Realistisk eller naiv optimisme

Folk er forskjellige med tanke på når de kan klare å være optimistisk. Noen har lett for å være optimistisk, men for andre kan det være mye vanskeligere. Alle skjønner ordet optimisme, men hvis også skal prøve å definere til hvilken grad optimismen er realistisk eller naiv, kan det bli mer uklart hva man mener.

Når man snakker om optimisme, så tror jeg det mest riktig å snakke om det som en følelse folk kan ha. En person kan (i skadefryd) håpe på at shaman Durek skal kjøpe Manchester City, gjøre seg selv til permanent målvakt og (prinsesse) Martha Louise som spiss.

Noen vil kanskje insistere på at dette ikke kan kalles noe annet enn naivitet, men en slik merkelapp tar ikke tar hensyn til en opplevd følelse folk kan ha. Jeg vil komme til å kalle noe for naiv optimisme for også i situasjoner der folk håper på ting som er helt umulig.

Man havner fort i gråsoner når man skal prøve å definere om noens optimisme som realistisk eller naiv. La oss se for oss at Manchester City har spilt en omgang mot Bodø/Glimt og at stillingen til pause er 5-0 for City på hjemmebane. En person kan potensielt klare å håpe på at Glimt vil lage 6 mål i neste omgang uten å slippe inn flere mål.

Det er svært mange faktabaserte årsaker dette bør kalles naivt (også for den som skulle klare å håpe på noe slikt). Selv om forskjellen var mindre (med 4-0, 3-0, 2-0 eller 1-0 ledelse til City), er det fortsatt naivt å tro på seier til Glimt. Det blir snakk om ulike grader av naivitet.

Vi kan kanskje si at optimismen i de nevnte eksemplene varierer fra å være svært naiv til middels naiv. Hvis man skal legge stor vekt på realisme, bør man forvente et lag som City vil komme med en ensidig overkjøring av Glimt over to omganger.


Folk oppfatter situasjoner forskjellig. Når det kommer til fotball er det uunngåelig slik at folk håper på forskjellige ting. La oss forestille oss en person som kommer fra sør-polen og som heter Pøbel (men som også er en veldig grei person). Hans motivasjon for å se fotball kan være så enkelt som nyte det å observere andre folks talenter.

Det var naturlig for Pøbel å heie på Messi, da han var i Barcelona. Da Messi forsvant fra Barcelona, ble det naturlig å finne en annen klubb å heie på. Han visste med stor sikkerhet at Guardiola var svært talentfull og at klubb som City, på grunn av sterk økonomisk overlegenhet, ville garantere for mange år med fotballgleder. Noe annet enn suksess var nærmest umulig, ettersom en smart hjerne ville komme til å få mye ressurser.

Pøbel er kanskje noe forvirret over ande folks perspektiver på fotball. Hvis han ser andre mennesker som påfører seg selv mental lidelse over en fotballklubb som presterer mye dårligere enn City, vil han undre seg over hvorfor de i stedet ikke bare valgte å være positiv til de imponerende kampene og resultantene til City.

Hva er den skadefryd-logikken som kan finnes hos enkelte fotballfans? “Patetisk”, vil Pøbel kanskje tenke. Det kan likevel ha god forklaring. Det som kan skje i engelsk fotball er at City vinner serien hvert eneste år de neste 10 årene. Pøbel kan til og med risikere å møte på en person som håper på at det skal gå dårlig med City, slik at det blir større sjanse for at en annen klubb skal vinne.

Men hva ville Pøbel gjøre hvis shaman Durek en dag ble annonsert som trener for City? Kanskje han ville følt seg helt uberørt av situasjonen. Det finnes jo andre fotbalklubber som er gode. Kanskje Arsenal er neste ut med å vinne, hvis City skulle bli dårlig. Man kan jo bare begynne å se Arsenal kamper i stedet.


Det finnes andre logikker enn talent som gjør at folk følger fotballklubber. For noen er område-loyalitet viktig. For en person som er født og oppvokst i Norge, kan det være naturlig å heie på det norske landslaget i fotball. En person som bor i Norge, men var født en annen plass i verden, har ikke nødvendigvis behov for å heie på det mest lokale laget. I en fotballkamp mellom Norge og Polen, kan det være naturlig for Pøbel å heie på Polen, selv om han bor i Norge. Sør-polen har hvertfall ikke noe landslag.

