Noen tanker om stortingsvalget 13. september

Dagens innlegg handler om hvordan jeg tenker på forhånd av stortingsvalget som skal avholdes den 13. september. Er jeg fornøyd eller misfornøyd med hva jeg har sett av regjeringenspartienes politikk de siste årene? Her kommer noen punkter som har bidratt til å skape et inntrykk av regjeringen:

1: Kontroversielle utsagn fra enkeltpolitikere

Kort til før valget i 2017, kom Listhaug med følgende utsagn: "Hareide og andre politikere sleiker imamer oppetter ryggen, i stedet for å konfrontere folk med ekstreme holdninger.". Listhaug, våren 2018: "Ap mener terroristenes rettigheter er viktigere enn nasjonal sikkerhet".

Mitt inntrykk er at disse utsagnene har vært som en domino-brikke som har felt mange andre brikker på en uheldig måte. Det er rimelig å anta at det var del av det helhetlige vurderingsbildet til Knut Arild Hareide, da han la til rette for at KrF måtte stemme over retningsvalg.

I tiden før Krf sitt retningsvalg, viste det seg at partiet var svært splittet på flere måter. Det var overveiende mange av delegatene fra Oppland, Sør-Trøndelag, Nord-Trøndelag, Nordland og Finnmark som ønsket å søke samarbeid med venstresiden i norsk politikk. Flertallet av delegatene fra Rogaland ønsket å søke regjeringsmakt med Venstre, Høyre og FrP (se statistikk NRK).

I samme tidsrom kom Erna Solberg med det ganske vagt utspill om at hun var villig til å forhandle om abortloven. Jeg syntes det fremsto som et usmakelig forsøk på å påvirke KrFs retningsvalg. Hun avviste at det var det som var hensikten med utspillet.

Jeg vurderte det da, og vurderer det fortsatt som et billig triks av Erna. Jeg ser likevel at enkelte KrF-ere, som for eksempel KrFU-leder Martine Tønnessen, falt for det.

De mer konservative sidene av KrF vant frem ved veivalget, og de endte opp å satse på regjeringssamarbeid med Venstre, Høyre og FrP. Jeg har aldri likt KrF. Nå som de har valgt å satse på mer kristenkonservativ politikk, misliker jeg dem enda mer.


2: At flere regjeringspartier mister deler sin egen identitet

I asyl, flyktning og innvandrings-debatten har KrF og Venstre svært forskjellig standpunkt fra det FrP har. Det er et kunststykke å finne avtaler som alle parter kan være fornøyde med. Alle partiene ønsker også fremstille seg selv som vinnere av forhandlingene.

Frp sitt budskap til sin sine velgere lyder omtrent som slik: "Se hvor streng asyl, innvandring og flyktningpolitikk dere får fra oss." Hva skal Venstre og KrF si til sine velgere? Jeg har inntrykk av at Venstre og KrF har måttet gi slipp på mye av sin identitet i forhandlinger med FrP. Jeg tror ikke det trengs noen dypere analyse.


3: Upopulær dekning av ministerpost

I hvert eneste regjeringssamarbeid FrP har vært med på, har de lagt krav på å få justisministerposten. De hadde 4 forskjellige personer til å dekke posten på 6 år (gitt at man ikke regner med Listhaug sin midlertidige periode). Det har etter min mening aldri har fungert godt. Ingen dypere analyse eller forklaring i dagnes innlegg.

Selv om FrP ikke er del av dagens regjering, så kan de vende tilbake til regjeringssamarbeidet og legge krav på justisministerposten. Det er for meg en del av vurderingsbildet mot å stemme på enten Høyre, Venstre eller KrF.


4: Rotete politiske prosesser eller avgjørelser

I et tidligere innlegg skrev jeg om hvordan regjeringen økte tollgrensen fra 200 kroner til 350 kroner før de så skrotet hele ordningen. De debatten pågikk, ble det sagt at alle varer ville få et fortollingsgebyr på 158 kroner. Jeg glemte å legge til fortellingen at det var regjeringen i 2014, bestående av Høyre og FrP, som opprinnelig hadde ambisjoner om å øke grensen til 500 kroner. Det var KrF som i 2019 sto bak ønsket å innføre fortollingsgebyr på alt.

