Kanskje

Mange livssynspørsmål formlueres ofte med hensikt å få et svar som enten er "ja" eller "nei". Det finnes andre svar som jeg mener kan være bedre. Man kan si: "Jeg trenger ikke å ta stilling til spørsmålet og gir derfor ikke et svar." Et annet alernativ er å si: "Kanskje." Det siste svaret bør kanskje kommen med en lengre forklaring. I dagens innlegg kommer en vudering av forskjellinge livssynsspørsmål.


Finnes det en gud? Folk har forskjellig oppfating av ordet. Er denne guden et vesen som ikke begår noen form for feil? Når jeg ser rundt meg på den verden som jeg lever i, virker det veldig unaturlig å mene at feil ikke har blitt begått.

For meg ser det ut som om at det er umulig at det kan eksistere et guddommelig vesen som har de to egenskapene (kun en + ingen feil gjort). Jeg ser ingen grunn til å gi tanken mye oppmerksomhet. Jeg legger likevel igjen en liten flis av et "kanskje" til tematikken.


Finnes det flere guder? For eksempel gudene Shiv og Vishnu fra hinduismen? Jeg ser ikke noen grunn til at det skal være mer ulogisk å tro på mange guder, fremfor bare en. Om det er feil som er begått, så finnes det flere enn kun ett vesen å peke på som ansvalig for feilene.

Det kan være at det også finnes flere forskjelling oppfatninger om av hva de hinduistiske gudene er. Jeg oppfatter beskrivelen av Shiv som et vesen som er i stand til å innrømme feil. Jeg må derfor legge igjen en større flis av et "kanskje" til gudene i hinduismen.


Hva med Moses? Kanskje han rett og slett fant opp De ti bud. Det er definitivt plass for et "kanskje" her. Bare fordi at en person påstår å nådd kontakt med et gudevesen, betyr ikke det nødvendigvis at vedkommende faktisk har nådd kontakt med et slikt vesen.

Er det forresten mulig for noen som helst å nå kontakt med et gudevesen? Kanskje opplevd kontakt med en gudeskikkelse, egentlig er en form for selvbedrag.


Hva med karma? Ordet kan forstås som en vennlig og konstruktiv advarsel om at alle dine handlinger vil ha konsekvenser. De karmiske konsekvensene kan slå inn underveis i det livet man lever. Hvis du gjør noe som du vet er galt, så kommer det negative konsekvenser fra det. Disse negative konsekvensene vil før eller siden ramme deg selv.

Hvis du gjør noe som du mener er rett, så kan det komme positvie konsekvenser av det. Ydmykhet er et essensielt konsept innen forståelsen av karma. Selv om man mener at man gjør noe som er rett, så bør man ikke ta for gitt at det også er rett. I mange situasoner er også slik at det er vanskelig å si hva som er rett.

Hvis man for eksempel har blitt dratt inn i en krig, er det ikke nødvendigvis lett å si hva som er det riktige valgtet. Kanskje har et rimelig fredsforslag har blitt avvist av motparten. Kanskje motparten er drevet av grådige ambisjoner. Det blir kanskje mest galt å velge å ikke kjempe. Det bør være av relevanse hva ens tankemønster er, når man er plassert i en komplisert situasjon.

Hvorfor skal man forresten tro på karma? For mange mennesker er det naturlig å tro på at det kan finnes en form for rettferdighet i det universet man lever i. Altarnativt kan man tenke at det ikke finnes noen rettferdighet i universet. Man kan tenke at det kun eksisterer uendelig urettferdighet. Kanskje er dette et riktig perspektiv, men det er samtidig også en depressiv måte å tenke på.

Er ikke urettferdihet uunngåelig uansett? La oss forestille oss at det finnes en grønn elefant blant 100 grå. Den grønne elefanten gjør mye bra for sitt elefantsamfunn, men de grå elefantene fokuserer kun på den grønne elefantens utseende. Uansett hva den grønne elefanten gjør, så misliker de grå elefantene hva de ser. Den grønne får en livsstilværelse hvor det ser ut til å være umulig for den å skape noen form for god karma.

Videre kan vi forestille oss at det finnes en blå og en rosa koala. Den blå koalaen har lett for å like alt den rose koalaen gjør. På samme måte har den rosa koalaen lett for å like alt den blå koalaen gjør. Det ser ut som om begge har fått veldig enkle betingelser for å skape god karma.

Noen blir tilbudt situasjoner hvor det tilsynelatende er lett å skape god karma, mens andre blir tilbudt situasjoener hvor det tilsynelatende er umulig å skape god karma. Blir ikke det i seg selv urettferdig?

Hvordan bør egentlig karma fungere? En del av tanken er at man kan leve uendelig mange liv. Det ville kanskje vært helt urimelig om man skal leve svært mange vanskelige liv, før et godt liv kommer. Å la noen leve 1000 vanskelige liv, før vedkommende får levd et godt liv, høres urimlig ut. Hvilken mekanisme skulle garantere for at karma skulle fungere rettferdig?

