Den uforsiktige brille-eier

Min søster Marie skulle på til treningsenter for å trene. Hun kjørte til et treningssenter på Ranheim. Det var mørkt ute og det regnet. Jeg satt på i høyre baksete. Mens vi kjørte klang det fra min mobil, det var en ny chaton melding. Jeg plukket opp mobilen for å se. Mens jeg gjorde dette skjedde uforsiktighetens konsekvenser.

Mine briller datt ut av min høyre lomme uten at jeg la merke til det. Videre skjedde uforsiktighetens konsekvenser da jeg åpnet bildøren og brillene datt ned på asfalten, fortsatt uten at jeg la merke til det. Videre skjedde uforsiktighetens konsekvenser da jeg satt meg i førersetet og skulle kjøre. Jeg stakk hånden min i min høyre lomme for å plukke opp brillene, men der var de ikke.

Min første tanke var at jeg muligens hadde lagt igjen brillene hjemme. Jeg og min mor kjørte hjem for å lete. Jeg husket nøyaktig hvordan jeg hadde beveget meg siden jeg sist husker å ha brukt brillene, altså foran tv hjemme. Før jeg satt meg i bilen hadde jeg beveget meg til badet, og etterpå hadde jeg gått på kjøkkenet for å plukke opp en banan.

Da jeg ikke fant brillene på disse stedene, begynte jeg å mistenke at jeg kanskje hadde mistet brillene da jeg åpnet bildøren. Vi kjørte tilbake til treningsenteret der vi hadde satt av Marie. Min mor fant brillene på asfalten der, og de var ødelagt. Min mor trodde kanskje at brillene hadde blitt tråkket på, mens jeg mistenkte at brillene ble rygget over da vi dro hjem for å lete etter dem.

Jeg er årsaken til uhellet, og jeg forstår meg ikke på meg selv at jeg ikke gikk ut av bilen for å se om brillene hadde havnet på asfalten, da jeg først oppdaget at de var mistet. Jeg irriterer meg av min egen inkompetanse i å ryddig lete etter det som ble mistet. Mitt følelsesliv i form av misnøye i det jeg oppdaget at brillene ikke var i min lomme, hadde kanskje en negativ innvirkning på min dømmekraft.

Hvis jeg skal slippe til litt overtroisk vurdering rundt hendelsen, så kan jeg foreslå at dette var mine brillenes skjebne. Min mor hadde sagt ganske nylig at jeg burde skaffe meg nye briller fordi jeg hadde hatt mine briller så lenge som 9 år. Jeg tror jeg svarte at jeg forestilte meg at mine briller skulle vare lengre enn meg selv.

Overtro består i dette tilfelle av at jeg forestiller meg at skjebnen sørger alltid for at  idet man spør meg om jeg tror at en ting blir fast ved meg, og jeg sier ja, så skjer et hendelsesforløp som sørger for at ting ikke blir slik. Jeg tror jeg bør holde meg langt unne sånne kristen ritualer der to individer lover hverandre å være sammen helt til en av de to individene dør.

Hvis jeg skal overdrive så legger jeg til en aldri så liten lyrikk til mine briller sin skjebne: “briller kan gå itu. Mine briller kan gå i tusen stykker”

Jeg liker helst å tenke på meg selv som en som ikke mister ting, grunnet en systematisk orden i ting. Når det gjelder materialistiske produkter som for eksempel briller, og kanskje også også sokker, så er hovedsaklig ønske for meg at produktene tåler mye og varer lenge. Jeg kunne gjerne tenkt meg sokker som fortsatt ikke blir slitt etter hundre års bruk og flere hunde tusen ganger vasket i vaskemaskin. Når det i morgen sannsynligvis blir en jakt etter nye briller, så ville det passet meg fint dersom disse tåler å bli kjørt over av bildekk.

Når det gjelder budskapet i disse hendelser... Ikke vær uforsiktig, vær forsiktig. Jeg har fortsatt mye å lære. En gang i fremtiden kommer det kanskje refleksjoner om forsiktighet, og hvordan det gjøres best.