Med tiden kom regjeringen opp med VOEC-ordningen. Selskaper som Amazon og eBay har registrert seg i ordningen. Det hele høres nå greit ut på papiret. Jeg har likevel ikke kjøpt noen varer fra utlandet etter innføringen. På nett har jeg lest folk har endt opp å måtte betale dobbel moms og fortollingsgebyr, selv om VOEC burde forhindret dette.

I fjor vurderte jeg å kjøpe noter fra eBay. Jeg kontaktet både selger av varen og ansatte hos eBay, og fortalte at jeg vurderte å kjøpe. Jeg ville forsikre meg mot å betale det forferdelige fortollingsgebyret. Selgeren mente at han ikke hadde fått tydelige svar fra eBay om hva som er riktig. Jeg følte også at jeg ikke fikk bra nok svar fra de ansatte hos eBay.

Jeg kontaktet derfor skatteetaten, via deres egne nettsider, for å spørre dem om hva som er riktig, men fikk ikke noe svar.

Jeg kan forresten skjønne at folk blir forvirret av norske skatte og tollregler. På tolletatens side står det at sangbøker skal regnes som bok, men at notehefter ikke skal regnes som bok. Hva skal defineres en sangbok? Hva som skal defineres som notehefte? Begge deler er laget av blekk og papir og brukes til musikk. Jeg skjønner det ikke selv. Kanskje det hadde vært en ide å skrote dette skillet?

I fremtiden vil jeg kanskje kjøpe flere noter. Jeg har notert meg en rekke ISBN-nummer for det som kanskje defineres som notehefter, eller kanskje defineres som sangbøker. Jeg vet ikke hva som er hva.


5: Tilfeller der regjeringens argumentasjon ikke overbeviser ( = gjennomføring av dårlig politikk)

Regjeringen har stått for nedleggelser av fødeavdelinger i distriktene. Regjeringens argument har vært at de mener at tilbudet til de gravide skal bli bedre. Jeg er likevel overbevist om at tilbudet til de gravide har blitt verre. De negative sidene er at noen får mye lengre reisetid for å komme til fødeavdelingen. Endringen ser ut til å også føre til økt arbeidspress.

Både jordmorforbundet og jordmorforeningen ser ut til å være kraftig imot det. Å ta stilling til hvem sine tiltak og argumenter man tror på, er del av det å være velger.


6: At regjeringen gjennomfører uvarslet politikk

Da jeg sist reiste med tog mellom Trondheim og Fauske, var det et lokomotiv fra Statens Järnvägar som drev vognene. Det er omtrentlig den eneste opplevde forskjellen fra hvordan det var før. Passasjervognenen var de samme som NSB brukte. Jeg kan ikke se at noe har blitt bedre for kundene, derfor ser heller ikke noe verdi i denne endringen.

Regjeringen kunne de kanskje sagt fra om på forhånd at de kom til å gjennomføre slike endringer. Å finne måter å forbedre NSB, ville vært et mye bedre alternativ, tror jeg.

Jeg tror det er risikabelt å legge ut tjenester på anbud. I Oslo ble det en stor søppel-skandale. Tjenesten hadde vært lagt ut på anbud.

I 2017 var deler av flyambulansetjenesten lagt ut på anbud, og mye har fungert dårlig etter dette. Bent Høye fikk mye kritikk i NRK Debatten 24 mai 2018. Såvidt jeg kan se, er det fortsatt problematiske tilstander i flyambulansetjenesten.

Bloggleser kommer kanskje på flere eksempler på ting som regjeringen har gjort, som velgerne ikke har blitt advart om på forhånd.


7: Har det egentlig kommet noe godt ut av kommune og fylkessammenslåingene?