Er tanken om karma avhengig av at det finnes en eller flere gudevesen som kan se inn i noens karma, for så å vurdere hva det neste skal være?

Kanskje karma eksister. Kanskje det også er slik at ingen mennesker i verdenshistorien vil kunne vite hvordan den fungerer. Jeg tror det finnes mange misforståelser angående karma. Det er ingen grunn til å påstå om hunder eller slanger, at de har en sjel fra et menneske som har fått en straff fra et tidligere liv.


Hva med Buddha? Hans fornavn var Siddhartha. Etternavnet var Gautama. Buddha var en ærestittel som kom lenge etter hans død. "Sid-dh-aar-tha Gåtoma Boo-th-ha" er riktig uttalelese av navnet. I det devanāgarīske skriftspråket finnes det tegn for lyder som ikke finnes i engelsk og norsk språk.

Buddha påsto at han hadde levd flere liv før sitt nåværende liv. Noen ganger hadde han levd som noe annet enn ett menneske. Fra et tidligere liv, kom en spådom om at han ville søke å øve seg i de ti perfeksjonene i sitt liv som Gautama.

Jeg tror at Buddha var et godt menneske. Det virker likevel for meg som ganske unaturlig å kunne tro at noen kan ha husket sine tidligere liv. Kanskje Buddha kun var en person som hadde en litt kreativ fantasi. Siden jeg allerede sagt "kanskje" til flere andre livssyn, så er det rimelig at jeg også sier "kanskje" angående muligheten for at Buddha hadde klart å sanse elementer av tidligere liv.


Hva med himmel og helvete?

Noen har det livssynet at når livet på jorden tar slutt, blir man dømt og sendt enten til himmelen eller helvete. Noen tar også ibruk ordet "evighet" for å beskrivede lengden av oppholdet. Andre har den forestillingen at man kan arbeide seg ut av helvete, hvis man begynner å gjøre de riktige tingene.

Evighet og uendelighet er et veldig stort tall. At noen kan bli sendt til himmelen eller helvete til evig tid, er en idee jeg ikke tror på. Hvis man tar bort ordet "evig" fra forestillingen om himmel og helvete, så har man likevel en forestilling som kan minne litt om karma.

Hvilke mekanismer skulle garantere himmelen forble et godt sted? Hva om demoner og djevler tok over makten over det som skulle ha vært himmelen, for så å rasere det?


Hva med djevelen, djevler og demoner?

Noen forestiller seg at den elendigheten som finnes i verden, skyldes at verden egentlig er en slags lekeplass for en "djevel", djevler eller demoner. Ifølge ideen om karma, skal vel også disse også lide konsekvenser av de negative ting de gjør? Jeg klarer ikke å komme opp med noen meningsfulle forestillinger i forhold til disse ideene.


Hva med tanken om at vi lever i en simulert verden?

Elon Musk har flere ganger uttrykt at han tror vi lever i en simulert verden. Under en teknologikonferanse for noen år siden, fikk han spørsmålet fra en publikummer. Musk svarte: "Enten vil menneskeheten skape en simulert verden, eller så vil sivilisasjonen slutte å eksistere." Han ønsket ikke å svare ja eller nei på spørmålet, kun at det er overveldende sannynlig at vi lever i en simulasjon.

Det finnes mange forskjellige serier og filmer som handler ulike forestillinger av simulert virkelighet. S1E4 av "Rick and Morty" handler om hvordan Rick forsøker slippe løs fra en simulert verden. Hans første strategi er å forsøke overbelaste slimulasjonen. Han forestilte seg at simulasjonen ville ende opp med å krasje som konsekvens av overbelastingen og når den dermed frøs fast for en kortere periode, ville han ha mulighet til å slippe fri. Jeg vil ikke lage en spoiler i dagens blogginnlegg om det fungerte.

Tenk om folk på jorden begynner å tenke at det er noe de kan gjøre for å slippe ut av en verden de tror er simulert? For meg virker det som disse type ideer har en veldig liten nytte for noen. For noen er det potesielt skadelig å tro at man lever i en simulert virkelighet. Det er forresten litt krevende å skulle faktasjekke ulike utsagn om hvordan en slik virkelighetsforståelse har påvirket folk til å begå selvmord, eller fått dem til drepe andre mennesker.


Hva med Interational Humanist and Ethical Union? (IHEU)?

Å kunne forholde seg til en ikke-religiøs livssynsgruppe kan være veldig nyttig for enkelte mennesker.


Hva med skjebne?

Jeg skrev om det på bloggen i fjor. Av og til skønner jeg skjebnen underveis som den skjer. I skrivende stund kommer jeg på at det er skjebnebestemt at jeg stadig vil glemme hva jeg har skrevet om skjebne på bloggen.


