1 år med Nintendo Switch

I desember i fjor skrev jeg om at jeg hadde kjøpt en Nintendo Switch. En baktanke jeg hadde bak kjøpet var at ulike onkelbarn skulle ha glede av den.

Spillene jeg eier per dags dato er:

Pikmin 4
Super Mario Odyssey
Zelda TotK
Pokemon Legends: Arceus
Zelda BotW
Super Mario Bros. Wonder
Mario Kart 8 Deluxe
The Pathless
My Friend Pedro

Jeg har løst spillene i løpet av året.

Jeg er veldig opptatt av kvaliteten av lydvalgene i spillene. Jeg har lagt merke til alle spill fra Nintendo mangler innstillinger der du kan slå av musikken. Dette regner jeg som en svakhet. Alle spill i samlingen som ikke er fra Nintendo, tilbyr en slik funksjon. Visuelt foretrekker jeg relativt lyse omgivelser.

Når det gjelder spill mener jeg også at det er noe som heter "gamer kredibilitet", altså at spillet tilbyr en variasjon i spillmekanikk som skiller seg fra andre spill på en slik måte at spillet er verd å merke seg.

Det motsatte av gamer kredibilitet, vil etter min mening være å kun spille multiplayerspill av typen "Call of Duty". Slike spill liker jeg ikke. Minimumkrav for at jeg skal like et skytespill er at det også har en fortelling, som for eksempel Mass Effect 2, Uncharted 2 og 3, Metal Gear Solid serien, Splinter Cell 3 og Ghost Recon 1.


Pikmin 4

Jeg synes Pikmin 4 er det beste spillet i Switch-samlingen. Spillet tilbyr svært unike spillmekanikker. Jeg liker ikke melodien man hører i første sonen, men ellers er alle lydvalg i spillet relativt greie, uten at noen spesifikke melodier legger seg på minnet. Det finnes ingen taleskuespillere. Man kan ikke justere lydvalg, noe som er standard for Nintendo-spill.

Visuelt er tunnel-sonene litt mørke og ikke så visuelt interessante å se på. Flere av oververdene er betydelig finere. Spillmekanikken gjør at spillet havner sterkt i gamer kredibilitet kategorien. Man gir oppdrag til sine pikmin.

Men... Mine onkelbarn har ikke hatt noen interesse av å spille spillet.


Super Mario Odyssey

Målet i Super Mario Odyssey er relativt enkelt: Man skal prøve å finne halvmånene. Det er som om utviklerne har tenkt at folk er egentlig som aper. Hvis vi skjuler litt bananer, så vil disse apene ønske å finne dem, så lenge spillmekanikken er interessant.

Musikken er som regel grei, uten å være svært fascinerende. Visuelt er det mange soner ser veldig bra ut. Også her er det spillmekanikken gjør at spillet havner sterkt i gamer kredibilitet kategorien. Kast hatten din på de skapninger du ønsker å være, så blir du dem.

Men... Jeg har et onkelbarn som har nektet å spille spillet selv om jeg tilbød brus og sjokolade som premie for å løse de to første sonene. Mine onkelbarn har ikke hatt noen interesse av å spille spillet.


Zelda TotK

Dessverre synes jeg musikk og lydvalg i spillet av og til kan være rett og slett irriterende. I stedet for å ha taleskuespillere, så må man høre på lyder av typen "ahhh", "oooh" og "ehhh". Av og til er også musikkvalget mildt irriterende. Dette gjelder spesielt den mest vanlige kampmusikken. Jeg skulle virkelig likt å justere vekk dette. Det er heller ikke så fristende å spillet helt uten lyd. På noen få plasser er likevel musikken god og minneverdig.

Visuelt er Zeldaverdenen godt lagt. Noen skapninger av typen fugl, rev, frosk og så videre ser bra lagd ut. Om man slår på pro-modus, bidrar også til det til at spillet ser visuelt bra ut. Folk og spesielt fiender kan se ganske forferdelig ut.

Utenom hovedopprag finnes det svært mange meningsløse gjøremål. Å oppdage og utforske en hule, kan føles ganske meningsløst fordi det svært sjeldent er noe interessant å finne der. Det mest meningsløse må være å finne 1000 skapninger som heter Korok, ettersom belønningen etter hvert blir helt meningsløs. Kanskje en viktig del av spillopplevelsen et å skjønne hva du ikke bør bruke tiden på.

Nyskapende spillmekanikk gjør at spillet likevel havner sterkt i gamer kredibilitet kategorien. Jeg synes det er imponerende hvordan Link kan lage sine egne våpen. Etter hvert kan han også konstruere sine egne maskiner.