Jeg vet ikke. Nettavisen skriver (november 2020) at flere rådmenn beholder lønnsnivået (som lå på omtrent en million), selv om de har gått inn i en såkalt lavere stilling. Det er ikke fremgang.


Dermed...

Jeg kommer ikke til å stemme på noen av partiene på høyresiden i norsk politikk. Mer konkret: Jeg kommer ikke til å stemme på Venstre, Høyre, KrF eller FrP. Det neste spørsmålet blir dermed: Hvilket parti på venstresiden skal jeg stemme på? Det blir en ny vurderingsprosess.


Jan Bøhler har meldt seg ut av Arbeiderpartiet og inn i Senterpartiet. I Aftenposten uttrykker han at Arbeiderpartiet har "rotet det til" og at han er engasjert for å redde Ullevål sykehus. "Særlig Ap, Høyre og Frp er motpolene våre", sier han.

Nettavisen skriver om meningsmåling gjort i Oslo (publisert januar 2021) som viser at AP har mistet omtrent 7% oppslutning, mens SP går frem med omtrent 4% oppslutning. Jeg tror folk i Oslo ønsker å beholde Ullevål sykehus.

Det jeg synes virker mest problematisk med avgjørelsen om å legge ned Ullevål sykehus, er rekkefølgen beslutninger har blitt gjort. De ønsker å bygge på Gaustad, men de vet ikke med sikkerhet om de får lov. Man bør vite med sikkerhet hva alternativet er, før en videre beslutning gjøres angående nedleggelse, hvis det i hele tatt er nødvendig å legge det ned.

NRK skriver: "For å gjøre usikkerheten komplett har et flertall i bystyret signalisert at de kommer til å vende tommelen ned." Jeg sympatiserer derfor med Bøhlers hjertesak. Jeg vurderer det slik at en stemme til eventuelt SV og Rødt, er en stemme som tar hensyn til Bøhler sin drøm, for SP kommer jeg neppe til å stemme på.


Jeg synes SP-leder, Trygve Vedum, har en latter som er rar. Det kan potensielt ende opp med å bli en latter som representerer Norge ut i verden. Det er også en latter som også tar seg dårlig ut, dersom han enten svarer dårlig på spørsmål, eller lar være å svare på spørsmål.

Jeg antar at statsminister-spørsmålet vil bli løst på følgende måte: Vedum vil peke på seg selv, Støre vil også peke på seg selv, og Lysbakken vil peke på Støre. Så lenge SV og AP tilsammen får større oppslutning enn SP, så blir Støre statsminister.

Blant partilederne på venstresiden, mener jeg at det er Bjørnar Moxnes som gir best inntrykk. Det virker for meg at han er i stand til å svare for seg på en ryddig måte. Selve tonefallet er heller ikke uttrykt på en sytete måte.

Jeg mener at han ikke tar i bruk et falskt smil på TV-debatter. Å ta i bruk falskt smil, slik som Erna ofte gjør, oppfatter jeg ofte som en stygg herskerteknikk. Å hysterisk le, som respons til et seriøst politisk spørsmål, er også noe som han klarer å unngå. Det er kanskje også en fordel for Moxnes at partiet Rødt antageligvis ikke blir ansett som et saksfattig parti.


Blant Rødt sine forskjellige politiske standpunkt, finnes det også noen veldig store spørsmål å ta stilling til. Rødt sitt ønske om å melde Norge ut av NATO, mener jeg er en særdeles stor avgjørelse å ta. Jeg er usikker på hva som er det beste standpunktet i en slik sak. Det bør i det minste bli grundig debattert på norsk TV. En eventuell TV-debatt kunne jeg hørt på i flere timer.

Selv tror jeg det er best for Norge å i størst mulig grad være eller bli en pasifistisk nasjon. Norge bør unngå å være deltager i stormaktsrivaleri. Norge bør være forsiktig med hvordan de forholder seg til rivaleriet som finnes mellom USA på den ene siden, og Russland og Kina på den andre siden.

