Er informasjon om tragedier et borgeransvar eller en psykologisk trussel?

La oss starte med et fundamentalt spørsmål. Kan det stemme at 2025 har vært mer preget av tragedier sammenlignet med for eksempel 2015, 2005 eller 1995? Ja, mener jeg. La oss kort nevne noen ting som skiller seg ut.

1. Demokratisk erosjon

Når en kriminell, korrupt og antidemokratisk leder tar makten i en global supermakt, skaper dette dyp systemisk usikkerhet og reduserer den globale orden. Jeg ser at USA har blitt et slikt land i 2025.

2. Fortvilelse over politisk svaksyn

Noen mennesker vil lide som konsekvens av at de føler seg omringet av folk som heier på det åpenbart dysfunksjonelle. Igjen tenker jeg på USA, hvor støtten til presidenten har holdt seg over 40%, et tall man personlig mener burde ligge på 0%.

3. Økonomisk kaos

Toll og proteksjonistisk politikk skaper uforutsigbarhet, resesjonsfrykt og forstyrrer den globale handelen. Her tenker jeg på USA, hvor lederen, som en selverklært konge og i strid med landets lover, har igangsatt tollkrig mot alle verdens nasjoner. Det tilsynelatende uten å forstå hvordan toll fungerer.

4. Krig i Europa

En rasjonell leder burde komme til konklusjonen om at angrepskrigen i Ukraina er for dyr og vil gi alle parter unødig lidelse. Vi ser at Russland er et land som ikke styres av fornuft, men av destruktiv, irrasjonell vilje.

5. Klimaendringer.

En vedvarende tragedie hvor vitenskapen er krystallklar: Økte utslipp av klimagasser fører til mer flom, tørke og hetebølger. Likevel ser vi at det er for lite politisk handling og for få globale løsninger.

Listen over problematiske omstendigheter kunne vært lengre. Jeg tipper det er en utbredt oppfatning av at 2025 har vært politisk kriseår. Jeg antar også at jo verre det er med nyheter, jo mer kan det være behov for en psykologisk pause fra det.

For ikke så lenge siden begynte jeg å se en oppsummeringsvideo av alle kriminelle gjerninger fra den amerikanske presidenten i 2025. Jeg klarte ikke se mer enn 10 minutter, før jeg trengte en pause.


La oss nå se på to forskjellige typer argumenter. Det første: Din egen psykologiske fred er viktig. En konstant eksponering av tragedier kan føre til vedvarende angst og en paralyserende effekt på din konsentrasjon. Vi er ganske maktesløse med tanke på å gjøre noe konstruktivt i forhold til disse tragediene. Altså: Det kan være en fordel å skjerme seg fra nyhetene.

Det går også an å argumentere for etisk handlekraft: Å være informert om globale tragedier er fundamentet for demokratisk deltakelse og ansvar. Stenger vi oss ute fra andres lidelse, vil vi også risikere å bli mer usympatiske og kyniske over tid. Kunnskap er en viktig forutsetning for handling.

Er det kanskje mulig å balansere seg i forhold til de to argumentene, eller blir det slik at man havner i et mønster der man velger det ene eller det andre? Hvilket synspunkt synes du er mest overbevisende? Legg gjerne igjen en kommentar nedenfor.

Er det mest elendighet på jorden?

Nyhetsbildet domineres av triste og demotiverende saker. Kanskje det også er sant at verden domineres av negative hendelser? Det ville kanskje vært bedre om vi oftere fikk høre noe som kan gi oss håp. Kanskje det likevel blir stadig vanskeligere å finne noe oppmuntrende å rapportere?

Ytringsfrihet og en god demokratisk standard er viktig for å forbedre verden vi lever i. Likevel mangler de fleste av jordens befolkning dette. Ifølge pressefrihethetsindeksen og demokrati-indeksen har det også vært en global tilbakegang over mange år.

Det er uklokt å stemme på folk som har narsissistiske, psykopatiske eller lignende problematiske personlighetstrekk, men folk gjør jo det likevel.

I USA stemte flertallet på en presidentkandidat som viste seg å gå til angrep på rettsvesenet, menneskerettigheter, ytringsfriheten og demokratiet, i tillegg til å redusere folkets generelle levestandard. Allerede kan vi også vitne milliardbeløp av åpenlyst synlig korrupsjon rett til presidenten. Det ble heller ikke noe mindre av krig i verden.

Disse hendelsene bør regnes som svært problematiske, men støtten til presidenten fra den amerikanske befolkningen har likevel vært mellom 45-50%. Dumskap er tydeligvis en egenskap som dessverre feires for mye der borte.

