onsdag 24. juli 2024
Et argument mot ideen om en allmektig god gud
Argument: Av en god gud forventer jeg at enhver livsreise var tilrettelagt slik at den gav minst mulig lidelse. Samtidig ser jeg at det er svært mange skapninger som har opplevd urimelig langvarige lidelser igjennom sitt liv. Derfor kan jeg ikke tro at det finnes en allmektig og god gud. Kortere oppsummert: For mye lidelse, derfor ingen allmektig og god gud.
Jeg ser ikke at det kan være noe galt med premissene her:
1) At enhver livsreise burde vært tilrettelagt slik at den gav minst mulig lidelse.
2) Jeg ser at det på jordkloden har vært og fortsatt er alt for mye av urimelige lidelser.
Man kan kanskje argumentere for at gud ikke er allmektig eller at gud ikke er spesielt opptatt av å være god. I religiøse miljøer tror jeg det likevel det er vanlig å tro på en gud som både er allmektig og god. Jeg tror det er mer sjeldent for folk å tro på en gud som kun dømmer folk når tiden er rett for det.
Det er vanskelig å vite hvem som først har tenkt dette argumentet som jeg har nevnt, men jeg synes det er sterkt. For meg ser det ut som det sterkeste av alle argumentene mot gude-ideen. Jeg skjønner ikke hvordan det kan være lett for noen mennesker å tro på en allmektig god gud.
Jeg kan skjønne mer av mennesker som tror på en gud under tvil. Argumentene for å tro på en god gud kan være forståelige, selv om de ikke nødvendigvis er så sterke. Folk kan oppleve det som meningsfylt å religiøst tro på gode tanker, gode ord og gode gjerninger, selv om de føler at de ikke har så god grunn til det.
Kanskje det kan være språklig praktisk med en gude-idé? Et menneske kan potensielt ta feil når det tror det har funnet en god tanke, men at gud vet det riktige subjektive fasitsvaret for det mennesket, dersom det har tatt feil.
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Innlegg
Til å begynne med vil jeg nok si meg enig i det resonnementet. En allmektig og god gud hadde nok gjort livet på jorden enklere for folk flest, uten de store forskjellene vi ser i dag. Både i inn- og utland.
SvarSlettDe fleste religioner med gudeskikkelser har ofte en motpol eller form for balanse for å forklare motgang, urettferdighet og lignende. F.eks Djevelen, som kan påvirke mennesker til å gjøre ugjerninger og trosse det «korrekte» levesettet. I mine øyne er nok dette satt på spissen, men sett fra et religiøst perspektiv gjelder dette for flere troende. I de fleste religioner er det stort fokus på tilgivelse og læring. Munker, prester og imamer er alle lyttende ører for de som ønsker å erkjenne sine synder. De veileder folk som har trådd feil eller har behov for å forsterke sin tro i motgang. Poenget med dette er at det sjelden er den «gode allmektige» som styrer alt som skjer. Men heller griper inn i enkle tilfeller som f.eks. mirakler. Tolkningen av det er nok at han bare legger til rette for at alt skal kunne gå godt - 10 bud og nirvana for å nevne noe.
Videre kan det virke som at mennesker trenger å tro på noe større enn seg selv for å finne styrke, oppmuntring og mening i tunge tider og ved urettferdighet, samt at troen bidrar til et slags fellesskap som samler folket og gir kraft.
Selv er ikke troen noe jeg legger til grunn for hverken lykke eller ulykke. Det å være norsk ansees av mange som å vinne jackpot. Vi har nødvendige behov dekt og mere til. Om det er opp til Gud hvor man blir plassert kan ikke jeg ikke svare på, men en ting er sikkert - Det vil være varierende mtp tid og sted, og alltid relativt og subjektivt hvor «god» den allmektige er.
Livet på jorda påvirkes av mange faktorer og utallige variabler som ikke nødvendigvis har menneskelig påvirkning sykdommer, platebevegelser, klimasoner og ressurser. Kanskje kan man avfeie at gud er god bare basert på forskjellene i omgivelser? At selve designet på kloden er utilstrekkelig. For ikke å nevne at mennesker har andre forutsetninger fra forskjellige kontinenter, landområder, til og med gren på slektstreet. Alt fra hjerne til hjerte.
Hvis tilnærmingen til dette er delt, som ofte er tilfelle i moderne land. Herav «tro på gud under tvil» men legge til begrensning. Jorda ble skapt av partikkelkollisjoner i universet og Gud er en skikkelse som ikke har den helt store påvirkningskraften, eller tilstedeværelsen i hverdagen, men gjennom moral og etikk skal veilede og samle folk. Hvis gud er god, skal ikke alle ha samme oppfatning av hva som er godt?
I utgangspunktet er lidelse også delt. Uten å undergrave noen form for utfordringer. En blind mann ønsker kanskje å kunne se, men ikke høre. En døv man ønsker kanskje heller å høre, enn å se? I flere tilfeller kan man tenke seg at det kunne vært verre. For å runde av med en ettertanke: Hva innebærer egentlig god evt. godt nok?