Vil alt liv i universet for evig dø ut?

Astronomene har oppdaget at det synelige universet utvider seg. Hvis det fortsetter å utvide seg over mange milloner år, så vil det få en form som gjør at liv ikke kan eksistere i det.

Noen anstronomer vil se på de data som er tilgjengelig og si: "Fordi jeg ikke finner noen vitenskaplige ideer om hvordan universet skal kunne trekke seg sammen, må jeg også tro at alt liv i universet vil dø ut ved et tidspunkt. Videre må jeg tro at liv aldri vil eksistere igjen, etter at dette har skjedd."

Andre astronomer vil kanskje si: "Ja, jeg ser at jeg ikke har funnet informasjon som tilsier at universet kan trekke seg sammen, men kan jeg virkelig velge å tro at det vil komme en tid der alt liv i hele universet vil dø ut, for så å aldri eksistere igjen? Kanskje det er noe ved universet som jeg ikke forstår." Kan et slikt perspektiv sammenlignes med enkelte religiøse perspektiver?

Uendelighet og evighet er et veldig stort tall. Det er større enn tallet 10^(10^100). Dette tallet kalles for en googolplex. Tid, rom og tid-rom har vel allerede eksistert mye lengre enn en googolplex år? Kan det forresten være at universet er mer enn en googolplex lysår større enn avsanden mellom jorden og den fjerneste stjernen som kan ses fra jorden? .


Jeg tror det er lurt å ikke tenke for mye på livssyn og livssynsspørmål. Det er vel kanskje også best å ikke reflektere for mye over hva som kan komme fra fruktene av ens handliger.

Noen tanker om stortingsvalget 13. september

Dagens innlegg handler om hvordan jeg tenker på forhånd av stortingsvalget som skal avholdes den 13. september. Er jeg fornøyd eller misfornøyd med hva jeg har sett av regjeringenspartienes politikk de siste årene? Her kommer noen punkter som har bidratt til å skape et inntrykk av regjeringen:

1: Kontroversielle utsagn fra enkeltpolitikere

Kort til før valget i 2017, kom Listhaug med følgende utsagn: "Hareide og andre politikere sleiker imamer oppetter ryggen, i stedet for å konfrontere folk med ekstreme holdninger.". Listhaug, våren 2018: "Ap mener terroristenes rettigheter er viktigere enn nasjonal sikkerhet".

Mitt inntrykk er at disse utsagnene har vært som en domino-brikke som har felt mange andre brikker på en uheldig måte. Det er rimelig å anta at det var del av det helhetlige vurderingsbildet til Knut Arild Hareide, da han la til rette for at KrF måtte stemme over retningsvalg.

I tiden før Krf sitt retningsvalg, viste det seg at partiet var svært splittet på flere måter. Det var overveiende mange av delegatene fra Oppland, Sør-Trøndelag, Nord-Trøndelag, Nordland og Finnmark som ønsket å søke samarbeid med venstresiden i norsk politikk. Flertallet av delegatene fra Rogaland ønsket å søke regjeringsmakt med Venstre, Høyre og FrP (se statistikk NRK).

I samme tidsrom kom Erna Solberg med det ganske vagt utspill om at hun var villig til å forhandle om abortloven. Jeg syntes det fremsto som et usmakelig forsøk på å påvirke KrFs retningsvalg. Hun avviste at det var det som var hensikten med utspillet.

Jeg vurderte det da, og vurderer det fortsatt som et billig triks av Erna. Jeg ser likevel at enkelte KrF-ere, som for eksempel KrFU-leder Martine Tønnessen, falt for det.

De mer konservative sidene av KrF vant frem ved veivalget, og de endte opp å satse på regjeringssamarbeid med Venstre, Høyre og FrP. Jeg har aldri likt KrF. Nå som de har valgt å satse på mer kristenkonservativ politikk, misliker jeg dem enda mer.


2: At flere regjeringspartier mister deler sin egen identitet

I asyl, flyktning og innvandrings-debatten har KrF og Venstre svært forskjellig standpunkt fra det FrP har. Det er et kunststykke å finne avtaler som alle parter kan være fornøyde med. Alle partiene ønsker også fremstille seg selv som vinnere av forhandlingene.

Frp sitt budskap til sin sine velgere lyder omtrent som slik: "Se hvor streng asyl, innvandring og flyktningpolitikk dere får fra oss." Hva skal Venstre og KrF si til sine velgere? Jeg har inntrykk av at Venstre og KrF har måttet gi slipp på mye av sin identitet i forhandlinger med FrP. Jeg tror ikke det trengs noen dypere analyse.


3: Upopulær dekning av ministerpost

I hvert eneste regjeringssamarbeid FrP har vært med på, har de lagt krav på å få justisministerposten. De hadde 4 forskjellige personer til å dekke posten på 6 år (gitt at man ikke regner med Listhaug sin midlertidige periode). Det har etter min mening aldri har fungert godt. Ingen dypere analyse eller forklaring i dagnes innlegg.

