Can you feel med Varga og Simba

Knappeblogger spiller piano (melodi: can you feel the love tonight). Stjernene er Boarder Collie Varga og Puddel Simba.

Vinterfestival i Ås 2016

I år reiste jeg til vinterfestivalen i Ås, Østersund, Sverige sammen med Hjard, Hjørdis og Vanja som alle er aktiv i Trondheim tangoklubb. Hjørdis, Vanja og jeg kjørte til Hjard, før vi sammen kjørte videre i Hjards tesla-bil fra Malvik og mot Østersund. Å kjøre tesla på strekningen var uproblematisk, vi stoppet ved ladestasjon på Stjørdal og i nærheten av Ås, for å sikre mest mulig full tank.

På bildet ser du meg foran årets snø-skulptur.

Jeg tør påstå at jeg så litt skumlere ut på kvelden enn på dagen, men at jeg likevel er ganske ufarlig.

Det var rom inne i snø-figuren.

Begge bildene ble kanskje like ubrukelige å bruke på grunn av bildekvalitet av mobilkamera i lyssettingen.

Jeg kom til å tenke på at arrangørene Bertil og Bjørn skal slite med å påstå at det ikke var rom for oss i deres (kalde) hjerterom iløpet av arrangementet.


Hjørdis begynte med tango i 1997, og har noe erfaring med queer tango som hun begynte med i 2009, men påstår likevel at hun selv ikke er en god tangodanser.  Jeg har likevel fått tillatelse til å kalle henne for tanguera, altså kvinne som har noe greie på hva tango er.

Programmet var relativt likt med fjor-året. Jeg tok i år hensyn til Åges forslag fra i fjor om å "spe på med et kurs eller to".  Jeg meldte meg på sammen med Hjørdis på kurs B og C som bestod av B grunnleggende kontakt, og C enkle tango-vals konsepter. Arrangøren Bertil hadde i forkant gitt uttrykk for at Hjørdis er en såppass dyktig danser, at hun kanskje ikke hadde nytte av kurs C, men Hjørdis bestemte seg for at hun ville være med på disse kursene likevel, og hun uttrykte at hun var fornøyd med å ha vært med på begge i etterkant, fordi hun mente at repetisjon kan være ganske nyttig, i tilfelle man har glemt noe viktig, og oppståelsen glemsel kan være vanskelig å unngå.

Lørdag kveld, under festmiddagen, begynte jeg å tenke på bloggen. Jeg tenkte at det kunne være en ide å ta bilder av situasjoner som ligner situasjoner fra 2015. For eksempel meg selv i en sløyfe...

... og gjeste-instruktørenes showdans.

...og meg selv i den røde sofaen.

Jeg så på bildet som Vanja tok av meg og jeg tenkte: "Vent nå ett øyeblikk... Hvem er dette?" Jeg ser ut som en slags "slukket tango-ild". Så trøtt i trynet at jeg kanskje kunne gjort selv et murmeldyr skamfull". Det kan vel eventuelt tenkes at andre som observer meg kan vurdere meg som en kunstnerisk og filosofisk karakter... Eller?

Helhetsintrykk

Det trekker mye opp på helhets-inntrykket det bidrag arrangørene Bertil og Bjørn har bidratt med. Minst en av de to tenker jeg har gjort en god jobb som arrangører. Å bli med på det mest grunnleggende elementene av festivalen, altså en helg forbruk av mat og tilgang til alle milongaer kostet meg kun kroner 840 kroner. Arrangør tok også godt hensyn til veganere, vegetarianere og eventuelle spesielle matbehov.  I denne prisen hadde de allerede lagt til et par rabatter inkludert rabatt for "langtveis-reisende", altså land utenfor Sverige til - 60 SEK. Sannsynligvis er det mange innenfor Sverige som har reist lengre enn oss fra Trondheim, men det er det kanskje best å ikke nevne til Bertil.


Som gjesteinstruktører kom den ene halvpart av de som var gjeste-instuktører i 2015: Anna Sol (fra sør i Sverige). I år tok hun med seg Martin Pedersen fra Danmark. Pedersen var kanskje den dyktigste av de to, tenkte jeg.

Introduksjonen til fredagens milonga var noe forskjellig fra den i 2015. Det var tolk for hørselshemmede til stede, noe jeg ikke har observert ved en festival før. Den mest essensielle forskjellen var at årets introduksjon inneholdt altfor grunnleggende ideer innen tango for selv mine behov. Så grunnleggene at Hjørdis ikke utholdt å være til stede.

Men om dette er en bra ting er helt avhengig av perspektiv. Gjeste-instruktørene hadde mest sannsynligvis observert eller vurdert at det gjennomsnittlige ferdighetsnivået av deltagerne til årets arrangement var betraktelig dårligere enn det året  før. Med andre ord kanskje en nødvendig justering.