Vi ser også at den amerikanske presidenten svært lett lar seg påvirke av russiske interesser. Årsaken er uklar, men en god teori ser ut til at de vet hvordan de skal utnytte den amerikanske presidentens personlighetstrekk.

Det har blitt høyere risiko for et NATO uten USA. Dessuten bør uttalelsen fra den amerikanske presidenten om å "ta Grønland" tolkes som en militær trussel. Om vi ikke er forberedt på problemene som kan komme, kan vi virkelig få mye elendighet.

Om vi havner i det nevnte scenario, vil vi måtte beskrive elendighetens årsak for å være at flertallet i et annet land brukte sin stemmerett til å gi oss unødvendig elendighet på jorden. Andres dumskap kan altså føre til din elendighet.


Store deler av Afrika er preget av sult, krig og fattigdom. Dessverre er det uunngåelig fakta det er høy grad av menneskelige lidelser på dette kontinentet sammenlignet med andre deler av verden. Det også snakk vedvarende utfordringer over veldig lang tid, med årsaker som kan være komplekse.

Bedre demokratier, ytringsfrihet, mindre korrupsjon og høy respekt av menneskerettigheter kunne bidratt til mindre lidelser. Over flere tiår ser vi dessverre et fravær av fremgang.

De fleste afrikanske land har dessverre en dårligere standard den vi finner i Ghana, som er nummer 65 på demokrati-indeksen og nummer 52 på pressefrihethetsindeksen. Det har bitt mye dårligere med pressefrihet i Ghana de siste årene, om vi skal tro indeksen.

Det er en elendig pressefrihet over hele Asia. Sør-Korea (nr 61), Japan (nr 66) og India (nr 151) har alle blitt dårligere om man skal tro indeksen. Demokrati bidrar ikke nødvendigvis til noen forbedring av ytringsfrihet.


Det er nok av varianter elendighet på alle klodens kontinenter og i havet. Felles for hele kloden er elendigheten som skapes gjennom sløsing og forurensning. Om en amerikanske bedrift grovt uansvarlig dumper giftige kjemikalier i naturen, kan vi bli negativt berørt av det også i Norge.

Store deler av verden er også negativt berørt av kriminalitet. Det er teoretisk riktig, selv om det er usannsynlig, at hvis alle hadde sluttet å kjøpe illegale rusmidler, ville det vært en massiv reduksjon av kriminalitet og den elendighet den skaper.


Grådighet og dumskap er to egenskaper som forhindrer menneskeheten å gjøre fremskritt. En del mennesker gir også seg selv rett til å oppføre seg på en ansvarsløs måte.

Jeg mener at det er grunn til å anta at det er mer elendighet enn lykke på jorden totalt sett, selv om det kan være vanskelig å måle. Selv om det kanskje er slik at det er mest elendighet, bør vi fokusere på hvordan vi kan redusere elendigheten i verden.

Blant jordens befolkning ser ut som det er kritisk høy grad av dumskap og kritisk lav grad av logikk, kritisk høy grad av arroganse og kritisk lav grad av ydmykhet, kritisk høy grad av hensynsløshet og kritisk lav grad av hensynsfullhet. Om dette er en god beskrivelse jordens befolkning, skjønner jeg ikke hvordan det skal kunne gjøres fremskritt i verden.

Årets kommentator: Pawel

I år ble det 13. blogginnlegg. Angående kommentarer er situasjonen slik:

Pawel: 2 kommentarer
Marie: 1 kommentar
Anonym: 11 kommentarer

Det er dessverre ikke mulig å delta i konkurransen som anonym.

Uvanlig for bloggen i år var at jeg kjedet meg så mye mellom august og desember, at jeg ikke kom på noe å skrive. Det er forresten sjeldent at det er så jevnt mellom deltagerkandidater (med kun 1 kommentar mer).

Uflaksklubb

Jeg ble aktiv i Trondheim tangoklubb (Argentinsk tango) for litt over 11 år siden. Medlemsmassen sank de første årene (etterfulgt av stagnasjon og et bunnpunkt under koronatiden i 2021). Dessuten forsvant det mange av middels flinke og avanserte dansere opp gjennom årene. Dermed sank også mitt engasjement for å selv drive med tango.

I mange år foregikk det dans på fredager. Jeg gav opp på dette fordi oppmøtet alltid var så svakt. Etter hvert ble dette (en milonga) flyttet til en søndag. Tanken var at oppmøtet kanskje ville bli bedre dersom det ble flyttet til en annen dag.

