Utfordringer med å putte åpne kildekode operativsystemer på gamle maskiner i 2020

En kraftplugg på min Acer aspire nitro (laptop), ble ødelagt for en stund siden. Den ødelagte delen heter 50.MQRN1.001. Jeg bestilte nytt fra Acer sin reservedelsleverandør som heter Zandparts.

Jeg tenkte at jeg skulle klare meg uten min laptop en stund. Det er over 2 måneder siden jeg bestilte delen, og jeg har ennå ikke fått den. Jeg har i dette tidsrommet blitt lei av å forsøke å klare meg uten laptop. Kanskje jeg må innrømme at jeg egentlig har en slags laptop livsstil.

Jeg har tatt fram min gamle Compaq Presario F500.

Jeg hadde i utgangspunktet en eller annen versjon av Xubuntu på den. Jeg hadde glemt passordet, og jeg hadde forsøkt å følge en guide for å lage et nytt passord. Dette førte til at oppstart ikke ville fungere lenger. Jeg gjorde vurderingen at det enkleste ville være å installere et operativsystem på nytt.

Jeg hadde Xubuntu 18.04 på en minnepenn, men det virket som det var noe galt med den, siden den så ut til å fryse i en prosess der hvor den egentlig skulle identifisere det som allerede var av innhold på harddisken.

Jeg tenkte at en såkalt "point release" ville fungere bedre. Siden jeg ikke hadde en enhet til å bruke til å lage denne, fikk jeg min bror, Kristian, til å lage for meg. Kristian hadde nok kunnskaper til å vite hva han skulle gjøre om han fikk to linker (https://xubuntu.org/news/18-04-1-released/ og https://xubuntu.org/release/18-04/ ) og den fysiske minnepennen. 

Selv om det finnes nyere versjoner, har det ingen hensikt å skaffe enn annen versjon enn 18.04.4 for mitt beskrevne formål. Jeg kom likevel borti det samme problemet. Jeg fant derfor ut at det enkleste ville være å bruke programmet gparted fra live-mediumet (minnepennen) og slette alt innholdet på harddisken. 

En slik tilnærming ville være uaktuelt for mange. Spesielt de som eventuelt har Windows dual boot. Det er mer enn 10 år siden jeg sist har hatt Windows på laptopen, så dette behøvde jeg ikke å tenke på. Etter slettingen av innholdet på harddisken, installerte Xubuntu 18.04.4 seg problemfritt.

I 2009 med Ubuntu 9.04, var det enklere forholde seg til ferdiginstallerte drivere. Min laptop trenger driveren for (broadcom) b43. Zip-filen tar bare opp 103,9 kB plass. I ca 2012 eller tidligere, droppet Ubuntu å inkludere denne driveren.

Jeg lastet ned og lagret driveren på en harddisk, sammen med en enkel guide for å bruke på alle fremtidige versjoner av operativsystemet.

Etter installasjon av Xubuntu 18.04.4, pakket jeg ut zip-filen på skrivebordet, før jeg steg for steg skrev følgende i terminalen:

cd Desktop

ls

sudo mv b43 /lib/firmware

sudo modprobe b43

rfkill list

lsmod

Deretter tok jeg en omstart av laptop før jeg fikk fungerende wifi.

Jeg satte å igang med å forsøke å installere grafikkkortdriver. Også dette var litt enklere før i tiden. Jeg tror man fortsatt kan bruke Synaptic (pakkesystem) til å installere drivere. Jeg har likevel blitt vant med å bruke terminalen.

For å identifisere driveren, skrev jeg i terminalen:

sudo lswh

Jeg fikk blant annet følgende info:

 *-display
          description: VGA compatible controller
          product: C51 [GeForce Go 6100]
          vendor: NVIDIA Corporation
          physical id: 5
          bus info: pci@0000:00:05.0
          version: a2
          width: 64 bits
          clock: 66MHz
          capabilities: pm msi vga_controller bus_master cap_list rom
          configuration: driver=nouveau latency=0
          resources: irq:17 memory:b2000000-b2ffffff memory:c0000000-cfffffff memory:b1000000-b1ffffff memory:c0000-dffff

Jeg brukte Nvidias egne sider for identifisere hvilken driver jeg trengte. For geforce 6100 trengte jeg nividia 304.137.