For en person som har levd mesteparten av sitt liv i Trondheim, kan det være naturlig å heie på Rosenborg. Har man Pøbel-logikken i fotball, vil man kanskje stille seg helt uforstående til hvorfor Lerkendal stadion ikke er helt tom for tilskuere i hver eneste hjemmekamp for Rosenborg.

For meg kan det være fristende å foreslå at Pøbel burde sendt inn en jobbsøknad for trenerjobben i Rosenborg. Han kunne kanskje skrevet noe så enkelt som: “Hei, jeg er Pøbel. Jeg skjønner at i fotball er det viktig å både ha en god plan for forhindre målsjangser imot, i tillegg til at man har en god plan for å lage mål. Det finnes håp for Rosenborg. Ansett meg som trener.”

Manchester City ville vel kanskje klart å vinne i en vennskapskamp mot Rosenborg, selv om de ble tvunget til å spille med shaman Durek som målvakt og Martha Louise som spiss. De kunne jo bare kopiert den strategien Brann brukte da de vant mot Rosenborg.

Pøbel? Er ikke det han vennen som relativt ofte legger igjen en kommentar i kommentatorfeltet? Nei, den personen heter Pawel. Da jeg snakket med Pawel nylig, begynte jeg å tenke at jeg kanskje burde tenke mer som han. Det kan være naturlig for meg å heie på det lokale laget, men man kan lett bli negativ av å skulle se kamper der de taper mer enn halvparten av kampen, der de burde vært i stand til å vinne mer enn halvparten.

Jeg regner det som realistisk optimisme at Rosenborg burde vunnet mer enn halvparten. Da jeg så kampen de spilte mot Brann, begynte jeg å tenke at den nye treneren kanskje er litt dårlig. Laget klarte jo ikke å skape så mange sjanser. Jeg innser at jeg ikke bør mene så mye om Rosenborg, ettersom jeg aldri har observert dem på treningsfeltet. Kanskje treningsopplegget de har nå, er bedre enn det de hadde under Rekdal. Kanskje treneren i det miste er litt smart. Han og laget blir kanskje smartere over tid.

Hvis Rosenborg skulle mislykkes i å ta poeng mot Kristiansund på søndag, er det kanskje best at jeg tenker på fotball som noe som ikke eksisterer. Det blir en slags variant av en Buddha tanke: Hvis det ikke eksisterer, så kan jeg heller ikke la meg bli skuffet over det.

Så langt har jeg prøvd å illustrere at man må kunne si at det finnes ulik grad naiv optimisme. Man kan også være uenig i hva som skal kunne kalles naiv optimisme. Jeg har også prøvd å illustrere at man ikke nødvendigvis klarer å være positiv til de samme tingene.

Det finnes ting som jeg det er vanskeligere å unngå å la seg involvere i. Folk kan også være positiv til noe som jeg med stor sikkerhet vet vil komme til å være negativt for fellesskapet, hvis det skulle skje. Da tenker jeg på at folk kan ha dårlig dømmekraft med tanke på deres politiske perspektiver. Hvis noen velger å være positiv til Trump som en potensiell fremtidig president, så vil jeg være nødt til å insistere på at han nå er verdenshistoriens aller verste presidentkandidat (også verre enn seg selv, da han sist stilte).

En person som er positiv til Trump, vil kanskje spørre: “Hvorfor kan ikke du bare være positiv til det jeg er positiv til?” Jeg ville bli nødt til å svare at det ikke finnes faktabaserte årsaker til å være positiv til Trump. Jeg vil kalle det naiv optimisme å være positiv til han, selv om jeg kanskje burde funnet et bedre ord her.

Hvis man skal forholde seg til fakta (se Wikipiedia om kriminalitet og løgner), bør man være svært negativ til Trump. Jeg ser ikke så mye av nyheter fra USA, men jeg klarer ikke helt å la være å en gang i blant lete opp en meningsmåling på Wikipedia. Jeg kan bruke 5 sekunder på å se på nyheter der (Nationwide_opinion_polling_for_the_2024_United_States_presidential_election) og likevel være litt oppdatert.

Da jeg sist så på meningsmålinger der, tenkte jeg det kanskje var sjanse for at Biden var tilbake i ledelsen, men det var han ikke. For noen år siden var jeg veldig positiv til Bernie Sanders. Jeg har siden tenkt at Biden kanskje var den beste kandidaten ved forrige valg. Det har kommet veldig mange utenriksproblemer for USA og verden. Det kan være at hverken Obama eller Sanders hadde klart å håndter disse problemene bedre enn Biden.