I en periode i høst bestemte jeg meg for å møte opp fast til søndagsmilonga. Jeg la merke til at det aldri kom mer en 8 stykker totalt hver gang. Noen av disse kom kanskje også sent. I lengden ble jeg i dårlig humør av det stusselige oppmøtet. Derfor gav jeg også opp på det (igjen).


At folk har fått dårlig helse eller gått lei av tango, kan være årsaker til at folk ikke er aktiv lengre. Jeg tror ikke at konflikter mellom folk er en typisk årsak til at folk har sluttet.

Det har gått dårlig med rekruttering av dansere i flere år på rad. Av og til er det også slik at folk med stort talent for dans har gitt seg etter omtrent en eller to runder med kurs. Hvis 100% av nybegynnerne gir opp på tango (eller flytter) i løpet av ett år, så er det vanskelig å få til vekst. Klubben kunne hatt litt flaks med tilflytting av avanserte tangodanser til Trondheim, men disse har alltid et kortvarig opphold i byen.

Det finnes de i Trondheim som holder på med tango igjennom NTNUI dans. Jeg har hørt at det er omtrent 30 aktive dansere der. Jeg skjønner ikke hvorfor ingen av disse ønsker å delta noe særlig i klubben. De blir jo ofte tilbudt å være med på ting gratis.

Før sommeren fantes det et tangomiljø basert rundt Café Baroque inne i Olavskvartalet. Mannen bak denne tangogruppen var fiendtlig innstilt til Trondheim tangoklubb. Han argumenterte som følgende: Hvis folk i hans gruppe begynte å danse på en annen plass i byen, så ville de komme til å slutte å danse hos han.

Jeg var uenig i dette tankemønsteret. Hans gruppe vil komme til å slutte med tango, dersom han slutter med det, sa jeg til han. Det var det som også skjedde. Jeg regner det hvertfall slik at de må ha flyttet eller sluttet, ettersom de ikke ble aktiv i vår klubb. Han tilbyr hvertfall ikke per dags dato noe alternativ.

Det var uansett andre årsaker til at hans opplegg ikke passet for meg:

-At folk fra hans gruppe ikke hadde interesse for å danse med meg. En tangodanser bør alltid gi folk mulighet til å takke nei til dans, uten at de skal måtte forklare noe. Jeg mener å kunne legge merke til om folk vil unngå meg. Kanskje de har en følelse av utrygghet. Årsaken kan være uklar.

-At det ble spilt mye rar musikk i dette miljøet. Jeg synes man skal spille tangomusikk til tango. Man bør hvertfall ta følgende hensyn: At man ikke spiller for mye av alternativ musikk og at denne musikken spilles på en forutsigbar måte. Jeg har nemlig et ønske om å unngå å danse til noe annet enn tangomusikk.

-At det var lite med plass og hardt gulv (selv om det var positivt at plasseringen bidro til mye synlighet for folk som var ukjent med tango).


Jeg har innsett at det er unødvendig for meg å delta på noe tango-relatert i ut ifra en slags lojalitetsfølelse, der jeg føler meg tvunget til vise min støtte, men egentlig ikke liker arrangementet. Jeg liker ikke konseptet med maratondansing innen tango. For min egen del er det nok å danse 2 timer på en helg. Jeg vurderer derfor å droppe å delta denne gangen på det som heter "Tango in Hell".

Interessen for tirsdagens øvingsdans (practica) er høyere, men det er så få folk som ønsker å møter opp fast fra uke til uke. Selv om oppmøte i antall folk er større, så er det ofte forskjellige folk hver gang. Hvorfor er det slik?

Her er mine tanker om hva vi kunne ha vært:

-At det kom et fast oppmøte hver gang av 5 avanserte dansere av hvert kjønn hver uke.
-At det kom minst 25 stykker til hver practica.
-At det kom minst 15 stykker til hver milonga.


I Trondheim by er det omtrent 200 000 innbyggere. Jeg forstår ikke hvorfor interessen for tango er så lav her.

Mitt kallenavn til Trondheim tangoklubb er "Uflaksklubben". Høres det ikke ut som litt uflaks med eksemplene jeg nevnte? Er det kanskje skjebnebestemt at den totale interessen for å delta i klubben til evig tid skal være lav?

Relativt nylig hørte jeg en spekulasjon om at uflaksklubben kan komme til å bli en "død maksimal uflaksklubb" i fremtiden. Hvis det skulle bli for stusselige omstendigheter å drive med tango her i Trondheim, bør jeg kanskje gi opp opp på tango som hobby. Det er jo isåfall uheldig, ettersom det er en hobby som jeg egentlig liker.