Det var på tide å identifisere om driveren fantes blant Ubuntus egne pakker:  https://launchpad.net/~graphics-drivers/+archive/ubuntu/ppa

Det så ut som pakken fantes der. Det var på tide å bruke terminalen for å installere:

sudo add-apt-repository ppa:graphics-drivers/ppa
sudo apt-get update


Et terminalsøk identifiserte hva som fantes av mulige Nvidia installasjoner:

apt-cache search nvidia

Jeg så pakken:
nvidia 304 

(+flere andre 304 pakker)

Følgende kommando burde ha fungert:

sudo apt-get install nvidia 304

Andre relevante input:

lspci -v

lspci -v | grep "VGA controller"

Med et mer avansert søk, så jeg at Ubuntu gav opp på driveren i 2018: https://bugs.launchpad.net/ubuntu/+source/nvidia-graphics-drivers-304/+bug/1763648

Med grafikkdriveren på plass, kunne historien endt her.

Jeg ville kanskje ellers undret meg over at Xfce + Firefox brukte nesten alt minne. Slik var det ikke for 10 år siden, mener jeg å huske.

Jeg stoppet opp for å tenke meg om hva som herfra ville være den beste veien å gå. Mitt første innfall var å tenke at jeg kunne installert et annet operativsystem basert på åpen kildekode.

Det er mulig at jeg har misforstått noe, men jeg har fått inntrykk av at Linux stadig går mer og mer vekk fra å fungere optimalt på gamle PC-er (på grunn av kombinasjon av bloat, arkitektur- og drivermangler). Operativsystemet FreeBSD er kanskje mer optimalt.

Jeg brukte distrowatch til å søke. Jeg leste om FreeBSD. Per dags dato ser jeg bare ett operativsystem basert på FreeBSD som er beskrevet som brukervennlig, og det er GhostBSD. Jeg forestilte meg at jeg kunne begynne med GhostBSD, før jeg med tiden gikk over til FreeBSD.

Jeg forsto slik at min maskinvare (CPU: AMD Turion 64 X2 Mobile Technology TL-50) levde opp til betingelsene for å installere XFCE versjoen av GhostBSD.  Jeg brukte terminalen for å legge operativsystemet over på en ny minnebrikke.

Jeg kom borti problemer allerede ved tidlig oppstart. Jeg kan sammenligne med Xubuntu for å beskrive problemet: Ved oppstart trykker man ofte ESC knappen for komme til oppstartsprogrammet i minnebrikken

Nesten umiddelbart kommer man til "Boot Menu". Derfra kan man starte opp fra USB.

Jeg kom meg ikke til denne "Boot Menu" skjermen med ghostBSD.

Bildet over viser hvor det stoppet opp.

Jeg forsøkte å forstå meg på innholdet på minnebrikken i Xubuntu, men det viste seg å være komplisert. Kanskje problemet dreide seg om at Linux ikke var så bra til å forstå innholdet, på grunn av filsystemet som var brukt på minnebrikken med GhostBSD.

I terminal hadde jeg skrevet: sudo fdisk -l
(En annen nyttig input er: lsblk)

GhostBSD og Xubuntu ser ganske forskjellig ut i terminal.

GhostBSD:

Disklabel type: gpt
Disk identifier: 43428BB5-8CAE-11EA-90C4-B82A72DDF65F

Device     Start   End Sectors  Size Type
/dev/sdb1     80  1679    1600  800K EFI System
/dev/sdb2      3    27      25 12,5K FreeBSD boot

Partition table entries are not in disk order.

Xubuntu:

Disklabel type: dos
Disk identifier: 0x1492dcba

Device     Boot   Start     End Sectors  Size Id Type
/dev/sdc1  *          0 2996991 2996992  1,4G  0 Empty
/dev/sdc2       2923484 2928411    4928  2,4M ef EFI (FAT-12/16/32)

Jeg la merke til at Xubuntu har en * for boot.

Det var lettere å lese innholdet på minnebrikken med Xubuntu på seg.


