Tangofestivalen i Ås 2017

Denne helgen dro jeg til tangofestivalen i Ås. I år som ifjor var jeg passasjer til Hjard. Det var ingen snø-skulptur på plass dette året (ikke nok snø?)

Det var ellers ganske kaldt ute. -15 var det kaldeste, ifølge varmekamera. Kanskje var det best å komme seg inn, og ikke stå ute å glo uansett.

Man kan se det på årets par de er relativt gode til å danse, det før de hadde tatt ett eneste dansesteg på sin showdans. Selv tok jeg ingen kurs, det fordi min interesse i å lære mer tango har blitt redusert, i tillegg til at jeg vet av erfaring at jeg blir ganske sliten av å delta på milonga.

Hjard hadde tatt med flyers for å promotere Trondheim tangoklubbs eget arrangement fra 3-5 mars.

Under er et bilde av meg, der jeg har blitt rimelig trøtt av tango relativt tidlig lørdags kveld.

Jeg kjente ellers igjen en del ansikt som jeg hadde sett året før.  Det var på ingen måte noen radikale demografiske forandringer siden året før. Jeg ble nok av mange betraktet som "han unge", også i år, det selv om jeg er 30 år gammel. Siden at jeg kanskje er uvanlig ung på et slikt sted tenkte jeg det kanskje flertallet folk som var der ifjor ville kjent igjen meg, men det tror jeg ikke var tilfelle. Kanskje fremstår jeg som så anonym at jeg er veldig lett å glemme.

Mannen med det brede dansesteget var også tilbake. Jeg fikk etter hvert mulighet til å spørre han om han har lært fra Bertil og Bjørn dette med å samle ben mellom steg. Det hadde han, men han anså det vanskelig å få til." Tenk på det å samle ben mellom steg som den viktigste ideen i tango", sa jeg til han.

Han så ut til å ta til seg det rådet, og ville eller legge meg til som venn på Facebook. Han uttrykte også interesse for å dra på festival i Trondheim en gang. Det er et ganske stort spenn mellom hvor fort ulike individer ideer plukker opp ideer, også blant tangodansere. " Hva er vel oddsen for at han 1: kommer på festival i Trondheim og 2: kommer med samlede ben mellom steg?" tenkte jeg for meg selv.

På en milonga er det ellers også sjeldent at jeg legger merke til hva slags bekledning folk bærer. Unntaket er kanskje hvis noen har en særdeles elegant bekledning, eller noe helt uvanlig. Stilren svart hvit, kanskje med svart sløfe eller svart vest er bekledning jeg anser som elegant hos en mann.

På festivalen oppdaget jeg en som var ikledd svart helsetrøye og rødt skjerf. Det bør ikke tolkes som negativ kritikk når jeg sier at dette er bekledning jeg anser som uavnlig. Jeg reagerte av en eller annen grunn med å tenke at bekledningen var litt kominsk: nok til å få meg til å smile litt. En mann i brunsvart latex te-skjorte lokket kanskje også fram et smil med sin bekledning.

Kveldsmiddagen bestod av akkurat det samme som ifjor. Bertil forklarte at hans erfaring tilsier at folk flest blir misfornøyd dersom man prøver seg med en slags variasjon i servering i mat fra år til år.

Hvis noen var misfornøyd med noe så vil jeg tro at det ville dreid seg om hvor mange kollisjoner som oppstå på dansegulvet. Her var det ingen forbedringer fra i år til i fjor. Det vel heller ikke så veldig mye arrangøren kan gjøre for å forbedre noe slikt. Det er vel ikke bare bare å finne et 5-dobbelt så stort danselokale der inne i innlands-Sverige.

Det var svært mange som møtte i år. Jeg kom til å tenke på at det er nesten litt underlig hva arrangøren har fått til med å lokke til seg over 160 gjester langt inn i innlands-Sverge. På et sted som nesten er midt i skogen. Gråhår-raten var høy,  men jeg mener fortsatt at en slik festival lokker til seg mange mennesker som ikke er så overdrevent kresen hvem de danser med. Overdreven selektiv holdinger  fra dansere på en festival tror jeg er noe av det mest ugunstige man kan møte på.

Tilstedeværelsen av tangodansere som er både dyktige og danser med alle tror jeg er svært viktig for suksess. Slik gunstig oppførsel er noe jeg legger spesielt merke til. I år hadde festivalen lokket til seg en person fra Uppsala, med en slik holdning. "Nesten garantert en lokal instruktør der borte og med erfaring av å bygge opp tangomiljø" tenke jeg

Dette er jo også holdninger jeg selv også forsøker å leve opp til. Jeg har iløpet av festivalen hatt til hensikt å danse minst 1 dans med alle som jeg tolker at de ønsker å danse med meg. Det var også i år som i fjor, mange flere følgere enn førere, og det kan jo tenkes at noen kan ha følt seg oversett, selv om jeg ikke har ment det.

Da jeg dro på festivalen tenkte jeg at det var viktig ikke komme med så alt for store forventinger. Min generelle interesse for tango er synkende. Årsaken til dette tror jeg er at jeg i kanskje 23 av 24 tilfeller blir begrenset til å danse et begrenset antall steg og varianter i forhold til hva jeg kan. Jeg kan ikke danse noe mer avansert enn at dansepartner kan følge.

Jeg kan ha nytte av å øve mye på det grunnleggende, men hvis jeg blir begrenset til dette over lengre tid (ex flere måneder eller år), så blir jeg lei av tango. En påstand som "Man kan vel aldri få nok av å øve grunnleggende danseteknikk" er med andre ord en påstand som blir feil for meg.

Hypotetisk sett kunne tango vært slik at jeg fant noen øve med som var på samme nivå som meg selv (samme kunnskapsinnsikt og mestring), og at jeg fikk mulighet til å øve mye sammen med vedkommende. Tilfeldighetene har det slik at det er statistisk usannsynlig at noe i nærheten av noe slikt vil skje meg.

"Kanskje blir min interesse for tango så begrenset at jeg ikke kommer på noe festival neste år, og kanskje slutter å dra på festival", tenkte jeg for meg selv. Hvorfor reise til Ås, når folk som Heidi og Torill fra vår egen tangoklubb i Trondheim danser mye bedre en noen som helst av disse svenske folka som hadde kommet til festivalen?" Selv Bertil og Bjørn må vel innrømme at danseopplevelser med våre mest talentfulle tango-trønder følgere det mest ettertraktede Skandinavia.



Om du ønsker å lese om min tidligere deltagelse på festival se:

http://geirknappen.blogspot.no/2016/02/vinterfestival-i-as-2016.html

og

http://geirknappen.blogspot.no/2015/02/vinterfestival-i-as-2015.html