Selv jeg kom etter hvert til konklusjonen at det gjennomsnittlige ferdighetsnivået av deltager i år var betraktelig svakere enn det av året før. Fra mitt perspektiv så det ut som om det var folk fra Trondheim  i gjennomsnitt representerte  de med mest ferdigheter av de tilreisende. Vi var omtrent 10 individer fra Trondheim.

Jeg er rimelig sikker på at antall skallede mennesker og mennesker med grått eller hvitt hår representerte flertallet av deltagerne til arrangementet i høyere grad i 2016 enn 2015. For 2015 vil jeg tippe at gjennomsnittsalderen var et sted mellom 35 og 45 år. For 2016 vil jeg tippe at gjennomsnittsalderen var et sted mellom 45 og 65 år.

Det var også færre menn til stede i 2015 enn 2016.  Mange følgere ble sittende mye inaktiv. Jeg prøvde å leve etter høflighets-normer innenfor tango om å minst danse gjennom en melodi (2- 3 minutter) alle deltagere som uttrykker ønske om å danse med meg. Men jeg er særdeles usikker om til hvilken grad jeg var i stand til å leve opp til slike idealer, da det kun var et fåtall som jeg tolket at aktivt søkte å danse med meg. Mulige hypoteser er at det var få som ønsket å danse med meg, eller at de ikke mestret konseptet om å søke dans.

Jeg tror jeg med sikkerhet si at jeg er en betraktelig bedre danser i år enn i 2015, og hvorfor jeg eventuelt skulle være mindre populære å danse med i 2016 er kanskje et lite mysterium. Hjørdis foreslo at jeg kanskje hadde blitt for flink til å danse, og det oppstår en slags mental avstand der noen tenker at de ikke kan danse med noen som er ekstremt mye dyktigere enn seg selv. Jeg syntes det hadde blitt nok hypoteser for dagen.

På dansegulvet opplevde jeg at det på grunn av det gjennomsnittlige lave nivå av ferdigheter i tango, var mange flere kollisjoner på dansegulvet enn i 2015. Det var såpass mange kollisjoner i oss av andre dansepar, selv om jeg og dansepartner danset på stedet,  så ble det kollisjoner.


Jeg må ellers innrømme at jeg følte en slags sympati til minst et par karakterer av deltagerne. Jeg danset etter hvert med en alvorlig hørsel-hemmet gammel dame i løpet av kvelden. Selve danseferdighetene til vedkommende var ikke så veldig gode. Jeg kom til konklusjon at jeg ikke ønsket å danse mer med vedkommende i løpet av kvelden. På en festival er det forventet at man allerede danser godt, dette selv om enkelte lever under vanskelige betingelser for å lære seg tango. Jeg kunne derimot vurdert å ha en samtale med vedkomme, men jeg hadde ikke gode forutsetninger å kommunisere med vedkommende, da jeg ikke håndterer svensk tegnespråk.

Det var ellers også til stede en person som jeg mente at ikke kunne tango godt nok til å ha utbytte av å være til stede. Hvis man kommer til en tango-festival og kan tango så dårlig at  man som føreren ikke står på beina riktig, så ligger ikke forutsetninger til stede for en god opplevelse for noen part. Følger vil søke seg vekk fra vedkommende snarest. Det ble etterhvert ennå verre utfall på dansegulvet for vedkommende etter at han iløpet av kvelden hadde inntatt noe alkohol.


I helhet trekker arrangørens bidrag mye opp. Å ta med noen som kan danse tango tekker opp. Mindre ferdighetsnivå, færre yngre, være øvet men mindre populær trekker ned.  Hvis yngre mennesker ikke får interesse for tango, vil kanskje hele kulturfenomenet dø ut. Per dags dato så er det slik at de fleste befolknings-pyramider har en spiss tupp. Gjennomsnittet av mennesker i Skandinavia har en tendens til å dø i alderdom 70-95 år. Selv jeg er ikke så dyktig å by opp til dans at jeg kan by opp døde mennesker.



Det kan også være noe tilfeldig at disse inntrykk oppsto hos meg. Det var ellers mye sosialt på kjøreturen , som trekte opp. Da jeg først var i Sverige gjennomførte jeg like gjerne en klassisk "ulogisk handletur". Bildet viser gøkkster med en skummet melk, cashewnøtter,  te og sjokolade.

Hva blir det neste nå innenfor festivaler?

Hjørdis har forsøkt å oppmuntre meg til å delta på en queer tango festival. Men jeg må innrømme at jeg mist har et par motforestillinger om at dette kan være noe for meg. For det første liker jeg ikke å reise, jeg liker ikke å reise alene. Det det ville være særdeles uvant for meg forholde meg til mange transvesitter, lesper og homser, og spesielt hvis det blir relativ  (fysisk) nært.