Bloggleser vil kanskje foreslå at jeg like gjerne burde kjøpe meg en ny laptop. Jeg må innrømme at jeg har vurdert det. Om jeg skulle skaffet meg ny, så burde den være betraktelig bedre enn den jeg allerede har. Min Aspire nitro er en type VN-591G og minner om denne. Den er på mange måter fortsatt bra.

Jeg fikk forbausende få treff på det jeg mener er rimelige søkeparameter på siden notebookcheck:

 -Display:15.x

-Glossy Screen: no

-90% display rating

-Max 2,3 kg

-Keyboard light

-Min. sRGB coverage: 90%

-No PMW

-Loudness Idle <= 31db

-Noise Under Load <= 47

(En laptop bør forresten ikke bli særlig varmere enn 55 grader celsius)

Resultat: Kun 2 treff.

Acer ConceptD 7 har etter min mening for dårlig skjemrytelse, i tillegg til litt for dårlige høytalerer. Dessuten foretrekker jeg at laptopper kommer med numpad.

Fujitsu Lifebook U758 vil jeg kort beskrive som feil type produkt for mitt bruk.


Tastaturknappene gir ikke æ, ø og å. Mye knot med dagens innlegg. Det beste ville kanskje være om jeg fikk den delen jeg mangler til min Acer-laptop så fort som mulig. Jeg ble forresten ganske brått lei av all PC-bruk. Jeg tror jeg trenger en lang pause fra det.

Min notesamling 2020

I fjor høst skrev jeg et innlegg om fortollingsgebyret som var ventet å komme 1. januar 2020. Innføringen av denne ble utsatt til 1. april 2020. Jeg tolket det slik at dette ville bli døden for eBays tjenester i Norge.

I slutten av februar begynnte jeg å kjøpe ganske mange noter fra nettopp eBay.

Bildet over er fra i dag. Det viser meg sammen med min totale notesamling. Notesamlingen har vokst ganske mye siden juni 2019.

Her står jeg ikke i veien for noen av notene.

Jeg må innrømme at jeg kan ha misforstått hva som ville komme i år angående avgifter. Det ser ut som om eBay og andre, har registrert seg i et momsregister (VAT On E-Commerce), slik at kundene ikke må betale det skrekkelige fortollingsgebyret, men kun betale moms (dinside, skatteetaten).

Hamstringen av noter som jeg har hatt, var egentlig ikke nødvendig. Vanlig moms på varer kan jeg tåle. Kanskje det viktigste uansett er at jeg har noter, og ikke hva de kostet (eller ville kostet).

 Å ha mye noter er bra for å unngå å bli lei av å spille på pianoet. Synes bloggleser at min notesamling mangler noe? 

Ps: Jeg la igjen notene med Knutsen og Ludvigsen. Klønete av meg. De er med på bildet som er i en av linkene.

Noen tanker om ruspolitikk

Jeg har et relativt nøytralt synspunkt i forhold til ruspolitikk. Jeg er ikke sikker på hva slags politikk som er den beste. Potensielle standpunkter i debatten kan være:

A: Vi trenger strengere ruspolitikk.

B: Vi trenger hverken strengere eller mer liberal ruspolitikk.

C: Vi trenger en mer liberal ruspolitikk.

Kanskje det finnes gode argumenter for alle tre standpunkt. En av de mest radikale standpunkt jeg kjenner til, er å legalisere alle rusmidler, så lenge det er mulig å også ha en fornuftig regulering av det. Jeg ser ikke bort fra at det kan være mye fornuftig i selv et slikt standpunkt. Om jeg i det minste skal skal si meg enig i en ting, så er det at en fullstendig legalisering av alle rusmidler, uten noen form for reguleringer, er en svært dårlig i idee.

Det jeg synes kompliserer debatten veldig, er at ser ut til å være ganske omdiskutert hva som er sant angående de ulike rusmidlene. Dette gjelder først og fremst når det gjøres studier for identifisering av eventuelle skadevirkninger av rusmidlene, men også når det gjelder å sammenligne ett rusmiddel med ett annet.