Det er merkelig hvordan mine onkelbarn kan si at de synes spillet er veldig bra, men samtidig ha liten interesse av å spille det. Kanskje spillet var for vanskelig for dem.


Pokemon Legends: Arceus

Ettersom spillet ikke er laget av Nintendo, er det mulig å justere lydvalg. Musikken er stort sett grei, men jeg synes det var mer behagelig å løse spillet uten musikken. Det er ingen taleskuespillere.

Spillet har etter min mening to svakheter. Det ene er hvor unødvendig treg spillets start er. Det er omtrentlig en hel time der man skulle foretrukket å hoppe over kjedelige dialoger.

Den andre svakheten er at spillet har en slags tidssløsende design for progresjon. Man må fange pokemon man allerede har for å få lov til å gå videre til neste område.

Å ha kjenne til spillet gir etter min mening over middels gamer kredibilitet, fordi det antageligvis er det eneste pokemonspillet som er bra lagd. Det er mange merkelige skapninger i dette universet.

Min nevø, Fredrik (6 år), likte spillet, men han kom aldri ofte nok på besøk for å løse alt. I stedet ble han mer opptatt av at jeg heller skulle kjøpe det neste pokemonspillet. Jeg tror dette spillet er mye dårligere. Derfor synes jeg han heller løse ferdig spillet han har, i stedet for å skal ha noe nytt.


Zelda BotW

Kartet og mye av musikk og lydeffekter i BotW er den samme som den i TotK. Dette ble jeg litt negativt overrasket av. Jeg synes ikke at et spill kan være for likt et annet, men så er det også slik at BotW er det eldste spillet. Dermed går kritikken mot det nyeste av de to.

Jeg oppsøkte omtrentlig 5 områder og så var spillet løst. Jeg ble også overrasket over mye raskere jeg løste det enn TotK.

Etter min mening ligger det ikke så mye gamer kredibilitet å kjenne til spillet, hvis man allerede er kjent med TotK. Det er flere gode ideer fra BotW de kunne tatt med videre inn i TotK. Det er mange nye spillmekanikker i TotK som ikke finnes i BotW. Og mine onkelbarn ønsker ikke å spille spillet.


Super Mario Bros. Wonder

Der er noen soner i dette spillet som er svært godt laget. Å vite hvordan disse sonene ser ut gir litt gamer kredibilitet.

Mange soner er likevel litt ensformige og kjedelige. Visuelt tipper jeg det er det fineste 2d mariospillet gjennom tidene. Selv om musikken er middels bra, kunne jeg foretrukket muligheten å slå den av. Det er ingen taleskuespillere i spillet, bortsett fra blomster som kommer med oppmuntrende kommentarer.

Et av spillets styrker er at det er multiplayer. Mine onkelbarn ønsker ikke spille spillet. De har prøvd det, men ble fort lei.


Mario Kart 8 Deluxe

For min egen del er dette det minst interessante spillet i samlingen. For meg er spillkonseptet med å skyte på andre biler ganske kjedelig og det blir ganske tilfeldighetsbasert hvem som vinner. Mine onkelbarn ønsker ikke spille spillet. De har prøv det, men ble lei etter omtrent 20 minutter. Verd å merke seg at det er et multiplayer spill.


The Pathless

Spillet var relativt billig. Musikken og lydeffekter var gode. Visuelt er spillet for mørkt. Spillet består av enkle puslespill, som i helhet gir kun en middels spillopplevelse der aldri skjer noe spesielt minneverdig. Mine onkelbarn vil ikke prøve spillet. Å kjenne til spillet er ganske irrelevant når det kommer til gamer kredibilitet.


My Friend Pedro

Spillet kan se ganske kult ut i omtrentlig 10 minutter, før man antageligvis vil oppleve det som litt ensformig. Spillmekanikken er bra for å være et 2d spill. Musikken i spillet slo jeg av. Jeg synes spillets aldersgrense på 16 år er for strengt og jeg synes aldersgrensen like gjerne kunne vært 12 år. Et onkelbarn har spilt spillet, men ble veldig fort lei og ville ikke spille det igjen.


Om Nintendo

Jeg må nesten kommentere spillselskapet Nintendo. Når det gjelder deres egne spill er nesten ingenting noen gang på salg. Spesielt gamle spill burde blitt billigere over tid.

Selve Switch kontrolleren og systemet er ganske genialt laget. Kapasiteten er likevel ganske svak, antageligvis mindre enn en Playstation 3. Dermed er det Nintendos sine egne spill som er mest egnet for systemet.

