted på hele jordkloden.

De egentlige premissene for hjelp som jenta isåfall forespurte var at den hjelpende part måtte være i stand til å samhandle med henne på en slik måte hun ville begynne mene om seg selv at hun var verd noe. Selv mener jeg at mennesker som er grunnleggende omsorgsfulle, er mye mer verd enn psykopater, slik som de mobbende barna er. Hvis jeg oppdaget jenta som et omsorgsfullt menneske, ville prøvd å vektlegge det som en hovedårsak til at  hun burde se verdien i seg selv, og at hun burde spise all maten hun trengte.

Hva som kan gjøres for å få slutt på den mest alvorlige formen for mobbing i skolen, er kanskje å forby psykopatiske individer å få barn, eller sette de verste mobberne en dag i fengsel. I følge tro-systemet til enkelte kristne skal de psykopatiske barna i de minste etter livets slutt brenne i helvete.

Med hensyn til innleggets intro “... ta flere årtusener uten å bli ferdig å skrive” avsluttes dagens innlegg med: fortsettelse følger....