For eksempel har jeg lest at det ja blitt gjort en studie som kom til konklusjonen at hasj fører til redusert IQ og intelligens for brukerne. Folk vil likevel danne seg ulike meninger om slike studier. Noen vil danne seg en mening om at det er undersøkelse som gjenspeiler virkeligheten, mens andre vil peke på at det er så mange potensielle feilkilder i undersøkelsen, at man ikke kan konkludere med noe som helst. Med tiden kom det en undersøkelse som viste ingen sammenheng mellom IQ og hasjbruk.

For meg virker det som det er en kunst å gjøre kvalitetsarbeid, når man gjør slike undersøkelser. Jeg leser det som at det finnes usikkerhet i forskningsmiljøene om hva som er sant. Altså, at man ikke har funnet "sant" eller "ikke sant", men kun "kanskje". Jeg skjønner likevel at dette er et svar som er veldig upraktisk å ta med seg videre i debatten.

Flere andre påståtte skadevirkninger av hasj, ser også ut til å være omdiskutert. Det blir debattert i forskningsmiljøene om hasjbruk fører til økt risiko for å få psykoser. Også her har man bare et "kanskje" å forholde seg til. Jeg noterer meg likevel at i akkurat dette tilfellet, så virker det for meg at stadig flere har blitt overbevist om at det ikke finnes noen sammenheng.

Jeg noterer meg også at det mange som ivrer etter å beskrive hasj som "et mindre skadelig rusmiddel". Mange har blitt veldig påståelig om at hasjbruk er mindre skadelig enn alkoholbruk. Ofte har jeg hørt argumentet: Om vi gjør det mindre skadelig rusmiddelet lovlig, så vil det kunne føre til at flere valgte vekk det mer skadelige rusmiddelet.

Jeg tror det ville være bra for debatten å la ekspertene med ulik mening (angående rusforskningen) debattere hverandre. Gjerne også svare på følgende spørsmål: 

A: Hva er mest skadelig av å inhalere en hasj-sigarett eller drikke ett 100 milliliter med øl (4,5% alkohol)? 

B: Mest skadelig av 10 hasj-sigaretter mot 1 liter med øl (4,5%) på en time?

C: Mest skadelig av 20 hasj-sigaretter mot 2 liter øl (4,5%) på en time?

D: Mest skadelig av 40 hasj-sigaretter mot 4 liter øl (4,5%) på en time?

Spørsmålene kan gjerne justeres for alternative måter å konsumere hasj på, siden røyking assosieres med spesielt lungekreft.

De som er favør av liberalisering av ruspolitikken spør gjerne: Hvorfor skal staten innskrenke folks frihet i forhold til bruk av rusmidler, når den skaden som eventuelt oppstår, vil i hovedsak kun skade dem selv og ikke ens omgivelser?Argumentets kjernen er gjerne: Jeg bør ha rett til å gjøre hva jeg vil, så lenge jeg ikke skader, eller risikerer å skade andre. 

Sannsynlige motargumenter dreier om ønskelige samfunnsidealer. Hvis et individ ønsker å leve som alkoholiker, så er det ingen lover og regler som forbyr det, men en slik livsstil kan gjerne også føre til at man bidrar svært lite til samfunnets fellesskap. Det er flere rusmidler som kan føre til lignende skjebner.

Et annet argument jeg har hørt fra folk som er i favør av en liberalisering, lyder som følgende: Vi trenger en liberalisering for å bekjempe organisert kriminalitet. Ruspolitikk bør ikke baseres på hva man ønsker at folk skal gjøre, men hva man vet at folk gjør. 

Selv om hasjbruk er ulovlig, så er det likevel de som velger å være lovbrytere ved å bruke det. SSB skriver (4. november 2019):

"Blant unge i alderen 16–24 år har 14 prosent brukt cannabis én eller flere ganger i løpet av de siste 12 månedene. "

Realiteten er altså at relativt mange unge velger å finansiere kriminalitet. Hvis man gjør rusmidlene lovlig, mister de kriminelle selgerne antageligvis mye av sin inntekt.