Folk kan oppgi de tåpeligste av årsaker til at de støtter Trump. Det er lenge siden jeg så på YouTube-videoer av Trump-fans. Jeg la merke til at folk kunne oppgi en religiøs årsak til å forklare deres støtte til han. De finne på å si omtrentlig noe slikt: “Jeg har hørt det fra både Gud og Jesus at vi må satse på Trump.”

En hver person kan bli litt forvirret av et slikt utsagn av flere forskjellige årsaker:

-Ikke alle er enig i at det finnes en Gud.
-Det kan være at de ikke tror at Gud kan kommunisere med folk, hvis han finnes.
-Hvis Gud finnes og kan kommunisere med folk, kan det være at Gud ikke har kommunisert med vedkommende.
-Hvis Gud finnes og kan kommunisere med folk og har kommunisert med vedkommende, kan det være at Gud ikke har kommet med det utsagnet.

Å påstå Gud som årsak til sine handlinger, kan til og med være en plan for å fraskrive seg all form for personlig ansvar, hvis Trump skulle bli president og at det ikke skulle fungere godt (og det er mange ting som kan gå veldig galt).


Optimisme kan være mer egoistisk rettet. Det finnes sikkert en del folk som nesten aldri ser nyheter eller stemmer ved valg. Kanskje fokuset ligger på hva slag positive opplevelses man kan skape for seg selv.

Noen kan ha en medfødt evne til å klare å være positiv, mens andre ikke har det. En person kan være veldig positiv til en filmtrailer, mens en annen person bevisst prøver å unngå å se filmtrailere lang tid før filmene faktisk kommer ut. Hva er det som foregår her?

Enhver person som tillater seg selv å håpe på noe, risikerer senere å bli skuffet. Hvis man føler at man ofte har håpet på at noe skulle være bra, men at det ikke ble det, så vil man kanskje bli veldig forsiktig med å håpe på noe. Den personen som ikke vil se filmtrailere, har kanskje opplevd mye skuffelse av å først bli begeistret over traileren, men senere bli skuffet av å ha sett en dårlig film.

Den personen som klarer å være positiv til en film basert på en filmtrailer, vil kanskje havne i samme situasjon en gang, selv om vedkommende skulle mene om seg selv som en medfødt optimist.

En film vil kanskje handle om shaman Durek som både helten og skurken, selv om det ikke kom frem i filmtraileren. “Ja, ja, men da vil kanskje neste filmtrailer vise en film som faktisk er bra”, vil kanskje den ene personen si.

Hva om virkeligheten var slik at det var en alvorlig mangel på kreativitet og manglende evne å lage script som fungerer godt fra start til slutt hos de som blir gitt de økonomiske ressursene til å lage filmer? Hvis det var virkeligheten, så kan man potesielt oppleve å se en overbevisende filmtrailer, uten at selve filmen var bra. Selv den medfødte optimisten vil komme til å miste sin optimisme for film.


Neste tema er at folk rett og slett har forskjellig smak. Det kan være at en person elsker en film som 10 andre mennesker hater. Jeg har en nevø som elsker TV-spillet “Fortnite”. For meg er det samme spillet fullstendig uinteressant.

Jeg kan forklare hvorfor jeg ikke liker spillet. Jeg synes spillet er veldig idéfattig. Hver runde utspiller seg på omtrentlig samme måte: Man kommer ned med fallskjerm og må velge hvor man skal lande. Alle spillerne finner seg et våpen, slik at de kan begynne å skyte på de andre spillerne. Etter hvert blir området man får lov til å oppholde seg gradvis mindre. Spilleren som unngår å bli skutt vinner.

Jeg kan foreslå for min nevø at det kan være smart å ha en plan, men han insisterer gjerne på i gi blaffen i ha en plan. Å skulle være tilskuer til at min nevø spiller, blir derfor med en gang så kjedelig at jeg ikke tåler det (det ville vært mental tortur for meg). Det går heller ikke an å ha så mye til felles med min nevø, hvis han bruker mye tid på det spillet.