Selv om FrP ikke er del av dagens regjering, så kan de vende tilbake til regjeringssamarbeidet og legge krav på justisministerposten. Det er for meg en del av vurderingsbildet mot å stemme på enten Høyre, Venstre eller KrF.


4: Rotete politiske prosesser eller avgjørelser

I et tidligere innlegg skrev jeg om hvordan regjeringen økte tollgrensen fra 200 kroner til 350 kroner før de så skrotet hele ordningen. De debatten pågikk, ble det sagt at alle varer ville få et fortollingsgebyr på 158 kroner. Jeg glemte å legge til fortellingen at det var regjeringen i 2014, bestående av Høyre og FrP, som opprinnelig hadde ambisjoner om å øke grensen til 500 kroner. Det var KrF som i 2019 sto bak ønsket å innføre fortollingsgebyr på alt.

Med tiden kom regjeringen opp med VOEC-ordningen. Selskaper som Amazon og eBay har registrert seg i ordningen. Det hele høres nå greit ut på papiret. Jeg har likevel ikke kjøpt noen varer fra utlandet etter innføringen. På nett har jeg lest folk har endt opp å måtte betale dobbel moms og fortollingsgebyr, selv om VOEC burde forhindret dette.

I fjor vurderte jeg å kjøpe noter fra eBay. Jeg kontaktet både selger av varen og ansatte hos eBay, og fortalte at jeg vurderte å kjøpe. Jeg ville forsikre meg mot å betale det forferdelige fortollingsgebyret. Selgeren mente at han ikke hadde fått tydelige svar fra eBay om hva som er riktig. Jeg følte også at jeg ikke fikk bra nok svar fra de ansatte hos eBay.

Jeg kontaktet derfor skatteetaten, via deres egne nettsider, for å spørre dem om hva som er riktig, men fikk ikke noe svar.

Jeg kan forresten skjønne at folk blir forvirret av norske skatte og tollregler. På tolletatens side står det at sangbøker skal regnes som bok, men at notehefter ikke skal regnes som bok. Hva skal defineres en sangbok? Hva som skal defineres som notehefte? Begge deler er laget av blekk og papir og brukes til musikk. Jeg skjønner det ikke selv. Kanskje det hadde vært en ide å skrote dette skillet?

I fremtiden vil jeg kanskje kjøpe flere noter. Jeg har notert meg en rekke ISBN-nummer for det som kanskje defineres som notehefter, eller kanskje defineres som sangbøker. Jeg vet ikke hva som er hva.


5: Tilfeller der regjeringens argumentasjon ikke overbeviser ( = gjennomføring av dårlig politikk)

Regjeringen har stått for nedleggelser av fødeavdelinger i distriktene. Regjeringens argument har vært at de mener at tilbudet til de gravide skal bli bedre. Jeg er likevel overbevist om at tilbudet til de gravide har blitt verre. De negative sidene er at noen får mye lengre reisetid for å komme til fødeavdelingen. Endringen ser ut til å også føre til økt arbeidspress.

Både jordmorforbundet og jordmorforeningen ser ut til å være kraftig imot det. Å ta stilling til hvem sine tiltak og argumenter man tror på, er del av det å være velger.


6: At regjeringen gjennomfører uvarslet politikk

Da jeg sist reiste med tog mellom Trondheim og Fauske, var det et lokomotiv fra Statens Järnvägar som drev vognene. Det er omtrentlig den eneste opplevde forskjellen fra hvordan det var før. Passasjervognenen var de samme som NSB brukte. Jeg kan ikke se at noe har blitt bedre for kundene, derfor ser heller ikke noe verdi i denne endringen.

Regjeringen kunne de kanskje sagt fra om på forhånd at de kom til å gjennomføre slike endringer. Å finne måter å forbedre NSB, ville vært et mye bedre alternativ, tror jeg.

Jeg tror det er risikabelt å legge ut tjenester på anbud. I Oslo ble det en stor søppel-skandale. Tjenesten hadde vært lagt ut på anbud.

I 2017 var deler av flyambulansetjenesten lagt ut på anbud, og mye har fungert dårlig etter dette. Bent Høye fikk mye kritikk i NRK Debatten 24 mai 2018. Såvidt jeg kan se, er det fortsatt problematiske tilstander i flyambulansetjenesten.

Bloggleser kommer kanskje på flere eksempler på ting som regjeringen har gjort, som velgerne ikke har blitt advart om på forhånd.


7: Har det egentlig kommet noe godt ut av kommune og fylkessammenslåingene?

Jeg vet ikke. Nettavisen skriver (november 2020) at flere rådmenn beholder lønnsnivået (som lå på omtrent en million), selv om de har gått inn i en såkalt lavere stilling. Det er ikke fremgang.


Dermed...