En annen realitet som man si at SSB sine statistikker peker mot er at tollvesenet og politiet ikke er i stand til å stoppe svært store mengder hasj, før de når frem til alle disse unge brukerne. I debatten skulle jeg gjerne hørt forklaringene politiet og tollvesen gir. Vil de måtte innrømme at de ikke gjør jobben sin godt nok, eller vil de kanskje peke på at politikerne ikke gir dem gode nok ressurser? 

Kommer det endringer i norsk ruspolitikk? Fra regjeringens nettsider (19 desember 2019):

"Regjeringen vil: Gjennomføre en rusrefom basert på rusreformutvalgets mandat og arbeid, for å sikre et bedre tilbud til rusavhengige der ansvaret for samfunnets reaksjon på bruk og besittelse av illegale rusmidler til eget bruk overføres fra justissektoren til helsetjenesten."

Jeg tolker det slik: Blir man tatt med ulovlige rusmidler, skal man ikke anses eller behandles som kriminell. Man skal i stedet anses og behandles som syk.

Hvis man jobbet effektivt med å identifisere brukere av illegale rusmidler, virker det for meg som at helsetjenesten vil kunne bli veldig belastet med nye samfunnsoppdrag. 

Er politikerne og ekspertene enig i at denne politikken er riktig vei å gå? Hva synes forøvrig politikerne om ruspolitikken som finnes i for eksempel Nederland, Portugal, Sveits eller Canada? Har forresten det Norske samfunn lagt godt nok til rette for å hjelpe de som har fått alvorlige problemer med rusmidler som allerede er lovlige?

Selv har jeg ingen interesse av å prøve ulovlige rusmidler, men har med dagens innlegg forsøkt å bidra til å løfte frem, eller skape interesse for samfunnsdebatten. Har bloggleser noen tanker om hva slags ruspolitikk vi bør ha i Norge?

Til en annen sak: Jeg har funnet ut at det ville være unyttig for meg å skrive noe om den pågående Corona pandemien, fordi mye er per dags dato spekulasjoner. Det man i hovedsak trenger å vite er helserådene som eksisterer, og helst følge dem.

Skjebne

Ordet skjebne dreier som om noe er forutbestemt. Det er en tematikk som jeg lenge har vurdert å skrive om. Det er på tide at jeg bare begynner å skrive om det, selv om jeg ikke har en klar idee om hva det vil lede til, og selv om det blir helt uten fasiter og konklusjoner.

Det fleste som hører om ordet skjebne, vil kanskje ta et aktivt synspunkt i å mene at noe slikt ikke kan eksistere. Kanskje har de rett. Eventuelt er det slik at det er deres skjebne å påstå at skjebnen ikke kan eksistere.

I filmen Matrix utspilte deg seg følgende dialog:

Morpheus: Tror du på skjebnen, Neo?
Neo: Nei.
Morpheus: Hvorfor ikke?
Neo: Fordi jeg ikke liker ideen om at jeg ikke har kontroll over livet mitt.

De fleste av de som velger å ikke tro på en skjebne, vil kanskje oppgi akkurat samme årsak som Neo.


I samme film finnes også en annen dialog:

Orakelet: Ikke bekymre deg for vasen.
Neo: Hvilken vase?
Neo snur seg slik at hans albue kommer borti vasen og velter den, og den knuses.
Neo: Jeg beklager.
Orakelet: Jeg sa at du ikke skulle bekymre deg for den. Jeg får en av mine barn til å fikse den.
Neo: Hvordan visste du?
Orakeler: Det som vil plage hjernen din senere er om du fortsatt ville knust vasen, dersom jeg ikke hadde sakt noe.

Skjeben, hvis den finnes, er kanskje et slags paradoks. I går sa jeg omtrent noe slik til min venn Pawel: Er det skjeben at du ikke vil være i stand til å skape en bedre forståelse for skjebne, selv om jeg vil verdsette ditt forsøk på å bidra? Pawel måtte i det miste innrømme at det ikke var lett å få noen god forståelse for det.

Vi pratet litt om hvordan vi mistenker at ordet i praksis blir brukt. Pawel hadde en forestilling om at ordet gjerne ble brukt hvis noe positivt har skjedd en selv. Hvis man finner kjærlighet i livet, vil man kanskje bli fristet til å si at det var skjebnen at dette ville skje.