Jeg er skeptisk til om jeg i fremtiden vil ha interesse av Nintendo produkter. Selskapet fremstår som for grådig i sin prising. Kapasiteten til Switch 2 også er for svak for å være en framtidig interessant konsoll. Jeg har heller ikke troen på at selskapet klarer å på egenhånd lage nok av interessante spill.

Spillene deres er uten taleskuespillere, uten lydjusteringer og nærmest aldri på salg. I tillegg er systemkapasiteten svak. Dessuten er det en evig resirkulering av de samme figurene av typen Mario eller Zelda. Det virker som om det er 0% sjanse for at de vil finne på noe helt nytt.


En oppsummering

Det positive med at jeg skaffet en Switch var at jeg føler at jeg har mer gamer kredidibilitet ved å ha kjennskap til spillene:

Pikmin 4
Super Mario Odyssey
Zelda TotK
Pokemon Legends: Arceus

Om jeg skal vurdere kjøpet opp mot den opprinnelige hensikten om å få mer besøk fra onkelbarnene som bor i nærheten av meg, så fungerte det svært dårlig. Mest vellykket var kanskje da jeg tok med meg min Switch konsoll på reise til Bodø, slik at mitt yngste onkelbarn fikk spilt Super Mario Odyssey.

Er informasjon om tragedier et borgeransvar eller en psykologisk trussel?

La oss starte med et fundamentalt spørsmål. Kan det stemme at 2025 har vært mer preget av tragedier sammenlignet med for eksempel 2015, 2005 eller 1995? Ja, mener jeg. La oss kort nevne noen ting som skiller seg ut.

1. Demokratisk erosjon

Når en kriminell, korrupt og antidemokratisk leder tar makten i en global supermakt, skaper dette dyp systemisk usikkerhet og reduserer den globale orden. Jeg ser at USA har blitt et slikt land i 2025.

2. Fortvilelse over politisk svaksyn

Noen mennesker vil lide som konsekvens av at de føler seg omringet av folk som heier på det åpenbart dysfunksjonelle. Igjen tenker jeg på USA, hvor støtten til presidenten har holdt seg over 40%, et tall man personlig mener burde ligge på 0%.

3. Økonomisk kaos

Toll og proteksjonistisk politikk skaper uforutsigbarhet, resesjonsfrykt og forstyrrer den globale handelen. Her tenker jeg på USA, hvor lederen, som en selverklært konge og i strid med landets lover, har igangsatt tollkrig mot alle verdens nasjoner. Det tilsynelatende uten å forstå hvordan toll fungerer.

4. Krig i Europa

En rasjonell leder burde komme til konklusjonen om at angrepskrigen i Ukraina er for dyr og vil gi alle parter unødig lidelse. Vi ser at Russland er et land som ikke styres av fornuft, men av destruktiv, irrasjonell vilje.

5. Klimaendringer.

En vedvarende tragedie hvor vitenskapen er krystallklar: Økte utslipp av klimagasser fører til mer flom, tørke og hetebølger. Likevel ser vi at det er for lite politisk handling og for få globale løsninger.

Listen over problematiske omstendigheter kunne vært lengre. Jeg tipper det er en utbredt oppfatning av at 2025 har vært politisk kriseår. Jeg antar også at jo verre det er med nyheter, jo mer kan det være behov for en psykologisk pause fra det.

For ikke så lenge siden begynte jeg å se en oppsummeringsvideo av alle kriminelle gjerninger fra den amerikanske presidenten i 2025. Jeg klarte ikke se mer enn 10 minutter, før jeg trengte en pause.


La oss nå se på to forskjellige typer argumenter. Det første: Din egen psykologiske fred er viktig. En konstant eksponering av tragedier kan føre til vedvarende angst og en paralyserende effekt på din konsentrasjon. Vi er ganske maktesløse med tanke på å gjøre noe konstruktivt i forhold til disse tragediene. Altså: Det kan være en fordel å skjerme seg fra nyhetene.

Det går også an å argumentere for etisk handlekraft: Å være informert om globale tragedier er fundamentet for demokratisk deltakelse og ansvar. Stenger vi oss ute fra andres lidelse, vil vi også risikere å bli mer usympatiske og kyniske over tid. Kunnskap er en viktig forutsetning for handling.

Er det kanskje mulig å balansere seg i forhold til de to argumentene, eller blir det slik at man havner i et mønster der man velger det ene eller det andre? Hvilket synspunkt synes du er mest overbevisende? Legg gjerne igjen en kommentar nedenfor.