Jeg kommer ikke til å stemme på noen av partiene på høyresiden i norsk politikk. Mer konkret: Jeg kommer ikke til å stemme på Venstre, Høyre, KrF eller FrP. Det neste spørsmålet blir dermed: Hvilket parti på venstresiden skal jeg stemme på? Det blir en ny vurderingsprosess.


Jan Bøhler har meldt seg ut av Arbeiderpartiet og inn i Senterpartiet. I Aftenposten uttrykker han at Arbeiderpartiet har "rotet det til" og at han er engasjert for å redde Ullevål sykehus. "Særlig Ap, Høyre og Frp er motpolene våre", sier han.

Nettavisen skriver om meningsmåling gjort i Oslo (publisert januar 2021) som viser at AP har mistet omtrent 7% oppslutning, mens SP går frem med omtrent 4% oppslutning. Jeg tror folk i Oslo ønsker å beholde Ullevål sykehus.

Det jeg synes virker mest problematisk med avgjørelsen om å legge ned Ullevål sykehus, er rekkefølgen beslutninger har blitt gjort. De ønsker å bygge på Gaustad, men de vet ikke med sikkerhet om de får lov. Man bør vite med sikkerhet hva alternativet er, før en videre beslutning gjøres angående nedleggelse, hvis det i hele tatt er nødvendig å legge det ned.

NRK skriver: "For å gjøre usikkerheten komplett har et flertall i bystyret signalisert at de kommer til å vende tommelen ned." Jeg sympatiserer derfor med Bøhlers hjertesak. Jeg vurderer det slik at en stemme til eventuelt SV og Rødt, er en stemme som tar hensyn til Bøhler sin drøm, for SP kommer jeg neppe til å stemme på.


Jeg synes SP-leder, Trygve Vedum, har en latter som er rar. Det kan potensielt ende opp med å bli en latter som representerer Norge ut i verden. Det er også en latter som også tar seg dårlig ut, dersom han enten svarer dårlig på spørsmål, eller lar være å svare på spørsmål.

Jeg antar at statsminister-spørsmålet vil bli løst på følgende måte: Vedum vil peke på seg selv, Støre vil også peke på seg selv, og Lysbakken vil peke på Støre. Så lenge SV og AP tilsammen får større oppslutning enn SP, så blir Støre statsminister.

Blant partilederne på venstresiden, mener jeg at det er Bjørnar Moxnes som gir best inntrykk. Det virker for meg at han er i stand til å svare for seg på en ryddig måte. Selve tonefallet er heller ikke uttrykt på en sytete måte.

Jeg mener at han ikke tar i bruk et falskt smil på TV-debatter. Å ta i bruk falskt smil, slik som Erna ofte gjør, oppfatter jeg ofte som en stygg herskerteknikk. Å hysterisk le, som respons til et seriøst politisk spørsmål, er også noe som han klarer å unngå. Det er kanskje også en fordel for Moxnes at partiet Rødt antageligvis ikke blir ansett som et saksfattig parti.


Blant Rødt sine forskjellige politiske standpunkt, finnes det også noen veldig store spørsmål å ta stilling til. Rødt sitt ønske om å melde Norge ut av NATO, mener jeg er en særdeles stor avgjørelse å ta. Jeg er usikker på hva som er det beste standpunktet i en slik sak. Det bør i det minste bli grundig debattert på norsk TV. En eventuell TV-debatt kunne jeg hørt på i flere timer.

Selv tror jeg det er best for Norge å i størst mulig grad være eller bli en pasifistisk nasjon. Norge bør unngå å være deltager i stormaktsrivaleri. Norge bør være forsiktig med hvordan de forholder seg til rivaleriet som finnes mellom USA på den ene siden, og Russland og Kina på den andre siden.

Jeg mener det er et fornuftig utsagn Rødt kommer med når de skriver: "Rødt vil også hindre norsk deltagelse i og økonomisk støtte til angrepskriger." De som har fulgt litt med på det som skjer av verdensnyheter, har kanskje lagt merke til at USA har opptrådt fiendtlig mot Venezuela. De har opptrådt enda mer fiendtlig mot Iran. President Trump har også uttrykt seg kraftig negativt mot Kina. USA har en betydelig militær tilstedeværelse i Sør-Kina-havet.

De som har fulgt med på amerikansk utenrikspolitikk i en lengre periode, kan se at USA har vært aktiv i mange kriger og militære konflikter. Noen av disse har Norge vært del av. Norge involverte seg militært i Libya i 2011. Per dags dato, er det borgerkrig i Libya. Konflikten har pågått i mange år. Det passer seg kanskje å spørre seg om Norge kan pekes på som medansvarlig for det kaoset som pågår der nå.

På grunn av NATO, risikerer Norge å bli involvert i en ny krig i Midtøsten. Jeg mener at det ville blitt etisk problematisk for Norge, om vi for eksempel ble involvert i en krig mot Iran. USA sin krigføring i Irak, var bygget på en løgn. Det finnes de som mener at krigen i Libya også var bygget på løgn.