Jeg mener det er et fornuftig utsagn Rødt kommer med når de skriver: "Rødt vil også hindre norsk deltagelse i og økonomisk støtte til angrepskriger." De som har fulgt litt med på det som skjer av verdensnyheter, har kanskje lagt merke til at USA har opptrådt fiendtlig mot Venezuela. De har opptrådt enda mer fiendtlig mot Iran. President Trump har også uttrykt seg kraftig negativt mot Kina. USA har en betydelig militær tilstedeværelse i Sør-Kina-havet.

De som har fulgt med på amerikansk utenrikspolitikk i en lengre periode, kan se at USA har vært aktiv i mange kriger og militære konflikter. Noen av disse har Norge vært del av. Norge involverte seg militært i Libya i 2011. Per dags dato, er det borgerkrig i Libya. Konflikten har pågått i mange år. Det passer seg kanskje å spørre seg om Norge kan pekes på som medansvarlig for det kaoset som pågår der nå.

På grunn av NATO, risikerer Norge å bli involvert i en ny krig i Midtøsten. Jeg mener at det ville blitt etisk problematisk for Norge, om vi for eksempel ble involvert i en krig mot Iran. USA sin krigføring i Irak, var bygget på en løgn. Det finnes de som mener at krigen i Libya også var bygget på løgn.

"Slik stenger Venezuela grensa", sto det i en overskrift hos NRK i 2019. CBC skrev i 2019: "How a bridge between Colombia and Venezuela became part of a propaganda fight" Bilder fra Google Maps (2017) indikerer at bruen aldri har vært i bruk. Jeg sendte tips til kringkastingsrådet at NRK burde innrømme sin egen feil på samme måte som det CBC gjorde.

I desember 2020 kom det frem i norske medier at NSA har drevet med spionasje mot mål i Norge. Jeg tror det er fornuftig å anta at NSA fortsatt driver med spionasje mot sine egne NATO-allierte. Jeg foreslår følgende: Hva med å garantere varslere at de vil få politisk asyl i Norge, i stedet for å garantere å sende dem til USA, der de vil bli straffeforfulgt?

Hva om NSA spionerer på Erna Solberg? Det som kunne ha vært en varsler, tenker kanskje slik: "Om Norge hadde garantert meg beskyttelse, så hadde jeg kanskje turt å varsle. Slik er det ikke. Da er det best å ikke gjøre noe."

Når det gjelder å beskrive Norges relasjon til USA, er det fristende å ta i bruk ord fra den såkalte urbane ordbok: "We are America's bitch." Å være noens "bitch" er å gjøre alt som man blir bedt om. Omtrent som en slags slave. Jucie media har en bra satire for "The United Bitches of America".

Audun Lysbakken (SV) uttalte seg kritisk til USA etter avsløringene om NSA sine spionasjemål i Norge. Jeg så ingen andre kritiske politikere. Skulle nesten trodd norske politikere har blitt pålagt munnkurv.

Hvis det blir lite av (relevant) debatt om norske politikeres standpunkt til norsk utenrikspolitikk, så står ikke det i veien for at jeg kan finne på å stemme på Rødt likevel. Fungerer forresten norsk bistand godt? Det er også et spørmål jeg gjerne skulle hørt flere analytiske svar på.


Jeg har skrotet den negativiteten jeg engang hadde imot Audun Lysbakken. Siden våren 2016 har han vært del av en ukentlig podcast som heter "Lahlum og Lysbakken". Jeg synes det er et bra påfunn. Jeg tror det er viktig at politiske figurer, og spesielt lederskikkelser, viser hva de tenker på.

Hva med MDG? Jeg respekter at de orker å kjempe for miljø og klima. Eivind Trædal er veldig aktiv på twitter. Det tror jeg er en bra ting for hans parti. En hel del andre ting er ikke bra for hans parti. Det er rimelig å anta omtrent 130-140 av 169 mandater vil gå til partier som har en betraktelig mindre ambisiøs klimapolitikk enn dem selv. Det er mer konkret snakk om partiene AP, SP, Høyre og FrP som er forventet å stikke av med disse mandatene.

