De islamske ekstremistenes uforståelige interesser

Denne uken tenkte jeg at en konfliktens årsak kan ofte skyldes at man ikke klarer å forstå hverandres interesser. Kanskje man i etterkant av de konfliktfylte hendelser, eller å ha opplevd samhandling der en part opplevde at dets trivsel ble truet, kan klare ved hjelp av det reflekterte tankemønster å se at den andre parts interesser kunne vært identifisert bedre og i møtekommet eller håndtert på en bedre måte. Kanskje en vil si: til tross for at din eller deres begrensede forutsetning for å gjøre deres interesser forståelig gjennom for eksempel  tradisjonell ansikt til ansikt muntlig kommunikasjon, så kunne jeg ved hjelp av bedre refleksjon og dømmekraft forstått det, uten at det ble forsøkt formidlet.

Når det gjelder de mest ekstreme islamske ekstremister, finnes det en del påstander om deres psyke som jeg tror det er viktig å forholde seg til hvis man skal formidle noe. Den første påstanden er at disse menneskene er mennesker som stadig prøver å finne en gyldig årsak til å hate noen. Når det eventuelt utøver det som de anser som “rettferdig harme”, fungerer det som et sosialt lim, som gjør at  de føler en sterkere tilhørighet til andre med likt syn.

En annen påstand om deres psyke er at de ikke er redd for å feile når de kriger. Årsaken til denne fryktløsheten skyldes at ifølge deres tros-system finnes det noe som heter paradis. Det fremstilte konseptet er at de som gledelig dør i kamp, skal bli sendt til dette paradiset. Det oppstår dermed en ganske klar kulturforskjell mellom mennesker som anser døden som noe trist, og mennesker som har tillat seg å tro at døden ikke er noe trist, men veien til paradis.

I Norge er det blitt lært at når et menneske fra en kultur kommer i kontakt med et eller flere mennesker fra en annen kultur, kan det velge å forholde seg til det på en etnosentrisk eller kultur-relativistisk måte. Den etnosentriske holder seg til å tro at deres rase eller etniske gruppe er sentralt viktig. Hvis man vokser opp i en kultur, er det sannsynlig at man absorberer verdiene og tankemønstrene som normal. Den kultur-relativistiske forsøker seg på en tilnærming der den forsøker å forstå logikken til alle kulturer.

Enhver person kan utfordre seg selv med følgende spørsmål: “Lever jeg i det rette samfunn?”. Hvis noen kommer med svaret “Ja”, så vil oppfølgnings-spørsmålet dreie seg om til hvilken grad den som kommer med svaret er den rette person til å komme med svaret. Det hele blir en slags “catch 22“, altså en slags sirkelreferanse,. Som Jean Jaques Rousseau en gang formidlet; hvordan opprette det rette samfunnet, hvis man ikke har de rette individene til å opprette det? Hvordan kan individene bli formet riktig, hvis det ikke er til stede de rette betingelsene i et rett samfunnet? Tilsynelatende sverger de islamske ekstremistene til å tro de er de rette menneskene.

Sålangt har jeg nevnt flere elementer å ta hensyn til når det gjelder islamske ekstremister:

at de mener de er de rette individene for det rette samfunn,
at de leter etter en gyldig årsak til å hate,
at deres tros-system, ifølge dem, er legitimt med drap av individer av samme art,
og at disse drapene av individer av samme art, fungerer som et sosialt lim.

Hvis jeg skulle beskrevet hvem som ha blitt drept av islamske ekstremister, hvilke metoder som ble brukt, og forøvrig hvilke gjerninger som hadde blitt utøvd ellers, i tillegg til omfanget av dette, så ville jeg antageligvis måtte hevet aldersgrensen til egen blogg til 18 år. Ifølge deres tolkning av deres tros-system så er det også for dem legitimt å voldta kvinner og plyndre.

Ifølge verdier som finnes i Norge, så hadde menneskene som utøvde disse gjerningene blitt dømt til livstid i fengsel. Men som folk flest i Norge vet, så er denne stat vært såpass klønete styrt at det ikke finnes nok fengselsplasser til alle. Og nå som det sitter i regjering folk som hadde kjernesak å få nok fengselsplasser, men også feiler med dette, så blir det nok en gang flere år med mistillit til politikerne, men nok om Norge.

Til tross for at mange anser mennesket som et intelligent vesen, så er det mange mennesker om ikke alltid oppfører seg intelligent. Hva er det som har skjedd hvis noen mener at den hatefulle tilværelsen er så viktig for dem? Kan det tenkes at  de egentlig behøver hjelp til å komme seg på en vei som ikke er så hatefull?



Kanskje hater de den typiske atheisen. Den typiske ateisten, da den hører om foreslillinger om for eksempel paradis, vil kanskje si at årsaken til at noen er villige til å tro på paradis, er at det er for trist for deres psyke å tenke at det eventuelt ikke er noe mer eksistens for mennesket da døden inntreffer. Hvordan kan de si at det finnes en svakhet i ateistens argumentasjon?



Når det gjelder de islamske ekstremistene, undrer jeg meg på til hvilken grad de anser seg selv som gode mennesker. Er det eventuelt slik at ifølge deres tros-system, så er det ikke viktig å forsøke å være et godt menneske? Kanskje det i deres kultur oppstår manglende referanser på hva godhet og det gode kan være? Jeg synes det virker lettere å ta utgangspunkt i å anta at de islamske ekstremistene vet med seg selv at de er onde mennesker.

Et lite tankeeksperiment: Sett at islamske ekstremister fikk sitt verdenskalifat; en milliard kinesere går over til å bli muslimer, og langt inne i Amazonas-jungelen der hvor kvinnene gikk rundt nakne, har de blitt utdelt svart glovarm svart burka eller niqab. Kanskje noen av de får en burka i sølv, slik sollyset blir reflektert og personen inni ikke ble fullt så opphetet. Hvem skal de hate da?

Fotballklubben Sogndal? Da de bedriver idrett som kan være sunt for helsa, men som ifølge dem er feil aktivitet.  Da de har fan-musikk som kan være interessant for øret å høre, men som ifølge dem er feil aktivitet. Da deres fan-musikk forener ordene super og soper og begge deler fremstår som positivt. Twin Twin? Da det i de i sin låt “moustach“ kun sang om bart og ikke hel-skjegg? Kryss-plastform spillet “Kerbal Space program”? Da sivile i sin hobbyaktivitet kunne finne på å innhente nok kunnskap til å bygge en romrakett fylt med linser og speil for å sende opp og sette opp slik at det sto skrevet i lysskrift på den mørke delen av halvmånen: “religion er noe drit”, eventuelt: “religion stinker” eller “religion er bare så ekstremt unyttig”?