"Slik stenger Venezuela grensa", sto det i en overskrift hos NRK i 2019. CBC skrev i 2019: "How a bridge between Colombia and Venezuela became part of a propaganda fight" Bilder fra Google Maps (2017) indikerer at bruen aldri har vært i bruk. Jeg sendte tips til kringkastingsrådet at NRK burde innrømme sin egen feil på samme måte som det CBC gjorde.

I desember 2020 kom det frem i norske medier at NSA har drevet med spionasje mot mål i Norge. Jeg tror det er fornuftig å anta at NSA fortsatt driver med spionasje mot sine egne NATO-allierte. Jeg foreslår følgende: Hva med å garantere varslere at de vil få politisk asyl i Norge, i stedet for å garantere å sende dem til USA, der de vil bli straffeforfulgt?

Hva om NSA spionerer på Erna Solberg? Det som kunne ha vært en varsler, tenker kanskje slik: "Om Norge hadde garantert meg beskyttelse, så hadde jeg kanskje turt å varsle. Slik er det ikke. Da er det best å ikke gjøre noe."

Når det gjelder å beskrive Norges relasjon til USA, er det fristende å ta i bruk ord fra den såkalte urbane ordbok: "We are America's bitch." Å være noens "bitch" er å gjøre alt som man blir bedt om. Omtrent som en slags slave. Jucie media har en bra satire for "The United Bitches of America".

Audun Lysbakken (SV) uttalte seg kritisk til USA etter avsløringene om NSA sine spionasjemål i Norge. Jeg så ingen andre kritiske politikere. Skulle nesten trodd norske politikere har blitt pålagt munnkurv.

Hvis det blir lite av (relevant) debatt om norske politikeres standpunkt til norsk utenrikspolitikk, så står ikke det i veien for at jeg kan finne på å stemme på Rødt likevel. Fungerer forresten norsk bistand godt? Det er også et spørmål jeg gjerne skulle hørt flere analytiske svar på.


Jeg har skrotet den negativiteten jeg engang hadde imot Audun Lysbakken. Siden våren 2016 har han vært del av en ukentlig podcast som heter "Lahlum og Lysbakken". Jeg synes det er et bra påfunn. Jeg tror det er viktig at politiske figurer, og spesielt lederskikkelser, viser hva de tenker på.

Hva med MDG? Jeg respekter at de orker å kjempe for miljø og klima. Eivind Trædal er veldig aktiv på twitter. Det tror jeg er en bra ting for hans parti. En hel del andre ting er ikke bra for hans parti. Det er rimelig å anta omtrent 130-140 av 169 mandater vil gå til partier som har en betraktelig mindre ambisiøs klimapolitikk enn dem selv. Det er mer konkret snakk om partiene AP, SP, Høyre og FrP som er forventet å stikke av med disse mandatene.

Politikken til MDG skremmer eller irriterer mange mennesker. De ønsker ikke at staten skal tvinge dem til å endre sin livsstil. Det er forresten også en del mennesker i Norge som ikke tror på at det er problematisk at det slippes ut store mengder karbongasser i atmosfæren.

Øverst på stortingslista til Oppland FrP står Carl Ivar Hagen. Senest i desember 2020, skrev Hagen et debattinnlegg der folk kan se at han ikke skjønner vitenskapen bak klimaforskningen. Jeg tror Oppland FrP gjort en tabbe med å velge Hagen. Kanskje er velgerne i Oppland enig.

Youtube-kanalen potholer54 gir en grundig forklaring på hvorfor det er problematisk med store utslipp av klimagasser. De som føler at de ikke har tid til å sette seg inn i klimaforskning, kan kanskje skjønne noe ut av Dan Miller sin blekk-demonstrasjon på YouTube. Skeptikerne til klimaforandringene vil vel aldri lære uansett.


Hva som skjer i fylkesorganisasjonene, kan ha stor påvirkning på velgerne. Selv bor jeg i Trondheim. Jeg er slettes ikke imponert over Trøndelag Arbeiderparti. Det er medvirkende årsak til at jeg ikke har lyst til å stemme på dem.

I 2017 og 2018 slo effekten av metoo-bevegelsen ut i Norge. Mange politiske partier ble berørt. Det var ikke nødvendigvis slik at noen hadde gjort noe ulovlig, men i stedet at de hadde opptrådt på en måte som var helt uforenelig med tillit. Det ble et krafitg medieoppstyr rundt adferden til Trond Giske.

På høsten 2020 var det mye som gikk galt for Trøndelag Arbeiderparti. Det begynte med at deres valgkomite foreslo Giske som leder for fylkespartiet. Det kom så en ny runde med medieoppstyr rundt adferden til Giske og han ble vraket av valgkomiteen. De foreslo istedet Marit Bjerkås. Det endte med at Ingvild Kjerkol vant en kampvotering.

