Ideen om en verdensorganisasjon og Syria konflikten

I år 1623 kom det ut en bok som het “det nye kineas”. Denne bok var skrevet av en mann ved navn Emeric Crucé. Han foreslår i boken sin at verdens suverene stater kunne samles i en verdensorganisasjon. En nøytral men lokalt sentrert by kunne vært valgt som hovedkvarter for en generalforsamling. Når det oppsto forskjeller mellom statene, ville ambassadører samles og høre på argumentene til representanter fra de deltagende nasjoner. De ville så stemme å om de var for eller imot.



Le novveav Cynee. ("Det nye Kineas")

Første forsøk på en praktisk oppfølger til Crucés (+ Immanuel Kant) blåtrykk var Woodrow Wilsons forsøk på å få til folkeforbundet i 1919, men U.SA var aldri medlem. I 1945 kom forente nasjoner til, og i 1946 oppløste folkeforbundet seg for å videreføre seg i forente nasjoner. Såvidt jeg vet så er alle jordens nasjoner per dags dato medlem. Likevel har jeg har inntrykk av at dagens internasjonale diplomati ikke fungerer så bra. En hovedgrunn til dette er blant annet forente nasjoners sikkerhetsråd.

Dette sikkerhetsråd har 10 ikke-permanente medlemmer, pluss 5 permanente medlemmer. De permanente medlemmene var først U.S.A, Storbritannia, Frankrike, Sovjetunionen og Kina. De nåværende permanente medlemmer er nesten det samme bare at Russland er medlem i stedet for Sovjet. Sikkerhetsrådets har myndighet til å etablere fredsbevarende operasjoner, etablere internasjonale sanksjoner og godkjenne militær aksjon.

Følgende regler ble lagd for sikkerhetsrådet(Artikkel 27 av forente nasjoners pakt):

1. Hvert medlem i sikkerhetsrådet skal ha en stemme
2. Avgjørelser fra sikkerhetsrådet angående prosessuelle saker skal bli gjort med en bekreftende stemme av 9 medlemmer.
3. Avgjørelser fra sikkerhetsrådet på alle saker skal bli gjort med en bekreftende stemme fra alle 9 medlemmer inkludert tilsluttende stemmer fra de permanente medlemmene; forutsatt at, i vedtak etter kapittel VI, og under punkt 3 i artikkel 52, skal en part i en tvist avstå fra å stemme.



Mørk farge er de faste meldemmer.

Når det gjelder situasjonen i Syria er det slik at Russland og Iran støtter det sittende Assad regimet militært og har nasjonale interesser av å støtte Assad. Hva disse interessene egentlig er, er for meg uklart. Russland støtter Assad med millitære midler og samtidig og bruker sin vetorett i sikkerhetsrådet mot godkjenning verdenssamfunnets eventuelle militære inngripen. Dette til tross for at det stadig viser seg mer og mer bevis for at det brukes kjemiske våpen av Assad regimet mot sivilbefolkningen. Nå som U.S.A og Frankrike har uttrykt at de vurderer en militær inngripen uten godkjenning fra sikkerhetsrådet og har sendt krigsskip til regionen, svarer Russland med og også sende skip til regionen.

Også på norsk tv oppsto det debatt om Norge burde stille seg på U.S.A sin side i Syria saken, eller holde seg utenfor. Debattens argument for å holde seg utenfor var som følgende: “Norge burde holde seg til folkeretten og dermed ikke involvere seg militært” Dette innebærer at Norge kun med godkjenning av fra sikkerhetsrådet ville involvere seg militært. Dette var det Arbeiderpartiet, Høyre og Sv som støttet seg bak.

Debattens argument for å involvere seg militært uten godkjenning fra sikkerhetsrådet var som følgende: “Norge bør ikke sette seg på sidelinjen og se på at Assad regimet stadig utsetter sivilbefolkningen for kjemisk angrep”. Dette var det partiet Venstre som stilte seg bak. (Og for meg som ikke bestemmer meg for hvilket parti jeg skal stemme på før dagen før valget, så kan jeg si at Høyre, Sv og Ap har herved gjort seg mindre attraktiv, og Venstre mer.)

Det var for meg ikke en veldig fruktbar diskusjon. For meg så er det likevel sistnevnte argument som appellerer mest til meg. Dette fordi det forente nasjoners sikkerhetsråd er etter min mening grunnleggende dysfunksjonelt, hvis Russland som er kraftig involvert i konflikten, skal ha rett til veto. Forente nasjoner er på veldig mange måter og områder dysfunksjonelt. For eksempel er det en god del muslimske nasjoner som ignorerer artikkel 18 av den universelle menneskerettighetserklæringen på den måten at mennesker som ønsker å forlate den Islamske religion blir straffet med døden. Menneskerettighetserklæringen ble stemt 48 nasjoner for og 0 nasjoner imot i generalforsamlingen.

For å oppsummere så støtter jeg Barack Obamas syn i Syria konflikten. Nasjoner (eller individer) som snakker om folkeretten i denne sak, synes jeg fremstår som svært feige. Det store spørsmålet når det gjelder inngripen hva nøyaktig man skal gjøre militært hvis man handler. Det er lett å bli upopulær hvis den militære inngripen blir gjort slik at det blir store tap av menneskeliv. Før en eventuell inngripen bør det gis en siste frist til å møte opp på det diplomatiske forhandlingsbordet.

Innlegget viser hvordan jeg vurderer Syria konflikten per dags dato. Informer meg gjerne dersom du mener deg har tatt feil. Bildene er fra wikimedia commons.