En slakk bloggeir

På dette bildet sitter den slakkeste blogger i nabolaget. Knapt i livet, barely alive tenker jeg når jeg ser bildet. I helga var mine brødre Sindre og Brage i Trondheim. Sindre kom også med sin datter Nora og sin kone Lisa. Jeg kan med stor trygghet si at jeg var den minst populære onkelen til Nora. Det skal sies at jeg også gav opp å prøve å være noe populær, og jeg vurderte nesten å heller være litt småslem (men det ville vært for dumt).

Det var likevel litt sjarmerende å se på en ung sjel som mitt onkelbarn, fri for bekymringer, springe rundt på den grønne vårplenen hjemme hos mor og far, kaster en ballong opp i luften og synger "i en rosa helikopter".

På søndagen var jeg på joggetur med Kristian og Brage. Jeg vurderte siden at jeg kunne være initiativtaker for faste tidspunkter for senere joggeturer. Mens jeg nå sitter i denne hvite ikea stolen, tenker jeg på det med å såkalt brenne for noe, det å ønske noe sterkt. Toppidrettsutøvere hadde ikke gadd å trene hardt om de ikke hadde et ønske om å vinne. Og de som er fanatisk opptatt av et fotball-lag, de bare er det... Selv midt i den syriske borgerkrigen gjennomføres fotball liga sesongen (wikipedia link). Det finnes til å med de mer sære sjeler som brenner for å reise og bosette seg på planeten Mars.

For noen dager siden så jeg på forskjellige video-søknader av folk ønsker seg til Mars (mars one link). Når jeg ser på planen til Mars One (link), skjønner jeg ikke at noe vil til mars i det hele tatt. Forøvrig tror jeg det er usannsynlig at det hele blir gjennomført. Sett det til side, hva ville i følge meg være et minstekrav for å dra dit? Jeg tror man bør være minst 75 år, og i svært god helse.

Jeg tror virkeligheten ved å bo på mars ville innebære at man må bo i et trangt areal, og at man får muligens sjansen til å se en kald og trist solnedgang (link wikimedia). Og at det vokser ikke noe som helst noe sted (link mikimedia). Kolonien vil kanskje bli en trist gjeng som, kjeder seg, savner Jorden, men vet at de ikke får dra hjem.

Dagens innlegg har ikke noe annet poeng enn at bloggeir, er en av disse sjeler på jorden som per dags dato, ikke brenner for noe som helst. Og at jeg forøvrig undrer meg over andres entusiasme, hvordan den er mulig. Eneste jeg kan komme på som inspirerer meg er å se grønne trær og skyfri blå himmel på en normalt temperert og mild vårdag.