Kanskje de burde revurdere sitt valgkommite-konsept. Forsamlingen valgte riktignok valgkomiteens to nestlederforslag. Burde de ikke ha valgt Bjerkås til nestleder?

Fylkesårsmøtet ble sendt på NRK. Jeg synes Arild Grande holdte en god tale på vegne av valgkommiten. En hovedaklig ambisjon var å ta oppgjør med ukulturen i partiet. En annen dreide seg om å fordele makt på en mest mulig riktig måte. Han advarte mot å gi mer makt til allerede sterke maktpersoner.

Talen som Grande holdte på sine egne vegne, synes jeg var engasjerende. Det hadde vært vanskelig for han personlig å konfrontere ukulturen i partiet. Det mest dramatiske utsagnet var likevel: "Hvis valgkomiteen insisterer på å fremme forslag på Ingvild Kjerkol som leder, så kan jeg tre ut av valgkommiteen."

Jeg kan forestille meg at velgere som sympatiserer med partier på høyresiden i norsk politikk, fryder seg over oppstøyet. I den sammenheng kan jeg si at jeg ikke imponert over Trøndelag FrP. Atenposten, 2018: "Frp-politiker Mats Ramo sier at behandlingen av varslere og seksuell trakassering i Frp er en skandale.". Det endte opp med at Ramo trekte seg fra å stille til folkevalgte verv.

Jeg oppfatter det slik at FrP vektlegger PR (public relations) mer enn de vektlegger det å ta et oppgjør med ukultur, til den grad at en varsler har blitt jaget vekk.


Da har jeg delt noen tanker angående stortingsvalget. Det er enda en stund til avgjørelsen må tas. Hva tror bloggleser?

Årets kommentator 2020: Pawel

Først en kort forklaring: Når årets kommentator skal kåres, kan bloggleserne se at deres kommentarer ikke har blitt ignorert. De kan se populariteten til bloggen, slik at det kan sammenlignes med andre år. Vinneren får velfortjent anerkjennelse.

Januar: 1 innegg.
Pawel: 1
Marie: 1

Februar: 2 innlegg.
Pawel: 1
Brage: 1
Nils: 1

Mars: 1 innlegg.
Pawel: 1
Marie: 1

April: 2 innlegg.
Brage: 2
Pawel: 2
Marie: 1

Juni: 1 innlegg, 0 kommentarer

Juli: 2 innlegg.
Pawel: 2
Brage: 1
"Psykis": 1

September: 1 innlegg, 0 kommentarer.

Oktober: 2 innlegg, 0 kommentarer.

Desember: 2 innlegg.
Pawel: 2
Brage: 1

Summert: 14 innlegg.
Pawel: 9 kommentarer.
Brage: 5 kommentarer.
Marie: 3 kommentarer.
Nils: 1 kommentar.
"Psykis": 1 kommentar.

Pawel er årets vinner. Gratulerer.

Noen tanker om europeisk toppfotball

Jeg har mistet mye av interessen for å følge med på fotball. Jeg tenkte å skrive litt om hvorfor. Hva er best av engelsk, tysk, fransk, spansk og italiensk fotball? Jeg gir min rangering basert på min bias. Hva skal man forresten tenke om forslaget om å skape en europisk superliga?

Det varierer med tiden hvilken liga som skaper mest underholdning. For 5 år siden var La Liga (spansk fotball) den beste. Kampen mellom Real Madrid og Barcelona (el clasico) var verd å få med seg, hvis kvalitet talent var en viktig årsak for å se fotball.

Forfall av kvalitet blant de store lagene, fører til forfall i kvalitet til hele ligaen. Når det kommer til fotball, synes jeg det er ganske teit å heie på at andre lag skal være eller bli dårlige. Jeg synes det er mye mer fornuftig å heie på at flere lag skal bli berdre.

Barcelona er for tiden i fritt fall. Tilstanden i klubben var ille i fjor. I år er den mye værre. Det er bra at klubb-presidenten har trekt seg. Klubben har virkelig sløst penger på å kjøpe spillere som ikke har vært i nærheten av å leve opp til sin prislapp, i tillegg til at spillerne har blitt gitt for høy lønn.

Den nåværende treneren er dårlig, men ingen kan sparke han ennå. Det er jo som sagt ingen som styrer klubben. Messi vil vekk fra klubben, noe som er den viktigste parameteren for å definere fiaskoen.

Ting fungerer heller ikke så veldig godt i Real Madrid. 115 millioner euro brukte de på å skaffe Hazard. Det er en veldig god spiller, men han har spilt veldig lite på grunn av skader.

Før sesongen startet, fant ut at jeg skulle droppe å følge La Liga, i hvert fall til eventuelt storlagene bedrer seg. Jeg planlegger å oppdatere meg via podcasten til Petter Veland.