Jeg har tilbudt meg å kjøpe en Nintendo Switch til min nevø (sammen med det jeg tror er de 5 beste spillene), men det takket han nei til. Min gevinst i å gjøre noe slikt, ville ligge i at jeg ville likt å være tilskuer til at noen spilte et spill som jeg regnet for å være enten idérikt, lærerikt eller begge.

Noen vil kanskje bli provosert av at jeg beskriver “Fortnite” som lite lærerikt, men ja, jeg synes det ser ut som et lite lærerikt spill. Et skytespill kunne for eksempel ha noe med virkeligheten å gjøre. I det spillet “Ghost Recon” (det første), blir man plassert ute i skogen. For å unngå å bli skutt, må bevege seg på en intelligent måte. Et slikt spill har kanskje litt mer med virkeligheten å gjøre. Barn vokse opp til å bli gode soldater ved å spille lærerike krigs-spill.

Det er mange spill man ikke lærer så mye av. Mitt hovedproblem med det “Fortnite” er kun det at det er møkk kjedelig for meg, Jeg klarer ikke å ha noe til felles med en person som bruker mye tid på det.

Jeg har hørt folk påstå at man lærer mye sosialisering i spill. Jeg vil stille meg litt skeptisk til det utsagnet, fordi jeg tror man kunne lært mye bedre sosialisering på andre arenaer. Det kan også potensielt også bli et problem hvis man ender opp med å kun klare å være sosial med andre gjennom spill.

Noen foreldre har kanskje et optimistisk syn på hva deres barn kan lære av spillet og gir derfor barnet tillatelse til å spille det ubegrenset mye. Kunne denne optimismen potesielt være en tabbe? Her kommer man inn i en gråsone når det gjelder realistisk optimisme. En person kan påstå at det er realistisk optimisme å la et barn det nevnte spillet uten begrensninger, med begrunnelse i for eksempel sosialisering. Jeg tror ikke det er lurt å være for optimistisk til noe slikt.


Jeg vil avslutte dagens tekst med å skrive litt om meg selv. Jeg har ikke så mange venner. Jeg skulle helst hatt flere. Det er sikkert sant at folk har lettere for å bli venner med folk som en føler som lik seg selv og har ting til felles med. Det kan være at veldig mange mennesker vil føle at de har veldig lite til felles med en person som meg, og at de derfor er uinteressant for dem å være venn med meg. Jeg kan ikke klandre andre folk for å oppleve verden slik. Verden er bare slik at folk velger hva som er rett for seg selv.

Jeg er veldig imponert over teksten “What Is Man?” av Mark Twain (se Wikipedia). Jeg kom til å tenke på at det kanskje er slik at, hvis det var mulig å splitte verden i to kategorier: Den første er de som har enten lest eller hørt teksten og synes den er interessant. Den andre de som hat gjort det samme, men ikke opplevd teksten som interessant. Da tror jeg at jeg har mer til felles med den første gruppen, selv om den skulle være veldig liten.

Jeg regner med at ingen av mine blogglesere har hørt om den teksten (og hvertfall ikke lest eller hørt den). Jeg vil derfor anbefale en LibriVox-opplesning av den teksten. En tekst får etter min mening mer liv, hvis oppleseren er flink (og jeg synes John Greenman er dyktig). Noen kan oppleve teksten som komplisert, men i det tilfelle kan man ta seg god tid på den (for eksempel mindre enn ett kapittel per uke).

Ta gjerne kontakt med meg hvis du har hørt gjennom teksten og liker den. Vi har kanskje mye til felles. Jeg tror det kan være en tabbe å være for opptatt av hverandres alder, når man velger seg venner. Jeg tror jeg kunne blitt god venn av en 70 år gammel person, så lenge man har nok fellesinteresser.

Er det urealistisk å tro at en person noen gang vil ta kontakt med meg etter en sånn invitasjon på en blogg? Ja, det er det jo, men det koster meg veldig lite å skrive det (og det kan jo ikke komme negative konsekvenser av å prøve).


Da har jeg nevnt mye forskjellig i dagens innlegg. At folk er forskjellige er ett av hovedpoengene. Det kan være uproblematisk at noen klarer å være optimistisk om en situasjon eller mulighet. Når det gjelder politikk, kan det være problematisk om folk blir optimistisk for feil type folk. Det er kanskje avhengig av flaks hvis man føler man kan ha faktabaserte årsaker til å være optimistisk for potensielle fremtidige hendelser.