Politikken til MDG skremmer eller irriterer mange mennesker. De ønsker ikke at staten skal tvinge dem til å endre sin livsstil. Det er forresten også en del mennesker i Norge som ikke tror på at det er problematisk at det slippes ut store mengder karbongasser i atmosfæren.

Øverst på stortingslista til Oppland FrP står Carl Ivar Hagen. Senest i desember 2020, skrev Hagen et debattinnlegg der folk kan se at han ikke skjønner vitenskapen bak klimaforskningen. Jeg tror Oppland FrP gjort en tabbe med å velge Hagen. Kanskje er velgerne i Oppland enig.

Youtube-kanalen potholer54 gir en grundig forklaring på hvorfor det er problematisk med store utslipp av klimagasser. De som føler at de ikke har tid til å sette seg inn i klimaforskning, kan kanskje skjønne noe ut av Dan Miller sin blekk-demonstrasjon på YouTube. Skeptikerne til klimaforandringene vil vel aldri lære uansett.


Hva som skjer i fylkesorganisasjonene, kan ha stor påvirkning på velgerne. Selv bor jeg i Trondheim. Jeg er slettes ikke imponert over Trøndelag Arbeiderparti. Det er medvirkende årsak til at jeg ikke har lyst til å stemme på dem.

I 2017 og 2018 slo effekten av metoo-bevegelsen ut i Norge. Mange politiske partier ble berørt. Det var ikke nødvendigvis slik at noen hadde gjort noe ulovlig, men i stedet at de hadde opptrådt på en måte som var helt uforenelig med tillit. Det ble et krafitg medieoppstyr rundt adferden til Trond Giske.

På høsten 2020 var det mye som gikk galt for Trøndelag Arbeiderparti. Det begynte med at deres valgkomite foreslo Giske som leder for fylkespartiet. Det kom så en ny runde med medieoppstyr rundt adferden til Giske og han ble vraket av valgkomiteen. De foreslo istedet Marit Bjerkås. Det endte med at Ingvild Kjerkol vant en kampvotering.

Kanskje de burde revurdere sitt valgkommite-konsept. Forsamlingen valgte riktignok valgkomiteens to nestlederforslag. Burde de ikke ha valgt Bjerkås til nestleder?

Fylkesårsmøtet ble sendt på NRK. Jeg synes Arild Grande holdte en god tale på vegne av valgkommiten. En hovedaklig ambisjon var å ta oppgjør med ukulturen i partiet. En annen dreide seg om å fordele makt på en mest mulig riktig måte. Han advarte mot å gi mer makt til allerede sterke maktpersoner.

Talen som Grande holdte på sine egne vegne, synes jeg var engasjerende. Det hadde vært vanskelig for han personlig å konfrontere ukulturen i partiet. Det mest dramatiske utsagnet var likevel: "Hvis valgkomiteen insisterer på å fremme forslag på Ingvild Kjerkol som leder, så kan jeg tre ut av valgkommiteen."

Jeg kan forestille meg at velgere som sympatiserer med partier på høyresiden i norsk politikk, fryder seg over oppstøyet. I den sammenheng kan jeg si at jeg ikke imponert over Trøndelag FrP. Atenposten, 2018: "Frp-politiker Mats Ramo sier at behandlingen av varslere og seksuell trakassering i Frp er en skandale.". Det endte opp med at Ramo trekte seg fra å stille til folkevalgte verv.

Jeg oppfatter det slik at FrP vektlegger PR (public relations) mer enn de vektlegger det å ta et oppgjør med ukultur, til den grad at en varsler har blitt jaget vekk.


Da har jeg delt noen tanker angående stortingsvalget. Det er enda en stund til avgjørelsen må tas. Hva tror bloggleser?