Hvis Ødegaard var god nok til å spille fast for Real, kunne jeg vurdert å se likevel. Foreløpig ser det ut til det er han ikke er det. Kanskje han ikke har sterk nok psyke til å takle de store forventingene som assosieres med å være spiller for klubben. Eventuelt har han aldri har nådd høyt nok nivå.

Jeg vil likvel ikke rangere spansk liga som den minst interessante blant de 5 store. Den tittelen tror jeg må gå til Ligue 1 (fransk toppliga). Problemet med ligaen er at de bare har ett topplag og ellers veldig mange dårlige lag. De har ingen variant av det som ville tilsvart stemningen for el clasico i 2015.

Topplaget jeg tenker på er selvsagt PSG. Mangelen på utfordrere gjør at de ikke blir utfordret nok på egne svakheter, som igjen fører til at de ikke har så veldig gode forutsetninger til å vinne Champions League. Dessuten er det kun to spillere som egentlig utgjør hele interessen for hele ligaen.

Serie A (italiensk football) har jeg aldri hatt noen tradisjon for å følge. Jeg tror likevel at italienske lag i gjennomsnitt er bedre enn de franske. Det er mange år siden jeg så en AC Milan kamp, men de leder per dags dato. Hvis jeg skal redusere hele ligaen til en potensielt interessant kamp, så må det være den mellom Juventus og AC Milan.

Serie A har et problem, som kan være veldig alvorlig. Er korrupsjon fortsatt et fenomen der? Den planlagte kampen mellom Juventus og Napoli fant aldri sted. Juventus ble tildelt 3 poeng, selv om Napoli ble nektet å møte (på grunn av covid). Napoli sin anke har blitt avvist. Kanskje burde jeg derfor anse Serie A som den verste av de 5.

På mange måter burde jeg ansett Premier Leage (engelsk fotball) som den beste ligaen. De har mange lag som det kan være interessant å følge, og det er dermed flere storkamper. Det nærmeste som per dags dato tilsvarer en el clasico 2015, må være kampen mellom Manchester City og Liverpool. Det selv om City var et bedre lag for 2 år siden.

Mitt problem med Premier Leaue er hva rettighetshaverne i Norge har gjort. En person som ikke følger PL kan komme med følgende kritikk til de som gjør det: "Er du en sånn tulling som betaler mange tusen kroner årlig få å se på fotball fra TV 2, eller en du en sånn tvilsom skikkelse som ser på fra en kilde som ikke har rettighetene (via Internet stream)? Begge deler er kritikkverdig."

I høst leste jeg at Canal Digital skrudde opp prisen for TV 2 Sport Premium fra 499 til 699 kroner i måneden (opp 40%). Begge kan kritiseres for at dette skjer. Jeg fikk et sterkt instinkt for å mentalt boikotte alt som har med Premier Leaue å gjøre i tiden fremover. Det selv om jeg blir invitert som gjest for å se på. Jeg vil ikke assosieres med denne galskapen på noen som helst måte. Adjø og farvel til Premier League fra meg.

Høyest rangert blir dermed Bundesliga (tysk fotball). Bayern vant velfortjent Champions League. Robert Lewandowski eller Maunel Neuer burde vunnet gullballen (som i år ble kansellert på grunn av covid). At Bayern har vunnet ligaen hvert eneste år fra om med 2012/13 sesongen, er likevel et godt argument for å si at det er noe kjedelig ved ligaen.

Borussia Dortmund har jeg fulgt på grunn av Erling Braut Håland. Han ser ut til å ha en veldig stå på-vilje og sterk psyke. Men jeg har ikke interesse av å se klubben, hvis han ikke spiller.

Og så over til dette med en eventuell europeisk superliga. Hvis alle topplagene i de 5 store ligaene i europa forsvinner fra deres ligaer, så vil det som blir igjen bli et mye dårligere produkt. La liga, Premier League, Bundesliga, Ligue 1 og Serie A vil bli mye dårlige.

Jeg mistenker at rettighetshaverne til den nye ligan vil presse opp prisene til latterlig høye nivå. Det som potensielt kan skje er at jeg slutter å følge all europeisk toppfotball. Den ene årsaken: Fordi de gjenværende nasjonale ligaene har blitt for dårlige. Den andre: Fordi jeg vil ende opp med ha behov for å mentalt boikotte den nye ligaen grunnet prissettingen til rettighetshaverne.

Det kan tenkes at det i dem minste ville blitt en en underholdende liga, men om hvis prosjektet av en eller annen grunn blir mislykket og de vil gå tilbake til det som var før. Hva skjer da?

Det har vært mye kritikk i dagens innlegg. Hvis jeg skal avslutte med å skryte av noe, så må det være av La Liga slik den var for 5 år siden. De som som selger tysk fotball bør passe seg for å ikke med tiden presse opp prisene sine. Så veldig interessant er det jo heller ikke.