Jeg forestiller meg også at for eksempel transe-danse-miljø er ganske skjøre. La oss hypotetisk forestille oss at jeg hadde danset med en transe, og så begynner transen til transen å gråte på grunn av sjalusi av en transe-part. Og så sier jeg : "jeg er kun her for å lære tango etter oppfordring fra Hjørdis", og så er det kanskje ingen som vil tro på det.

Min siste refleksjon retter seg til kommentator-geniet Nils. Han har tidligere uttalt at han kunne vurdert å begynne med tango hvis han fikk betaling. Han her uttalt at det å reise alene til et annet land for å danse tango, høres skumlere ut en å hoppe ned en (200 meter?) skibakke, fullstendig uøvet i ski-hopp.  Finnes det en pengesum som du ville kreve for å godta et halvt år øving i tango for å reise alene til et annet land for å danse tango med minst en transe?

Puddel og Border Collie ute i sne

Liten puddel, masse sne

Border Collie like ved

Risiko for snøball utfall

Snøklumper i store antall

Spørsmål om religioner

Hva som er motivasjonen til en person til å være del av en religion, kan tenkes å ha ulike årsaker. Jeg forestiller meg at de mest grunnleggende spørsmål angående i religion dreier seg om eksistens, det gode og det onde, og eventuelt sammenhenger mellom disse.

For eksempel:

Er religionens hovedsaklige funksjon å påvirke andre til å bli gode mennesker?


Og:


Hvis hvis godhet er religionens idealer og dets medlemmer ikke forsøker å være god, er religionen da en grunnleggende mislykket religion?


Og:

Er realiteten på dagens klode at ikke-religiøse i gjennomsnitt mer moralske enn de som anser seg som religiøs?


Mitt grunnlag for disse spørsmål er mitt inntrykk er at det finnes mye falskhet og feighet blant enkelte av de som påstår å være religiøse. La oss ta for oss en case fra Mellom-Amerika. El Salvador er det eneste landet på jordkloden som er oppkalt etter den kristne religionens frontfigur Jesus. Et menneske går rundt i El Salvador med kors-smykke, han ber til sin gud om at det skal gå bra med han, og er antageligvis ellers aktiv i religiøse bygg og samfunn. Men han tjener penger av en mellom-amerikansk narko-baron for å drepe mennesker.

Hvordan kan en slik case forstås? Min tolkning er at for noen så handler ikke religion om å leve opp til idealer presentert i religionen, men å finne ideer innenfor religionen som gjør at de kan føle en eller annen form for behag fra enkelt-ideer fra religionen eller fra religionens ritualer.

Å drepe et annet menneske, uten forsvars-grunn, er noe en menneskelig biologisk organisme burde anse som grunnleggende feil på grunnlag av universelle idealer.


Hvilken antagelse er mest riktig?

1

At det onde mennesket er kodet feil, og at dets DNA er ugunstig for samfunnet? (Altså født ond?)

Og dermed også at minst 1 av deres foreldrenes kode i form av DNA, ikke har fungert med tanke på hva som er gunstig for samfunnet?
(At en eller flere foreldre er født ond?)



2

Og/eller : At det onde menneske med viten og vilje velger ondskapen?


Og dermed også at minst 2 foreldre ikke har fungert, i form av feil dna, fordi de ikke har fungert i en oppdragelse-rolle som burde være å gi sin dna-arver kulturelle betingelser for å forsøke leve opp til standarder om å være et godt menneske.



3

Kanskje jordklodens største problem er at det finnes for mange slektslinjer av mennesker som ikke fungerer?


Hvis (det religiøse) mennesket mener at eksistensens hensikt er å i størst mulig grad være et godt menneske, hvorfor finnes det tilfellers om de som ikke gjør det de mener?

Kan ondskapens problem løses ved hjelp av avansert teknologi? 

Mennesket er tilsynelatende født slik at det vil gjøre ulik grad av feil, helt avhengig av arvet DNA, og oppveksts-betingelser. Hvis det lages et dataprogram som håndterer data om jordklodens individers medfødte DNA-forutsetninger, og en database av ventede ulemper med utgangspunkt DNA-typer, med instruksjoner for håndtering av forventede fremtidige ulemper, basert på en database av høy grad av fornuft som har en universell god balanse mellom idealer og trivsel, så er man kanskje inne på en grunnlaget for en teknologisk  tilnærming for å løse ondskapens problem.


Dagens innlegg bør ses i sammenheng med fjordåres ideer om en logikk religion:

Første utkast:
http://geirknappen.blogspot.no/2015/03/knappebloggers-frste-utkast-til-logikk.html



Andre utkast: (min beste tilnærming hittil)
http://geirknappen.blogspot.no/2015/06/logikkreligionens-2-utkast.html

Tredje utkast:
http://geirknappen.blogspot.no/2015/09/logikkreligionens-3de-utkast.html