Jeg svarte at skjebnen like gjerne kunne vært nøytral eller negativ. Det kan godt tenkes at det finnes folk med en slik skjebne at hverken noe spesielt negativt eller positivt vil skje med en i løpet av ens liv. Av og til føles det som det er en slik fremtid som venter meg.

Å kunne vite hva fremtiden vil gi, dreier seg om å vite hvem man selv er og hva omgivelsene vil gi eller ta, eller hva de vil gjøre eller ikke gjøre. Det som dreier seg om tilfeldigheter, er likevel nærmest umulig å spå. Ingen kan vel spå det fremtidige utfallet av en lotto-trekning, eller utfallet av å snurre en kule rundt et lykkehjul? Dette må vel dreie seg øyeblikkets tilfeldighet?

Selv om man vant mange millioner som konsekvenser av tilfeldigheter, betyr ikke nødvendigvis at en blir lykkeligere. Man bør i mange sammenhenger være en samvittighetsfull forbruker. Hvis jeg er sløsende som forbruker, så bidrar jeg til å være en unødvendig belastning for miljøet. Å ha mye penger kan bety at man har flere muligheter til å være en belastning for miljøet til planeten.

For meg meg virker det som om menneskene på jorden sammen bidrar til å skape en trist skjebne for miljøet. Ulovlig eller uetisk skoghogst, global plast-forsøpling og katastrofalt store utslipp av CO2, ser ut til å være problemer vi alle ser, men som likevel ikke blir løst.

Per dags dato ser det ut som om det velges president-kandidater i USA som ikke kommer til å gjøre mye for miljøet. Det ser ut som om presidenvalget vil ende opp å stå mellom en litt dement Trump og en ganske så mye mer dement Biden. Dette er ikke garantert ennå, siden at det fortsatt finnes en teoretisk sjanse for at Bernie Sanders kan vinne.


De som er aktiv troende av en av de abrahamittiske religionene, har kanskje en forestilling om at deres gud vet alt som vil skje, og at deres gud aldri begår noen form for feil. Jeg tror kanskje et slikt livssyn kan være usunt.

I hindusimen ser det ut som det finnes andre perspektiver på skjeben. I Shiv Mahapuran finnes det en fortelling der guden Shiv spør om han har handlet feil i en situasjon: Han hadde ikke reist seg for å vise respekt til kong Daksha, og det hadde oppstått mye sinne, sorg og konflikt som konsekvens av det.

I Shiv Mahapuran finnes det også en fortelling der Shiv selv innrømmer å ha gjort en feil, og ber om tilgivelse: Han hadde kommet i konflikt med barnet Ganesh, fordi Ganesh hadde nektet Shiv å bevege seg fritt rundt på fjellet Kailasha. Shiv kastet treforken mot halsen til Ganesh slik at det ble kappet av, og det fløy langt vekk.

Da Ganesh sin mor viste seg, skjønte Shiv at han hadde gjort en feil. Han ba Vishnu om å hjelpe han å finne et nytt hode til Ganesh, og Shiv brakte Ganesh tilbake til live, men han hadde fått et elefanthode. Det virker som om Shiv hadde den meningen at det var skjebnen at han ville begå en feil, for så å gjøre sitt beste for å rette på den feilen han hadde gjort.

Kanskje den mente moralen i fortellingen er at de fleste individer vil før eller siden vil gjøre en eller annen feil, og når man skjønner hva slags feil man har gjort, så bør man gjøre sitt beste rette på feilen, eller løse de negative konsekvensene av feilen.

Jeg er ikke den beste til å gjenfortelle fra Shiv Mahapuran. Hvis en hindu mener en fortelling ikke representerer Shiv, så kan de påstå at hvem enn det er som har skrivet fortellingen, ikke kan ha vært gude-realisert.

Jeg trors eller at det kan være usunt å tenke for mye på om en ting er skjebne eller ikke, siden man sannsynlig aldri vil få en bekreftelse på at den finnes. Om den finnes, så er det antageligvis ikke så mye man kan gjøre uansett. Har bloggleser fått noen tanker om ordet skjebne? Er det skjebnen at bloggen på dette innlegg kun vil få mellom 0 og 2 kommentarer?